Columbanus (543-615) framsto som en forløper for den moralske oppvåkningen
av sivilisasjonen i Europa. I løpet av de fem hundre årene som fulgte arbeidet til
denne pioneren, var det neppe en eneste generasjon som ikke så en rekke irske
misjonærer engasjerte i evangeliets tjeneste. Disse trofaste ventet ikke på ordre
fra autoritære keisere eller prinser, men var lydige mot Jesu misjonsbefaling. (1)
I dette keltiske misjonsmiljøet, dukket det opp en leder som gjorde mer for Europas
åndelige fornyelse enn noen andre som kom etter ham. Columbanus (noen skriver
hans navn som Columban), ble en apostel til et Europa som var sterkt influert
av hedningene fra nord. Patrick omdannet Irlands hedenske sivilisasjon til en
brennende evangelisk drivkraft. Gjennom sitt misjonscollege i Iona, løftet Columba
også Skottland fra hedensk mørke til evangeliets lys. Han ble videre kalt til å
forkynne Kristi sanne lære til Frankrike, Tyskland, Sveits og Italia.
Den Hellige Ånd ga Columbanus mange åndelige gaver, når han overga seg helt
til sin Frelser. Med den grundige opplæringen han fkk, kom den uunngåelige
oppgaven å bringe det sanne evangelium til kontinentet i en tid da tilstanden i
Europa var kaotisk. Miljøet hvor Columbanus vokste opp, representerte det beste
som eksisterte i denne delen av verden. Folkevandringen hvor nordboere strømmet
mot sør, hadde revet ned strukturen til den romerske sivilisasjonen på kontinentet,
men hadde ikke påvirket Irland og Skottland. I disse to landene hadde gløden
i den keltiske kristendommen blitt bevart, og både Patrick og Columba hadde
lykkes i å engasjere en hel generasjon.
Columbanus vokste opp påvirket av denne innflytelsen, og som Moses i Faraos
palass, f kk han «opplæring i all visdom, og han var mektig i ord og gjerninger»,
Ap.gj. 7:22. Som et apropos kan det også siteres fra en rapport som hevder at
Columbanus var høyreist, muskuløs og vakker. (2) Denne tidlige reformatoren
tilbrakte flere år som student på senteret i Bangor. Her viet han sitt liv til studium
av Guds Ord og til forkynnelsen. Han dyktiggjorde seg også i musikk og sang og
ble regnet som en fremragende poet. Fra Bangor hadde han utsikt til England
på den andre siden av irske-kanalen, landet hvor de hedenske angelsakserne
dominerte. Til nord kunne han betrakte den enestående forvandlingen av Skottland
etter forkynnelsen til Columba. Lenger mot øst lå Frankrike i en elendig moralsk
tilstand. En apostolisk ånd brant i Columbanus når han ble fortalt om det åndelige
mørket som lammet Gaul, og han bestemte seg for å evangelisere Frankrike med
budskapet og ånden til den keltiske kristendommen.
Misjonsframstøt i Frankrike.
Da Columbanus ankom Gaul, begynte en ny tid og mulighet for Europa. I alle de
sivilisasjonsfremmede evangeliske sentra som han og hans team etablerte, ble det
sanne apostoliske evangeliet plantet i folks hjerter. (3) Det opprinnelige evangeliets
kraft fortsatte å endre mennesker til tross for romerkirkens overherredømme. (4)
Rom var nødt til å kjempe for sin ideologis prestisje ved å angripe undervisningen
til Columbanus. Det er ingen tvil om at Europa står i gjeld til de irske misjonærene
for hvordan de var sentrale aktører i å bygge et sterkt og moralsk samfunn. (5)
I flere år før Columbanus ankom, hadde det pågått en grusom krig mellom etterkommerne til Clovis. Befolkningen hadde en slags politisk religion, men den var
uten ydmykhet og framviste ingen av Bergprekenens moralske prinsipper. På
mange måter var denne såkalte kristendommen svært lik de hedenske religionene
hvor umoral og verdslighet dominerte. Columbanus og hans medhjelpere satset
ikke på å ha politisk makt, men med kraften av Guds kjærlighet i sine hjerter,
søkte de å overbevise folket. De vitnet med sine rene og oppriktige liv og Guds
Ånd ledet mange til å hungre og tørste etter Guds rettferdighet.
Både kunnskapen og visdommen som kom til syne i livet og forkynnelsen til
Columbanus, ble lagt merke til av etterkommerne av Clovis. Kong Guntram
var henrykt da Columbanus kom til landet. Clarence W. Bispham skriver: «Her
møter vi irske misjonærer i et helt nytt miljø. Før de kom, var de i sitt hjemland konfrontert av hedenske religioner. På kontinentet møtte de en korrupt
og degradert kristendom. (6) Eller som Jonas senere skrev i sin beretning om
livet til Columbanus: «For Europas kristne, bygget deres tro kun på en teoretisk
troserklæring, men ingen sann kjærlighet. Åndens kraft til et oppgjør med kjødets
lyst, var fremmed for de fleste. (7)
Kong Guntram ba om at Columbanus måtte begynne sitt arbeid i hans område,
og sa: «Hvis du ønsker å bære Kristi kors og følge Frelseren, burde du etablere et
evangelisk senter. Men for å kunne se resultater må du arbeide målrettet over lengre
tid på ett sted og forbli i dette kongedømmet, men ikke spre dine anstrengelser til
våre naboland. Kongen ga dem deretter et halvferdig fort ved Anagrates (nåværende
Anegray), som var fra den tidlige romertiden. Der kunne de begynne sin første
misjon. De keltiske misjonærene aksepterte kongens tilbud.
De første tre hundre år i Frankrike.
Det var til å begynne med noen vanskelige år på Anagrates, i ødemarken ved
Vosges, mens noen bygninger ble reparert og andre bygget. Før den første grøden
fra deres jordbruk var modent, opplevde de irske misjonærene hva lidelse betød. Til
tider hadde de så lite mat at de overlevde på bær de plukket, bark fra trærne og hva
de enn kunne fnne ved å grave i jorden. Ved et tilfelle fkk kong Guntram høre
om deres situasjon og han beordret at mat skulle sendes misjonærene. Gjennom
alt dette, arbeidet de målrettet for å gjøre senteret ferdig. Bønn, studium av Guds
Ord og mye fysisk arbeid var deres oppskrift.
Disse høye og kraftige mennene, i sine lange grove kapper med bøker i en lærsekk
over skulderen og med en stav i hånden, gjorde inntrykk på befolkningen. Om
deres eksemplariske liv og enestående eksempler, skriver Jonas: «Nøysomhet, ekthet,
høflighet og mildhet preget dem. De demonstrerte ingen ondskap eller sinne og
de tålte ikke stolthet eller misunnelse i sin midte. Så synlig var styrken i deres
tålmodighet og kjærlighet at ingen tvilte på at Guds nåde preget deres liv.» (8)
Til tider ville Columbanus trekke seg tilbake og være alene noen dager. Han hadde
ingen følgesvenn, men Bibelen, som han utvilsomt hadde kopiert med sin egen hånd i Bangor.
Han hadde tillit til Gud for mat og beskyttelse mot vær og vind. Mange betraktet han som
en prins over skogens dyr. Fra disse utfluktene kom han tilbake med nye krefter for sitt arbeid.
Senteret til Columbanus ble snart berømt. Landets ungdom, også mange fra landets adel, strømmet til skolen.
Det var ikke lenger nødvendig for dem å reise til utlandet, til skolene på Emerald
øya. Nå hadde de en fagstab på tretten irske lærere i sitt eget land som kunne
formidle solid kunnskap. Hundre år tidligere hadde Clovis arrangert en politisk union med pavekirken for
å oppnå støtte fra keiseren, men dette arrangementet hadde ikke gitt noe godt
resultat. Det burde ikke overraske noen at det ble slik, for på den tiden styrte pave
Gregory I, som ble kalt Gregory den store, og han var kjent for å være en fende av klassisk kunnskap. (9) Mange autoriteter refset paven da han jagde matematikere
ut av Roma, fordømte det greske språk og forbannet skolegang og utdanning. (10)
Skolen i Anagrates ble snart for liten. Antall studenter som søkte om å få plass, økte
voldsomt. Dybden, bredden og soliditeten som preget den irske skolen, overgikk
alt som fantes på kontinentet, og åpenbaringen av apostelmenighetens lære var
som en ny religion for mange. Innbyggerne av et utarmet og konfliktfylt Europa,
festet blikket på et sted hvor praktisk kristendom fungerte. Dette åpnet nye dører
for Columbanus, og sammen med sitt team bestemte de seg for å etablere enda
et nytt senter for å spre Bibelens budskap og utdanne evangelister.
For denne ideen fkk han full støtte av kong Guntram. Herskeren i Burgundy ga
ham straks et område i Luxeuil, hvor skogene i åsene omkring hadde spredt seg
utover slettene. Her var det mange ruiner etter en gammel romersk landsby, som
var helt gjengrodd av trær, busker og kratt. I villmarken omkring var det mengder
av hjort, bjørn, ulv, rev og annet vilt. Etter at de irske misjonærene slo seg ned
der, begynte landskapet å endres. Mye av den nære store skogen ble felt. Busker
og kratt ble fernet og plogen gjorde slettene til dyrket mark og snart svaiet det
modne kornet så langt øye kunne se.
Hus ble bygd og snart strømmet landets ungdom også til denne skolen. På sikt
ble Luxeuil et nytt utgangspunkt for mange andre sentra ulike steder i Europa.
(11) Ikke lenge etter måtte et tredje senter bygges, denne gang ved Fontaines, et
navn som kommer fra de helsebringende naturlige kildene i dette området. De
nevnte tre sentrene lå bare15-20 kilometer fra hverandre og til sammen ble de et
hovedkvarter for «menigheten i ødemarken» i Frankrike. Den første menighetens
enkle og ekte evangelium spredte seg som en vind over kontinentet og solide
evangeliske ledere og pastorer ble utdannet. Etter hvert kom det også mange godt
utdannede ledere og teologer fra Irland til de Europeiske skolene (12), men snart
dukket en farlig fende opp, som søkte å true og stanse arbeidet til Columbanus
og hans evangelister.
Striden med biskopen i Rom.
Både i Skottland og England måtte de irske misjonærene forholde seg til hedenskapet. På kontinentet møtte de en enda vanskeligere situasjon. Avstanden mellom den keltiske menigheten og romerkirken, var mye større enn mellom den
irske kristendommen og hedenskapet. Faktisk var avstanden større enn mellom protestantismen og romanismen på Luthers tid. De hedenske nasjonene
hadde ikke tilgang til verken kulturen eller læren til pavemakten. Hedenskapet var heller ikke
støttet, som pavesystemet ble, av det romerske keiserrikets militære ressurser. Unionen og samarbeidet mellom kristendommen og staten
har alltid vært farligere for friheten og den sanne kristendommen, enn unionen mellom hedenskapet og
staten. Romerbiskopens opposisjon mot arbeidet til Columbanus, var en strid mellom frihet og despotisme.
Tilstanden i pavekirken i denne regionen var ille. Mange kirker var i hendene på legfolk. Det var ingen disiplin og ingen kontroll med presteskapet.
Hver prest gjorde det som var rett i egne øyne og mange av dem underkuet folket. På denne tiden var det mange omstreifende prester og munker (vagabondprester) som tjente til livets opphold ved å manipulere, (13) og kirkens medlemmer levde stort sett som alle andre, fanget i laster og synder.
Vedrørende kirken i Justinians område, skriver en historiker at kristendommen på den tiden var fullstendig fornedret og ødelagt og de troende levde verdslige liv som alle andre. Mange ser på muhammedanismens vekst som en reaksjon på den kristne kirkens falitt. (14) De katolske prestene var sjalu på innflytelsen og veksten til de keltiske misjonsprosjektene. De var også bitre fordi Columbanus irettesatte
deres tvilsomme livsførsel. Av denne grunn innkalte de i år 602 Columbanus til å møte for en synode av biskoper. Han hadde ingen interesse av å møte dem, men sendte et brev der han i klare ordelag ba dem avstå fra å blande seg. Den romersk katolske historikeren John Healy skriver det følgende:
«Kirkens innsigelsene var nytteløse. De irske evangelistene holdt urokkelig fast på sitt budskap og sin praksis. Ingenting kunne overbevise dem om at
læren til Patrick og hans etterfølgere i Irland, var feilaktig. De ville bare å fortsette sin gjerning i fred. De ønsket ikke å påtvinge sine tradisjoner på andre, hvorfor skulle andre påtvinge dem deres tradisjoner? De ba om å få leve i fred på dette øde stedet og bemerket at de skadet
ingen mennesker og ba for alle». Det var på denne måten Columbanus argumenterte, eller rettere sagt protesterte overfor en synode av franske biskoper som opponerte mot hans arbeid. Hans brev til dem og til pave Gregor den store om påskespørsmålet, eksisterer fortsatt
og inneholder uten tvil uttrykk som kunne oppleves utfordrende. Han forteller biskopene at de heller burde bruke sin innflytelse på å lære opp sine egne prester enn å diskutere påskekonflikten med de velutdannede irske evangelistene. I sitt brev skriver Columbanus med frihet, ydmykhet og eleganse, og han bønnfaller prelatene om å la ham selv og hans lærerstab leve i fred ute i villmarken, ved siden av den lille gravlunden hvor 17 av hans medarbeidere var lagt til hvile. (15)
Når han omtaler brevet til Columbanus, skriver Clarence W. Bisham: «Svaret
Columbanus ga er en glimrende kontrast til Augustins beklagelige måte å uttale
seg på, og som har gjort denne kirkefaderen personlig ansvarlig for manges død.
Vi må bare se i øynene at prinsippene som styrte Bangor-senteret, selv om de nok
var krevende og utfordrende, var med til å utvikle i studentene en sterk og mild
karakter, til tross for det røffe irske temperamentet. Forskjellen mellom fruktene av
disse evangelistenes arbeid og benediktinerordenens regime, som bl.a. produserte
Augustins arroganse, er for alle å kjenne til. (16)
Columbanus og dronning Brunhilda.
Hvis det noen gang var en annen Jezebel, så var det Brunhilda, konen til kong
Sigebert av Østerrike, som var bror til Guntram og aktiv forfølger av Columbanus.
Etter å ha myrdet sin mann i år 575, sjarmerte hun broren til sitt drapsoffer,
Chilperic, kongen i Neustria og de giftet seg. Senere ledet hun sitt barnebarn,
Teuderich II av Burgundy til et umoralskt liv. Kong Teuderich hadde fra før en
dyp respekt for Columbanus, og for noen år beskyttet og forsvarte han den irske
misjonæren, selv etter at han hadde kritisert både kongen og hans bestemor på
grunn av deres onde liv. Av frykt for at Teuderich skulle avsløre dronningen, la
hun ting til rette slik at han fant det lett å fortsette sitt selviske og umoralske liv.
Når den keltiske apostelen refset henne for sin utsvevende livsstil, rettet hun sitt
raseri mot ham og fra den tiden begynte en vedvarende forfølgelse av skolene
til Columbanus. Omkring 10 år før dette, hadde Augustin, munken som paven
sendte for å omvende England, hatt med et introduksjonsbrev til Brunhilda fra
paven. (17) Når det gjelder Brunhildas forhold til fender av den keltiske kirken,
skriver en historiker: «Brunhilda ser ut til å ha ansett seg selv som en religiøs
kvinne. Hun støttet bygging av kirker, klostre og sykehus, og var på talefot med
dem som hadde lederposisjoner i kiren. (18) Siden både hun og den romersk
katolske biskopen var imot Columbanus, presset hun kirkens menn til å angripe
de keltiske misjonærene for å og få slutt på deres utdanningssystem.
Columbanus i eksil.
På den tiden forfølgelsen tiltok, hadde Columbanus blitt berømt og var anerkjent
i alle byer og provinser i Frankrike og Tyskland. Til og med kongens soldater
saboterte ved flere anledninger kongens utvisningsordre, slik at Columbanus kunne
flykte tilbake til Luxeuil, men fordi han forventet hevn mot sine medhjelpere,
bestemte den gamle lærde seg for å reise vekk.
Først reiset han til venner ved Loireelven og hans planer var å seile til Irland fra
havnen i Nantes. Hans avreise så absolutt ikke ut til å være til eksil, men representerte snarere en seiersmarsj. Han reise likevel ikke fra Nantes, men ble anmodet
om å dra til Soissons, hovedstaden til Clotaire II, som var konge i Neustria. Der
fkk han straks en stilling som lignet den til en statsminister, men noen opplevde
hans rolle som nesten kongelig. Clotaire ba om hans råd og hjelp vedrørende alle
viktige spørsmål og fulgte som regel hans vise anbefalinger. Men Columbanus
hadde viktigere oppgaver i livet og han håpet å kunne etablere nye sentra i både Tyskland, Sveits og Italia.
På samme måte som Columbanus ble æret av Clotaire II, kongen av Neustria,
landet som senere ble utvidet og ble Frankrike, ble han også behandlet kongelig
av Teodebert, kongen i Austrasia. Dette var landet som på et senere tidspunkt
ville dekke området som i dag kalles Tyskland. På vei til T eodebert, stanset han
ved Meaus, hvor han ble tatt vare på av en prominent person som var venn av
Teodebert. Columbanus vitnesbyrd og gudfryktige liv, influerte herskapets datter
slik at hun bestemte seg for å vie sitt liv til Columbanus misjon. Disse første irske
misjonsstasjonene på kontinentet ble begynnelsen til mange sentra etter som flere
godt utdannede lærere etablerte nye skoler, bl.a. det nye senteret i Metz.
Kong Teodebert var lykkelig fordi Columbanus valgte å samarbeide med ham. Han
forsøkte å overtale denne pioneren til å slå seg ned for godt i hans kongedømme.
Columbanus ønsket imidlertid å gjøre mer for Europa, et kontinent som enda var
i en barbarisk tilstand. (19) Som Benedict Fitzpatrick skriver: «Irene var de første
misjonærer i Tyskland og dette landet ble faktisk kristnet av irene da Boniface, som
ofsielt er kalt Tysklands apostel, for første gang kom dit.» (20) Det er absolutt
berettiget å protestere mot ideen at det var benediktinermunkene som gjorde det
evangeliske grunnarbeidet som de irske evangelistene faktisk utførte ved Guds hjelp
og beskyttelse. Vi siterer igjen Fitzpatrick: «Den vanlige oppfatningen om at de
katolske munkene på den tiden var lærde og godt utdannede menn, er fullstendig
feil. Ikke i noen gren av benediktinerordenen ble studier og kunnskap prioritert.
Det skjedde ikke før etableringen av mausistene i det syttende århundre. (21)
I mange år arbeidet Columbanus i Tyskland og Sveits og etterlot seg en rekke
misjonærer som ville fortsette arbeidet han begynte. Men igjen tvang pavemaktens angrep ham til å flytte til andre land. Han overlot senteret i Bregenz, i det
nåværende Østerrike, til Gallus, en av sine følgesvenner. (22)
Columbanus til Italia.
Til tross for sin alder, på over sytti år, kom Columbanus seg over de mektige alpene
til hovedkvarteret til Agiluf, kongen av Lombardene. I denne regionen eksisterte
fremdeles den opprinnelige kristne læren etter Jovinianus i det ferde århundre,
og Claude i det niende århundre. (23) Her ble Columbanus tatt imot med glede.
Vi kan si det slik at kelterne og valdenserne forente seg i oppgaven med å spre
evangeliet. Lombardene og etterkommerne av goterne, hadde fått med seg den
enklere og Bibelske kristendom til den syriske Østkirken, og hadde aldri begitt
seg inn på pavemaktens ideologi. (24) Den mektige lombardkongen var tilfreds
med å ha denne store åndelige lederen fra Irland i sitt nærvær. I middelalderen
var disse nord-italienske dalene svært tett befolket.
Columbanus ønsket ikke å bli på slottet til den mektige lombardkongen, og spurte
om et nytt sted hvor han kunne bygge enda en skole. Agiluf husket at på det øde stedet Bobbio, var det en nedlagt gruvekirke. Lombardene
hadde på denne tiden ingen relasjoner med pavemakten og var av den grunn stemplet
som arianere, navnet Rom ga alle som opponerte mot katolisismens tro og lære.
Siden pavemakten, støttet av Romerrikets militære styrker, hadde vist en truende holdning
til både de keltiske kristne og til alle som de ga navnet arianere, opplevde Columbanus og kong Agilulf at de var i samme bås.
John Healy skriver at stedet Bobbio lå nær Trebbia, et sted som var knyttet til den
legendarisk Hannibal (ca. 200 f.Kr.) (25) Enhver burde bli imponert over hvordan
de irske misjonærene klarte å rydde skogen og bygge en rekke hus, klargjøre og
dyrke jorden og høste en avling ved Bobbio. Det ser ut til at Columbanus hadde
en unik evne til å motivere sin stab. Han flyttet store steiner og brukte bjørneskinn
til å lage solide sandaler for alle og var en dyktig lege for sine folk.
I tillegg til å være usedvanlig dyktig til å temme ville dyr, laget han veier, gravde
brønner, satte opp kirker og fkk samtidig tid til sine studier. En forsker skriver:
«De irske skolene i Tyskland og Italia, ble også de mest kjente sentrene for utgivelse av kristen litteratur. (26) Når senere forskere begynte sin søken etter irske
manuskripter, ble sentrene i Gaul og Bobbio litterære gullgruver.
Om Bobbio er det skrevet: «Dette stedet ble selve kjernen til det mest berømte
biblioteket i Italia. Utgangspunktet var alle manuskriptene som Columbanus
fkk oversendt fra Irland, men også alt han selv og hans medlærere hadde
forfattet. Bobbio’s anerkjennelse ble berømt i Irland og beretningene om Columbanus og hans arbeid var kjent av alle. En rapport av Muratori, fra det tiende århundre, viser at på den tiden inneholdt biblioteket i Bobbio litteratur om en rekke samtidsaktuelle temaer, både vedrørende
bibelkunnskap men også om mange praktiske ferdigheter. (27) Så viktig ble Bobbio som et evangelisk senter, at på et senere tidspunkt gjorde
den katolske kirke det same med Columbanus som den gjorde med Patrick og Columba. De stjal disse reformatorene fra «menigheten i ødemarken», og regnet med at ettertiden ikke var interessert eller kompetent til å undersøke fakta og derved avsløre løgnen. De tre tidlige protestantene kjempet hele sine liv mot romerkirkens falske lære, og de forkynte i stedet Bibelens sannheter. Men pavemakten gjorde dem til katolske helgener, og hevder i sin falske kirkehistorie at de all tre var nidkjære katolikker som fremmet romerkirkens tro og lære
Columbanus død.
Columbanus levde bare noen måneder til, etter at han avsluttet sitt arbeid ved Bobbio. Selv om det var mye sorg da de nærmeste innså at han snart ville gå bort, var det ingen fortvilelse i hans eget hjerte. Han kunne se tilbake på mer enn tretti års nidkjært og fruktbart arbeid og visste at hans misjon hadde påvirket både sivilisasjonene og den kristne forkynnelsen for mange i Frankrike, Tyskland, Sveits og i de daværende kongerikene Suevi, Swabians og Lombard. «Mett av dage» og trygg på evigheten, la Columbanus ned sin berømte vandringsstav som han alltid hadde med seg. Han døde i år 615, nesten 72 år gammel og ble begravd ved kirken i Bobbio, hvor hans grav fremdeles er.
Årsakene til katolske biskopers opposisjon.
Visse historieskrivere prøver å nedtone forskjellene mellom den keltiske og den romersk katolske kirken. Det skyldes kanskje ønsketenkning fra
pavemaktens side, på grunn av at dette kirkesystemet foretrekker å tro at den keltiske kirken etter hvert tilpasset seg keiserkirkens tro, og at den derfor
aldri ville dukke opp igjen i sin opprinnelige tilstand. En slik antakelse er ikke i harmoni med konklusjonene til svært mange eksperter innen
kirkehistorien. Påstanden blir også uriktig når vi undersøker forskjellen mellom begge kirkesystemenes tro og lære. George T. Stokes, skriver det følgende om den keltiske kirkens senere bestemmelse om å akseptere den populære tiden for påskefeiringen. «Ved begynnelsen av det åttende århundre, valgte kelterne å justere sin påskefeiring til å være samstemt
med den praksis som ble fulgt av både øst- og vestkirkene. Denne tilpasningen
inkluderte tydeligvis ikke en aksept av romerkirkens åndelige dominans. Som
historien bekrefter, var den keltiske kirken 400 år senere, i det tolvte århundre,
i klar opposisjon mot pavekirkens lære på omtrent alle vesentlige områder, noe
som faktisk var en av årsakene til normannernes erobring. (28)
Hva var noen av grunnene til at den keltiske kirken, i mange hundre år, lå i
ideologisk strid med den katolske kirken? Årsaken var en rekke vitale teologiske
uenigheter. Det gjaldt bl.a. spørsmålene om Skriftens absolutte autoritet, pavens
posisjon, rolle og selvvalgte overherredømme, den ubibelske tradisjonen med ugifte
prester, syndsbekjennelse til en prest, det katolske messeoff eret, treenigheten og
ikke minst pavekirkens benektelse av Guds buds evige gyldighet. George T. Strokes
kunne selvfølgelig ha nevnt mange flere ulikheter.
Redusert kunnskap og opplæring i pavekirken, og det høye nivået av undervisningen i de keltiske menighetene i tiden etter keiserrikets fall, blir beskrevet i
følgende uttalelse fra den katolske Benedict Filzpatrick: «I landene som var en del
av det vestlige Romerriket, hvor latin var språket for kristendom og utdannelse,
var det omtrent ingen skoler som fungerte, med unntak av sentrene som direkte
eller indirekte var etablerte av den irske kirken. (29) Filzpatrick, skriver også:
«Pave Eugenius II utstedte en ofsiell erklæring i år 826, hvor han ga til kjenne
behovet for å forene, gjennom hele Gaul og resten av kristenheten, skolesystemet
som for mange hundre år eksisterte i Irland og i de irske misjonstiltakene ulike
stedet i Europa». (30)
Columbanus og Dinooth fra Wales, hadde utvist høfl ighet i møte med de katolske
lederne, men de nektet å la seg underkaste pavesystemet. (31) De søkte å vise
respekt for den ideologiske ulikheten, uten å gå på kompromiss med troen som
hadde sitt fundament i Jesu og apostlenes lære.
Som vi har omtalt tidligere, var helligholdelse av sabbaten som Bibelens hviledag,
en av de store konfliktene mellom den romersk katolske dronning Margaret fra
Skottland og etterkommerne av Columba. Pave Gregory I, som på Columbanus tid
opponerte mot all klassisk kunnskap, var mektig irritert fordi mange i byen Roma
helligholdt lørdag som sabbat i år 602. Han erklærte at når antikrist kommer, vil
han holde sabbaten i stedet for søndag. (32)
Vi kan stille spørsmålet om den store opposisjonen som mange paver hadde til
den irske kirken, hovedsakelig var nettopp fordi denne kirken helligholdt den
bibelske sabbaten. Vi vet i hvert fall at mens den keltiske kirken arbeidet på
kontinentet, fordømte pavekirken dem nettopp fordi de helligholdt sabbaten og
kalte dem judaister. Pave Gregory I, i sitt epistel 45, som han sendte til biskopene
i Bavaria, anmodet dem om å holde fast på Romas dogmer og ta avstand fra de
«falske kjetterprestene fra England». (33)
Misjonærene som arbeidet uten pavens godkjennelse, ble forbannet av Boniface,
og kalt folkeforførere og mennesker som lever i hor (fordi de var gifte og hadde
familie.) Med hensyn til anklagen om at de keltiske troende var «judaister», er møtereferatet fra synoden i Liftinae, i Belgia i år 743
blitt oppbevart. I dette dokumentet blir det advart mot de troende som helligholder sabbaten, (34)
og det henvises også til konsilet i Laodikea, (34) ved slutten av det ferde århundre, hvor det ble vedtatt at alle som hvilte fra sitt arbeid på sabbaten
(lørdag) skulle utelukkes fra kirken.
Luxeuil, Gaul og Bobbio.
Det er allerede blitt skrevet om alle skolene som ble etablerte av Columbanus og
hans medarbeidere. Vi så at Luxeuil var det ledende senteret i Frankrike, Gaul
i Tyskland og Sveits og Bobbio i Italia. Men det var også andre sentra hvor den
keltiske menigheten forkynte, utdannet ungdom og ledet mange til Kristus.
Om Luxeuil skriver Benedict Fitzpatrick: «Luxeuil ble den største og mest innflytelsesrike skolen etablert av Columbanus utenfor Irland». (35) Faktisk ble skolen
i Gaul def nert som det intellektuelle sentret i Tyskland og Bobbio, ble lenge kalt
«lyset i nord.» (36)
Et forsøk på å evaluere arbeidet til Columbanus, må nødvendigvis bli fattig på ord.
Det er ikke noens oppgave å gi adekvat ros for det Gud utfører for at sannheten
skal seire. Columbanus bygde sin åndelige triumf på ruinene av det romerske
riket. Hans misjonssentra ble vuggen for sivilisasjoner og et fundament for sann
evangelisering. Denne pionerens edle karakter, sammen med hans mange unike
evner og hans dyktighet til å lede og motivere, og ikke minst hans eksempel på full
overgivelse til Gud, gjorde ham til Herrens redskap gjennom den keltiske kirken.
__________________________________________________________
(1) Fitzpatrick, Ireland and the Foundations of Europe, p. 15. (2) Jonas, Vita Columbani, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 87, p. 1015. (3) Bispham, Columban — Saint,
Monk, Missionary, p. 44. (4) Newman, A Manual of Church History, vol. 1, p. 414. (5)
Smith and Wace, A Dictionary of Christian Biography, art. “Columbanus.” (6) Bispham,
Columban — Saint, Monk, Missionary, p. 19. (7) Jonas, Vita Columbani, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 87, pp. 1017, 1018. (8) Ibid., vol. 87, p. 1018. (9) M’Clintock
and Strong, Cyclopedia, art. “Gregory.” (10) Draper, History of the Intellectual Development of Europe, p. 264. (11) Smith and Wace, A Dictionary of Christian Biography,
art. “Columbanus.” (12) Fitzpatrick, Ireland and the Making of Britain, pp. 7-14. (13)
Tatcher and Schwill, Europe in the Middle Ages, p. 242. (14) Ibid., p. 338. (15) Healy,
Insula Sanctorum et Doctorum, pp. 374, 375.
(16) Bispham, Columban — Saint, Monk, Missionary, p. 57. (17) Fitzpatrick, Ireland
and the Making of Britain, p. 196. (18) Tatcher and Schwill, Europe in the Middle
Ages, p. 93. (19) Fitzpatrick, Ireland and the Making of Britain, p. 12. (20) Ibid., p. 10.
(21) Fitzpatrick, Ireland and the Making of Britain, p. 47. (22) Te writer took particular pains to visit the celebrated library at St. Gall, named in honor of Gallus, in order to
inspect the Irish manuscripts still remaining there. Te life and literary labors of St. Gall
are worthy of the study of any student. (23) Beuzart, Les Heresies, pp. 6, 470. See the author’s discussion in Chapters 6 and 15, entitled, “Vigilantius, Leader of the Waldenses,”
456
and “Early Waldensian Heroes,” respectively. (24) Robinson, Ecclesiastical Researches,
pp. 157, 158, 164, 165, 167. 26. (25) Healy, Insula Sanctorum et Doctorum, p. 377.
(26) Fitzpatrick, Ireland and the Foundations of Europe, p. 24. (27) Te Catholic
Encyclopedia, art., “Bobbio.” (28) Stokes, Celtic Church in Ireland, p. 165. (29) Fitzpatrick, Ireland and the Making of Britain, p. 5. (30) Ibid., p. 80. (31) Edgar, Te Variations of Popery, pp. 181, 182. (32) Epistles, of Pope Gregory I, coil. 13, ep. 1, found in
Nicene and PostNicene Fathers, 2d Series, vol. 13. (33) Neander, General History of the
Christian Religion and Church, vol. 3, p. 49, note. (34) Hefele, Concilliengeschicte, vol.
3, p. 512, sec. 362. (35) Fitzpatrick, Ireland and the Foundations of Europe, p. 68. (36)
Fitzpatrick, Ireland and the Making of Britain, p. 21