Gjenstand for strid mellom de kristne i hundrevis av år.
Vi tar opp både den kirke-historiske striden og den historiske tolkning.

Tidsprofetien er nevnt hele 7 ganger i Bibelen:
av J.B

Det er ikke til å unngå å nevne at tolkningen av denne tidsperioden er forskjellig i de forskjellige kirkesamfunnene. Reformatorene brukte en historisk metode. I dag blir både preterisme og futurisme benyttet. Det futuristiske synet er at profetiene blir oppfylt i fremtiden engang. Den historiske metoden går ut på at profetier blir oppfylt gjennom tidene frem mot fremtiden.

Mange katolske lærde tenker at tiden i seg selv er symbolsk eller at den representerer en udefinert tid med forfølgelser.

Tidsperioden er omtalt som 1260 dager i: (1) Åp. 11:3 og (2) Åp. 12:6. Som 42 måneder i: (3) Åp. 11:2 og (4) Åp.13:5 og som tre og en halv tid i: (5) Dan. 7:25, (6) Dan. 12:7 og (7) Åp. 12:14. De fleste bibler eller bibelkommentarer viser til at samtlige tre symbolske måter å omtale tidsperioden på, enten det er som profetiske dager, måneder eller tider, tilsvarer en tidsperiode på 1260 reelle år.

At det arameiske ordet ’iddan betyr år, er det ingen tvil om blant bibelforskere. Når Daniel 4:16,23,25,32 omtaler tiden da Nebukadnesar skulle være syk, står det at hans lidelse skulle vare i syv tider. Alle oversettelser skriver at det betyr 7 år, og at uttrykket delt tid, (delt fra ordet pelag) betyr et halvt år. Det bibelske dag/år prinsippet, når det gjelder profetiske tidsperioder i hebraisk tenkemåte, er også godt kjent, og bl.a. anvendt i 4. Mos. 14:34 og Esek. 4:6. Som dere utspeidet landet i førti dager, slik skal dere lide for deres misgjerninger i førti år, ett år for hver dag. Og dere skal kjenne at jeg har vendt meg bort fra dere,4. Mos. 14:34. Profeten Esekiel ble bedt om å bære Juda-folkets misgjerning på en spesiell måte; I førti dager, èn dag for hvert år, vil jeg la deg bære den, Esek. 4:6. Tre og en halv tid, 42 måneder og 1260 dager/år representerer altså nøyaktig samme profetiske tid. Se profetiene i sin sammenheng i artikkelen til slutt.

Fortolkningene gjennom kirkehistorien: Fra fysisk krig til undergrunnskrig.

av R.T

Selv om tidsprofetien gjentar seg over både Daniel og Åpenbaringen er det mange som tolker det slik at tiden i Daniel omhandler èn makt og i Åpenbaringen en annen.

Reformatorene og protestantene var lenge enige om at de 1260 dagene var år og refererte til den katolske kirkes storhetstid hvor de undertrykke andre kristne. Etterhvert ble ideen som foreslo at hornet i Daniel, som den ene tidsprofetien var knyttet, gjaldt Antiochus Antiphanes som en tidsperiode undertrykte jødene i Judea. Dette skjedde under det oppdelte greske rike og før Rom kom til makten. Når vi da ser de 1260 årene i fremtiden, i Åpenbaringen, kan det derfor umulig være samme makt og dette anses så som en ny makt.

En av årsakene til at denne teorien blir forkastet av enkelte er at rikene som skulle komme etter hverandre blir beskrevet som større enn de forrige, og vi bruker her de engelske ordene som best er oversatt fra den arameiske teksten: «became great», «waxed very great» og «exceeding great». Altså stor, større og størst. Antiochus Antiphanes var fra en linje herskere fra det oppdelte greske riket. Tradisjons tolkningen sier at det neste storriket etter Grekenland var Romerriket og ikke Antiphanes.

John Napier, (1550-1617), en skotsk matematiker og protestant skriver i sitt verk “Plain Discovery of the Whole Revelation of Saint John” : “De 42 månedene, et tusen to hundre og seksti profetiske dagene, tre og en halv tid og tider, tid og en halv tid nevnt i Daniel og Åpenbaringen er alle samme tid .. den tid Kristi sanne kirke måtte flykte i ødemarken … de er alle Julianske år … og horen, som i Åpenbaringen er spirituelle Babylon, er ikke egentlig Babylon, men den faktiske by Roma …Det er en spesielt frafallen rike, som er øverste og læremester for alle Antikrister, og det er den store Antikrist som Paulus kaller syndens mann».

Alle reformatorene tilskrev denne tidsperioden å omhandle den katolske kirke, dog hadde de forskjellige tider for når tidsprofetien begynte og sluttet.
Edward King (1735-1807) som var utdannet ved Cambridge skrev: “Er det ikke den Pavelige makt, i Roma, som engang var så fæl og så dominerende, kommet til sin ende? La oss ta en liten pause. Var ikke denne ende, i andre steder i de hellige profetier, forutsagt å være på slutten av de 1260 år`? Og det ble forutsagt av Daniel å være på slutten av «tider, tid og en halv tid», som utregnet blir den samme tidsperiode. La oss se og høre og forstå. Dette er året 1798. For 1260 år siden i begynnelsen av år 538, gjorde Belisarius ende på riket og gotisk herredømme i Rom. Han hadde inntatt byen den 10nde foregående desember, i triumf, i Justinians navn. Østens keiser hadde gjort det for seg, etter A.D 538 var det ingen makt i Roma som kunne sies å herske over jorden bortsett fra den kirkelige prestelige makt» (Side 768 “Remarks on the Signs of the Times” in 1798)
David Simpson (1745-1799), En metodist, teolog and religiøs skribent, utdannet ved St. Johns College i Cambridge, skrev: “Er det ikke ekstremt bemerkelsesverdig, en mektig konfirmasjon på Skriftens sannhet, at bare 1260 år siden nå i 1798, i begynnelsen av året 538 så gjorde Belisarius ende på det gotiske rike i Rom og etterlot ingen makt der foruten Biskopen i byen? Les om disse tingene i de profetiske skriftene; sammenlign dem med nåtidens Europa og da si, fornekt Skriftens sannhet, hvis du kan. Åpne dine øyne, og se hvordan disse tingene blir oppfylt fremfor verdens øyne. Dette skjer ikke i et hjørne.» (Side 166 “A Plea for Religion and the Sacred Writings)

Flere kirkesamfunn linket makten som tidsprofetiene omhandlet med Pavemakten:

«Han (Biskopen i Rom) bør derfor heller kalles Antikrist» (Cambridge: Corrie, 1850 p.114)

Den Skotske kirkes trosbekjennelse: «..heller ikke kan Paven i Rom være på noen måte overhodet, men han er antikrist, syndens mann og fortapelsens sønn som opphøyer seg selv….» (Ch, xxv.s6)

Lutheranske trosbekjennelse i 1603: «Paven er Antikrist, han som opphøyer seg selv over og i opposisjon med Kristus» (The Smalcald Articles)

«Ve tror og fastholder at de er Antikrist, fortapelsens sønn som er forutsagt i Guds ord…» (Artikkel 31 av trosbekjennelsen adoptert i 1603 i kirkemøtet som ble holdt i Gap under Henry IV av Frankrike.)

Irske tros artikler fra 1615 «Biskopen i Roma …doktrinene avslører at han er syndens mann som det er forutsagt om i de hellige skrifter….» (Artikkel 80 av de Irske «Articles of Religion of 1615» Sitert i Froom, PFF, Volume 2,553.)

Westminsters trosbekjennelse, stadfestet av parlamentet i 1649: «Heller ikke kan Paven i Rom være overhodet, men han er antikrist, syndens mann som opphøyer seg.»

Blant de andre som indentifiserte Paven som denne makten var Arnulf, Biskop i Orleans (i 991), Gherbert av Rheims (før år 1000), Eberhard II (1240) som var erkebiskopen i Salzburg sa det var vanlig å se på Paven som antikrist på hans tid. De kristne Abligenserne ble hardt forfulgt av kirken og kalte Pavemakten for Babylons skjøge som er beskrevet i Åpenbaringen. De ble forfulgt lenge og det ble gjort et særskilt korstog mot dem mellom 1209-1229 hvor over 32 000 ble henrettet. Valdenserne identifiserte også Pavemakten med skjøgen i Åpenbaringen og ble i flere perioder torturert og drept.

Michael of Cesene (1270-1342) sa at Paven var Antikrist og at kirken i Rom var skjøgen som var drukken av de helliges blod. (Foxes Book of Martyrs, op cit.,p.445).
John Wycliffe (1320-1384) utalte det samme. Den katolske kirke gravde opp liket hans og brente det før de kastet det i en elv. Walter Brute ble i 1391 anklaget for å si at Den romerske kirken var antikrist og ble ble henrettet.(http://www.exclassics.com/foxe/foxe84.htm) John Purvey (1354 – 1414) sa at de ikke var de første som tolket at Pavemakten var antikrist. (Martin Luther, Commentarius in Apocalypsin reprint). William Tyndale som oversatte, trykte og i skjul spredte Bibelen sa: «Pavene … er med rette antikrist og hans doktrine har sin kilde hos djevelen» (Tyndale, An answer to Sir Thomas More’s Dialogue, in Works, vol 3) Tyndale ble kvalt og så brent.

Marin Luther (1483-1546), Inspirasjonen bak den Lutherske kirke, sa: «Jeg vet og er sikker på at Pavemakten er det Babylonske rike» (Martin Luther, First Principles, pp.196-197)
Andre kjente som uttalte seg var Nicolaus von Amsdorf (1483-1565), Philipp Melanchthon (1497-1560), Ulricus Zuinglius i bekjennelsen i Glastonbury, John à Lasco (London, 1551)og John Hooper, biskop i Gloucester fra 1551-1554. Master John Bradford som ble henrettet i 1555 skrev i et brev til Lady Vane: «biskopen i rom er utvilsomt den store antikrist». Hugh Latimer (1555) sa det samme før han ble brent på bålet. Nicholas Ridlet (biskop i England) ga samme vitnesbyrd før han og ble henrettet ved bålbrenning. Thomas Cranmer (1489-1556), Erkebiskop i Canterbury sa han kunne ikke se noen andre som passet profetiene.
John Maundrel, William Coberly, John Spicer , Robert Drakes, William Tyms, Richard Spurge, Thomas Spurge, John Cavel, George Ambrose, Henry Adlington, Laurence Pernam, Henry Wye, William Halliwel, Thomas Bowyer, George Searles, Edmund Hurst, Lyon Cawch, Ralph Jackson, John Derifall, John Routh, Elisabeth Pepper, Agnes George, Agnes Prest, Ralph Allerton, JamesAustoo, Margery Austoo og Richard Roth ble alle henrettet for å kommet frem til samme slutning og uttale den offentlig.
John Hullie (1520-1556) varlærd og hadde posisjon på Kings college i Cambridge kom frem til det samme og ble også henrettet.
John Jewel (1522-1571) biskop i Salisbury sa at Pavemakten var hornet med den tilhørende tidsprofetien.
Matthias Flacius Illyricus (1520-1575) fra Istria, dagens Croatia sa: «Det er grundig blitt bevist at paven med sine undersåtter er den sanne virkelige antikrist»
Andre kjente navn i kirkehistorien som forfektet det samme var John Knox (1505-1572), Henrich Bullinger, Øverste

pastor for den Sveitsiske katedral (1504-1575), William Fulke (1538-1589), Georg Nigrinus (1530-1602) en evangelistisk teolog og lærer sa: «Jesuittene påstår å være fornærmet og har tatt mine deklarasjoner som en fornærmelse og blasfemi når jeg har lært at Pavemakten er den antikrist som Daniel, Paulus, Johannes og selv Kristus profeterte om. Dette er like sant som at Jesus er Messias og jeg er beredt på å vise det ved å bruke selv deres egen definisjon av begrepet ’antikrist’. (Antichrists Grundliche Offenbarung, fol. 6v)

I USA:
Samuel Lee (1625-1691) pastor fra New Bristol, Rhode Island sa: «Det er enighet mellom allesom vedlikeholder den evangeliske kirke at den romerske biskop er Antikrist.» (Samuel Lee, The Cutting off of Antichrist, p.1)
Roger William (1603-1683) var første Baptist pastor i Amerika. Han jobbet iherdig for å skille kirke og stat, spesielt på grunn av måten pavemakten hadde brukt statsmakt i Europa til å gjøre jobb for seg: «Antikrist (ved hjelp av statsmakt) hadde sine fengsler som de holdt Kristus og hans etterfølgere fange i. Disse fengslene kan godt kalles biskop fengsler, Pavens, djevelens fengsler: Disse inkvisisjons husene har vært verre enn dommerens.» (Froom, PFF, colume 1, p.51)
Cotton Mather (1663-1728) og Samuel Cooper (1725 – 1783) la frem samme synspunkt på pavemakten.
Metodist kirkens grunnlegger, John Wesley (1703-1791), varslet det samme. (Antichrist and His Ten kingdoms, by John Wesley, pg.110)
<Jonathan Edwards var en Amerikansk predikant og teolog som er mest kjent for sin rolle i en bevegelse som ble kalt ’den store oppvåkningen’ i midten av 1700-tallet. Etter å ha studert skriftene for å finne ut av hvem denne makten, sa han at den uten tvil refererte til den Romerske kirke. (History of Redemption, Jonathan Edwards, 1793, pp.452,460)
Den kjente Presbyterianske presten Lyman Beecher skrev det samme synspunktet. Faktisk hadde flertallet av protestant pastorer i U.S.A samme forståelse av profetiene. Beecher skrev: «…det er fra pavemakten, uten tvil, at evangeliet vil erfare den siste og mest bestemte motstand som profetert, – pavemakten som er opprettholdt av og opprettholder despotiske regjeringer.
Da den verdenskjente forskeren Sir Isaac Newton (1643-1727) bestemte seg for å studere Bibelen og tidsprofetiene der var han ikke i tvil om hvem profetien omhandlet. Han linket hornet i Daniel med den tilhørende tidsprofetien direkte med den romerske kirke. (Sir Isaac Newton, Observations Upon the Prophecies, London: 1831 Edition, p.75)
James Aitken Wylie var en skotsk religionshistoriker og en Presbyteriansk pastor og forklarte at den romerske kirkes system var det forutsagte frafallet og at det Romerske pavedømme var Antikrist.

Den katolske kirkes mot-tiltak.
Den profetiske finger pekte så direkte på Pavemakten at Kirken besluttet å lage en mot-reformasjon. Jesuitten Ribera fra Spania,(1537-1591) og Bellarmine fra Roma, (1542-1621) la frem en futuristisk versjon av profetiene.
Robert Ballermine sådde tvil om år for dag prinsippet og de profetiske symbolene ble enten plassert i fortiden eller fjern fremtid som da følgelig utelukket den lange Pavelige storhetstiden under Middelalderen. Bellermine fant også noen i fortiden som hadde trodd at de 3,5 årene var akkurat det, og brukte han som referanse. Han la oss frem teorien om at Antikrist var en enkelt person og ikke et system. Selv mange katolikker endte og i debatt med han og hevdet at Antikrist måtte være et system, organisasjon eller et frafall.
Etterhvert ble det også forvirring blant protestanter og mange tok imot det futuristiske synet. De fleste protestantiske kirkesamfunn har i dag gått bort fra Pavelige Rom som antikrist makten og lærer forskjellige teorier. Mange har valgt å ikke sette seg inn i disse tids-profetiene.
Jesuitt prestene brukte også infiltrasjons metoder for å endre læresetningene til de forskjellige protestantiske kirkene. Dette ble ikke alltid tatt så godt imot når det ble avslørt. Og da flere prester i den norske kirke ble oppdaget å egentlig være katolske jesuitt prester, ble jesuitter nektet adgang til rike. Jesuittparagrafen i den norske lov var paragraf 2 og var gjeldende fra 1814 til 1956.
Jesuitt-ordenen var så sammensatt og mektig at store statsledere så på den med både beundring og skrekk. Adolf Hitler sa at han hadde lært mest av Jesuitt ordenen og at han hadde tatt store deler av organisasjons-strukturen deres og overført det på eget parti. Napoleon (1769-1821) kalte det en militær organisasjon. Han sa at dens leder burde ses på som en general fremfor en from far for en kloster.

 

Også i Usa fryktet de Roms nye metoder.
Marquis de LaFayette (1757-1834) som kjempet i USAs frigjøringskriger sa: «Det er min mening at hvis friheten i dette landet – Amerikas forente stater – blir ødelagt, så vil det være gjort diskret av de Romerske katolske Jesuitt prestene, for de er de mest dyktige, farlige fiender av sivil og religiøs frihet. De har igangsatt de fleste krigene i Europa.» (Romanism: A Menece to the Nation, Jeremiah J.Crowley p.140)
Kampen mot infiltrasjonen opptok også presidentene. John Adams, den andre presidenten i U.S.A skrev: Jeg har lenge hatt den mening at en fri stat og den romersk katolske religion ikke kan eksistere sammen i noen nasjoner eller land. Frihet og Pavemakt kan ikke bo sammen.»
Thomas Jefferson, den 3dje presidenten i USA sa: «Jeg liker ikke den siste oppstandelsen til Jesuittene. De har en general, nå i Russland, nå i korrespondanse med jesuitter i USA, som er flere enn noen kan telle. Skal vi ha en svermer av dem her? I så mange former og forkledninger som noensinne ..I form av trykkere, forleggere, skribenter, rektorer, etc.»
Samuel F.B.Morse (1791-1872), en amerikansk oppfinner som fant opp telegrafen og som også dokumenterte utenlandske konspirasjoner sa: «Jesuittene … er en hemmelig organisasjon – en slags frimurer losje – med masse tilleggsfunksjoner …og tusen ganger mer farlig»
Samuel Adams (1722-1803) var en amerikansk leder av revolusjonen og en statsmann. «Jeg trodde, som jeg fortsatt gjør, at det er mye å frykte av veksten av Pavemakten (religionen til den romerske kirke) i Amerika enn det er fra den engelske skatteloven eller noen annen lov som er destruerende for borgerrettigheter». (1768)
Abraham Lincoln (1809-1865), den16nde president i U.S.A sa: «Jeg ser en veldig mørk sky på Amerikas horisont, og den mørke skyen kommer fra Rom». Han sa også at det var Jesuittene som hadde influert borgerkrigen i USA: «Krigen (Borgerkrigen i 1861-1865) kunne aldri ha blitt mulig uten den skumle innflytelsen fra Jesuittene.» Videre sa han: «Om det amerikanske folket kunne lære hva jeg vet og det voldsomme hatet fra prestene i Rom mot våre institusjoner, våre skoler, våre mest dyrebare rettigheter og våre dyrt kjøpte friheter, så ville dem drevet dem ut som forrædere».
Det er til denne dag hevdet av mange at det var jesuittene som sto bak drapet på Lincoln, noe den katolske kirke nekter for.
Alt dette har betydning for denne tidsprofetien fordi endringen av dens betydning, som jesuitter i sin tid påvirket, er blitt tolkningene mange protestanter bruker i dag. Ironien er kanskje at Den katolske kirke i ettertid brukte de mange forskjellige tolkninger og uoverensstemmelsene blant protestantene som bevis på at de ikke var ledet av Gud og at den katolske kirkes systematiske orden viser at de virkelig er Guds utvalgte stemme på jorden.

Det er interessant å merke seg at høyt stående i den katolske kirke selv har også sagt at de regner sin storhetstid til å ha vart i over 1200 år. «Roma har vært under Pavens myndighet for rundt tolv hundre år» Source: Complete Works of the Most Rev. John Hughes, Archbishop of New York, 1866, Volume 2. pg. 778

Den gamle forståelsen som strakte seg over mange hundre år var likevel at denne tidsperioden pekte mot den katolske kirkes storhetstid, selv om det var noe forskjellige oppfattinger om når tidsprofetien begynte og sluttet. Det er historisk kjent at kirken i mange hundre år undertrykte og fordrev anderledes troende. Mange kristne som ikke aksepterte paven og hans doktriner trakk seg vekk fra befolkede områder og levde i skjul. Her kommer begrepet «kirken i ødemarken» fra. Noen grupper ble hardt forfulgt, blant dem i Nord Italia og Frankrike. Også kirken i Skottland og Irland sto lenge imot kirken i Rom før de ga etter. Da kirkens egne lærere begynte å klage på det de anså som ubibelske doktriner kunne de ble straffet med bøter, fengsel og død. Dette inspirerte til reformasjonen som igjen ble til et blodbad i flere land. Konger og herskere i Europa samarbeidet lenge med Paven i Rom for å kvitte seg med opprørerne.

Nøyaktig 1260 år etter Paven fikk setet i Rom i 538 ble Paven tatt til fange av franskmennene. Til denne tid hadde pavene kronet kongene i Europa, men Napoleon valgte å krone seg selv. Det ble klart at det opprørske franskmennene under Revolusjonen ikke hadde noen hensikt å rette seg etter en Romersk Pontiff. Når paven ikke godtok dere betingelser dro de inn i Rom og avsatte paven der og da. Romerkirken skulle senere aldri få den type makt som de hadde under Middelalderen

Hvorfor pave-maktens storhetstid skulle befinne seg i de Bibelske skriftene.

Jesus som gir synene i Åpenbaringen sier at boken handler først og fremst om hva som skal skje med menighetene og ikke verdenssamfunnet i sin helhet: «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» (Rev 22:16)

Ideen bak reformatorenes forståelsen av de 1260 årene er at Kristus aldri har inn-satt Paven eller gitt Han myndighet til å herske i Hans sted. Pavens påstand er dermed et bedrag og hans doktriner villedende. På grunn av hans store makt i verdensbildet, og at det han gjør blir gjort i Jesu navn, er det en stor bespottelse i Guds øyne. En slik fremtredende makt som hevder å bringe Guds sannhet til verden vil også naturlig usynliggjøre de Gud egentlig har utvalgt og som forkynner det sanne evangelium.

Dette gjør da Pavemakten til en større fiende enn en som er leder for en falsk religion eller en som forkaster ideen om Gud. Flere ganger i Bibel historien, og spesielt under ørkenvandringen, kom det mennesker som gjorde seg til ledere og som ønsket å lede folket under seg i Guds navn. Gud slo hardt ned på også disse.

I dag forkynnes det ikke lenger at disse profetiene omhandler pavemakten av flere grunner. Nye teorier har oppstått og kirkene har inngått et felleskirkelig sammarbeid med Den katolske kirke. Blant de ting som er vedtatt er å ikke snakke «negativt» om hverandre. Det betyr at mange protestantiske kirker har forpliktet seg til å ikke lenger snakke om den katolske kirke i forbindelse med profetiene. Nye generasjoner evangeliske vet heller ikke historikken bak sine egne kirkesamfunn og det de engang sto for. I dag forklares det at det eneste store de har vært uenige om var rettferdiggjørelse av tro, selv om dette ikke er historisk riktig.

Fordi denne tolkningen har eksistert lengst og har engang vært et fundament for veldige mange kirkesamfunn i dag, presenterer vi en artikkel under som oppsummerer hvordan tolkningen fungerer og hva den er basert på for å gi et dypere innblikk. Selv om om mange ikke lenger vil nevne denne tidsprofetien med Den katolske kirke for å ikke støte katolikker, mener vi dette er en viktig del av kirkehistorie og fortolknings-historie og derfor også en viktig del av kirkehistorie.

________________________________________________________________________________

 Syv ganger i Bibelen er en profetisk tidsperiode på 1260 år nevnt.

Artikkel av J.B.

 1. Dan 7:25.
Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov. Og de skal overgis i hans hånd for èn tid og tider og en halv tid.

I det syvende kapittel i Daniels bok, forklarer en engel et av synene Gud viste profeten. Synet er en parallell til synet i Dan. kap. 2, hvor en statue symboliserte de fire etterfølgende verdensrikene Babylon, Medo-Persia, Grekenland og Rom. I kapittel 7 blir de samme rikene illustrert med frie dyr, og Daniel er opptatt av det fjerde og mektige romerdyret, og hvordan en religiøs makt skulle vokse ut av dette politiske systemet. Alle reformatorene mente at det her er snakk om pavemakten, for historien tilbyr ingen andre logiske løsninger. I så fall er det dette kirkesystemet som skulle tenke på å forandre (hellig) tid og (hellig) lov, vers 25. I tillegg må denne kirkemakten gjøre seg skyldig i å tale ord mot den høyeste og underkue Guds folk, i èn tid, (to) tider og en halv tid, altså tre og et halvt år, som representerer 1260 profetiske dager som igjen betyr vanlige år. Tenke på å forandre, kommer fra det arameiske ordet sebar, som betyr å strebe etter, sette seg fore, ha som mål og arbeide mot.

Om tolkningen er rett, må pavemakten ha endret Guds hellige lov (de ti bud) og Guds hellige tid (hviledagen, høytider o.l). Ordet lov, fra det arameiske dath, kan bety både verdslig og guddommelig lov. At det her er snakk om guddommelig lov er inneforstått, siden enhver nasjon har rett til å endre sine egne vedtatte verdslige lover, uten at det behøver å ha noe med en bibelsk profeti å gjøre. I tillegg er det kjent at denne kirkemakten myrdet millioner av troende, (underkue Guds folk), som ikke aksepterte det de opplevde å være pavemaktens falske lære. Keiser Justinian ga romerbiskopen sin åndelige og politiske overhøyhet over alle andre biskoper i 533, men vedtaket kunne ikke tre i kraft før fem år senere, i 538, da den siste av de ariske stammene som beleiret Rom ble nedkjempet. Derfor regner historien med at pavemakten fikk sin politisk makt dette året, noe som også ledet til de forfølgelser og overgrep historien skildrer.

Siden profetien sier at denne kirkemakten skulle underkue Guds folk i løpet av en tidsperiode på 1260 år, må nødvendigvis noe ha skjedd som kunne hindre videre forfølgelse 1260 år etter år 538, hvis reformatorenes påstander er korrekte. Vi kommer da til året 1798. Nøyaktig dette året, ikke året før eller etter, tok Napoleons general Berthier, ved hjelp av en fransk hær, paven til fange og førte ham til Frankrike hvor han døde. Katolske kirker over hele Europa ble stengt, kirkens eiendommer beslaglagt og solgt og hele verdensdelen feiret at den katolske og mørke middelalderen var slutt. Alt passer til fullkommenhet med teksten i Dan. 7:25. Hvis denne tolkningen derfor er rett, må jo nødvendigvis alle de andre beskrivelsene av de samme 1260 årene, også gjelde pavekirken og den samme tidsperioden, altså fra 538-1798. La oss se om det passer.

2. Åp. 12:6.
Og kvinnen flyktet ut i ørkenen, hvor hun hadde et sted som er gjort i stand for henne i ett tusen to hundre og seksti dager. Innledningen til dette verset beskriver en kvinne som er med barn. En ren kvinne er Bibelens symbol på en ren og sanntro menighet, mens en skjøge symboliserer en frafallen menighet. Vi fortelles at kvinnen føder et guttebarn som senere blir rykket opp til Gud og dragen (djevelen), som ble kastet ut av himmelen, prøver å drepe barnet som den sanne menigheten føder. Deretter må menigheten flykte for dragens forfølgelse, og Gud tar den ut i ødemarken i 1260 år. Selv om det hedenske rom en tid også forfulgte de troende, gjorde den ikke det i 1260 år. Denne profetien er relatert til tidsperioden 538-1798. I disse versene blir satan selv faktisk knyttet til den romersk katolske kirkens forfølgelse av annerledes troende, og det burde ikke overraske noen. Sanne kristne får kraft til å elske sine fiender, de dreper dem ikke.

For å slippe unna romerkirkens forfølgelse i Europa, flyktet mange annerledes troende til Amerika. I Europa søkte mange tilflukt i alpene, og bl.a. mange valdensere klarte å holde seg skjult der i lange tider, mens kirken forfulgte og drepte alle de klarte å fange. Deres forbrytelse var at de forkastet katolsk hedenskap, og bl.a. praktiserte troende bibelsk dåp og holdt Guds sabbat. Til tross for forfølgelse, fengsel, tortur og henrettelser, bevarte Herren ti-tusener av sine trofaste i ødemarken i løpet av de 1260 årene. Dette verset ser altså den samme tidsperioden fra den sanne menighetens ståsted. Samtidig dokumenterer teksten at satan selv sto bak forfølgelsene. Vi ser også at de som respekterte Guds lov, og derfor selvfølgelig også helligholdt Guds sabbat, (det 4 bud), og avviste pavemaktens hedenske dogmer og kirkesystem, ved i stedet å følge Jesu lære, blir i denne profetien definert som Guds trofaste barn. 

3. Åp. 12:14.
Og den store ørnens to vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly ut til sitt sted i ørkenen, der hun blir sørget for i èn tid og tider og en halv tid borte fra slangens ansikt.

Dette verset står i det samme kapitlet som vers 6 i Bibelens siste bok, Jesu Kristi åpenbaring, og her fortsetter beskrivelsen av hvordan de sanntroende blir bevart fra djevelens og pavemaktens forfølgelse i løpet av de 1260 årene. Det beskrives hvordan dragen, satan, den gamle slange (vers 9), blir kastet ned til jorden og hvordan han forfølger kvinnen (den sanntroende menigheten), men Gud bevarer sitt folk. Ørnevinger er også andre steder i Bibelen benyttet som en beskrivelse av hvordan Gud beskytter. Et eksempel er: Dere har sett… hvordan jeg løftet dere på ørnevinger, 2. Mos. 19:4.

4 og 5: Åp. 11:2-4.
Den sentrale del av dette verset sier: …Stå opp og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der!… Men forgården utenfor templet… er gitt til hedningefolkene, og de skal tråkke ned den hellige stad i førtito måneder. Og jeg vil gi mine to vitner å profetere i ett tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekk. Dette er de to oljetrær og de to lysestaker som står for jordens Herre.

I disse versene er både førtito måneder og ett tusen to hundre og seksti dager nevnt. Det er som om Herren gjør alt han kan for at ingen skal behøve å ta feil av hva profetien gjelder. Useriøs skrifttolkning river som regel et vers ut av sin totale sammenheng, og spinner videre med assosiasjoner som har sitt utgangspunkt i enkelte ord i teksten. Seriøs tolkning tar alltid hensyn til helheten. Siden tidsperioden vi studerer, allerede i flere bibeltekster er dokumentert å være pavemaktens storhetstid, fra 538 og til 1798, da denne kirken  mottok sitt profeterte dødssår, omtalt i Åp. 13:3, kan vi ikke lete etter oppfyllelsen av Åp. 11:2-4 i en annen tid enn denne. Og da må vi forholde oss til det faktum at templet som sto på Jesu tid var ødelagt både når Johannes mottok åpenbaringen og i tidsperioden 538-1798, som profetien gjelder. Den hellige stad (byen Jerusalem) ble heller ikke tråkket ned i løpet av disse 42 månedene, altså mellom fra 538-1798. Ordvalget Jesus bruker når han sier tråkket ned, er imidlertid tema-messig hentet fra parallellen i Dan. 7:7. 23, hvor romermakten sies å tråkke ned og undertrykke sine fiender.

Det eneste templet som eksisterte i løpet av denne tidsperioden, var det opprinnelige og egentlige templet i himmelen, som det jordiske kun var en kopi av. Da Moses ble bedt om å bygge tabernaklet, ba Gud ham om å bygge det nøyaktig etter det bildet eller den modellen Herren viste ham, for det jordiske skulle være et avbilde eller en skygge av det hellige himmelske, Heb. 8:5. At den hellige stad her er brukt som et symbolord på Guds folk, er ikke overraskende. Det er en hellig Gud og et hellig folk som gjør staden hellig.

Hva de to vitnene betyr, som skulle forkynne eller profetere i løpet av de 1260 årene, altså fra 538 – 1798, mens pavemakten forfulgte og tråkket under fot de hellige (sanntroende), kan vi forstå når vi tar med forklaringen Bibelen selv gir i vers 4. Der er de to vitnene forklart å være to oljetrær og de to lysestakene som står for jordens Herre. Det sies også om de to vitnene, at de har makt til å utføre de undre bare Gud kan stå bak. Noen bibeltolkere assosierer dette verset, på grunn av forklaringen i vers 6, med Elias og Moses, som Gud brukte til å forårsake tørke og sende plager. Men vi må igjen vise tolkningsdisiplin, og forholde oss til Bibelens egen gitte tidsramme.

Verken Moses eller Elias var i virksomhet i tidsperioden 538-1798, da pavemakten tråkket de sanntroende under fot. Til alle tider, også under den mørke middelalder, har det vært et lys fra Gud som ledet oppriktige mennesker til sannheten. Salmisten skriver: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti, Sal. 119:105. Selv om kirkens ledere hadde forlatt sannheten, kunne Guds Ånd lede mennesker til Ordet. Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand, Sal. 119:130. Under det åndelige mørke som rådde, når pavekirken håndhevet fengsel, tortur og endog dødsstraff for å lese i Bibelen, ble deler av Guds Ord håndkopiert av Valdenserne og andre trofaste, og smuglet til mennesker som lengtet etter Guds lys. De to vitnene, det gamle og det nye testamentet, nådde ut med Guds sannheter til tusener av mennesker som hadde flyktet ut i ødemarken, hvor de ble bevart av Gud. For budet er en lykt og læren et lys, leser vi i Ordspråkene 6:23.

Bildet med de to oljetrærne og de to lysestakene, er hentet fra Sak. 4:1-6 og 11-14. I disse versene får vi vite at oljen er Guds Ånd, vers 6. Ånden var virksom selv om pavemakten lenket Bibelen til alteret og truet alle som leste Skriften. Ånden ledet reformatorer til å oversette Bibelen fra latin til folks vanlige språk og Guds sannheter ble spredt til tross for motstand og forfølgelse. Da sitter vi igjen med beskrivelsen av: (1) Guds himmelske tempel skal måles slik at verdien og hensikten med Jesu tjeneste for sine barn der, skal synliggjøres og utprøves, vers 1. (2) Guds sanne barn, som tilber Gud i lys av og i samsvar med hans tjeneste i den himmelske helligdommen, skal også måles, testes og prøves, vers 1. Under forfølgelse og motstand vil de sanntroende både bli synlige og renset, vers 1. (3) Romerkirken, som er fortsettelsen av det hedenske rom, bare iført en kristen forkledning, men full av ubibelsk lære, forfulgte og tråkket Guds barn under fot i løpet av denne tidsperioden på 1260 år, vers 2. (4) Men Guds Ånd fortsatte å lede de trofaste, og innholdet i Ordet, både i det gamle og det nye testamentet, Guds to sannhetsvitner, ble spredt til mange til tross for motstanden, vers 3 og 4. (5) Ordet vitnet kledd i sekk og aske, for det var under nød og med stor sorg over forfølgelsene at dette reformatoriske pionerarbeidet ble utført, vers 3.

6 Dan. 12:7
I siste del av dette verset leser vi:Èn tid og tider og en halv tid. Og når det hellige folks makt er fullstendig knust, skal alle disse ting fullendes.

Dette verset står i siste del av det siste kapitlet i Daniels bok. Profeten blir i vers 4 bedt om å forsegle boken, og i vers 8 står det at han ikke forsto det som ble vist ham. Mange kristne har ikke forstått at Bibelens siste bok er kalt en åpenbaring, fordi den bl.a. åpenbarer og gjør synlig det som var forseglet i Daniels bok. Under de 1260 årene vi studerer her, eller èn tid og tider og en halv tid, fra 538 til 1798, ble Guds folks makt undertrykt og knust. Samtidig forteller dette verset oss at de tidsprofetiske budskapene i Daniels bok og Johannes Åpenbaring, som gir nøkkelen til mange av profetiene som leder opp til endetiden, hvor alle disse profetiene skal fullendes.

7 Åp. 13:5
Det ble gitt det en munn som talte store og bespottelige ord. Og det ble gitt det makt til å holde på i førtito måneder.

I det siste verset vi skal se på, hvor denne tidsperioden er nevnt, omtales dyret som alle reformatorene tolket å være pavemakten. I det foregående vers, fortelles vi at denne makten skulle motta et dødelig sår, men at såret skulle helbredes igjen. Som alt vist, ble såret gitt i 1798 da paven ble tatt til fange og alle katolske kirker stengt. Merk deg ordlyden i vers 3, hvor det står at etter at pavemaktens dødssår ble legt, skal en dramatisk helbredelse finne sted, noe som leder til at: all jorden undrer seg og følger etter dyret, altså pavemakten. Videre står det at de (det store troende flertallet, all jorden) tilber dragen (djevelen) for det er han som har gitt det katolske kirkesystemet makt, vers 4.