Aidan og kirken i England. Del 12

Det var ikke Augustin av Canterbury, men innvidde irske gæler i hver en dal av
Heptarkiet, nemlig Aidan, Finan, Colman, Maeldubh, Diuma og andre – som
først brakte evangeliets kristne kultur til de primitive engelske stammene. (l)
Patrick i Irland, Columba i Skottland og Dinooth i Wales, var apostler for et folk
som brukte det keltiske språk. Aidan, på den annen side, en disippel av Columbas
keltiske skole, ble kalt til å være apostel for en annen folkegruppe, de hedenske
angelsakserne av England. Gjennom sin seks hundre års lange angelsaksiske
periode, stod konverteringen av England som et monument for Aidans misjonsiver.
Hedningenes seier over Britannia, ved sverdet, hadde nesten ødelagt den første
britiske kirken. Nesten to hundre år senere overvant denne samme evangeliske
kirken, ved kraften av evangeliet, praktisk talt to tredjedeler av landets hedenske
erobrere. Dette ble mulig på grunn av arbeidet til Aidan og hans etterfølgere,
menn som ikke hadde noen forbindelser med Roma. (2)
De syv kongedømmene i heptarkiet, som England var delt inn i på Aidans tid,
var sjalu på hverandre. Mercia i sentrum var det største. Det nest største, som
okkuperte den nordøstlige del av riket, var Northumbria, hvor Aidan begynte
sitt store arbeid. Etter det kom kysten sør for Northumbria, så kongeriket til

øst-sakserne. Kent og Sussex var kongeriket til sør-sakserne. Sørvest for disse lå
det syvende medlem av Heptarkiet, Wessex, kongeriket til vest-sakserne.

Aidans karakter og utdannelse.

Vest og nord for disse syv hedenske angelsaksiske kongerikene, lå de keltisk kristne
landene Wales, Irland og Skottland. Mot sørøst over den engelske kanal, var
kongeriket til frankerne som ble styrt av pavelige herskere.
Aidan kom fra Iona, som nå hadde vokst til et velutstyrt universitet, (3) hvor
mange berømte akademikere tok plass i lærestolen. Dette faktum overveldet dr.
Samuel Johnson, en interessant skikkelse i engelsk litteratur, så mye at han skrev:
«Vi satte nå våre føtter på den strålende øya, som en gang var det ledende lyset
i de kaledonske regionene, hvorfra primitive klaner og omflakkende barbarer
oppnådde fordelene av kunnskap og velsignelsen av religion». (4) Mange reisende
på de internasjonale farvann, fylte gjestehuset på Iona, mens Aidan var en student,
og han slukte ivrig kunnskapen som ble meddelt av sjøfarerne fra Island i nord,
fra det hellige land i sør, og fra andre ferne steder i verden. (5) Han må også ha
hatt en stor del kunnskap om de syv kongerikene i det hedenske England, siden
mange anglere kom inn til Caledonia, enten som rømlinger eller fanger tatt av
de krigerske skottene.
To hendelser inntraff som skilte ut Aidans spesielle kall. Forsamlingen i Iona valgte
en av sine studenter til å dra ut som evangelist, som svar på anmodningen fra kong
Oswald av Northumbria. Selv om han var berømt for sin nøysomme livsstil og
for sin kunnskap, returnerte den utvalgte raskt hjem igjen, og klaget i likhet med
de ti israelske spionene fra gammelt av, over de farlige menneskene og de store
hindringene de måtte overvinne. Han manglet troskap i tjenesten, hvor mye han
enn ønsket å være et lys. En annen student i forsamlingen, som var i besittelse av
kjærlighet, ømhet og tålmodighet i arbeidet for å vinne angelsakserne, ble valgt,

dette var den unge Aidan.

Den neste uvanlige faktoren i denne saken, var den spesielle karrieren til Oswald, kongen i landet som Aidan ble kalt til. I sin tidlige ungdom kjente Oswald
til det nasjonale hatet hos befolkningen mot britene, som ledet til massakren av tolv hundre studenter. (6)
Han hadde også vært vitne til at hans hedenske far ble omvendt til den overflatiske kristendommen som presten Paulinus fra Kent var talsmann for.
Senere, etter at Oswalds far var død, flyktet presten da folkene fra Northumbria igjen vendte tilbake til avgudsdyrkelse.
Oswald selv ble tvunget til å fl ykte fra sitt eget land og fnne tilflukt på Iona. Men så ble kjærligheten fra hans landsmenn til hans familie gjenopplivet, og Oswald
ble igjen innsatt på tronen. Paulinus, den romerske biskopen, levde fortsatt og holdt til i nærheten, men Oswald ønsket at hans folk i Northumbria skulle gå i Columbas fotspor. Derfor ble presten forbigått og han sendte bud til Iona etter en leder.

Romas misjon til kongeriket Kent.

Northumbria var ikke det eneste angelsaksiske kongeriket, etter at det hadde
gått fra romanisme til avgudsdyrkelse, som ble vunnet for Kristus av den keltiske
kirken. Det kan hevdes at historien om den 1260 år lange profetiske tidsperioden, viser at det var menigheten i ødemarken som holdt all kristendom
levende. Når innflytelsen fra den keltiske kirken ble fernet eller ødelagt i visse
området, begynte den kristne standarden å falle. Slik var det i Essex, Mercia, ØstAnglia og Kent. For å kunne forstå dette og kunne følge det store arbeidet til Aidan
og hans etterfølgere, må vi forholde oss til Augustin og hans førti munker som  kom fra Roma til Canterbury i år 597. Den følgende instruksen fra pave Gregor
til Augustin er verdt å se litt nærmere på, for Augustin, ved hjelp av anstrengelsene
til Bertha, den katolske hustruen til den hedenske kongen Ethelbert, hadde sikret
ham og munkene hans et fotfeste i Kent.
Først var det Gregors hensikt, som han antydet til kong Ethelbert, å få alle
avgudstemplene ødelagt. Etter en mer veloverveid refleksjon, endret han imidlertid
mening, og sendte et brev til abbed Mellitus. I brevet erklærte han at avgudstemplene, hvis de var solide bygninger, ikke burde ødelegges, men overøses med
hellig vann og velsignes ved hellige relikvier, slik at de ble omgjort til templer for
den levende Gud.
På denne måten kunne de lettere få folkene til å samles på sine kjente steder.
Dessuten skulle festivalene til ære for avgudene, som folkene var blitt berøvet, bli
erstattet av andre. Dette skulle fnne sted enten på årsdagene til kirkenes vigsling
eller på dager som var helliget til minne om de helgener som det fantes relikvier
av og som disse dagene symboliserte. På slike dager skulle folk bli opplærte til
å sette opp lysthus rundt kirkene hvor de skulle feire festmåltidene, og således
takke giveren av alt godt for disse midlertidige gavene. Når de på denne måten ble
tillatt å hengi seg til sensuelle fornøyelser, kunne de lettere bli ledet til å aksepter
de ideologiske og åndelige ideene. (7)
Når det gjaldt metodene som Augustin benyttet, kan vi lese det følgende, skrevet
av historikeren Albert Henry Newman: Ved å vise frem en asketisk livsstil, med
falske mirakler og løfte om jordiske fordeler, lyktes de i å omvende Ethelbert,
kongen til sakserne, som sammen med omkring ti tusen etterfølgere mottok
dåp i en elv. Det var blitt skapt en sikker allianse mellom kongen og pavekirken.
Disse katolske misjonærene møtte en langt mer komplisert oppgave med å få de
britiske kristne til å underlegge seg Roma. Når alle andre metoder viste seg å være
til ingen nytte, overtalte de den saksiske kongen til å gjennomføre et krigstokt
mot dem. Tre tusen britiske kristne ble slaktet på en gang. Kristne av det gamle
og britiske slaget, i Wales, Skottland og Irland, så vel som i forskjellige deler av
Tyskland, stod med all sin kraft imot Roms infltrasjon, og det er sannsynlig at
kristendom av det slaget aldri ble helt utryddet. (8)
Aidans misjonsarbeid. I direkte kontrast til metoden som ble anvendt av Augustin
i Kent, står fremgangsmåten til Aidan i hans arbeid for Northumbria. John Lingard,
en forsvarer av pavedømmet, skriver. «Straks han hadde mottatt den biskoppelige
ordinasjonen, dro han til kong Oswalds hoff . Hans ankomst var gjenstand for
allmenn jubel og kongen nedlot seg til å forklare på saksisk, instruksjonene som
misjonæren overleverte på sitt eget morsmål. Men suksessen til Aidan skyldtes
like mye hans karakter som hans forkynnelse. Hans strenge nøysomhet i livet, hans
dype forakt for rikdom, og hans utrettelige utførelse av pliktene i sitt yrke, vant
respekt, samtidig som hans argumenter overbeviste tilhørerne. Antall proselytter
økte hver dag, og i løpet av få år var kirken av Northumbria etablert på en solid
grunnvoll». (9)
Aidan hadde en harmonisk karakter. Det var ingen av de store kirkelederne som
hadde slik evangelisk glød som han og det sies at han aldri var uvirksom. Han
hadde det samme store engasjementet som preget de unge misjonærene fra Patrick
og Columba. Bede sier om ham: Det faktum at han bare lærte andre det han selv
og hans ledsagere levde opp til, ble den beste måten å anbefale læren til andre.
Aidan verken søkte eller elsket noe som helst av denne verden, men frydet seg ved
å dele ut blant de fattige hva som helst han måtte motta fra konger eller de rike av
verden. Han var vant til å krysse byer og stater til fots, aldri på hesteryggen, hvis
det ikke var nødvendig på grunn av noe som hastet. Hvor enn han traff noen på
sin vei, rike eller fattige, inviterte han dem, hvis de var vantro, til å ta imot troens
mysterium, og hvis de var troende, prøvde han å styrke deres tro og vekke dem
opp til ved ord og handling å gi almisser og gjøre gode gjerninger». (10)
Det solide arbeidet spredte seg til andre angelsaksiske kongeriker. Dette evangeliske arbeidet må ha vært en oppmuntring for andre i de hedenske nabolandene
som hadde den samme tro og arbeidet for å omvende hedningene. En historiker
fra middelalderen viser sin beundring når han forteller hva Gud har gjort for
kong Oswald. Han nevner alle nasjonene, nemlig britene, skottene, pikterne og
engelsmennene og britenes provinser, som lå under Oswalds domene. (11)
Aidan var en bønnens mann. Han trakk seg tilbake til sitt rom og lukket døren. På
sine knær øste han ut sine brennende bønnebegjæringer framfor Gud. Han hadde
en klar oppfatning av sannhet og plikt, og han utøvde en frelsende, forvandlende
innfl ytelse på alle som var rundt ham.
Han la for dagen en stor ømhet i sitt arbeid for synderen og i sin anstrengelse
med å sette fri de som var fattige og plaget. Det blir sagt om ham at han var
sterkt engasjert i de fattiges velferd og skal ha ofret mye for å kjøpe fri slaver. (12)
Samtidig som Bede klart og tydelig uttrykker sitt mishag mot Aidans benektelse
av pavelige doktriner, gleder han seg over å si at denne misjonæren var påpasselig
med ikke å utelate noen av det han fant i de apostoliske og profetiske skrifter,
men anstrengte seg til det ytterste for å utføre dem alle. (13)
Aidan var også en grunnlegger av kirkeskoler og høyskoler. I begynnelsen av sin
tjeneste, tildelte kong Oswald ham øya Lindisfarne. Denne lå på østkysten av
Northumbria, i nærheten av hovedstaden, men tilstrekkelig langt fra den sentrale
gjennomfartsveien til å kunne være et passende sted for et utdanningssenter. Ved
å ta Iona som et eksempel, gjorde Aidan for England, gjennom denne første
høyskolen, det samme som Columba hadde gjort for Skottland. Markene ble
brukt som arbeidsted for å hjelpe studentene, så vel som til å skaffe mat til lærere
og elever. Planen til den keltiske kirke var å etablere mange sentra, ikke å samle
mengden og rikdom i en eller annen geistlig hovedstad. Aidan og hans ledsagere
begrenset byggingen til det som var nødvendig for skolen.
Når det gjaldt beliggenheten til Lindisfarne og dens innflytelse for å skape
lignende institusjoner, sier John Lingard, at Aidan holdt sitt blikk festet på sin
favorittforkynner, Columba. (14) Som følge av Aidans første institusjon, ble
lignende utdanningssentra etablert i kongerikene Bernicia, Deira, Mercia og
Øst-Anglia. Arbeidet til Aidan var en triumf for sannheten. Hedenskapen ble
feid bort og erstattet med en religion tuftet på nytestamentlig lære.
Aidan og hans umiddelbare etterfølgere, Finan og Colman, fkk bare
tretti år til rådighet. Bede fordeler disse årene, ved å gi sytten år til Aidan, ti til
Finan og tre til Colman. (15) Likevel, i denne korte perioden, vokste den keltiske
kirken og hadde stor fremgang. John Meissner sier: «Den opprinnelige keltiske
kristendommen hadde således et veldig kraftfullt tak på landet på den tiden da
de første romerske utsendingene kom til Kent». (16) Edward Hulme skriver at
«Aidan uten tvil var Englands apostel». (17)
Den keltiske kirkens misjonssentere.

Det viktigste redskap for Aidans suksess var lærerskolen. Mange skribenter
kaller disse evangeliske høyskolene for «klostre» i den gamle betydningen. W.M.
Hetherington skriver at Østen var hjemlandet til tidlig britisk kristendom, og
at benevnelsene «munk» og «kloster», slik disse ordene blir brukt av de geistlige
forfatterne fra den tiden, ikke betydde isolerte samlinger av ugifte menn, slik som
forfattere i vår tid bruker uttrykkene. Disse ordene betydde snarere at elevene av
de britisk teologiske seminarene var gifte menn og ofte ble avløst i sine embeter
og plikter av sine egne sønner.
Denne forfatteren hevder videre at hvor enn de keltiske kristne grunnla nye
bebyggelser, ble formannen i komiteen utnevnt ved frie valg, ikke ved et fremmed  overhodes bestemmelse. Han var i virkeligheten ikke noe mer enn «den første
blant likemenn». (l8)
Erkebiskop James Ussher skriver: «Våre klostre i gammel tid, var teologiske skoler
for prestegjerningen. De fungerte som høyskoler for lærde teologer, og var en
ressurs folket benyttet seg av for undervisning og instruksjon, og et sted hvor kirken
kunne hente kvalifserte forkynnere. (19) Den lærde Joseph Bingham beviser også
ved hjelp av tidligere pålitelige kilder, at «munk» og «kloster» opprinnelig hadde
helt forskjellig betydning fra det som nå vanligvis blir gitt til disse ordene. (20)
Kort tid etter etableringen av Lindisfarne, grunnla Aidan Melrose, ved elven Tweed,
den neste teologiske skolen. Gjennom århundrer har skyggene daglig beveget
seg over de ubebodde markene hvor høyskolen til Columba en gang sto, men det
er fortsatt prektige minnesmerker tilbake, som viser dens kulturelle bidrag. (21)

Whitby som utdanningssenter.

Et annet lignende institutt, sannsynligvis det mest berømte av alle hovedkvarterene
til Columba i England, var Whitby i kongeriket Northumbria. To berømte navn,
Hilda og Caedmon, er forbundet med dette historiske senteret. Whitby blir spesielt
husket for den berømte abbedissen Hilda. Hun var av kongelig ætt, og var kjent
allerede fra sin trettenårsalder for sin gudfryktighet og innvielse til den kristne
tro. Da hedenskapen igjen reiste seg opp i Northumbria, etter det overflatiske
arbeidet som ble gjort av Augustin, forlot Hilda landet og dro sørover, antageligvis
til Øst-Anglia.

Så kom den store nyheten at kong Oswald hadde kommet på tronen i hennes hjemland.
Etter å ha utmerket seg gjennom et ærbart arbeid i to utdanningssentra, returnerte hun til Northumbria og påtok seg ansvar for enten å planlegge eller bygge en presteskole i Whitby. Bede skriver at Aidan og andre religiøse menn kjente henne og de hedret hennes arbeid. På grunn av hennes medfødte visdom og forkjærlighet i sin tjeneste for Gud, besøkte de henne ofte og instruerte henne med flid i doktrinene. Til og med konger og prinser ba om og mottok hennes veiledning. (22) Hun bygde opp denne skolen til å bli en effektiv og lærd institusjon. Dette foretaket var veldig stort, med sine to avdelinger, en for hvert kjønn. Skolen representerte noe uvanlig på den tiden. Hun forventet at alle som var under hennes ledelse, skulle delta i bibelstudier og lære hvordan man kan undervise i bibelske sannheter.

Det er godt dokumentert at nettopp dette var den type utdanningssentra som
ble etablert rundt om i verden av menigheten i ødemarken. Å studere og kopiere
de hellige skrifter ble gjort til en spesialitet. Det ble også gitt opplæring i landbruk, men også i andre praktiske yrker, og jentene fkk lære ting som de trengte
senere i livet. Whitby ble opplæringsstedet for eminente kvinner og menn. Fem av
elevene ble senere provinsledere, og skolen gav verden bl.a. Caedmon, den første
store engelske religiøse dikter. Dugdale skriver at Hilda var en tydelig fende av
pavekirkens utvidelse i landet, og hun motsatte seg med all sin makt den katolske
skikken at prestene og munkene barberte seg på hodet. Hun var også imot feiringen
av påsken i samsvar med det romerske ritualet». (23) I krisen som kom til syne i
den nasjonale konferansen, når de konkurrerende pavelige og britiske delegatene  møttes i Whitby i 664, var Hilda på parti med etterfølgerne av Aidan. Mange
andre sentra for utdanning, i tillegg til Whitby, var også etablerte av skottene i
Storbritannia og Irland.

Caedmon.

Det ble gjort bruk av en enkel metode i en av disse skolene, for å identifsere
initiativ, talent og lederevner hos studentene. Alle var samlet og en liten harpe ble
sendt rundt. Studentene ble bedt om å lage et dikt og akkompagnere med å spille
på harpen. Caedmon, som var en enkel gjeter, følte så sterkt sin underlegenhet
at en kveld når harpen kom til ham, nektet han å gjøre et forsøk, og han trakk
seg tilbake til stallen hvor han hadde tilsynet med dyrene. Den natten mens han
sov fkk han et syn. En mann viste seg for ham og sa: «Syng en sang for meg,
Caedmon.» Han svarte at det kunne han ikke, og at det også var grunnen til at
han forlot de andre den kvelden. Mannen i synet sa: «Vil du ikke likevel synge
for meg?» Den ydmyke ungdommen svarte: «Hva skal jeg synge?» Mannen sa:
Syng om begynnelsen da alt ble skapt».
Straks begynte han å synge og komponere til Guds pris. Da dette ble kjent, spurte
Hilda, som alltid søkte etter evner hos sine studenter, om han ville fortelle om
drømmen og gjengi ordene han hadde hørt. Bede skriver, «Alle forsto at himmelsk
nåde hadde blitt tildelt den ydmyke gutten.»
Han tok harpen og sang om verdens skapelse, menneskets opphav, og hele den
kjente historien fra 1. Mosebok. Han komponerte også fritt mange vers om Israels
barns utvandring fra Egypt og da de ankom løftelandet, i tillegg til en rekke andre
historier fra de hellige Skrifter. Videre sang han om inkarnasjonen, Jesu lidelse, vår
Herres oppstandelse og himmelfart, men også om utgytelsen av den hellige Ånd
og apostlenes forkynnelse. Sangene hans inkluderte videre Bibelens lære om den
kommende dom og fortapelsen, men også om himmelens gleder. I sin spontane
poesi motiverte han alle til å vende seg bort fra et lastefullt liv og han appellerte
til kjærlighet og til praktisering av gode gjerninger. (24)

Disse prekenene, som ble gjort om til vers av Caedmon, erobret Englands hjerte.
Caedmon elsket hellige emner og forfattet på folkets eget språk. Hans opphøyde
sanger ble sunget i alle kretser. For første gang kunne vanlige folk glede seg over
livets ord i salmer som de kunne forstå. På en tid da det ikke fantes noe trykkeri,
gav Caedmon, gjennom sin sang, budskapet som Aidan og hans disipler forkynte.

Finan.

Etter at Aidan døde ble Finan valgt i hans sted. Han fortsatte arbeidet som hans
forgjenger så dyktig hadde begynt. Da Finan evangeliserte i kongeriket Mercia,
hadde dette kongeriket en dominant stilling i Heptarkiet, for det var lokalisert i
sentrum av England og befolket av et modig og krigersk folk. Gjennom innflytelsen
av rikets krigerske hersker, Penda, ble kongeriket overgitt til avgudsdyrking. Nå
var imidlertid Pendas sønn, Peada, en meget eksemplarisk og ressurssterk ung
mann, med et åpent sinn. Han forelsket seg i Elfleda, som var datteren til kong
Oswy av Northumbria, som igjen var broren til Oswald.
Da han fridde til jenta, avslo faren på det grunnlag at han ikke var en kristen,
men han anmodet Peada om å ta imot Krist lære og å arbeide for å omvende den
sørlige delen av Mercia, som hans far hadde satt ham som hersker over. Han tok
imot utfordringen og lærte om evangeliet og frydet seg over guddommelig lys.
Han informerte Elfledas far om at han hadde valgt å være kristen, enten han fkk
hans datter eller ikke.
Derpå ble Finan sendt til Peada med et stort følge av jarler, soldater og tjenere.
Etter at Finan hadde døpt den unge prinsen, etterlot han fre pastorer fra den
keltiske kirke, Cedd, Adda, Betti og Diuma, for at de skulle fortsette å instruere
ham og hans folk. Den sistnevnte pastoren hadde skotsk blod, mens de andre var
engelske. Da disse pastorene ankom til prinsens område, forkynte de Guds Ord,
og det ble mottatt med glede av mange blant adelen så vel som blant vanlige folk.
Mange ga avkall på avgudsdyrkelsen og ble døpt.

Østsakserne.

Fra kongeriket Mercia vender vi oss nå til Essex. Et studium av religionen til østsakserne avslører igjen det overfladiske arbeidet til de pavelige misjonærene. Etter
sin første suksess i Kent, ordinerte Augustin Mellitus som biskop for Sabert. Mange
ble døpt, og det så ut som om Mellitus hadde gjort et godt arbeid. Ved Saberts død,
aksepterte hans tre hedenske sønner, med en gang den avgudsdyrkelsen som de
tidligere tilsynelatende hadde gitt avkall på. De gav folket frihet til å tilbe avguder.
Til slutt tvang de biskopen og hans ledsagere til å forlate kongeriket Kent. Alle
de tre sønnene var enige om at det ville være det beste for de katolske prestene å
forlate England, og de reiste tilbake til Frankrike.
Under Finan ble den kristne tro igjen etablert blant Øst-Sakserne, og denne gang
var det den keltiske kirken som brakte evangeliet. Også kongen av Essex, Sigebert,
ble døpt. Etter dåpen sendte han bud etter keltiske misjonærer til sitt kongerike. På
den måten var den keltiske kirke redskapet i Guds hånd for å få kristendommen
til å seire over avgudsdyrkelsen i kongedømmet Essex. Finan kjente igjen hvordan
Gud arbeidet med kirkens misjonærer i Essex. Ved å følge eksemplet til Columba
og Aidan før ham, etablerte han et teologisk utdanningssenter i Tillbery.
Vi har sett hvordan de tre kongerikene Northumbria, Mercia og Essex ble brakt
tilbake fra sin avgudsdyrkelse til troen som ble forkynt i den keltiske kirke, gjennom skottenes hellige arbeid. Når vi snakker om den storartede virksomheten
som ble utført av den keltiske kirken i disse kongerikene, skriver historikeren
Rapin de Toyras det følgende: «Austin (Augustin) fkk æren av å ha omvendt
engelskmennene, skjønt i det store og hele var ikke fremgangen han gjorde særlig
imponerende. Det er sant at han forkynte til sakserne av Kent, som Mellitus gjorde
til folkene i Essex, og det med godt resultat»
Mens Augustin var på høyden av sin suksess, som han også er blitt høyt æret for,
innsatte han kun to biskoper, Justus i Rochester (i sitt eget Kent), og Mellitus i

London, selv om paven uttrykkelig hadde beordret ham å opprette biskoper hvor  enn det skulle være mulig. Det fnnes klare bevis på at fremgangen som ble tilskrevet
ham, ikke var så viktig som Gregor forestilte seg. Det er derfor merkelig at
omvendelsen av engelskmennene skulle bli tilskrevet Augustin heller enn Aidan,
Finan, Colman, Cedd, Diuma og de andre skotske arbeiderne, som uten tvil strevde i
mye større grad enn han gjorde. Men i dette ligger hele saken. De sistnevnte var ikke på
oppdrag fra Roma, og derfor skulle de ikke ha noen del i æren for arbeidet. (25)
Historikeren Henry Soames skriver det følgende om samme tema: «Derfor var det
kun to grevskap nord for Temsen, som noen gang var under romersk overoppsyn i tiden
med overgang fra avguderi til kristendom. Disse to hadde i stor grad hjemlandet
(Skottland) å takke for evangeliets forkynnelse og folkets omvendelse. Hvert
eneste grevskap kan med takknemlighet vise til den gamle engelske kirken som
årsaken til at de ble ledet til tro på Kristus. (26)

Kirkene i Kent, Wessex, Øst-Anglia og Sussex.

Hva kan vi si om de f re andre kongerikene, Kent, Øst-Anglia, Sussex og Wessex?
Kent, som var kongeriket i den sørøstlige delen av øya og som lå lengst borte
fra misjonsfremrykningen til skottene, var tidlig blitt invadert av Augustin.
Kristendommen som derfor fkk overtaket i denne provinsen, var av det pavelige
slaget. Wessex, kongeriket til vestsakserne, var lengst borte fra både den skotske
og den pavelige fremrykningen, derfor motsatte de seg lenge noen som helst
bekjennelse av kristendom.
Når det gjelder landet til Øst-Anglerne, var det igjen innflytelsen til de skotske
misjonærene som reformerte dette området til kristendommen da det, etter at
de romerske munkene hadde reist, hadde falt i avgudsdyrkelse. Noen få år etter
denne tilbakevendingen til hedenskapen, arbeidet en skotsk pastor så flittig blant
dem, at et stort antall av de frafalne ble ledet til å gi avkall på sine villfarelser og
gå tilbake til troen. (27)
Med hensyn til Sussex, kongeriket til Sør-Sakserne, stod de i stor gjeld til den
keltiske kirke for sin kunnskap om Kristus. Kongen deres hadde blitt døpt i
provinsen Mercia, av de evangeliske skottene. Til og med i den romersk-katolske
provinsen til vest-sakserne, må det harde arbeidet til de skotske misjonærene
gis kredit, siden de på en effektiv måte hjalp angelsakserne der til å avlegge sin
hedenskap for å ta imot evangeliet.
Det er ingen overdrivelse å si, at med unntak av Kent og Sussex, mottok det
engelske folk grunnlaget for sin tro fra keltiske misjonærer, og til og med i Sussex er
det en kjensgjerning at irske misjonærer virket der før Wilfrid ankom. (28) Som den
berømte Count de Montalembert, en fransk katolsk lærer skrev: «Northumbriansk
kristendom spredde seg over de sydlige kongeriker». (29)

Colman.

Ved Finans død ble Colman utvalgt til å være hans etterfølger for å lede den keltiske
kirken. Bede sier at han var sendt fra Skottland. (30) Colman kom for å forkynne
Guds ord til den engelske nasjon. (31) Skottene sendte ham til Lindisfarne, derfor
var hans innvielse og arbeidsmark identisk med Aidans og Finans i kongeriket
Northumbria. Siden Oswy, kongen av Northumbria, på den tiden var en leder
blant de andre kongerikene i England, ville Colman naturlig bli en leder over lederne.
Han var i besittelse av Kristi ydmykhet. Steg for steg møtte britisk kristendom suksessfullt befestet hedenskap og romanisme i forfall, og rykket fram i provins etter provins. Situasjonen tok imidlertid en brå vending, på grunn av intrigene til den romersk katolske dronningen av Oswy. Da Colman hadde vært i embetet kun tre år, påskyndet handlingene til dronningen rådet i Whitby. Det var tre ting som ikke var til Colmans fordel. For det første, den korte tiden han hadde vært i tjenesten, og for det andre, kjensgjerningen at hans motstander, Wilfrid, var blitt indoktrinert i pavedømmets skikker. Men sist, og ikke minst, de manipulerende intrigene til
den romersk katolske dronningen.
Hovedspørsmålet i disputten var det samme som var mellom Augustin og Dinooth,
som hadde ledet Victor I, den romerske biskopen, til å bannlyse presteskapet i
Østen for datoen de feiret påsken. I andre land ble sverdet brukt på dem som
nektet å akseptere Romas skikker. (32) Eanfled, den romersk katolske dronningen
av Oswy, var bestemt på å få kongen til å bøye seg for de romerske skikkene.
Dronningens kapellan, Wilfrid, var en av de mest besluttsomme motstandere til
den keltiske kirke. Han var blitt sendt til Roma, hvor han i fre år hadde vært vitne
til de storslagne seremoniene og templene til pavedømmet. I løpet av denne tiden
hadde han blitt indoktrinert i argumentene og tradisjonene som var introdusert for å spre Romas autoritet, og han returnerte til Northumbria med den hensikt
å tvinge den keltiske kirke til å komme på linje med den pavelige praksis. (33)
Offentlig debatt var akkurat det Wilfrid ønsket for at en avgjørelse kunne bli
kunngjort til fordel for pavedømmet. Kongens svakhet garanterte denne seieren
på forskudd. Oswy sendte ut påbud om at begge partiene skulle møtes i et åpent
forum. Stedet som ble valgt var Whitby og Oswy ledet møtet. Colman, hans
skotske skriver, abbedissen Hilda og hennes ledsagere og biskop Cedd var på
skottenes side. Kongen, hans sønn, prins Alchfrid, dronningen og to dyktige
romerske prester foruten Wilfrid, var på Romas side. (34)
Ingen kan lese rapporten fra diskusjonen, uten å erkjenne hvor kyndig Colman
besvarte argumentene i denne saken. Imidlertid, brakte Wilfrid, på en listig måte,
debatten videre til spørsmålet om «Peters overhøyhet». Det er godt dokumentert
at selv om dette spørsmålet ikke på noen måte var inkludert i samlingens agenda,
begynte de romerske geistlige å håne den store Columba.
De ropte til ham: «Når det gjelder deg og dine ledsagere, så synder dere helt klart
idet dere, etter å ha hørt forordningene av det apostoliske sete og av den universale
kirke, nekter å følge dem. Selv om deres fedre var hellige, tror du at deres lille
gruppe i et lite hjørne av en øde øy, er å foretrekke fremfor den universale Kristi
kirke? Og hvis denne, deres Columba, var en hellig mann og mektig i å utføre
mirakler, foretrekker dere altså ham framfor den høyest velsignede prins blant
apostlene. Til han som vår Herre sa, ‘Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge
min menighet, og helvetes porter skal ikke få makt over den, og til deg vil jeg gi
nøklene til himlenes rike?» (35)
Straks brøt kongen inn: «Er det sant, Colman, at disse ord ble talt til Peter av vår
Herre?» Da Colman svarte bekreftede, men på samme tid viste feilslutningen
og svakheten i det å bruke eksemplet med nøklene som et grunnlag for kirkens
overhøyhet, ble hans bemerkninger betraktet som utenfor temaet. Kongen ledet  forsamlingen til voksende overbevisning, inntil de endelig gav avkall på sine
tidligere skikker og bestemte seg for å rette seg etter den dominerende pavelige
påsken. (36)
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kong Oswy ga etter for presset til dronningen
og hennes kapellan. Gjennom alliansen med kongene i Europa, hadde Roma lagt
et bredt og dypt fundament for sitt teokrati. Den nye kongerekken, etterkommere
av Karl den Store, stod opp for å dominere på kontinentet og bære pavedømmet
med seg. Påbudene til pavedømmets råd stod høyest. Konger med enda større
besluttsomhet enn Oswy, ville også blitt svekket av dette presset. 

De fire århundrene etter Whitby.

Noen har spurt hvorfor Colman og hans medarbeidere straks reist fra øya Iona.
Hvordan kunne han gjøre noe annet? Hvis han hadde samlet alle sine krefter for å
kjempe mot kongen og de utenlandske prestene, ville en slik plan sannsynligvis ha
revet ned kirkeorganisasjonen, som med stor dyktighet var blitt bygd opp av Aidan
og Finan. Han kom til å huske på at da den første fendtlige forfølgelsen av den
første menigheten i Jerusalem begynte, forlot apostlene byen, slik at opposisjonen
ble vendt bort fra dem. Dermed kan vi se Colmans visdom i straks å dra bort
sammen med sine medarbeidere.
I løpet av de f re mørke århundrene som fulgte etter rådet i Whitby, ble den
romerske kirkes utvidelse mot nord holdt i sjakk av forskjellige krigførende folkegrupper og hedensk invasjon, noe som bygget opp ytterligere barrierer mellom
nord og sør. (37)
Colmans utreise kunne ikke ha funnet sted på et bedre tidspunkt, og det skjedde
utvilsomt ved Guds forsyn. Pavedømmet f kk ingen fordel av sin tvilsomme seier
ved rådet i Whitby, slik som mange historikere har konstatert. Før Wilfrid og
hans etterkommere kunne fullføre ødeleggelsen av den keltiske kirke, en gjerning
han hadde blitt opptrent til i Roma, kom danskene inn over England og brakte
med seg en ny bølge av hedenskap.
Da lederne av den britiske kirken hadde reist, var de katolske representantene
raske med å ta over det åndelige overherredømme i riket. Året etter Whitby, skrev
pave Vitalian et brev til kong Oswy angående ansettelsen av en erkebiskop for
Canterbury, og han skrev: «Ved Guds beskyttende hånd har du blitt omvendt til
den sanne og apostoliske tro». Pave Vitalian fortalte kongen at han ville utrydde
fendens ugress. (38) Videre lovte han å sende relikviene av apostlene Peter og
Paulus sammen med brevet. Det var ikke lenge etter det at kongens sønn, Alchfrid,
forviste den skotske sekten. (39) Denne uretten ble påført de skotske troende med
kongens bifall. Begrunnelsen var at skottene nektet å tilpasse seg en kirke som
godkjente tilbedelse av relikvier.
Selv om pavedømmet hadde sikret seg den dominerende makten i England, tillot
ikke Gud at den sanne troen skulle dø ut. Frøet som ble sådd av Aidan, Finan og
Colman lå visstnok i dvale, men var ikke livløst. Troen som de keltiske lederne
representerte, forble mektig i Skottland, Irland og Wales og den sørvestlige del av
England. Tilhengere av troen fortsatte iherdig ned gjennom århundrene, slik at
når Wyclifs forkynnelse begynte vekkelsen flere hundre år senere, er det enkelte
som tror at fundamentet som Aidan, Finan og Coleman hadde lagt, gjorde seg
gjeldende.
I løpet av de fre hundre årene fra Whitby til normannernes erobring, var pavedømmet i England aldri i stand til å oppnå seier over danskenes hedenskap, men
heller ikke over motet til de keltiske troende. Derfor forstod den romerske kirke at
hvis den skulle vinne, måtte den klekke ut en ny strategi. Tiden og omstendighetene
sørget for at det kom en ny leder, som var forutbestemt til å skape forandring i
de britiske øyer. Denne lederen var William av Normandie.
Pavedømmet og William erobreren.

Pavedømmet så med velvilje på at William av Normandie erobret England. (40) Det var tre grunner for det. For det første, da danskene seiret over det angelsaksiske England (ca. i år 820), var riket så gjennomsyret av hedenskapen at Roma aldri kunne forventet noen framgang gjennom dem, selv om de senere var tilbøyelige til å helle mot den
katolske troen. Dette kunne til og med ha betydd en seier for oldtidens keltiske kirke, som allerede hadde vist seg å være åndelig kvalifsert til å nå fram til både angelsakserne og dansker. Derfor var det til glede for pavedømmet
at en sterk normannisk leder i Frankrike hadde et tilsynelatende krav på den
engelske trone. For det andre, måtte noe gjøres for å bryte makten til den keltiske
kirken, særlig i Skottland og Irland. Og for det tredje, var det nødvendig å få en
ny folkegruppe å infl uere. Normannerne som var hjemmehørende i Frankrike,
levde under ledelse av det folket som paven hadde gitt tittelen «den katolske kirkes
eldste datter». De var entusiastiske til den politiske kombinasjonen av fargerik
overtro, et tyrannisk kastesystem og kongelig pomp og prakt. Hvis normannerne
kunne ha lagt en jernhånd på det saksiske og danske England, kunne hele den
britiske øygruppen bli brakt under det pavelige flagg.
Da William av Normandie kom til England i 1066 med sine krigere, var den
danske kongen, Harold, akkurat blitt utkalt til å kjempe i nord, en fryktelig kamp
mot en opprørsk rival. Tvunget til å bevege seg sørover (den berømte dødsmarsjen)
for å møte de normanniske inntrengerne, dro den utmattede hæren hans opp  til høylandet ved Hastings. Men den kunne ikke motsette seg inntrengerne, og
normannerne vant kampen.
Seieren ved Hastings førte til nytt lederskap for den romerske kirken i England.
En mektig reorganisering av det engelske liv, skikker og utnevnelser fulgte. Likevel
tok det tre hundre år før de samlede kreftene av kontinental romersk katolisisme
og normannisk ekspertise, kunne bringe Irland og Skottland under pavedømmets herredømme, men Wales ble ikke overvunnet. Den åndelige erobringen
ble basert på makt og ikke på rettferdighet. Folket som svingte mellom redsel
og ærefrykt for autoriteten, aksepterte skikkene til normannerne og gjorde en
overfladisk erkjennelse av å godta de pavelige doktrinene. En dypere bekjennelse
av sannhet og frihet, som seiret i tiden til den keltiske kirke, ble kvalt under
vekten av inntrengerne. Det store arbeidet til Aidan var tilsynelatende begravd i
det ytterste mørke. Likevel, århundrer senere da reformasjonen utfordret Romas
overherredømme, spirte frøet som ble sådd av Aidan, Finan og Colman fram til
nytt liv. Menigheten i ødemarken vokste igjen fram, og en ny dag grydde, ikke
bare for England men for hele verden.

___________________________________________________

(1) Fitzpatrick, Ireland and the Foundations of Europe, p. 14. (2) Soames, Te Anglo-Saxon Church, pp. 57, 58. (3) Lloyd, “Historical Account of Church Government,”
quoted in Stillingfleet, Te Antiquities of the British Churches, vol. 2, pp. 157, 158. (4)
Boswell, Te Life of Samuel Johnson, vol. 3, p. 147, note. (5) Fitzpatrick, Ireland and the
Foundations of Europe, pp. 26, 154.
438 (6) See the author’s discussion in Chapter 6, entitled, “Dinooth and the Church in
Wales.” (7) Neander, General History of the Christian Religion and Church, vol. 3, p.
15. (8) Newman, A Manual of Church History, vol. 1, p. 411. (9) Lingard, Te Antiquities of the Anglo-Saxon Church, vol. 1, pp. 27, 28. (10) Bede, Ecclesiastical History of
England, b. 3, ch. 5. (11) Ibid., b. 3, ch. 6. (12) Latourette, Te Tousand Years of Uncertainty, p. 57. (13) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 17. (14) Lingard, Te
Sannheten Seirer 455
Antiquities of the Anglo-Saxon Church, vol. 1, p. 155. (15) Bede, Ecclesiastical History
of England, b. 3, ch. 26. (16) Meissner, Te Celtic Church in England, p. 4. (17) Hulme,
A History of the British People, p. 33. (18) Hetherington, History of the Church of Scotland, vol. 1, pp. 11, 12.
(19) Ussher, Te Whole Works, vol. 4, p. 297. (20) Bingham, Te Antiquities of the
Christian Church, b. 7, ch. 2, sec. 6. (21) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 4,
ch. 27. (22) Ibid., b. 4, ch. 23. (23) Quoted in M’Clintock and Strong, Cyclopedia, art.
“Hilda.” (24) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 4, ch. 24. (25) Toyras, History
of England, vol. 1, p. 69. (26) Soames, Te Anglo-Saxon Church, pp. 58, 59. (27) Bede,
Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 19. (28) Meissner, Te Celtic Church in
England, p. 4. (29) Montalembert, Monks of the West, vol. 4, p. 88. (30) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 25. (31) Ibid., b. 4, ch. 4. (32) Green, A Handbook of
Church History, p. 433.
(33) Terry, A History of England, p. 44. (34) Bede, Ecclesiastical History of England, b.
3, ch. 25. (35) Stokes, Ireland and the Celtic Church, pp. 163, 164. (36) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 25. (37) Barnett, Margaret of Scotland: Queen and
Saint, p. 75. (38) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 29. (39) Ibid., b. 5, ch.
19. (40) Tatcher and Schwill, Europe in the Middle Ages, p. 206.