Hver gang betegnelsene berengarianere, petrobrusianere, henricanere, arnoldister,
valdensere, albigensere, leonister, lollarder, cathari eller de fattige fra Lyan nevnes,
gjelder det kristne som alle trodde på og fulgte visse prinsipper. De kunne være
forskjellige vedrørende mindre viktige forhold, men pavekirken samlet dem alle
under navnet valdensere. (1) Det er i det nordvestlige Italia, det sørøstlige Frankrike og nord
i Spania vi fnner de åndelige festningene som i århundrer var uovervinnelige for de grusomme
angrepene fra middelalderens katolske kirkemakt. Det er i dette området de gigantiske Alpene
reiser seg som en mektig mur mellom Frankrike og Italia. I de fredfulle dalene i fellheimen,
bodde de edle og heltemodige valdenserne. Den enestående naturen ble bare enda
mer storslått ved tilstedeværelsen av et folk som holdt seg trofaste og lojale til det
opprinnelige evangeliet. Valdenserne, som spredte sin bibelkunnskap til mange land, dominerte ikke i de
landene hvor det fantes andre grener av menigheten i ødemarken. De talte kanskje
ikke millioner, slik en annen kirke gjorde i den mørke middelalder, men de forble
den største av alle kristne grupper i kampen for å bevare Bibelens sannheter.
Da reformasjonen kom protesterte de fortsatt mot presteskapets tyranni. Blant
dem triumferte sannheten. Det er ikke vanskelig å se hvordan innflytelsen fra
valdenserne påvirket den åndelige fornyelsen som ble ledet av Martin Luther
og John Calvin. Fra deres hender, som bar arrene fra forfølgelse og tortur, gikk
evangeliets banner videre til reformatorene, og derfra gikk den sin seiersgang til
kongerikene i Nord-Europa og videre til den unge republikken i Nord-Amerika.
Valdenserne hadde fått det store kallet om å gi sannhetens lys videre til den
moderne tids protestanter og til å gjennomtrenge verdens mørke med Bibelens
sanne lære. Gjennom den mørke middelalder beholdt valdenserne troen de hadde
mottatt fra apostlene. Om dem skriver Sir James Mackintosh: «Ved begynnelsen
av denne historien, f nner vi noen enkle kristne i dalene i Alpene, som fortsatt bar
det gamle navnet Vaudois. Med lyset fra det nye testamentet, så de den enorme
kontrasten mellom renheten i det opprinnelige budskapet og ondskapen i det
groteske og keiserlige hierarki som omgikk dem.» (2)
Der oppe i felldalene holdt de fast på den primitive menighetens lære og praktiske tradisjoner, mens innbyggerne på Italias sletteland kastet sannheten til side.
(3) Når vi ser på deres strålende festningsverk, kan vi ikke annet enn å innse at
her hadde Gud gitt sitt folk et trygt tilholdssted slik Bibelen forutsa i Johannes
Åpenbaring 12:6.14-16.
Da keiser Konstantin i år 325 erklærte hvilken av de kristne kirkene han anerkjente,
forlangte han at hele den romerske verden måtte anerkjenne hans beslutning.
Det ble derfor en strid mellom de kristne som nekte å gå på akkord med det nye
testamentets lære og de som var beredt til å akseptere menneskelige tradisjoner.
Mosheim skriver: «De gamle britene og skottene lot seg lenge ikke kue, verken
av trusler eller fagre løfter fra pavens utsendte menn, til å underlegge seg Romas
dekreter og lover, slik Beda vitner rikelig om. Gallerne og spanskmennene innrømmet paven bare så mye autoritet som de selv fant fordelaktig. Heller ikke i selve Italia fkk han biskopen i Ravenna og andre steder til å bøye seg lydig etter hans vilje. Og blant
privatpersoner var det mange som åpent viste sin avsky for pavens ondskap og hans higen etter makt. Valdenserne,
som på dette tidspunkt (det syvende århundre), hadde funnet deres hjemsted i dalene
ved Piedmont, kritiserte også Romas dominans.» (4) Robert Oliveton, en innfødt fra valdensernes område, oversatte Vaudois-Bibelen
til fransk i 1635, og skrev i forordet det følgende om Bibelen: «Det er deg alene
[den franske reformasjonskirken] jeg gir denne verdifulle skatt, i navnet til et
fattig folk, dine venner og brødre i Jesus Kristus, som helt siden de ble velsignet og
styrket av apostlene og Guds ambassadører, har gledet seg over denne skatten. (5)
Valdensernes opphav er fra aposteltiden.
Forbindelsen mellom valdenserne, albigenserne, andre nytestamentlig troende
og de første kristne i Vest-Europa, blir omtalt av Voltaire og beskrevet på denne
måten: «Skriftemål forekom ikke så sent som i det åttende og niende århundre i
landet omkring Loire, i Languedoc og i Alpene». Alcuin klager over dette i brevene
han skrev. Innbyggerne i disse landene synes alltid å ha vært villige til å følge den
første og primitive menighetens tro og lære. De avviste ritene og tradisjonene
som den katolske kirkemakten fremmet.
De som ble kalt manicheanere og de som senere ble kalt albigensere, valdensere,
lollarder, og som ofte framsto under forskjellige navn, var etterkommere av de
første galliske kristne, og holdt seg til flere gamle skikker som romerkirken avviste.
(6) I nærmere to hundre år i etterkant av apostlenes død, vokste det fram en
stadig mer synlig splittelse mellom de to store kirkeretningene, inntil det åpne
og endelige bruddet kom. I året 325 ble det første universelle kirkemøte holdt i
Nikea, og på den tiden ble Sylvester gitt stor anerkjennelse som biskop i Roma.
Det er fra denne romerske biskopens tid at valdenserne daterer sin utelukkelse
fra pavekirkens åndelige felleskap.
Kirkehistorikeren Neander skriver at det ikke var uten grunn at valdenserne i
denne perioden holdt fast på kristendommens opprinnelige lære. De hevder selv
at det nettopp var da kirken ble sekularisert, ved at Konstantin gav romerbiskopen
Syvester (314-336) forrang og privilegier, at deres opposisjon mot Rom kom til
syne. (7)
Disse kristne i alpene og pyrineene ble kaldt valdensere etter det italienske ordet
for «dal». Der de spredde seg til Frankrike, ble de kaldt «vaudois», et fransk ord
som betyr «innbygger fra dalene» i en bestemt provins. Mange skribenter kalte
dem konsekvent «vaudois». Fiendene til denne grenen av menigheten i ødemarken,
har søkt å endre historien deres, ved å angi et feil opphav til navnet valdensere.
De forsøker å knytte opphavet til Peter Waldo, en velstående handelsmann fra
Lyon i Frankrike, som kom inn i bildet omkring år 1175. Historien om denne
mannen er et studium verd, men det er ingen referanser til ham i de tidligste
valdensiske skriftene.
Waldo, ble omvendt midt i livet til de sannheter som også ble holdt av valdenserne.
Han delte ut sin formue til de fattige og jobbet intenst for å utbre evangeliets
lære. Han og hans etterfølgere møtte snart grusom motstand. Til slutt flyktet de
for livet til de valdenserne som tidligere hadde krysset over alpene, og der i det
østlige Frankrike utgjorde de en betydelig forsamling. Den valdensiske dialekten ble bevart gjennom århundrenes gang og vitner om et
urgammelt opphav. Dialekten er ren og preget av det originale latinske språk, uten
innblanding av senere språkutvikling i Roma. Alexis Muston skriver at dialekten
til valdenserne har en oppbygging som er mye mer regelbunden enn språket
i Piedemont. Opphavet til denne dialekten kom før fremveksten av italiensk
og fransk, ja til og mer før den latinske språkgruppen. De tidligste dokumentene som er
bevart, har større likhet med det nåværende språket hos folket i valdenserdalene enn
hos trubadurene i det trettende og fortende århundre. Det at denne dialekten eksisterer, er
i seg selv en dokumentasjon på det urgamle opphavet til dette fellfolket, og en bekreftelse på deres
beskyttelse mot fremmedes innblanding og forandringer. Deres språk er et dyrebart
monument. (8)
Hvis vi skrur historiens klokke tilbake seks hundre år før Peter Waldo, er det et enda
mer berømt navn som er knyttet til valdenserne. Denne lederen var Vigilantius,
(eller Vigilantius Leo). Han kan gjerne betraktes som en spanjol, siden folket han
kom fra, praktisk talt var identisk med folket i det nordlige Spania. Vigilantius
var kraftig imot tilbakefallet til hedenskapen. De kristne i det nordlige Italia,
nordlige Spania og sydlige Frankrike, holdt seg unna dette frafallet. Historien om
Vigilantius og hvordan han identifserte seg med valdenserregionen, er tema i et
annet kapittel. (9) På grunn av forbindelsen til denne personen, ble dette kristne
folket i mange hundre år kaldt leonister, på lik linje med valdensere og vaudois.
Reinerius Sacco, som var ofser under inkvisisjonen (i år 1250), skrev en traktat
mot valdenserne, som forklarer deres opphav. Han hadde tidligere vært pastor
blant dem, men hadde falt fra og senere ble han en forfølger og pavelig sendemann.
Han må ha visst mye om dem. Etter å ha gitt sitt eget personlige vitnesbyrd,
forteller han at alle de gamle kjettersektene (sett fra Roms ideologiske ståsted),
som det var over sytti av, hadde blitt ødelagt med unntak av fre, nemlig arianerne,
manichaeans, runearian og leonistene. Han skriver bl.a. at blant alle disse sektene,
som fortsatt er eller har vært, er det ingen som er mer giftig for kirken en den som
kalles leonistene.» Han oppgav tre årsaker til at de var farlige for pavekirken. For
det første er de den eldste av disse trosgruppene. Noen sier faktisk at de hadde
sine røtter fra tiden da Sylvester var pave, andre hevder at de kan knyttes til de
troende helt tilbake til apostlenes tid.
For det andre har disse kristne større utbredelse. Det f nnes knapt noe landområde
der denne «sekten» ikke er representert. For det tredje må det bemerkes at der andre
grupper vekker avsky hos dem som hører om deres arbeid, fremstår leonistene
med en ydmyk renhet, fordi de lever rett i forhold til mennesker og de tror alt
rett angående Gud og trosbekjennelsen. De har bare det ved seg, at de forkaster
romerkirken og presteskapet. (10) På denne måten viste Sakko at leonistene, altså
valdenserne, var eldre enn arianerne, ja til og med eldre en manichaenerne.
De bodde ikke på romerske landområder.
Det har lenge blitt anerkjent at det er stor forskjell mellom det nordlige Italia og
landets sentrale områder. Blant annet ble bispedømmene i nord-Italia, kalt Italic,
men de i det sentrale Italia ble kalt romerske. Eller som Frederick Nolan skriver,
i det han omtaler en tidlig latinsk bibel fra dette området: «Forfatteren skjønte at
den [Italic Bibelen] fkk sitt navn fra det bispeområdet som ble kaldt det Italske,
som satte det i motsetning til det romerske». (11)
Byen Milano i den nordlige del av den italienske halvøya, har alltid vært en av
de mest berømte byene i historien, men til tider var Roma en rival hva angår berømmelse. Flere romerske keisere frasa seg byen ved Tibers bredder, og hadde sin hovedstat her. Det var et berømt møtested mellom Østen og Vesten. En
forfatter hevder at den religiøse innflytelsen til Milan, ble sett på med respekt, og
at denne autoriteten ble anerkjent i Gallia og i Spania. (12) Byen var hovedsetet
for de kelterne som bodde på den italienske siden av alpene. (13) Før hadde den
blitt influert og dominert av den romerske biskopen og ble senere invadert av
gotiske hærstyrker fra både Italia og Frankrike. Disse nykommerne, som hadde
blitt omvendt til kristendommen over hundre år tidligere, holdt fast på praksis
og tradisjoner fra den tidligste menigheten og gjorde ingen skade i Milan. (14)
Da goterne gav religionsfrihet til sine undersåtter, var det en stor fordel for folket.
Hver gang nylige valgte biskoper fra alle deler av Europa, kom til Roma for å
bli innviet, kom det ingen fra bispedømmene Milan og Turin. De deltok heller
ikke i de vanlige religiøse prosesjonene. Faktisk var det i lang tid etter året 553,
et markant ideologisk skille mellom hovedstaden og det nordlige Italia med
omliggende landområder. Skillet var mellom Roma og biskopene i ni provinser
under lederskap av biskopen i Milano, som sa fra seg felleskapet med Roma, fordi
de ønsket å være selvstyrte. De hadde blitt avvist av det berømte dekretet på «Tre
kapitler», utstedt i 553, fra kirkemøtet i Konstantinopel, som fordømte tre store
ledere av kirken i Øst. (15) Folket i dette området kjente den enkle sannhet. De
trodde ikke på pavens ufeilbarlighet og anså ikke det å være utenfor felleskap med
paven å bety utelukkelse fra felleskapet i den sanne menigheten. (16) De holdt
fast ved at deres egen ordinasjon var like virkningsfull og lovlig som den påståtte
apostoliske suksesjon til biskopen i Roma.
Mens pavekirken brakte mye av Europa under sin kontroll, forble de to bispesetene
i Milano og Turin uavhengige. Det var utålelig for pavekirken at i det landet der
dets trone stod, «skulle det sitte en Mordekai i byporten». Det var to årsaker til at
alle pavekirkens forsøk på anektere Milans landområder ikke lyktes. For det første
var det tilstedeværelsen av lombard-kongene, som ikke ble overvunnet før omkring
år 800. De sikret religionsfrihet i sine områder. Men det var også en annen årsak,
nemlig at lombardene avviste, på samme måte som goterne før dem, mange av
de nye religiøse påstandene fra Roma, og de tillot aldri pavens biskoper fra Italia
å ta sete i deres lovgivende forsamlinger. (17) Av den grunn ble de omtalt med
kirkens vanligste ord for «kjettere», nemlig arianere. Hva de trodde var uvesentlig,
for poenget var at de ikke aksepterte alle Roms dogmer og tradisjoner og heller
ikke anerkjente romerbiskopens overhøyhet.
Tidlige valdenserhelter.
På grunn av de desperate forsøkene fra pavens skribenter på å knytte opphavet
til valdenserne til Peter Waldo, vil alle valdensiske helter før korstogene bli kalt
«tidlige». Denne betegnelsen gjelder de evangeliske lederne som holdt det europeiske kontinent trofast til den primitive kristendom i tiden mellom apostlenes
dager og albigenserkorstogene. Disse troende adskilte seg ikke fra pavekirken,
for de hadde aldri tilhørt den. Faktisk kalte de ofte den romersk katolske kirke
for «nykommeren».
Å fortelle historien om de gode gjerningene til de tidlige heltene i alpene fra
Vigilantius sin tid frem til Waldo, er å gi tilsvar til den pavelige tesen om at valdenserne ikke begynte sin evangelisering før omkring år 1160. Den mest anerkjente
pavelige motstanderen til valdenserne, som har våget å gi dem opphav på dette
sene tidspunktet, er biskop Jacques Benigne Bossuet. Som en nidkjær fransk
papist, er han anerkjent av mange som en av de syv største gjenfortellere eller
forfalskere av historien. Med sluhet analyserte han hvert punkt i historien som
viste et tidlig opphav for valdenserne, og produserte deretter falske påstander som
skulle avsanne det. Om denne mannen sier Mosheim: «Denne skribenten gikk
ikke til kildene, men influert av partiskhet, var han villig til å forfalske.» (18) En
vanlig leser, som bare er delvis informert, vil lett kunne bli ledet på villspor av
Bossuet. Med kjennskap til kildene, avsløres denne biskopens skandaløse misbruk
av informasjon. Til dem som legger for mye vekt på Peter Waldo som grunnlegger av valdenserne,
kan det sies at det var mange med navn Waldo. Visse pavelige skribentene har,
som alt nevnt, gitt alle religiøse samfunn i Europa, som var motstandere av Roma,
navnet valdensere. (19) Grunnen til at de gjør dette kan forstås når vi gransker
veksten til kirkene som nektet å gå med på romerkirkens premisser. (20)
Både læren og de organisatoriske evnene til Vigilantius, gav et lederskap til de
evangeliske etterfølgerne av apostlene i Nord Italia, Sør Frankrike og det nordlige
Spania. (21) På den tiden var de evangeliske kirkene (de tidlige reformatorene),
ikke i stand til å vise en synlig enhet i disse delene av Europa. Etter som de økte
i antall på kontinentet, og i det de fkk kontakt med kelterne på de britiske øyene og med Østkirken,
oppdaget de at de var ett i troen på det viktigste. Da innså de mer fullt oppfyllelsen av vår Frelsers profeti om at Hans menighet skulle være av alle nasjoner. Selv om det ble gjort store anstrengelser for å gi de ulike evangeliske gruppene forskjellige navn, måtte selv deres fender innse at de alle var «menn fra dalene» eller valdensere.
De hedenske folkeslagene ble naturlig nok et misjonsfelt for de to rivaliserende
trosretningene, romerkirken og «menigheten i Ødemarken». Utad virket det som
om pavekirken dominerte, på grunn av sine egne kirkelover, sitt eget sverd og
politiske allianser, men de evangeliske kirkene økte derimot i kraft.
Det åttende århundre åpner med at et sterkt lederskap fremstår i begge disse
trosretningene. Etterfølgerne av Columbanus, i tillegg til mektige evangelistene fra nord-Italia og blant kelterne, gjorde uimotståelige appeller til folkemassene.
Ved kirkemøtet i Frankfurt (år 794), deltok biskoper fra Frankrike, Tyskland og
Lombardia, og viste sin uavhengighet fra Romas vilje. I tilstedeværelse av pavens
utsendinger, avviste de det andre kirkemøtet i Nicea (787), som hadde godkjent
tilbedelse av bilder. (22) I Orienten, i dette samme århundre, hadde den uavhengige
kirken i Øst, akkurat reist et monument i hovedstaden i det kinesiske riket, som
forteller om de omfattende seirene til misjonærer i det sentrale og ferne Asia. (23)
Claude fra Turin.
En kan ikke forstå det niende århundre rett uten å anerkjenne enda en berømt
apostel på denne tiden, Claude, ofte kalt «lyset fra det nordlige Italia». Selv om
han var spansk av fødsel, vakte hans utmerkede talenter og kunnskap, keiserens
oppmerksomhet. Claude ble først kalt til hans hovedstad i det nordlige Europa,
og ble etter dette forfremmet til biskop i Turin i Italia, en by midt i de valdensiske
regionene. Da han ankom sitt nye tjenestested, fant han den statlige kirken i en elendig forfatning. Ondskap, overtro, avlat, billedtilbedelse og annen demoraliserende
praksis dominerte. Det er nesten utallige historiske kilder som bekrefter denne
observasjonen. Pavekirken var på vei tilbake til hedenskapet. Claude tok på seg
den nesten umulige oppgaven å demme opp mot dette tidevannet. Han fant at selv
evangeliske kirker hadde blitt nødt til å kjempe hard mot de rådende tilstandene.
Den modige og ærlige katolske biskop Claude, forkastet til slutt pavekirken og
kalte folket tilbake til det nye testamentets tro og praksis.
Tilsynelatende holdt Claude fast ved at Kristus var av guddommelig natur, men
han aksepterte ikke de ekstreme spekulasjonene angående guddommen som
kirkemøtet i Nikea vedtok. Dette var også tilfellet for de fleste av de evangeliske
kirkesamfunnene som skilte seg fra romerkirken. (24) Ikke noe som denne berømte
reformatoren skrev, har noen gang blitt vist frem for å anklage ham for frafall,
selv om en velkjent motstander beskylte han etter hans død. (25) Tvert imot viser
både hans bibelkommentarer og hans andre skrifter, at han var en nytestamentlig
evangelisk kristen. I et av sine brev skriver Claude bestemt at han benekter at han har dannet en ny sekt, og han viser til Jesus som også ble ansett som sekterisk og demonisk. Han hevder han fant alle kirkene i Turin fulle av avskyelige og
forbannede statuer, og at han med engang begynte å ferne det som ble tilbedt. (26)
Fra en annen motstander av denne reformatoren, forstår vi det interessante faktum
at Claudes bispedømme var delt i to deler. På den ene siden var dem som fulgte
overtroen på den tiden og som ble hans bitre motstandere. På den annen siden
fantes de troende som var enige med ham i lære og praksis. De sistnevnte var
åpenbart valdenserne fra alpene i denne regionen. En av Claudes motstanderne het
Dungal, han blir av moderne katolske skribenter beskrevet som en fremragende
kirkens mann, og han anklaget Claude for å gjenta kjetteriene til Vigilantius. Det
faktum at disse katolske motstanderne aldri sluttet å anklage Claude og valdensere
for at de trodde og lærte det samme som Vigilantius, denne enestående reformatoren som levde fre århundrer tidligere, beviser en kontinuerlig kjede av sannhet
blant innbyggerne i det nordlige Italia gjennom alle disse fre hundre årene. (27)
Claude raste mot tilbedelse av bilder og statuer. Han sa bl.a: «Hvis en man ikke
skal tilbe det Gud har skapt, hvor mye mindre skal han tilbe og anerkjenne det
mennesker har skapt. Den som forventer at frelsen, som bare kan komme fra Gud,
skal komme fra bilder, må sammenlignes med dem som er nevnt i Romerbrevets
første kapittel, slike som tjener skapningen mer en Skaperen».
Mot tilbedelsen av korset skrev han; «Gud har bedt oss om å bære korset, ikke
be til det. De som er villige til å be til det er uvillige til å bære det, både i åndelig
og i bokstavelig betydning. Å tilbe Gud på denne måten betyr å ferne seg fra
Ham». Da han ble anklaget for ikke å holde seg til pavens autoritet, skrev han:
«Ingen kan kalles apostolisk ved å hevde at de sitter i apostlenes stol, uten å gjøre
pliktene til en apostel og tro som dem. For om de som har denne posisjonen, men
ikke følger opp pliktene sier Herren: «De sitter i Moses sitt sete», Matt. 23:1.
(Oversetternes anmerkning: Det nevnte verset fortsetter bl.a. med «Gjør ikke etter
deres gjerninger».) (28) Claude ønsket en bibelsk forklaring på hvorfor de skulle tilbe korset og andre gjenstander som det ble hevdet at Jesus kom i kontakt med, som krybber, fskebåter, tre, torner og lanser. Han forsvarte seg også mot de som
hånte ham fordi han avviste pilegrimsreiser.
Begynnelsen til en ny strid. Det ble stadig et større skille mellom de forsamlingene som nedstammet fra
apostlene og de som var knyttet til pavekirken. Omkring denne tiden (år 831)
ble det skrevet en bok som gjorde splittelsen enda større. (29) Den omhandlet på en revolusjonær måte temaet om brødet og vinen i nattverdsmåltidet. Kanskje kom dette modige utspillet fordi forfatteren visste at han i denne nye læren fkk støtte
fra pavekirken. Biskopen i Roma hadde akkurat, med hjelp fra Karl den Store, lyktes i å organisere det «hellige romerske keiserriket», og han hadde derfor stor innflytelse. Forfatteren, som fkk støtte fra teologisk hold, skrev ned en lære som
han hadde tenkt på en stund. Det hadde allerede fremstått dem som støttet den
pavelige tesen om at prestene hadde makt til å forandre brødet og vinen til det
faktiske legeme og blodet til Jesus Kristus, men nå ble denne bemerkelsesverdige
teorien presentert for folket.
Bibeltro kristne advarte og sa at denne nye læren forminsket Kristi offer på korset.
Kristne som var under apostolisk innflytelse, tok det standpunkt at frelsen ble
tilveiebrakt en gang for alle ved Frelserens død. Hvis denne nye læren ble akseptert,
så de at Guds ti bud, som Frelseren døde på korset for å opprettholde, ville bli
neglisjert. Fra den tid av sluttet aldri evangeliske ledere å motsette seg disse
katolske oppfnnelsene. Den omtalte revolusjonerende boken ble skrevet om lag
seks år før den edle Claude døde i år 839.
Hver gang en ny reformator framsto fra menigheten i ødemarken, som synliggjorde Bibelens lære, stemplet pavekirken automatisk denne personen og hans
etterfølgere for å være «en ny sekt». For det første ble det derfor gitt inntrykk av at
disse kristne og deres tro ikke hadde eksistert tidligere Sannheten er selvfølgelig
at de tilhørte de mange bibeltro kristne som eksistere i Europa og Asia fra den
tidlige menighetens tid. For det andre virket det som om disse ulike evangeliske
menighetene var adskilte fra hverandre. Sannheten er at de var samstemte om
den viktigste læren. Disse forskjellige gruppene utgjorde «menigheten i ødemarken». De ulike navnene som de ble gitt, var ikke noe de selv fant opp, men
det var uttrykk som deres motstandere skapte. Som Philippus Limborch skriver:
«Fordi de bodde i ulike byer og hadde forskjellige instruktører og ledere, ble de
av pavekirken framstilt som ulike sekter med ulik tro og lære. Det er imidlertid
mye dokumentasjon som viser at de hadde den samme tro og derfor tilhørte den
samme menighet. (30)
På denne tiden i historien ble John Scot, en kjent irsk lærd, kalt til Karl den Stores
barnebarn, Charele de Bald. Hans egentlige navn var Joannes Scotus Erigena.
På den tiden ville ordet «skotte» defnitivt bety en mann fra Irland. «Erigena»
er den greske varianten av ordet skotte. Denne mannen, som var rektor ved den
kongelige skolen i Paris, var også forfatter av mange berømte verker og leder blant
de skolerte på denne tiden. Han var sjokkert over den forferdelige mottagelsen
traktaten om brødet og vinen i nattverden fkk. Han skrev en bok som med suksess
motsto denne nye fenden av evangeliet og engasjerte de troende som holdt seg til
Kristi lære. To århundrer senere ble hans verker fordømt på et pavelig kirkemøte,
når prelatene forsto at disse bøkene lenge hadde hatt stor innflytelse på folket.
Pavelige forfalskninger.
Dette århundret fkk også oppleve andre nye og ødeleggende påstander som ble
utarbeidet av pavekirken. Den mørke middelalder hadde allerede begynt å kaste
sin skygge over folkemassene i Europa. Kristendommen ble forgiftet av arbeidet
til kirkens representanter, som produserte en serie forfalskede dokumenter. (31)
Denne samlingen, som vanligvis kalles de pseudo-isidorianske dekreter, søkte å
konstruere tidlige «autentiske» nedtegnelser som kunne bekrefte pavenes påstand
om sin kirkes åndelige og verdslig makt. Disse dokumentene hadde stor virkning
på folk de følgende åtte århundrene (800-1520) og forførte både regenter og deres
undersåtter. Selv om falskneriene ble avslørt om lag syv hundre år senere, fortsatte
tyranniet og dominansen som pavekirken hadde oppnådd ved dem. I tid med
nedgang ble disse forfalskede dekretene, forkledd med oldtidens autoritet, brukt
mot «menigheten i ødemarken». Hadde det ikke vært for disse menighetenes
guddommelige livskraft, ved å være ledet av Guds Ånd, ville den opprinnelige
apostoliske kristendommen med sikkerhet gått under på grunn av forfalskningenes
dødelige innflytelse. Roma måtte selv århundrer senere motvillig innrømme dette
falskneriet.
Valdensiske helter i det ellevte århundre.
Når vi ser på kirkene i det sørlige sentrale-Europa, som bevarte mye av den første
menighetens lære, gis vanligvis størst ære til dem som bodde langs begge sider
av alpene og pyrineene. Disse dype, vakre og skjulte dalene fkk ofte navn som
beskrev deres beliggenhet. Derfor skrev Ebrard fra Bethune, en pavelig forfatter
i ca. år 1200, i et forsøk på å beskrive navnet «vallenses»: «De er noen som kalles
vallensere, fordi de bor i dalen av tårer. (32) Pilchdorfus, en skribent Roma
anerkjenner, skrev omkring år 1250 dette: «Valdenserne … er de som hevder å ha
eksistert fra den tid Sylvester var pave.» (33) Siden Sylvester var biskop i Roma i
den tidlige delen av det ferde århundre, er dette enda et vitnesbyrd om at «mennene
i dalene» eksisterte så tidlig som år 325.
Kardinal Peter Damian, en av pavens store støttespillere, kalte dem subalpini i
sin kampanje mot disse enkle kristne i det nordlige Italia omkring år 1059. (34)
Den vanlige betegnelsen for disse grenseområdene til alpene, var «vallenses»,
og de har siden det tolvte århundre generelt blitt kaldt valdensere. Den ekte og
opprinnelige kristendommen vokste i innfl ytelse og ble en slik trussel mot de
pavelige maktstrukturene at mange synoder og kirkemøter ble kalt sammen for
å bekjempe dem.
Den evangeliske uenigheten med det økende hedenskapet i pavekirken, var så
kraftig at til og med Romas egne tilhengere ble tvunget til å defnere denne
splittelsen for å være «dypt rotfestet.» (35) Pavekirken besluttet å nedkjempe denne
mektige bevegelsen med hensynsløse midler. Ved det ene synode og kirkemøte
etter det andre, ble det besluttet tiltak mot dem. Et eksempel på urettferdigheten
som fant sted, er saken om «Læren fra Orleans» i år 1017. Det såkalte frafallet
må ha påvirket mange provinser, fordi dommerne hevdet at dette antikatolske
frafallet, var kommet til Gaul fra Italia, via misjonærer «som forførte mange i flere
områder». Pavelige autoriteter var skrekkslagne over å høre at Stephen, en tidligere
prest hos dronningen, som hadde vært en av herskapets ambassadører, var medlem
av den forhatte alternative kirken. Som fanger anklaget for en forbrytelse ble de
stilt opp foran kirkens menn.
Det fnnes fre til dels motstridende kilder angående kirkemøtet i Orleans. (36)
Pavelige skribenter, slik som Bossuet, plukker fra disse kildene det materialet som
de ønsker, og prøver på den måten å rettferdiggjøre deres ubegrunnede anklager
om manicheisme som ble rettet mot disse tidlige protestantene. Forskere som
studerer disse rapportene, kan ikke unngå å merke seg at anklagene ikke ble bevist
og at fakta ble forvridd på en helt åpenbar og latterlig måte. (37)
Det er fl ere observasjoner i forbindelse med kirkemøtet i Orleans, som avslørte
den ånd de pavelige dommerne hadde, når de dømte tretten enkle kristne til å
bli brent på bålet. For det første ble dronning Constantia stasjonert ved døren,
og da de dømte martyrene flyktet ut, stakk hun en pinne inn i øye på Stephen,
som tidligere hadde vært hennes private prest, og som hadde irettesatt henne for
hennes manglende respekt. På grunn av denne handlingen er hun beundret av
mange papister.
Det er også kjent at en av de franske adelsmennene forkledde seg som en enkel
evangelisk protestant, og oppsøkte deres menigheter for å skaffe bevis mot dem.
Ved hjelp av dette falske spillet fkk han tak i enkelte ord og uttrykk som kunne
vris og vendes på og brukes mot dem i retten. Etter at de protestantiske martyrene
ble myrdet på bålet av kirkemakten, ble det kjent at en adelsmann, som hadde
dødd like før rettsaken, hadde vært medlem av den forhatte menigheten i tre år.
Kirken krevde at hans levninger skulle graves opp og hånes i offentlighet.
Vi får vite noe om troen til disse dømte i denne urettferdige rettsaken, fra hva
de sa til dommerne etter åtte timers forhør med hån og spott. En gruppe på 13
reformatorer ble brent på bålet. Deres talsperson i rettssaken ga følgende vitnesbyrd:
«Dere må gjerne forkynne deres lære til andre, alle dem som er kunnskapsrike
med verdens visdom og som tror på ideene til dødelige mennesker. Men til oss
er det helt forgjeves at dere framlegger overtro og et budskap fremmed for Guds
Ord. Vi har Guds lov skrevet av den Hellige Ånd i vårt indre, og vi aksepterer
kun det vi har lært fra Herren. Ti derfor stille og gjør med oss det dere ønsker. Vi
vil være trofaste mot vår konge som regjerer i himmelen, og som med sin egen
høyre hånd skal reise oss opp igjen til udødelig seier».
Enhver må stille seg selv spørsmålet. Er dette et vitnesbyrd fra kjettere og gudsbespottere slik de ble framstilt av pavekirken? Eller møter vi her trofaste, bibeltro kristne som valgte martyrdøden framfor å benekte sin Frelser og hans undervisning? Åtte år senere, i 1025, ble det arrangert enda en farse av en rettsak i Arras i det nordlige Frankrike. De anklagede ble beskylt for manicheisme, som også var en
av de vanlige falske anklagene fra pavekirken, mot dem som holdt fast på det
sanne evangeliet.
_______________________________________________________________
Kilder og henvisninger:
(1) Benedict, A General History of the Baptist Denomination, vol. 1, pp. 112, 113. (2)
Mackintosh, History of England, vol. 1, p. 321, found in Lardner’s Cabinet Encyclopedia. (3) Bompiani, A Short History of the Italian Waldenses, p. 9. (4) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 2, cent. 7, pt. 2, ch. 2, par. 2. (5) Morland, Te Church
of the Piedmont, pp. 16, 17. (6) Voltaire, Additions to Ancient and Modern History, vol.
29, pp. 227, 242. (7) Neander, General History of the Christian Religion and Church,
5th Period, sec. 4, p. 605. (8) Muston, Te Israel of the Alps, vol. 2, p. 406. (9) See the
author’s discussion in Chapter 6, entitled, “Vigilantius, Leader of the Waldenses.” (10)
Saccho, Contra Waldenses, found in Maxima Bibliotheca Veterum Patrum, vol. 25,
p. 264. (11) Nolan, T e Integrity of the Greek Vulgate, Preface, p. 17 (12) Gordon,
“World Healers,” pp. 237, 238. (13) Te Catholic Encyclopedia, art. “Milan.” (14) See
the author’s discussion in Chapter 10, entitled, “How the Church was Driven into the
Wilderness.” (15) Ayer, A Source Book for Ancient Church History, pp. 596, 597. (16)
Allix, Te Ancient Churches of Piedmont, p. 33. (17) Gibbon, Decline and Fall of the
Roman Empire, ch. 45, par. 18. (18) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b.
3, cent. 9, pt. 2, ch. 5, par. 4, note 5. (19) Pilchdorfus, Contra Pauperes de Lugduno,
found in Maxima Bibliotheca Veterum Patrum, vol. 25, p. 300; also, Robinson, Ecclesiastical Researches, p. 303. (20) Bossuet, Variations of the Protestant Churches, vol. 2, p.
67. “T e fact is, in Gretser’s time, the general name of the Vaudois was given to all sects
separate from Rome ever since the eleventh or twelfh century down to Luther’s days.”
See also Robinson, Ecclesiastical Researches, p. 56.
(21) See the author’s discussion in Chapter 6, entitled, “Vigilantius, Leader of the
Waldenses.” (22) Mezeray, Abrege Chronologique de L’Histoire de France, vol. 1, p. 244,
also Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 3, cent. 8, pt. 2, ch. 3, par. 14; also
note 29. (23) See the author’s discussion in Chapter 21, entitled, “Adam and the Church
in China.” (24) Robinson, Ecclesiastical Researches, pp. 99, 106, 440, 441, 445, 446;
Adeney, Te Greek and Eastern Churches, p. 218. (25) Tis accuser was Jonas, bishop of
Orleans. (26) Claude, Epistle to Abbot Teodimir, found in Maxima Bibliotheca Veterum Patrum, vol. 14, p. 197. (27) Dungali Responsa, found in Maxima Bibliotheca Veterum Patrum, vol. 14, pp. 201-216. (28) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 3,
cent. 9, pt. 2, ch. 3, par. 17, note 24.
(29) Tis book was De Corpore et Sanguine Domini (On the Body and Blood of
Christ), by Paschasius Radbertus. (30) Limborch, Te History of the Inquisition, vol. 1,
p. 42. (31) Usually attributed to Isidore Mercator, a fctitious person formerly erroneously identifed with Isidore of Seville, Spain. (32) Bethuensis, Liber Antihaeresis,
found in Maxima Bibliotheca Veterum Patrum, vol. 24, p. 1572. (33) Pilchdorfus,
458
Contra Haerisin Waldensium Tractatus, ch. 1, found in Maxima Bibliotheca Veterurn
Patrum, vol. 25, p. 278. (34) Damian, Opuscula, Opusculum 18, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 145, p. 416. (35) Such as Bishop Otto (d’Achery, Spicilegium, vol. 1, pp.
434, 435, 1723 ed.) of Vercelli of northern Italy, who in 945 complained of Separatists in
his own province, also Bishop Rudolphus (Spicilegium, vol. 2, p. 702) of Trom, Belgium,
about 1125, who called the Dissenters “inveterate.” “Inveterata haeresi de corpore et
sanguine Deo.”
(36) (a) Adolphus Glaber; (b) John of Fleury; (c) T e Acts of the Council; (d) An
History of Aquitaine. (37) Says George S. Faber: “Trough a space of eight hours the examination was prolonged. And the same men, we are assured, in the course of the same
scrutiny, confessed: that T ey believed in one God, that Tey believed in two Gods, and
yet that Tey believed in no God; that T ey asserted one God in heaven to be the Creator of all things, that Tey asserted the material world and the spiritual world to have
been severally created by two Gods, and yet that Tey asserted the entire world both
material and spiritual to have never been created at all but to have existed without any
Creator from all eternity: that Tey totally denied a future state of rewards and punishments, and yet that Teir assured confdence in an everlasting state of future glory and
joy celestial was such as to make them face without shrinking the most terrible of all
deaths!” — Te Ancient Vallenses and Albigenses, page 146.
(38) d’Achery, Spicilegium, vol. 1, pp. 604-606. (39) Ibid., vol. 1, pp. 607,608. (40) Te
Catholic Encyclopedia, art. “Toulouse.” (41) De Vaux Cemay, Historia Albigensium, ch.
1, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 213, pp. 545, 546. (42) Benedict, A General
History of the Baptist Denomination, vol. 1, pp. 112, 121. (43) Matthew of Westminster,
Te Flowers of History, vol. 2, p. 15. (44) Quoted in Gordon, “World Healers,” p. 470.
(45) Bower, Te History of the Popes, vol. 2, p. 258; also, note 2, 1845 ed. (46) Responsa
Nicolai Papae I ad Consulta Bulgarorum, Responsum 10, found in Mansi, Sacrorum
Conciliorum Nova et Amplissima Collectio, vol. 15, p. 406, also to be found in Hefele,
Conciliengeschicte, vol. 4, sec. 478. (47) Migne, Patrologia Latina, vol. 145, p. 506; also,
Hergenroether, Photius, vol. 3, p. 746. Te Nazarenes were a Christian denomination.
(48) Neale, A History of the Holy Eastern Church, General Introduction, vol. 1, p. 731.
(49) Damian, Opuscula, Opusculum 5, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 145, p.
90. (50) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, art. “Patarenes.” (51) Allix, Te Ancient
Churches of Piedmont, pp. 121, 122. (52) “Nearly the whole form of the Latin church
therefore, was changed by this pontiff; and the most valuable rights of councils, of
bishops, and of religious societies, were subverted, and transferred over to the Roman
pontiff. Te evil however was not equally grievous in all the countries of Europe; for
in several of them, through the influence of different causes, some shadow of pristine
liberty and customs was preserved. As Hildebrand introduced a new code of ecclesiastical law, he would have introduced also a new code of civil law, if he could have
Sannheten Seirer 459
accomplished fully his designs. For he wished to reduce all kingdoms into fefs of St.
Peter, i.e., of the Roman pontiffs; and to subject all causes of kings and princes, and the
interests of the whole world, to the arbitrament of an assembly of bishops, who should
meet annually at Rome.” Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 3, cent. 11, pt.
2, ch. 2, par. 10.
(53) Muston, Te Israel of the Alps, vol. 1, pp. 3, 14, note 1. (54) See Peter of Cluny,
Tractatus Contra Petrobrussianos, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 189, pp.
720-850. (55) White, Bishop of Eli, A Treatise on the Sabbath Day, p. 8, found in Fisher,
Tracts on the Sabbath. (56) Gui, Manuel d’ Inquisiteur, vol. 1, p. 57. Pope Innocent
III was the inspiring force in legalizing the Inquisition; Dominic became its founder;
Francis dragged the unoffending evangelicals to its prisons; but Bernard Gui drew up
the processes of condemning and of aficting the victims. (57) “Dicti sunt et Insabbatati: non ‘quod nullum festum colerent’ ut opinatus est Johannes Massonus, nec quod in
Sabbato Colendo Judaizarent, ut multi putabant,” wrote Ussher, Gravissimae Quaestionis de Christianarum Ecclesiarum Successlone, ch. 8, par. 4.
(58) Gretzer, Praeloquia in Triadem Scriptorum Contra Valdensium Sectam, found in
Maxima Bibliotheca Vetcrum Patrum, vol. 24, pp. 1521, 1522. (59) Robinson, Ecclesiastical Researches, p. 304. (60) Ibid., pp. 322, 323. (61) Peter of Cluny, Tractatus Contra
Petrobrussianos, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 189, pp. 720-850. (62) Ibid.,
vol. 189, p. 723. (63) Bernard of Clairvaux, Epistle 241 (A.D. 1147) to Hildefonsus,
Count of St. Eloy, found in Eales, Te Works of St. Bernard, vol. 2, pp. 707, 708. (64)
Bernard of Clairvaux, Sermon 66, on the Canticles, found in Eales, Te Works of St.
Bernard, vol. 4, pp. 388,400 — 403. (65) Mezeray, Abrege Chronologique de L’Histoire
de France, vol. 2, pp. 654-657. (66) Genebrard, Sacred Chronology. See Allix, Remarks
Upon the Ecclesiastical History of the Ancient Church of the Albigenses, p. (67) Bower,
Te History of the Popes, vol. 2, p. 456. (68) Ibid., vol. 2, p. (69) Ibid., vol. 2, pp. 470,
471. (70) Bower, Te History of the Popes, vol. 2, p. 471. (71) Milman, History of Latin
Christianity, vol. 3, p. 281. (72) Allix, Remarks Upon the Ecclesiastical History of the
Ancient Church of the Albigenses, p. 117. (73) T e Annals of Roger de Hoveden, translated from the Latin by Riley, vol. 1, p. 502.