Abbeden i et av de mest kjente britiske klosterskolene, Neynoch ved Bangor, var en
meget anerkjent person og hans synspunkter ble lagt merke til. Han ble oppfordret
av Augustin til i alle ting å underordne seg den romerske kirkens tradisjon og lære.
(1) Han ga følgende svar:
«Vi er alle beredt til å lytte til Guds menighet, også til paven i Roma, og til enhver
from kristen, slik at vi kan demonstrere til enhver en fullkommen kjærlighet. Vi
vet ikke om noen annen lydighet som kan bli krevd av oss overfor ham som du kaller paven eller far til fedrene». (2)
Den heroiske personen Dinooth bringer ære til kristendommens historie i Wales.
Med sin personlighet har han satt sitt merke på historien til den walisiske nasjon, og han staket ut veien til det første dramatiske møtet mellom en leder av
den keltiske kirken og agenter for pavedømmet. Han ble leder for den keltiske menigheten i England og Wales i året 538, da den profetiske tidsperioden på de
1260-år begynte. Han ledet den keltiske menigheten i sitt kritiske møte med
Augustin, som på flere måter må kalles grunnleggeren av pavekirken i England.
Waliserne regner fremdeles det sjette århundre som den mest brilliante perioden i sin
historie. (3) Columba gjorde ferdig sitt arbeid i Skottland da Dinooth var på høyden
av sin karriere. Siden disse to var ledere med den samme tro gjennom seierrike år i den keltiske kirkens utvikling på de britiske øyer, lærte Dinooth av Columba
og fulgte hans program når det gjaldt evangelisering. Legger vi også Aidans navn til listen av tidlige pionerer, den berømte lederen for den keltiske kristendommen i England i generasjonen etter Dinooth, kan vi observere en enhet i denne menighetens forkynnelse. For å få et riktig inntrykk av miljøet der Dinooth utførte sitt store arbeid, er det nødvendig å kjenne historien til de britiske øyer. Wales var den første av
Storbritannias nasjoner som fkk oppleve pavekirkens sverd mot den keltiske menigheten. De tapre troende i Wales ble et eksempel for mange andre som måtte gi sine liv for sin tro. Det walisiske folk var kjent for sitt mot, og hær etter hær av de romerske erobrerne måtte til å begynne med gi tapt i møte med de lokale stammene de møtte i de walisiske fellene. (4) Walisere var en del av den store keltiske folkegruppen, (5) og de hadde opprinnelige en hedensk religion. Noen praktiserte flerguderi, andre fulgte druidene. Druidenes skoler var på den tiden berømte for sin høye litterære kunnskap.
Kristendommens ankomst.
Kristendommen kom tidlig til de britiske øyer. Selv på apostlenes dager kan
budskapet ha nådd dem. Mosheim skriver: «Om en apostel eller noen fra den
første menighet besøkte Storbritannia, kan ikke fastslås med sikkerhet, men det
er mange indikasjoner på at det var tilfelle. (6)
Origen skrev omkring år 225 det følgende: «Når begynte Storbritannia tilbedelsen av èn Gud? Nå påkaller alle mennesker Israels Gud.» (7) Gjennom de fre
hundre årene som britene var underlagt det keiserlige Rom, var ikke de kristne
oppmerksomme på den kirkelige dominans og de pompøse ritualene i Roma.
Kristendommen ble praktisert i sin apostoliske enkelhet. Britene lærte først om
evangeliet, ikke av Rom, men av sine brødre i Lilleasia, som hadde fortsatt å tro
på og forkynne apostlenes enkle kristendom. (8)
Columbanus, som hadde den samme tro som Dinooth, erklærte at hans kirke hadde
fått sine læresetninger fra ingen andre enn Herren selv og apostlene. (9) Derfor,
som vi senere skal se i hans konflikt med de pavelige lederne, må vi konkludere
med at tidlig britisk kristendom var apostolisk og ikke kom fra pavedømmets
påvirkning.
Både goternes invasjon og okkupasjonen fra Rom, brakte store problemer til de
keltiske menighetene i England og Wales. Keiserdømmet ble av omstendigheter
tvunget til brått å trekke sine tropper ut av England, fordi det var større behov
for dem på kontinentet. Grensen til imperiet ble redusert og dette etterlot britene
til sin egen skjebne.
Straks romerne hadde reist, kom pikterne (Oversetternes anmerkning: Pikterne
var urfolket i denne landsdelen) fra Skottland og sakserne fra Skandinavia strømmende over landet. Da invasjonen av angelsaksere begynte, hadde hatet til disse
utlendingene mot britene brakt sin harme også over den britiske kirken. Til
syvende og sist, ble hedenskapet den dominerende ideologi fra den engelske kanal til grensen av Skottland. Wales, som det eneste området, ble stående. Steg for
steg invaderte og bosatte angelsakserne seg i hele England. Det tok dem nesten
to hundre år å gjøre det som romerne klarte på få år, enda sistnevnte hele tiden
møtte vedvarende motstand.
Invasjonene i Italia og Spania var en migrasjonsbevegelse, men England ble
vunnet ved kamp, meter for meter. Forsvarerne besto av bønder og hyrder men
også noen profesjonelle krigere, men de hedenske inntrengerne tok til slutt deres
land. Kristne kirker ble revet ned eller erstattet med hedenske templer. Gjennom
disse konfliktene i England, vokste derimot den keltiske kristendommen seg stadig
sterkere og spredte seg i Irland, Skottland og Wales.
Mens de hedenske angelsakserne presset den keltiske kirken tilbake til Wales,
hadde en revolusjon funnet sted i Frankrike, som til slutt påvirket de troende i
hele Storbritannia. De hedenske frankerne, som ønsket seg de rike områdene i det
sørlige Frankrike, som da tilhørte de kristne vestgoterne (også kalt visigoterne),
aksepterte en politisk allianse med Rom, naturlig nok sterkt støttet av romerbiskopen og den romerske keiseren. Frankerne tok deretter visigoterne i år 508.
Dette gjorde deres nye tro dominerende i Frankrike, og ga løfter om en lignende
utvikling i England.
Før revolusjonen i Gallia var helt gjennomført, slo angelsakserne seg sammen til
flere sterke enheter. Til slutt slo sju mindre riker seg sammen til en enhet, omtalt
som Heptarkiet. Av disse var kongeriket Kent det første som fkk oppmerksomhet,
dette på grunn av sin sterke ledelse og for sitt forhold til kirken i Roma.
Kongen i Kent på denne tiden var Ethelbert (560-616). Han giftet seg med
Bertha, datteren til frankernes katolske konge. Dette giftemålet var en fordel
for pavedømmet fordi denne nidkjære prinsessen hadde støtte, ikke bare fra de
sterke nasjonene i Gaul og Italia, men også fra det østlige keiserdømmet, som var
i allianse med pavedømmet. Bertha samtykket til dette ekteskapet på betingelse
av at hun ble ledsaget til England av sin kapellan.
Augustin i Storbritannia.
Da Augustin og hans munker ankom øya (i 597), var det av politiske grunner. I
mer enn to hundre år hadde pavedømmet forgjeves forsøkt å trenge gjennom med
sin utgave av kristendommen i hele Storbritannia. Ved uriktige framstillinger og
med sverdet, hadde de forfulgt de evangeliske dissentere i Nord-Italia. De hatet
også den tilsvarende menigheten i Storbritannia. Nå hadde de endelig funnet en
alliert. Den intense motstand de keltiske britene ga de germanske angelsaksiske
inntrengerne, gjorde angelsakserne rasende på sine ofre. Det religiøse
hatet pavedømmet hadde demonstrert ble blandet sammen med
hatet fra angelsakserne.
Etter sin ankomst dro Augustin til Canterbury, Kents metropol. Da
han og hans gruppe nærmet seg Canterbury, bar de et kors av sølv
som sitt banner og hadde bildet av Kristus malt på et brett, mens de
sang liturgiske bønner. (10) Det var et alvorlig slag rettet mot den sanne kristendommen, da den katolske varianten ble innført blant angelsakserne. De ble invitert til å tro at Gud selv kunne bli representert med et bilde, og ble videre forført til å tro at de kunne proklamere tro og lydighet mot Kristus mens de samtidig brøt Guds forbud mot å tilbe bilder.» Sier ikke Guds ord: «Hvem vil dere da ligne meg med, så jeg skulle være ham lik?», Jes. 40:25.
Disse katolske nykommerne ble gitt tillatelse til å undervise i all åpenhet, til å
reparere og gjenåpne alle de kirkene som de hedenske angelsakserne hadde revet
ned. Hvor politisk og overfladisk Augustins massedåp av tusener av innbyggerne
i Kent hadde vært, ble tydelig, for kort tid etter at kongen døde, falt innbyggerne
tilbake til hedenskap igjen. (11)
Sannsynligvis på grunn av Augustins påvirkning, ble det gjort endringer i noen
gamle lover som spesifserte straffen for ulike forbrytelser utført mot vanlige
borgere. Denne straffen ble omgjort til å bli ti ganger større hvis forbrytelsen var
mot kongen, elleve ganger større for en forbrytelse mot en biskop og tolv ganger
større for en forbrytelse mot et kirkebygg.
Snart fulgte flere strategiske giftemål. Kanskje den største seieren for pavekirken
var giftemålet mellom den katolske prinsessen Aethelberg, datter av Ethelbert,
og den hedenske kongen Edwin, kongen av Northumbria. Men også ekteskapet
mellom den katolske prinsessen Eanfled, barnebarnet til kong Ethelbert, til den
northumbriske kongen Oswy, barnebarnet til Edwin. Kong Oswy hadde på et
tidligere tidspunkt tatt imot den britiske trosretningen etter påvirkning fra sin
kristne far, som hadde vært student ved Columbas bibelskole på Iona.
Disse tre, Bertha, Aethelberg og Eanfled, var representanter for Roms politikk,
som gikk ut på å gifte bort katolske prinsesser til konger i et land hvor en annen
tro skulle bekjempes. Den katolske prinsessen Eanfled lyktes i å overtale sin mann,
kong Oswy av Northumbria, fra å følge den keltiske kirken, etter at han i ti år
som konge hadde fulgt i fotsporene til sin noble far.
Kong Arthur og tidlige walisiske helter.
Ett navn som det er skrevet mye om, er den walisiske helten, kong Arthur. Denne
kongen må ha kjempet mange slag for å drive vekk angelsakserne. Han ble kalt
«Guds sverd» fordi han forsvarte den britiske kirken. Han tok initiativet til å
bygge og reparere mange gudshus, men han hadde også suksess på slagmarken. Historikeren Gibbons sier: «Men alle britiske navn blekner ved siden av det
berømte navnet Arthur, arveprinsen av Silurene i Syd- Wales. (Oversetternes
anmerkning: Silurene var en keltisk stamme som levde i den sørlige del av dagens
Wales. Da romerne angrep deres rike i år 48, gjorde de kraftig motstand.)
Ifølge de mest realistiske opptegnelser, beseiret han, i tolv påfølgende kamper,
fender i både nord og vest. Men etter hvert er det tydelig at helten ble bitter over
utakknemligheten og uflaksen han hadde i hjemlandet.» (12) Den fantastiske
fremgangen til den keltiske menigheten i perioden som gikk mellom tidspunktet
for kong Arthur og ankomsten til Augustin, brakte alvorlige betenkeligheter for
pavekirken.
Dr. A. Ebrard sier om pave Gregor I: «En Roma-fri britisk-irsk kirke, eksisterte
allerede på de britiske øyer. Paven utstyrte Augustin med jurisdiksjon over alle biskopene i den britiske kirken.» (13) Det faktum at pave Gregor utnevnte Augustin
til erkebiskop over et annet kirkesamfunns biskoper, så vel som over katolske
biskoper, er en god indikasjon på at paven planla å utrydde den keltiske kirken.
Augustin influerte kong Ethelbert av Kent til å innkalle keltiske lærere fra de
nærmeste britiske provinsene til Augustins Oak, et sted som sannsynligvis ligger
på bredden av Severn. Innkallingen ble sendt til det berømte keltiske lærestedet i
Bangor i Wales. Bede forteller at den store tilstrømningen av prestestudenter ved
denne høgskolen, gjorde det nødvendig at de ble delt inn i sju divisjoner med en
dekanus over hvert område. Ingen av de ulike divisjonene besto av mindre enn
tre hundre mann, som alle levde av det de kunne utføre med egne hender. (14)
Dinooth, som var president på dette college, ville ifølge organiseringen av den
keltiske kirken i denne perioden, være øverste leder også over kirkene i Wales. Hvis
Dinooth ville delta på den foreslåtte konferansen, ville Augustin ha mulighet til
å møte en lærd representant for den tidlige britiske kristendommen.
Til Augustins Oak, kom derfor en delegasjon bestående av akademikere, leger og
lærere fra Bangor, Wales, og fra høgskolen som mange betraktet å være britenes
kristne senter. (15) Katolikkene åpnet samlingen med å anklage de keltiske prestene
for å gjøre mange ting som hindret enhet i kirken. Augustin krevde av dem at de skulle slutte å holde påske på sin særegne måte, og i stedet samles om å bevare katolsk enhet, slik at de kunne stå sammen om å forkynne evangeliet til hedningene.
En lang debatt fulgte. Disse pastorene tilhørte en kirke som alltid hadde vært uavhengig fra pavemakten og aldri hadde hatt noen forbindelse med Roma. De forsto at den enhet som ble krevd av dem, betydde tap av deres ideologiske identitet, derfor nektet de å la seg rokke av Augustins formaninger og irettesettelser. Deres svar var at de
valgte å følge sin egen kristne praksis. De gjorde det klart at de ikke kunne forlate sin tro og sine gamle skikker, uten samtykke fra medlemmene og landets befolkning. (16) Det ble vedtatt at et nytt møte skulle arrangeres senere.
Den andre konferansen.
Til dette nye møtet kom syv biskoper, som Bede kaller dem, i tillegg til mange
lærde menn blant britene. Før delegatene dro til denne konferansen, besøkte de
en av sine eldste menn, som var kjent for sin rettferdighet og visdom. Han rådet
dem til å la Augustin og hans parti ankomme møtestedet først. Dersom Augustin
reiste seg og tok imot britene med Kristi saktmodighet og ydmykhet, skulle de
se på ham som en budbringer fra himmelen. Hvis han derimot viste hovmod
og arroganse, var det et tegn på at de skulle nekte å ha fellesskap med ham eller
godta hans autoritet.
Da de ankom møtestedet, var Augustin allerede kommet, men han ble sittende
og ignorerte dem. Han ville ikke engang reise seg for å hilse på dem. Britene
konfronterte ham åpent og direkte med hans stolthet og arroganse, men svarte
høflig på alle hans spørsmål og argumenter. Augustin ga dem ordre om å feire
påske på samme måte som romerkirken, og til å avslutte sitt evangeliske arbeid
og bli romersk katolske kristne. Britene avviste bestemt tilbudet og motbeviste
fra Skriften alle Augustins påstander om at hans kirke hadde noen overordnet
myndighet og at paven, som hadde sendt han, var deres overhøyhet. De informerte
han om at de ikke ville tro eller gjøre noe av det han forlangte, og heller ikke ville
ta imot ham som sin erkebiskop.» (17) Derfor spådde Augustin deres ruin, og
sa: «Hvis dere ikke vil bli med oss i enhet, skal dere fra deres fender lide dødens
hevn.» (18)
James Ussher skriver om dette møtet: «Den walisiske krønike forteller videre
at Dinooth, abbeden i Bangor, la fram dype og solide argumenter for å vise at
de ikke skyldte pavekirken noen underdanighet. Fra den samme kilden lærer vi
videre at de walisiske delegatene svarte opponenten, at de ville holde seg til det
deres fedre hadde trodd før dem, de som hadde vært Guds venner og apostlenes
etterfølgere. Derfor ville de ikke erstatte denne troen med eventuelle nye dogmer,
skikker og tradisjoner. (19)
Etter denne motsetningen mellom Dinooth og Augustin, levde den walisiske
evangelisten lenge nok til å se den fryktelige nedslaktningen av deres unge
prestekandidater i krigen mot britene og den britiske kirken i Wales. Aethelfrith,
kongen av Northumbria, reiste opp en stor hær for å krige mot dem. Da han
forberedte seg til angrep, fkk han høre om en stor gruppe på rundt 1200 menn
som var i bønn på den berømte evangeliske treningsskolen i Bangor, i Wales. Selv om disse unge kristne var motstandere av å bære våpen, var de blitt enige om
å be for dem som kjempet for fedrelandets frihet og eksistens. Da kongen forsto
hvem disse 1200 unge mennene var, ropte han at deres bønner viste på hvilken
side de sto, og selv om de ikke bar våpen, ga han ordre om å drepe dem først. Ved
denne djevelske kommandoen, ble praktisk talt alle myrdet. Så stor var denne
nedslaktningen, at pavehistorikeren Bede kaller det «Augustins forbannelse».
Alle må beundre de walisiske kirkeledernes ånd. Deres gjerning var vanskelig
nok med de voldsomme angelsaksiske hærene som stadig trakassere dem. I tillegg
kom alle kravene fra de pavelige utsendingene og organisasjonen som var støttet
av kongen av Frankrike og den romerske keiseren. Kløften mellom de to kristne
retningene var dyp og bred.
Denne samme pave Gregor, som sendte Augustin til Storbritannia, hadde utstedt
en erklæring om at avgjørelsene fra de første fre kirkemøtene var av samme inspirasjon og gyldighet som evangeliene. Dette var en helt uakseptabel menneskelaget
utvidelse av Skriften. Den keltiske kirken avviste disse påstandene og holdt seg
til Bibelen og Bibelen alene.
Den walisiske kirken ville ikke godta hva Augustin gjorde i Kent. Etter råd fra
paven, fortsatte han å «helliggjøre», (gjøre kristne i stedet for å avskaffe), avgudsfestivalene. Som kontrast var det apostlenes og de første kristnes praksis, å sørge
for at elementer fra avgudsreligionene ikke ble tillatt i deres gudshus. Bibelen
hevder at avgudsoff er er offer til onde ånder. (20) Ingen bilder var tillatt i noen
av de evangeliske menighetene i løpet av kristenhetens første tre hundre år.
Deretter ble de presset til å akseptere at en utenlandsk italiensk biskops overlegenhet skulle være innstiftet av Gud og skulle være en universell kirkes overhode
i kraft av apostolisk suksesjon. Dette var støtende for den walisiske kirke, som
hadde fått sin tro fra Jesus og apostlene. Enda et punkt var introduseringen av
en ny oppfatning av oppgavene til en biskop. Den keltiske kirke beholdt den
opprinnelige forståelsen i det nye testamentet, at en biskop var en pastor over en
kirke, en presbyter, og ikke en åndelig herre som hadde sin autoritet fra en som
var enda høyere oppe i det romersk-katolske hierarkiet.
En videre årsak til forskjellen mellom den walisiske kirken og pavedømmet, var det
voksende kravet fra Roma om at presteskapet skulle leve i sølibat. Menigheten i ødemarken opprettholdt alltid den opprinnelige gudgitte frihet for sine prester
til å kunne gifte seg. Til tider når farer, eksponering og reiser var misjonærenes hverdag, valgte noen å forbli ugifte. Disse var unntaket og sølibat ble aldri brukt som en betingelse for å tre inn i
prestegjerningen. Pavedømmet, selv i de dager det hadde størst makt, var aldri
i stand til å tvinge sølibat på det walisiske presteskapet, selv om kirken gjorde
mange forsøk på det. (21)
Så kom striden om sabbaten. Historikeren A. C. Flick sier at den keltiske kirken
holdt den sjuende dag som sabbat. (22) De troende mislikte anstrengelsene for å
stigmatisere dem som «judaizers», fordi de samvittighetsfullt mente den sjuende
dagen i det ferde bud fortsatt var bindende. Dessuten hadde denne samme pave
Gregor utstedt en ofsiell uttalelse mot en bydel i Roma, fordi mange av de kristne
der, hvilte og tilba Gud på sabbaten. (23)
Gode kilder viser at på dette tidspunktet, i det syvende århundre, var det fortsatt
flere kristne kirker over hele verden som helligholdt den sjuende dagen, en dag
som Gud helliget i det ferde av de ti bud. Også på den bakgrunn kan vi forstå at
de apostoliske kirkene nektet å helligholde søndag som sabbat.
Det er mye som tyder på at sabbaten overlevde i Wales helt til år 1115, da ble den
første romerske biskopen plassert ved St. David`s. (Oversetternes anmerkning:
En katedral ved elven Alum, på St. David’s halvøy i Pembrokeshire, Wales.) De
gamle walisiske sabbatsholdende kirkene bøyde likevel ikke kne for Roma, men
måtte søke beskyttelse på steder hvor de kunne tilbe ifølge sin samvittighet, uten
å bli påvirket eller påtvunget læren til den korrupte romerkirken. (24) Waliserne
og pavens representanter, ledet av Augustin, var uenige. Den walisiske kirken fortsatte som uavhengig, og de visste godt at ikke noe ville tilfredsstille Roma,
uten den totale utslettelsen av den konkurrerende keltiske kirken.
Endringen kom da William Erobreren landet i England med sine normannerkrigere og styrtet den angelsaksiske makten. Her er i sannhet en interessant
observasjon. Da Frankerne, mens de ennå var hedninger, krysset Rhinen for
å styrte Gallia, samarbeidet pavemakten med de nye hedenske stammene. På
samme måte som pavemaktens store allianse med den østlige keiseren, påvirket
inntrengere som ville ødelegge Gallia, ville de også ødelegge den keltiske kirken.
På denne måten stoppet, som vi skal se i senere kapitler, det utbredte arbeidet i
Europa av de keltiske misjonærene fra Irland og Skottland. På samme måte hadde
William Erobreren mottatt full forsikring om hjelp fra paven, og at han også ville
få framtidig støtte, på betingelse av at den keltiske kirken ble ødelagt. (25)
Dinooth er et eksempel på det fantastiske lederskap gitt den innfødte og lokale
kirken. Hadde hele konflikten kommer umiddelbart etter at William Erobrer
dukket opp, ville utvilsomt den tidlige keltiske kirken fortsatt fungert. Det er
trist å observere den politikk som ble fulgt for å fortrenge den keltiske kirken i
Wales. Man blir begeistret av uavhengighetsånden og troskapen som ble vist av
de keltiske medlemmene i de følgende århundrene. Litt etter litt, ved intriger,
smiger, trusler og vold, støttet av Englands våpenmakt og oppmuntret av den
sterke pavelige støtten fra Italia og Frankrike, lyktes det pavekirken, etter sju
århundrer, å få kontroll.
Trinnene mot underkastelse.
Når vi skal analysere de ulike trinnene som ble tatt for å sikre underkastelsen,
kan vi observere det følgende: Først ble noen av de keltiske prestene overtalt til
og belønnet for å søke ordinasjon fra den pavelige primat i England, som var
erkebiskopen av Canterbury. Dernest, som neste trinn, tok biskopen i England
over oppgaven med å nominere og autorisere prestene i Wales. For det tredje, ved
å ha vunnet noen kriger i England, krevde pavemakten å ha kontroll over visse
områder i Wales, hvor kirken i etterkant bygde et katolsk kloster og utnevne en
katolsk biskop.
Et ferde punkt er at når en katolsk biskop ble utnevnt i Wales, fulgte han alltid
tradisjonen at han gjorde krav på større eiendommer og gods i nærheten, som
ikke hadde betalt alle sine utgifter og derfor hadde gjeld. For det femte ble det
gjort innsats av det pavelige presteskapet i England, for å skape et skille mellom
de keltiske prestene og de walisiske prinsene. Når de lyktes med denne manipuleringen, søkte de å overtale de walisiske prinsene til å tro at det var til deres fordel
ikke å ha kontakt med de lokale kirkene.
Under Henry VIII ble alt dette feid til side. Denne monarken, som hadde opprettet
den engelske kirke, krevde at både Englands sivile og religiøse lover burde være
gjeldende i hele Wales. Dette brakte det walisiske presteskapet i en svært vanskelig
situasjon. Enten måtte de gå på akkord med Guds Ord, sin samvittighet og gi
avkall på en århundrelang praksis, eller å havne i konflikt med landets øverste lover.
Denne situasjonen har fortsatt. Det forårsaket misnøye og konflikt hos et folk
som aldri hadde vært særlig tilfreds med en angelsaksisk nabo. Disse endringene
ble tvunget på dem og var aldri hjertelig akseptert. Når metodistvekkelsen feide
over Wales i det attende århundre, fant den en nasjon som var lei av stive katolske
ritualer og formalisme, og beredt til å fnne tilbake til det evangeliet de engang
trodde på.
Den keltiske kirken i Wales, ikke den pavelige, er bindeleddet i dette landet mellom
apostolisk kristendom og de siste dagers protestantisme. Selv om århundrene har
gått, kan vi fremdeles oppdage de gamle religiøse kjennetegnene. Teologien som
ble tvunget på dem var ikke solid og dokumenterbar. J.W. Willis Bund skriver om
den dødelige kampen mellom den keltiske og romerske kirken, og hevder at hele
problematikken ble fl yttet fra å være en strid mellom kristendom og hedenskap,
til en kamp mellom den latinske og de keltiske kirkene.
I det nordlige England var den latinske kirken seierherren, og tvang de keltiske
misjonærene til å trekke seg tilbake til Skottland eller Irland, og brakte England
under Romas kontroll. Men i Wales ble resultatet annerledes. Her ble den latinske
kirken avvist og nær beseiret. I dette området hevdet keltisk kristendom lenge sin
posisjon, med sine særegne ideer og eksepsjonelle tro.» (26)
__________________________________________________
(1) Variously spelled Dinooth, Dinodh, and Dinuth. (2) Neander, General History of
the Christian Religion and Church, vol. 3, p. 17. (3) Killen, Te Old Catholic Church, p.
272. (4) Green, A Short History of the English People, vol. 1, pp. 28-30. (5) Fitzpatrick,
Ireland and the Making of Britain, p. 160. (6) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 1, cent. 2, pt. 1, ch. 1, par. 4, note 8. (7) Origen, In Ezechielem, Homilia 4, found
in Migne, Patrologia Graeca, vol. 13, p. 698. (8) Yeates, East Indian Church History, p.
226 and note 1. (9) Fitzpatrick, Ireland and the Foundations of Europe, pp. 58, 59. (10)
Bede, Ecclesiastical History of England, b. 1, ch. 25. (11) Fitzpatrick, Ireland and the
Making of Britain, p. 9.
(12) Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 38, par. 38. (13) Ebrard, Bonifatius, der Zerstorer des Columbanischen Kitchentums auf dem Festlande, p. 16. (14)
Bede, Ecclesiastical History of England, b. 2, ch. 2. (15) Te writer, while traveling in
Wales, saw ancient church buildings still standing in the neighborhood of Bangor. (16)
Bede, Ecclesiastical History of England, b. 2, ch. 2. (17) Ibid., b. 2, ch. 2. (18) Killen, Te
Old Catholic Church, p. 276. (19) Ussher, Discourse on the Religion Anciently Professed by the Irish and British, p. 106, also Lane, Illustrated Notes on English Church
History, vol. 1, pp. 54, 55. (20) Bower, T e History of the Popes, vol. 1, pp. 416, 417. (21)
Bund, Te Celtic Church of Wales, p. 297. (22) Flick, Te Rise of the Medieval Church,
p. 237. (23) Epistles of Pope Gregory I, coll. 13, ep. 1, found in Nicene and PostNicene
Fathers, 2d Series, vol. 13. (24) Lewis, Seventh Day Baptists in Europe and America, vol.
1, p. 29. (25) Stokes, Celtic Church in Ireland, p. 165. (26) Bund, Te Celtic Church of
Wales, p. 5.
