“Og hele dette land skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslag skal tjene Babels konge i sytti år.” (Jer 25:11)
Jeremia var profet i kong Josjias dager og under hans sønners regjeringstid. Jerusalem ble inntatt i Kong Sedekias (Josjias sønns) regjeringstid. Jeremia kan derfor ha fungert som profet rundt 40 år. Da jerusalem ble inntatt tatt med av flere i juda til Egypt, siden vet vi ikke hva som skjedde med han.
Bibelen forteller at Gud ga han flere budskap å forkynne. Et av disse budskapene var at Judea skulle ligge i brakk i hele 70 år. Denne tidsperioden fortalte også at de skulle tjene Babels konge i sytti år som da betydde at enten ville Babylons rike falle etter 70 år ellers ville rike omgjøre sitt vedtak mot jødene og Jerusalem.
Denne profetien ga håp til de som var tatt imot sin vilje til Babylon. Blant dem var Daniel som hadde blitt tatt til Babylon mens han enda var veldig ung. I Bibelen for vi se at Daniel har studert den nå avdøde profetens ord og spør Gud om dens oppfyllelse. 70 år har gått på dette tidspunktet og Daniel er en gammel mann og han er nå tydlig bekymret over om profetien kommer til å bli oppfylt. “I Darius’, Ahasverus’ sønns første regjeringsår — han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket i det første år av hans regjering la jeg, Daniel, i bøkene merke til tallet på de år som Herren hadde talt om til profeten Jeremias — at han vilde la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner. Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer under faste og i sekk og aske.” (Dan 9:1-3)
Vi får vite andre steder at Daniel vendte seg mot Jerusalem når han ba. “… gikk han inn i sitt hus; der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøide han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før.” (Dan 6:11)
Når tempelet i Jerusalem hadde blitt bygget og Paktens ark ført inn i tempelet ba Salomo en spesiell bønn: “Når de synder mot dig — for det er ikke noget menneske som ikke synder — og du vredes på dem og gir dem i fiendens vold, og de som tar dem til fange, fører dem bort til fiendens land, fjernt eller nær, men de så tar sig det til hjerte i det land hvor de holdes fanget, og omvender sig og bønnfaller dig om nåde i deres land som holder dem fanget, og sier: Vi har syndet og gjort ille, vi har vært ugudelige, og de omvender sig til dig av alt sitt hjerte og av all sin sjel i sine fienders land, blandt dem som har ført dem i fangenskap, og de beder til dig, vendt mot sitt land, som du har gitt deres fedre, og mot den stad du har utvalgt, og det hus jeg har bygget for ditt navn, så vil du i himmelen, der hvor du bor, høre deres bønn og ydmyke begjæring og hjelpe dem til deres rett” (1Ki 8:46-49)
Daniel leste altså Jeremias profeti og bønnfalt Gud på folkets vegne. Vi får vite at Babylon falt i Daniel kapittel 5. King Cyrus av Persia tok over og året etter lot han jødene få retunere til landet. Medo-Persia hadde ikke personlig noen krangel med jødene slik Babylon hadde da de ble ledet i fangenskap og var villige til å ikke bare la dem returnere men de hjalp dem også ved å gi dem tilatelser til å bygge opp igjen tempelet og murene rundt. (Se Daniel 9, Esra og Nehemjas bok) Men denne villigheten får vi vite var et resultat av Guds kamp og påvirkning.
En engel blir sendt til Daniel og forteller: “Og han sa til mig: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte din hu til å vinne forstand og til å ydmyke dig for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt, og for dine ords skyld er jeg kommet. Perserrikets fyrste [de. onde engel.] stod mig imot i en og tyve dager; men da kom Mikael, en av de fornemste fyrster, og hjalp mig, så jeg fikk overhånd der hos kongene av Persia.” (Dan 10:12-13)
Vi får altså her trolig vite at Gud måtte drive sterk påvirkning og kamp med kongen for at Guds folk skulle få lov å bli fri etter de 70 årene. Ikke bare hadde Gud profetert at det skulle gå 70 år, en profeti som skulle overholdes, men de 70 årene hadde også en symbolsk betydning.
Hvorfor 70 år?
Hvorfor skulle de være i fangenskap i 70 år? Gud forteller oss i Bibelen at de vært av årene i de 70 år representerte sabbatsår Juda ikke hadde overholdt. Sabbatsåret var påbudt i Moseloven og der ble det også skrevet en advarsel om hva Gud vill gjøre om de valgte å bryte Guds lover: “Og dersom I enda ikke lyder mig, men står mig imot, da vil også jeg stå eder imot i vrede og tukte eder syvfold mere for eders synder. I skal ete eders sønners kjøtt og ete eders døtres kjøtt. Og jeg vil ødelegge eders offerhauger og utrydde eders solstøtter og kaste eders døde kropper ovenpå de døde kropper av eders vederstyggelige avguder, og min sjel skal vemmes ved eder. Og jeg vil gjøre eders byer til en ørken og legge eders helligdommer øde, og jeg vil ikke nyte vellukten av eders offer.
Og jeg vil legge landet øde, så eders fiender som bor der, skal forferdes over det. Men eder vil jeg sprede blandt hedningene, og med draget sverd vil jeg forfølge eder; eders land skal bli øde og eders byer en ørken. Da skal landet gjøre fyldest for sine sabbatsår hele den tid det ligger øde, mens I er i eders fienders land; da skal landet hvile og gjøre fyldest for sine sabbatsår.
Hele den tid det ligger øde, skal det ha hvile, den hvile som det ikke fikk i eders sabbatsår, da I bodde der.” (Lev 26:27-35)
Det er altså denne forbannelsen fra loven som blir oppfylt på jødene under de 70 år. Ved å bryte Guds sabbats-lover og moral lover ble landet vanhelliget og de 70 årene skulle altså landet få hvile.
Sabbatsåret hadde flere funksjoner. Det ene var at jorden skulle få hvile trolig for å ikke utarme den. For det andre skulle det som vokste naturlig i sabbatsåret gå til arbeiderne, tjenerene og utlendingene. Altså til de fattige arbeiderne. “I seks år skal du tilså din aker, og i seks år skal du stelle med din vingård og høste landets grøde. Men i det syvende år skal det være en høihellig sabbat for landet, en sabbat for Herren; da skal du ikke tilså din aker og ikke stelle med din vingård. Det som vokser av sig selv efterat du har høstet, skal du ikke skjære, og druene på ditt ustelte vintre skal du ikke sanke; det skal være et sabbatsår for landet. Og det som vokser i landets sabbatsår, skal være til føde for eder, for dig og din tjener og din tjenestepike og din dagarbeider og de fremmede som holder til hos dig” (Lev 25:3-6)
Disse lovene hadde ikke blitt overholdt.
“Dem som sverdet hadde levnet, førte han som fanger til Babel, og de blev hans og hans sønners træler, til perserriket fikk makten, forat Herrens ord i Jeremias’ munn skulde bli opfylt — til landet hadde gjort fyldest for sine sabbatsår; alle de dager det lå øde, hadde det hvile — til sytti år var gått til ende.” (2.Krøn. 36:20-21)
Ikke bare skulle Israel overholde sabbatsåret vært syvende år, men de skulle også ha et sabbatsår vært 50 år. Dette ble kalt jubileums året, på dette året ble slaver satt fri, gjeld ble ettergitt og mange som hadde måtte pantsette sine eiendomer fikk dem tilbake. Både det syvende år og jubileumsåret handlet om å forhindre utnytting av arbeidere og hjelpe fattige ut av deres fattigdom. Dette var et tema som var veldig viktig for Gud som vi ser flere steder i Bibelen. Hvis Gud skulle være leder for sitt folk skulle ikke de fattige og dårligstilte behandles dårlig.
“Seks år skal du så ditt land til og høste dets grøde; men i det syvende år skal du la det hvile og ligge, så de fattige blandt ditt folk kan ete derav, og hvad de levner, kan markens dyr ete. Det samme skal du gjøre med din vingård og dine oljetrær.” (2.Mos. 23:10-11)
Dette var også en av Guds hoved anklager mot sitt folk i tiden frem mot fangenskapet: “Herren møter i retten sitt folks eldste og dets høvdinger: I har avgnaget vingården! I har rov fra de fattige i husene hos eder! Hvorledes kan I tråkke mitt folk ned og knuse de fattige? sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.” (Jes 3:14-15)
” Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å frarane de fattige i mitt folk deres rett, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse. Men hvad vil I gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Til hvem vil I fly for å få hjelp, og hvor vil I gjøre av eders skatter?” (Jes 10:1-3)
“Folket i landet gjør voldsverk og raner og røver, og den elendige og fattige undertrykker de, og mot den fremmede gjør de voldsverk uten lov og rett.” (Ese 22:29)
“Så sier Herren: For tre misgjerninger av Israel, ja for fire vil jeg ikke ta det tilbake — fordi de selger den uskyldige for penger og den fattige for et par sko, de som higer efter å se støv på de ringes hode og bøier retten for de saktmodige. En mann og hans far går til samme pike, så de vanhelliger mitt hellige navn. På pantsatte klær strekker de sig ved hvert alter, og vin som de har tatt som bøter, drikker de i sin Guds hus.” (Amo 2:6-8)
Vi får vite at tiden de hadde brutt Guds lover som skulle innregnes i Esekiel:
“Og så skal du legge dig på din venstre side og legge Israel-folkets misgjerning på den! I så mange dager som du ligger på den side, skal du bære deres misgjerning; og jeg vil la deres misgjernings år for dig bli like så mange dager — tre hundre og nitti dager — så lenge skal du bære Israel-folkets misgjerning. Og når du er kommet til ende med dem, så skal du annen gang legge dig på din høire side og bære Juda-folkets misgjerning; i firti dager, en dag for hvert år, vil jeg la dig bære den.” (Ese 4:4-6)
Altså 390 år for Israel og 40 år for Juda. Tilammen blir det 430 år. Det er interessant å merke seg at dette er samme tidsperiode som Abrahams etterkommere hadde vært fremmede i dette landet og Egypt: “Men den tid Israels barn hadde bodd i Egypten, var fire hundre og tretti år.” (Exo 12:40)
Hvert syvende år skulle altså være sabbatsår og et ekstra sabbatsår når det var jubileumsår. Det blir altså 8 år i løpet av en tidsperiode på 49 år. For vær 49 år skal følgende år være hvileår: 1, 7, 14, 21, 28, 35, 42, og 49. I løpet av 430 år er det 8 slike cykluser med 38 år tilovers fordi 49 * 8 = 392 år. Dermed får vi 64 hvileår ut av denne tidsperioden (8*8=64) Fra de resterende 38 årene får vi 6 hvileår: år 1, år 7, år 14, år 21, år 28, og år 35. 64 + 6 = 70. Dermed utfra tallet Gud forteller Esekiel at de hadde vært ulydige blir det akkurat 70 sabbatsår som er vanhelliget. Landet skulle derfor utfra Guds eget utsagn ligge i brakk disse sabbatsårene. Altså i 70 år.
For mange har det kanskje vært vanskelig å forstå hvorfor Gud ville tvinge dem til å la landet hvile etter hans sabbatslover. Begrunnelsen ligger i Israels spesielle oppgave fremfor verden: ”
“Dersom I nu lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom fremfor alle folk; for hele jorden hører mig til. Og I skal være mig et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn.” (Exo 19:5-6)
Israel skulle representere Gud. Når de utnyttet hverandre og tok fra hverandre viktige rettigheter vanhelliget de Guds navn som de var kalt ved. Gud så seg derfor nødt til å demonstrere at Han ikke godkjente deres adferd eller konsekvensene som brudd av disse budene forusaket. Med sin adferd hadde de vanhelliget både landet og Guds navn.
