Kirken i Europa etter Columbanus sin tid. Del 14

Det virkelige arbeidet med å omvende de hedenske germanske stammene ble
utført av irlendere, men det var Winfried, kjent som St. Boniface, en mann med
store politiske evner, som høstet den marken de hadde sådd. (1)
Forkynnelsen til Columbanus hadde stor innflytelse i Europa. Han og hans tilhengere brakte lys til land som var dekket av mørke siden frankernes ankomst. (2)
Tre revolusjoner fulgte umiddelbart etter hverandre, noe som forteller historien
om Europa etter bortgangen til Columbanus. Først var det sivilisasjonsbyggingen
på kontinentet, gjennom anstrengelsene til de keltiske kirkelederne som fulgte
etter Columbanus, og gjennom de tidlige valdensiske heltene. For det andre,
pavedømmets organiserte opposisjon mot dette arbeidet, og sist, de katastrofale
århundrene som fulgte pavens kroning av Karl den Store, som grunnlegger av
den Carolinske kongelinjen og den første keiseren i det såkalte hellige romerske
keiserriket.
De keltiske misjonærene som kom fra Irland i det syvende og åttende århundret, fant et Europa i uvitenhet og kaos. Kvaliteten på kelternes skoler og solide
forkynnelse, hevet det intellektuelle nivået i de områdene hvor de arbeidet. Ved
å evangelisere og vise en ånd av offervilje, vekket de motet og håpet hos folket
om at sannheten til slutt ville triumfere. De gav til folket en kjærlighet til det  solide, hellige og gode. Resultatet av deres arbeid var lett å observere. Forfalne bondegårder ble reparert. På markene kunne man igjen se kveget gresse. Trær og
blomster ble plantet der det tidligere var ødemark. Duvende kornåkrer varslet
fremgang og velstandens smil preget landet.
Hva ble resultatet av de mange sentra som Columbanus og hans etterfølgere plantet
i Europa? Clarence W. Bispham skriver at Columba introduserte i Gallia et varig
monument over den irske religiøse ånd. I hans samtid var det ikke mindre enn
ett tusen dyktige ledere engasjerte på skoler og utdanningssentra som underviste
Bibelens sannheter. (3) Columbanus ankom kontinentet mindre enn et halvt
århundre etter begynnelsen av den 1260 år lange bibelske perioden som begynte
i 538. De meroviske kongene, etterfølgere av Clovis, var grunnleggerne av den
frankiske nasjon. Historien er vel kjent om hvordan den veike etterslekten til
Clovis, kjent som «kongene som ikke gjør noe», ansatte Major Domus som en
slags statsminister. Hans etterkommere ble mektige og med tiden fortrengte de
den svake kongen og grunnla det Carolinske dysnasti, slik navngitt etter Karl den
Store. Han tok makten ved hjelp av presteskapet fra Roma, og begynte deretter
å plage etterfølgerne av Columbanus. (4)
Oppmerksomheten rettes mot følgesvennene til Columbanus, som ser ut til å
ha reist fra Irland med ham, og som han selv, ble også de grunnleggere, ikke
bare av opplæringssentra, men også av skoler, landsbyer og byer. De var opplært
til å forkynne evangeliet og spre kristen litteratur. Tidlige irske manuskripter,
som fremdeles fnnes i biblioteker på kontinentet, vitner både om kulturen og

den utbredte misjonen til disse irske kristne. De bøkene som ennå fnnes på det
gammelirske språk, er utelukkende religiøse. Disse irske misjonærene overgår
også sin europeiske samtid i hvordan de dekorerte sine manuskripter med fargede
initialer, border og illustrasjoner. (5)
Vi har allerede nevnt Gallus, (også kalt St. Gall). Benedict Fitzpatrick retter
oppmerksomheten mot Eurcinus, som etter å ha laget et kristent miniatyrsamfunn
ved bredden av Bienne sjøen i Sveits, grunnla byen St. Ursanne. Sigsber, som
tok farvel med Columbanus ved foten av alpene, som skiller Italia fra Sveits,
krysset de mektige isbreene og grunnla høyt oppe i fellene, samfunnene
i Dissentis. Dicuil, som antageligvis var bror til St. Gall, la fundamentet
for byen og misjonssentret i Lure. (6) Disse, sammen med mange andre
opplæringsinstitusjoner for keltisk kultur, ble stående gjennom århundrer med
krise. De fortsatte fra sine anerkjente hovedkvarter, å utdanne befolkningen i
Europa, slik at grunnlaget kunne legges for nye generasjoner med lærere og lærde.

De hellige skrifter må ha blitt mangfoldiggjort når en tenker på de enorme
landområdene hvor det var lokalisert keltiske kirker på kontinentet. Noen av disse
bibelskolene var overfylt med studenter. Hvis vi regner med minst en kopi av Bibelen for
hver tredje eller fjerde student, må det ha vært en stor utbredelse av det gamle og
det nye testamentet i landene vi nå kaller Frankrike, Belgia, Tyskland, Sveits, Østerrike og
Italia. Store politiske forandringer, som kom i stand da pavemakten gikk i allianse
med herskerne i disse områdene, for å fremme sin kirke, skjøv de skotsk-irske
foretakene til bakgrunnen.
Det er skribenter som har forsøkt å anklage den keltiske kirken på falskt grunnlag,
ved å hevde at den var dårlig organisert og uten noen sentral administrasjon.
Både sannsynlighetene og fakta i saken er begge imot en slik konklusjon. De
irske kolonistene studerte og lød Bibelens råd: «La alle ting ble gjort ordentlig
og i rekkefølge.» (1. Korinterne 14:40.)
De ble ikke tvunget til medlemskap i en kirke som samarbeidet med de politiske
statsmaktene. De ble heller ikke presset til å adlyde under sverdets trussel. De
ble i stedet holdt sammen av sannhetens usynlige bånd, ledet av Guds Ånd. De
søkte å unngå hierarkiske systemer, og derfor brukte de andre navn enn de som
ble brukt av Roma. På den andre siden, var Østkirken, helt fra Assyria til Kina,
en motpart til den keltiske kirken i vest. Denne kirken anerkjente som sin leder,
han som var katholikos i Seleucia i Sør-Mesopotamia, hovedkvarteret for denne
kirken. (7) Dette var en eff ektiv organisering. Etter at muslimene erobret Persia,
fortsatte organisasjonen, men patriarkhovedkvarteret ble flyttet til Bagdad, og
fre hundre år senere ble det flyttet til Mosul (nær Ninive), ved Tigris-elven i
nordvestre Mesopotamia. (8)

Pavens opposisjon mot den keltiske kirke.

Pavekirken så med frykt og sinne på resultatet av det store arbeid som den keltiske
kirken utførte. Pave Zachary innrømmet i et brev til sin lokale leder at i dette
området av Europa, var tallet på pastorer i den keltiske kirken, fl ere enn i hans egen
kirke. (9) Neander siterer en kunngjøring fra pave Gregory den tredje, til biskopene
i Germania, hvor han formante dem til å stå fast ved doktrinene og praksisen
til den romersk katolske kirken, og til å være oppmerksomme på doktrinene til
britene og til «falske kjetterprester blant dem». (10) Denne samme historikeren
siterer i andre brev fra denne samme paven, rettet til biskoper og adelige, hvor
de informeres om at en grunn til at han sendte Bonivace til dem, var for å vinne
tilbake dem som hadde blitt ofre for «frafall gjennom djevelsk kraft.»
Dette leder oss til å drøfte Boniface (Winfried), som ofte presenteres som grunnleggeren til kristendommen i Tyskland. Sitatet på begynnelsen av dette kapitlet
viser at enhver ærlig historiestudent, vil f nne ut at det er Columbanus og hans
etterfølgere som burde bli gitt anerkjennelse for å ha lagt grunnlaget for den kristne
tro i de landene hvor anerkjennelse ofte tilfaller Boniface. Når det gjelder motivene
til Boniface, skriver Dr. A. Ebrard følgende: «Hans livsmål var å underlegge de
kristne kirkene i Østerrike og Neustria, alle pavelige dekreter og lover. Spesielt var
hensikten å ødelegge kirkesamfunnet som nektet å anerkjenne pavens overhøyhet
over andre kirker, men som fulgte sine egne vedtekter og ordninger.» (11)
Benedict Fitzpatrick, en romersk katolsk lærd med et vidt forskerfelt, gir et bilde
av hvor innbitt Boniface var i sin motstand mod de irske misjonærene på grunn
av deres lære. (12) Han arrangerte konsiler og sørget for at denne kirkens ledere
og medlemmer ble fordømt som kjettere. Paven fryktet en stund for at Boniface
selv skulle blir påvirket av misjonærene som han var sendt for å ødelegge. Derfor
krevde han at Boniface, ved begynnelsen av sitt arbeid, avga en ed om troskap til
pavedømmet. Denne eden ble avgitt ved den antatte graven til apostelen Peter i
Roma, og hadde følgende innhold:
«Jeg lover deg, den første av alle apostler, og din representant pave Gregory, og
hans etterfølgere, at jeg, ved Guds hjelp, vil forbli i enheten av den katolske tro,
at jeg på ingen måte vil være enig med noen som motsetter seg enheten i den
katolske kirke. Jeg lover at jeg skal opprettholde min rene tro og mitt samarbeid
med deg, til det gode for din kirke, til hvem Gud har gitt makten til å binde og
å løse, og for dine representanter før deg og hans etterfølgere. Hver gang jeg
fnner at ordrene fra lederne i kirkene motsier de gamle dekreter og ordninger til
kirkefedrene, vil jeg intet felleskap ha med dem, jeg vil hindre dem, og hvis ikke,
rapportere dem trofast til paven.» (13)  Neander går videre og sier at selv om misjonærene som Boniface hadde sverget å
motarbeide, var ham langt overlegne i kunnskap og i sjelevinning, betydde hans ed
til paven at den germanske kristendommen skulle bli en del av det gamle systemet
til romerkirken, og skapte dermed en barriere mot en fri kristen utvikling, ved å
undertrykke de britiske og irske misjonærene. (14)
Historikeren Archibald Bower skriver: «Da Boniface hadde sverget denne eden,
(den er det første kjente eksempel på en slik en lydighetsed, eller allianseed til
paven som vi kjenner til), plasserte han et eksemplar av dokumentet, skrevet med
hans egen hånd, på den antatte St. Peters etterlevninger og sa: Dette er eden som
jeg har sverget, og som jeg lover å holde. Hvor strikt han overholdt den, og hvilke
anstrengelser han gikk til for å etablere, ikke bare i Tyskland, men i Frankrike,
viser historien. Han ledet alle andre biskoper til en lovpålagt avhengighet, slik at
de måtte underkaste seg pavemaktens slaveri. (15)
Heinrich Zimmer skriver at angelsakseren Boniface dukket opp i kongedømmet
Frankrike i året 723, som en pavens utsending, for å romanisere kirkene som allerede var der. På det tidspunktet kunne ikke en eneste av de germanske stammene,
dvs, frankerne, thurigianerne, alamanerne eller bavarierne, regnes som hedenske.
Det som de irske misjonærene og deres utenlandske studenter hadde etablert og
utviklet, helt uavhengig av Roma, i mer enn et århundre, tok Boniface over og
underla den romerske autoritet, delvis ved hjelp av militærmakt. (16)
Av dette kan vi slutte at da Boniface begynte å romanisere Columbas misjonsprosjekter, var de bavariske provinsene knyttet til Columbas kirkesystem. (17) Da
Boniface ankom, fordømte han med en gang Ehrenwolf, som var en fremragende
pastor. (18) Etter at Charles Martel hadde vunnet seieren over muslimene i det
kjente slaget ved Tours (732), kunne ikke lederen i Turingia, som tidligere hadde
blitt presset til å drive det skotske presteskapet ut fra sitt land, lengre motsi denne
kommandoen fra den seiersrike Karl den Store. Derfor, i årene 733-34, ble det
keltiske presteskapet utvist. (19)  Imidlertid var mangelen på pastorer så stor, at Boniface, på grunn av frykt for
at store landområder skulle havne tilbake i hedenskapet, likevel tillot noen av
Columbas pastorer å fortsette sitt arbeid. (20) I 743 kastet Boniface to skotsk-irske
pastorer i fengsel fordi de forbød kirkene å opphøye noen apostler til helgener,
men også fordi de erklærte at pilegrimsreiser til Roma var unyttige, og at de avviste
skriftene til Jerome, Augustin og Gregory. (21) Denne handlingen ledet til et så
stort opprør blant folk flest, at selv lederen i palasset, Pepin, foreslo at det var best
å sette begge de arresterte mennene fri.

Charles Martel.

På samme måte som med Boniface, har betydningen av Charles Martel blitt overdrevet. Det
er skribenter som ser at betydningen av hans seier over Islam er blitt hauset opp. Walter
F. Adney forteller oss at alt Charles Martel gjorde, var å stanse deres forsøk på å ta over
makten på et svært begrenset område. Fienden hadde allerede brukt opp sine ressurser og sin energi, og det var aldri noen fare
for at de kunne ha underlagt seg Europa. (22) Mange vet ikke hvor svak den muslimske invasjonen var som Martel blokkerte, på grunn
av at historien har blitt endret for å opphøye pavelige helter. Alan Butler avslører videre innflytelsen av eden som Bonifaces måtte avsi: «Pave
Gregory gav ham (Boniface) en bok med utvalgte doktriner fra kirken, for at den skulle være et regelverk for hans oppdrag, (23) og som han videreformidlet til Martel. Charles Martel fortsatte etter sin overdrevne seier over muslimene, å bygge opp pavedømmet. Italia var fortsatt under den Øst-Romerske keiser i Konstantinopel. Det hellige romerske keiserriket skulle snart se dagens lys. John
Dowling gir oss et presist bilde av forholdene på den tiden når han skriver:
«I året 740 invaderte den krigerske lombardkongen Luiprandi Romas territorier,
på grunn av at paven nektet å utlever to opprørske land-herrer. I deres nød og
frykt for keiserens vrede, som hindret dem i å søke den hjelpen de sårt trengte,
appellerte de heller støtte hos den anerkjente Charles Martel.»
Noe senere døde Charles Martel og ble etterfulgt av sin sønn Pepin. Denne nye
Major Domus, kom opp med planen å avsette den svake kongen. Han ønsket å
skaffe seg anerkjennelse fra folket, ved å argumentere at siden han hadde makten
uten en tittel, hadde han rett til å skaff e seg en tittel. Pave Zachary, som på
den tiden hadde et anstrengt forhold til keiseren i Konstantinopel, hadde også
problemer med krigerske Lombarder i Nord-Italia. Derfor følte han seg tvunget
til å sikre vennskapet med den mektige Pepin og hans frankere. En avtale ble
inngått og den svake kongen ble avsatt. Kort tid etterpå ble Pepin kronet og
salvet av Boniface, som fungerte som pavens utsending. Denne konspirasjonen
er et eksempel på hvordan pavedømmet bygde seg selv opp ved hjelp av allianser
med kongene på jorden.
Pavedømmet hadde hjulpet Pepin til å bli konge. Det var nå Pepins tur til å
hjelpe pavedømmet. Lombarderkongen hadde beleiret byen Ravenna og truet
med å marsjere mot Roma, med mindre hans rettmessige autoritet ble anerkjent.
Paven appellerte umiddelbart til keiseren i Konstantinopel. Da han imidlertid
ikke var i stand til å få noen assistanse derifra, antok paven at makten til keiseren
i Konstantinopel var på et lavmål, og han kom personlig og møtte kong Pepin av
Frankrike for å be om hjelp. Etter kort tid krysset Pepin og pavens menn alpene,
med en seierrik hær og vant over lombardene. Kongen oppfylte så et løfte til paven,
og gav ham alle byer, borger og områder som før hadde tilhørt keiseren i vest.
Disse områdene ble da overtatt og eid for all tid av paven og hans etterfølgere. (25)

Karl den store og det romerske keiserriket.

På julaften i Roma i år 800, da paven plasserte en keiserkrone på hodet til Karl den
Store, Pepins sønn, og kalte ham leder over hele det romerske keiserriket, markerte
det en stor Europeisk revolusjon. Det betydde at keiseren i Konstantinopel ble
fernet som maktfaktor i Europa. Det innledet også slutten for mange prinser,
hertuger og hertuginner, og underleggelsen av Aquitaine, Alamannia, Saxony og
Bavaria, fordi Karl den Store nå var for mektig til å tillate sterke rivaler. Videre
indikerte det begynnelsen på en tusen år lang forening mellom kirken og staten,
og at Karl den store kunne svinge sin mektige stridsøks for å spre herredømmet
til pavekirken gjennom Europa.
Henry Hart Milman skriver: «Sakserkrigene til Karl den store, som gav ham
herredømme over nesten hele Tyskland, var helt klart religionskriger. Hans erklærte
mål var å tilby alle et klart og utvetydelig valg: «Underkastelse til den kristne tro,
eller utryddelse». (26) Gjennom sine kriger lyktes Karl den store i å underlegge
seg en rekke folkegrupper ved hjelp av sin fryktede arme. Og fryktinngytende
var virkelig hans hær. Ved en anledning, ved Verdun-ved-Aller, massakrerte han
fre tusen modige krigere som hadde overgitt seg. (27)
Slike handlinger fra Karl den store, ble hyllet av de ledende papistene som gudfryktige handlinger fra en sann kirkens mann. Til barbarene, som ble antatt å
være nyomvendte, introduserte kirken sin overtro og sitt hat mot vranglære og
ikke-troende. Polygamiet til Karl den Store lignet det hos en Orientalsk sultan.
Den beryktede seksuelle umoralen i hans palass var uten grenser, og ble heller ikke
korrigert av den religionen han var den verdslige leder for. Islam hadde i sitt raseri
mot avguder og bilder, hevdet at Gud hadde reist dem opp for å ødelegge avguderi,
men pavedømmet tillot sine ledere å sette opp statuer av helgener i kirkene.
Det er mange som regner med at det var på grunn av Karl den stores bruk av
makt, at innbyggerne i Europa ble drevet inn i den pavelige tro. Ikke få forskere tror at danene (og andre skandinaver), forlot sine hjemland og seilte av sted for å ødelegge de kristne (katolisismen) og deres kirker, hvor hen de kunne fnne dem.
Kort tid senere beseiret de England og Irland etter å ha invadert disse landene med
store styrker. De tok en fryktelig hevn i disse kongedømmene på den kristendom
Karl den store representerte. To hundre år passerte før Irland, under den berømte
Brian Boru, (28) overvant det danske kongedømmet og reetablerte et irsk styre.
Når det gjelder England, var det ikke før normanner-seieren at den nåværende
kongslinjen erstattet danene og overtok tronen til Storbritannia.
Fra den dagen det «hellige» romerske keiserrike ble grunnlagt, kan vi ikke si at
lederskapet til «menigheten i ødemarken» i Europa var begrenset til de åndelige
etterfølgerne til Columbanus. Hendelser fant sted som synliggjorde styrken i alle
de evangeliske grenene. Synlig enhet av evangelisk tro gjennom de forskjellige
forfølgende kongedømmene i keiserriket, var ikke mulig. Men ledere sto opp på
forskjellige steder på kontinentet, og grupper av «menigheten i ødemarken» var
forent i essensielle læresetninger, selv om de var atskilte.
Dekretet fra pave Gregory IX (1236), som nevner disse forskjellige grenene ved de
navnene de hadde fått, anerkjenner deres enhet i evangeliske lære. Dekretet sier:
«Vi fordømmer og ekskommuniserer alle vranglærere som puritanere, patefnes,
medlemmene av ‘de fattige i Lyon’, pasagines, josephines, amoldists, seperonists
og alle andre uansett navn. Deres ansikter kan kanskje være forskjellige, men deres
haler er knyttet sammen i en knute.» (29) Ved uttrykket «deres haler er knyttet
sammen i en knute», anerkjenner pavekirken enheten blant de evangeliske gruppene. Tidligere (i år 1183) hadde pave Lucius offentliggjort en bulle mot vranglære
og kjettere som fantes i de forskjellige Europeiske statene og som bar forskjellige
navn. Han skrev: «Alle cathad, paterini og de som kaller seg selv ‘de ydmyke og
fattige menn i Lyon’ og passagini, skal alle ligge under en evig fordømmelse.» (30)
Den mørke middelalderen, slik mange autoriteter skriver, senket seg dypt over
det Europeiske kontinentet. John Dowling skriver: «Den perioden vi nå går inn
i, bestående av det niende og tiende århundre, samt storparten av det ellevte, er
den mørkeste i kristenhetens historie. Det var en lang natt med nesten universelt
mørke, uvitenhet og overtro, med knapt nok et lysglimt til å fordrive mørket.
Denne perioden har passende blitt, av ulike historikere, betegnet som ‘den mørke
alder’ og ‘verdens midnattstime.’ I løpet av disse århundrene, var det sjelden at
en menigmann, uansett rang, visste hvordan han skulle skrive sitt eget navn. (31)
Også, J.L. Mosheim skriver: «Det er universelt innrømmet at uvitenheten i dette
århundret var ekstrem, og at utdannelse ble helt neglisjert. De latinske nasjonene
så aldri en tid så mørk og deprimerende.» (32) Uvitenhet og fattigdom gjorde
folket et lett bytte for overtro. Tallet på nonner, munker og ordener, og de religiøse
soldatene i Vatikanet, økte dramatisk. Pavedømmet hadde ved flere anledninger
instruert keisere, prinser og lokale ledere, om å jakte på dem som nektet å følge
keiserrikets kirkesystem, og fordømme dem som kjettere. Massene hadde blitt så
kuet av det politiske sverdet og av religiøs terror og overtro, at etter hvert var det
slik at selv om keiseren nektet å bøye seg for pavekirkens krav, erklærte kirken
seg løst fra deres lojalitet til ham. Slik ble pavens makt betydelig styrket. Kristne
som eide en enkel evangelisk tro og som elsket Guds Ord og var villige til å lide
for sannheten, måtte erfare fengsel, fratagelse av eiendom, og ofte døden. Bibelen
var forbudt både å eie og lese.

Albigenserne og paulikanerne.

Omkring den tiden da det såkalte «hellige» romerske keiserriket ble etablert, eller
litt før, var en stor gruppe evangeliske kristne kommet til Europa fra Lilleasia.
Dette var paulikanerne, som i århundrer hadde møtt falske anklager, men senere ble
frikjent. Det var på grunn av deres oppriktige vilje til å leve etter brevene til Paulus
at de ble kalt paulikanere. De spredte seg hurtig over hele Europa, og selv om ingen
historiebok skriver om deres utbredelse, kan det dokumenteres at deres lære dukket
opp i mange land i Vesten. J.A. Wylie skriver, «Fra denne tiden kan vi se en ny livskraft som styrker arbeidet til valdenserne i Piedemont, albigenserne i Syd-Frankrike. Det same gjelder for de andre kristne, som i ulike deler av Europa gjorde opprør mot
kirkemaktens økende overtro og hadde begynt å fnne tilbake til de opprinnelige kildene til
sannhet.» (33) Det gode arbeidet som tidligere hadde blitt gjort av Vigilantius i Nord-Italia, skulle
bli styrket ved ankomsten av paulikanerne. Den nytestamentlige læren som hadde blitt innprentet Vest-Europa
ved Columbanus, og den frihetselskende kristendommen som karakteriserte de
visigotiske kristne, ble igjen vektlagt. Historikerne holder fast ved at selv om
paulikanerne har vært den mest utskjelte av alle evangeliske sekter, så har det klart
blitt bevist at de representerte videreføringen og overlevelsen av en mer enkel og
bibelsk fundert kristendom. Menn som skulle ha visst bedre har søkt å stemple
dem som manicheere.
W.F. Adeney skriver om dem: De avviste Mariatilbedelse og bønn til helgener.
Også billedtilbedelse, skikken å bruke ‘hellige kors’, relikvier, røkelse, sjelelys, og
reiser til hellige kilder, ble av paulikanerne avvist som avgudspraksis. Læren om
skjærsilden ble også forkastet. Det hellige året begynte for dem med festen for
Johannes døperen. Den sjette januar holdes som festivalen for dåpen og den åndelige gjenfødselen for Jesus. Zatic, eller easter (påske), holdes på den fortende Nisan.
Vi møter ingen spesiell søndagshelligholdelse, men det er mange indikasjoner på
at de helligholdt sabbaten. De feiret ingen julefest eller fest i forbindelse med Jesu
unnfangelse. Når vi skal vurdere deres lære, kan vi legge merke til at verken ordet
eller teologien knyttet til treenigheten er å f nne der. (34) Edward Gibbon, som skriver et helt kapittel om paulikanerne, har fridd dem
fra anklagen om manicheisme. (35) Likeledes, den lærde George Faber, i sin
bok dedikert til forsvar for albigenserne og valdenserne, skriver det følgende om
Constantine, grunnleggeren av paulikanerne: «Det er sant at han var fordypet i
Jesu undervisning og at han i sine taler vektla skriftene til Paulus og åpent avviste
bøkene til de gamle manikeerne.» Faber skriver videre om renheten i deres Bibel og
hevder: «Dette forholdet alene, uavhengig av all annen bevisførsel, er tilstrekkelig
til å vise at anklagene om at de fulgte manikeisme, er usanne». (36)
Det sier seg selv at pavedømmets overmakt ble konfrontert av den voksende
populariteten til de bibeltro evangeliske gruppene. Deres kamp for Bibelens
sannheter kom ikke til å opphøre før reformasjonen hadde vunnet tilbake det
viktigste i Jesu lære. Mye forskning har blitt viet forholde mellom paulikanerne
og albigenserne. Det vi vet med sikkerheter, er at deres tro og historie er lik,
om ikke identisk. Albigenserne var mange i Sør-Frankrike, hvor de vant store
menneskemengder for sin tro. De opprettholdt en uavhengighet fra pavedømmet
og avviste den katolske transsubstansiasjonen. (37)
Kirkemakten ble både overrasket og skremt av dissenternes fremgang, og møtte
som vanlig denne utfordringen med forfølgelse og vold. I år 1198 sendte Roma
representanter til Sør-Frankrike, og et stort antall albigensere ble sendt til flammene. Da disse drapene ikke ledet til det ønskede resultat, ble Raymond, en jurist
fra Touluse, beordret å begynne en aksjon for å utrydde pavedømmets evangeliske
fender. Dette ledet til et regulært korstog mot Sør-Frankrike. Paven lovet alle
som ville delta i myrderiene, tilgivelse for alle synder utført i løpet av hele livet.
Mange voldelige personer og eventyrlystne psykopater ble rekruttert i denne
«invasjonshæren» og de fkk tillatelse til å myrde for fote. Resultatet ble da også
en blodig massakre hvor tusenvis av bibeltro kristne ble drept.
Pavens drapsteam samlet seg og slo i juli 1209 leir omkring festningsbyen Beziers.
Storparten av innbyggerne i denne beleirede byen var trofaste katolikker. Pavens
korsfarere krevde å få vite fra pavens representanter hvordan de skulle skille katolikkene fra
kjetterne. Han svarte, «Drep dem alle, Gud kjenner sine.» (38) En forferdelig massakre fulgte. I flere
år pågikk et ubeskrivelig slakteri fra by til by, inntil et skrik av redsel og protest reiste seg, ikke bare
i de romersk katolske nasjonene, men gjennom hele Europa.

Fransiskanerne og dominikanerne.

Det er en annen side av dette korstoget som nok vil være overraskende for mange. I
sporene av disse hysteriske religiøse myrderiene, fulgte munkene til fransiskanerne
og dominikanerne, som oppildnet de fanatiske drapsmennene. (39) Disse to

ordenene ble primært opprettet med hensikt å utrydde de bibeltro kristne på
hele kontinentet, og spesielt i Sør-Frankrike. Fransiskanerne ble formelt godkjent
av paven i 1223. Dominikanerne kort tid før. Omkring år 1200 etablerte pave
Innocent III inkvisisjonen. Paven mente at kirkens egne biskoper og prester, ikke
var tilstrekkelig målrettet når det gjaldt å utrydde de plagsomme «kjetterne» som
ikke aksepterte de katolske læresetningene. Det var altså nettopp derfor de to nye
ordener, St. Dominic og St. Francis ble opprettet. (40)
Det er litt skremmende å lese all den moderne litteraturen som hyller og opphøyer
St. Fransis, grunnleggeren av Fransiskanerne, for det de kaller hans hellige, ydmyke
liv og mektige forkynnelse. Han er også blitt knyttet til flere «såkalte» mirakler, og
til fantasihendelser som beviselig aldri skjedde. Alt tyder imidlertid på at denne
«helgenens» eneste rett til en plass i historiebøkene, er at han sendte bibeltro
evangeliske troende i fengsel, i eksil og til bålet, ene og alene fordi de nektet å tro på pavekirkens falske og hedenske lære. Vi vet også at dominikanerne var langt
mer aktive under inkvisisjonen, enn tilfellet er for fransiskanerne. Det er også
flere gode autoriteter som hevder at både fransiskanerne og dominikanerne, i sin
mystiske ideologi, hadde mange likhetstrekk med manecheismen og panteistisk
orientalsk lære. (41)

Reformasjonens kraft.

Den grunnleggende læren til menigheten i ødemarken, som ifølge Bibelens siste
bok, Johannes Åpenbaring kapittel 12, var etterfølgeren til den apostoliske og første
menigheten, vant et økende antall tilhengere over hele Storbritannia og på kontinentet. Omtrent på samme tid, da pavemakten søkte å utrydde albigenserne, sendte
pavekirken, gjennom etterfølgeren av William Erobreren, en hær som marsjerte
inn i Irland for å fullføre underleggelsen av den tidlige keltiske kristendommen.
Til toss for disse anstrengelsene med å utrydde bibeltro kristne, reiste Gud opp
mange åndelige ledere som heller valgte døden framfor å gå på akkord med
Skriften. De hadde større troskap til Gud enn til et religiøst system. De tilhørte
ulike grupper og hadde forskjellige navn, men de bar alle videre de bibelske
sannhetene fra kelterne og albigenserne.
Wycliffe, ofte kalt «reformasjonens morgenstjerne», fylte hele England i det fortende århundre med sin motstand mot Roma og med sin mesterlige oversettelse
av Bibelen. I Bohemia ble han etterfulgt av Huss og Jerome, som begge ble brent
på bålet av pavekirken. Før den epokegjørende protesten til reformatoren Martin
Luther brøt løs i Tyskland, hadde pavemakten slaktet valdenserne i det nordlige
Italia, på samme måte som den tidligere hadde forfulgt albigenserne. John Calvins
suksessrike kamp mot pavekirken i Frankrike og Skottland, kan betraktes som
en direkte etterfølger av valdenserne. (42) Lollardene, som Wycliffes etterfølgere
ofte ble kalt, ble opplært av albigenserne og valdenserne. (43) I tidligere kapitler har vi sett hvordan Roma raste mot dem som fortsatte å
tro at lørdag, den sjuende dagen i uken, sabbaten i det f erde av Guds bud, var
et like gyldig bud i nytestamentlig tid som de andre ni budene. A.C Flick og
andre autoriteter, hevder alle at den keltiske kirke holdt lørdag som hviledag,
og anerkjente lærde har dokumentert at de walisiske menighetene helligholdt
sabbaten inntil det tolvte århundre. Den samme bibelske hviledagen ble helligholdt
av petrobrusianerne og henricanerne. Adeney, og mange med ham, hevder også
at paulikanerne holdt lørdagen. Det er troverdige kilder som påviser at både
valdenserne og albigenserne også anså sabbaten som deres hellige hviledag.
Reformasjonen kom med full tyngde, og innen tretti år hadde flere Europeiske
nasjoner revet seg løs fra pavekirkens skrekkvelde. Man kunne være fristet til å si
at dette var tiden da menigheten kom ut fra ødemarken? Slik var det nok ikke.
Reformasjonen gjorde mye for menigheten i ødemarken, og representerer en
viktig del av dens 1260 års historie. Det tolvte kapitlet i Johannes Åpenbaring
fremholder ikke reformasjonskirkene som tydelige etterfølgere av menigheten i
ødemarken. Fremdeles manglet den siste endetidsmenigheten i denne dramatiske
utviklingen. Med det menes menigheten som skal forkynne Jesu snare komme
og som i Bibelen både er identifsert og defnert ved at de holder (alle) Guds bud
og har Jesu tro (den samme tro Jesus hadde), Åp. 14:12.

Avslutningen på det romerske keiserriket.

Reformasjonen ga Guds Ord tilbake til Europa og den franske krigsmaskinen satte
nasjonene på kontinentet fri fra grepet til det gamle religiøse regimet. Mennesker
i denne delen av verden skulle få en ny mulighet til å eie ideologisk frihet, både til
utdanning og vitenskap, men også til å forstå Bibelens profetier slik at de kunne
leve i samsvar med Guds åpenbarte vilje.
Amerikas forente stater var den første nasjonen som skrev fullstendig religiøs frihet
inn i sin grunnlov. Britene lovfestet en toleranse som i praksis tilsvarte religiøs
frihet, men de hadde fremdeles en statskirke, noe som rent juridisk likevel ikke
ga full samvittighetsfrihet til folket.
Erfaringen med den amerikanske revolusjon, ble en inspirasjon og modell for
Frankrike. Det vanlige folket reiste seg og brøt løs fra det tyranniske styre til adelen
og presteskapet. Da de kopierte den amerikanske frihetserklæringen, garanterte
de ikke bare religiøs frihet til Frankrike, men også til nasjoner som den franske
revolusjonshæren påvirket. Kronen på verket skjedde i mai 1798, da den franske
hær marsjerte inn i Roma, tok paven til fange, avsatte kardinalene og presteskapet,
og forkynte religiøs frihet for Roma. Det er rimelig å anta at den 1260 år lange
profetien fra Åpenbaringsboken slutter ved denne historiske hendelsen.
Ødeleggelsen av det gamle religiøse regimet fortsatte. Det militære geniet som
Napoleon uten tvil var, gjorde at han engasjerte revolusjonshæren til å kvitte seg
med det som var igjen av styresettet som ble etablert ved samarbeidet mellom
Karl den store og paven. Ifølge mange historikere, trakk det «hellige» romerske
keiserriket sitt siste åndedrag i 1804, da det fkk sitt dødelige slag av Napoleon.
Sant nok hadde Napoleon laget et konkordat (en tosidig overenskomst) mellom
Frankrike og paven i 1801, men den seirende generalen nektet å gi pavekirken
de privilegier kirken hadde under tidligere konger. Napoleon aksepterte ikke at
katolisismen skulle være religionen for de fleste franskmenn. Selv om Napoleon
senere tilbød pavemakten noen privilegier, var de ikke verd mere enn det som
oppnås ved vanlig diplomati.
Hvem skal ha mye av æren for at den vestlige verden ble satt fri fra det katolske
tyranniet? Det var ikke primært sverdet til en erobrer, men frihetsideologien til
menigheten i ødemarken. Honnør må gå til de trofaste og utholdende kristne som
blødde og døde gjennom århundrene, og som holdt levende for folket Skriftens
sannheter og Guds prinsipper. Det var eksemplet til martyrene som sto imot det
religiøse tyranniet, inntil frihet igjen kunne oppnås, som ga massene styrke til å
opponere mot åndelig tvang. På denne måten kan vi påstå at ånden og kraften fra
Columbanus og hans etterfølgere, som kelterne, goterne og lombardene, ble en
dynamisk kraft i folkesjelen. Europas historie er heller ikke komplett, hvis vi unngår
å forstå hvor viktig valdensernes kamp var for at dette kontinentet kunne riste av
seg middelalderens religiøse mørke og åpne døren for sann bibelsk kristendom.
Men det er mye mer å fortelle om menigheten i ødemarken i det nære Østen, i
India og i det sentrale Asia og i Kina

___________________________________________________________________

(1) Te Historians’ History of the World, vol. 21, p. 342. (2) Smith and Wace, A Dictionary of Christian Biography, art. “Columbanus.” (3) Bispham, Columban — Saint,
Monk, Missionary, p. 44. (4) Newman, A Manual of Church History, vol. 1, pp. 411,413.
(5) Torndike, History of Medieval Europe, pp. 165, 166. (6) Fitzpatrick, Ireland and
the Foundations of Europe, pp. 69, 70. (7) Rae, Te Syrian Church in India, pp. 35-
38. (8) Purchas, His Pilgrimes, vol. 1, p. 359. (9) Monastier, A History of the Vaudois Church, pp. 11, 12. (10) Neander, General History of the Christian Religion and
Church, vol. 3, p. 49, note 1. (11) Ebrard, Bonifatius, der Zerstorer des Columbanischen
Kitchentums auf dem Festlande, p. 213. (12) Fitzpatrick, Ireland and the Foundations
of Europe, pp. 18, 162-164. (13) Neander, General History of the Christian Religion and
Church, vol. 3, p. 48. (14) Ibid., vol. 3, p. 49. (15) Bower, Te History of the Popes, vol.
2, pp. 23, 24. (16) Zimmer, Te Irish Element in Medieval Culture, p. 35. (17) Ebrard,
Bonifatius, der Zerstorer des Columbanischen Kirchentums auf dem Festlande, p. 127.
(18) Ibid., pp. 127, 128 (19) Ibid., pp. 130. (20) Ibid., pp. 130-133. (21) Ibid., pp. 197,
199. (22) Adeney, Te Greek and Eastern Churches, pp. 188, 189. (23) Butler, Lives of
the Saints, vol. 6, p. 77.
(24) Dowling, Te History of Romanism, pp. 166, 167. (25) Ibid., pp. 168, 169. (26)
Milman, History of Latin Christianity, vol. 2, pp. 215, 216. (27) Ibid., vol. 2, p. 220. (28)
See the author’s discussion in Chapter 7, entitled, “Patrick, Organizer of the Church in
the Wilderness in Ireland.” (29) Mansi, Sacrorum Conciliorum Nova et Amplissima
Collectio, vol. 23, p. 73. (30) Gilly, Waldensian Researches, pp. 95, 96. (31) Dowling,
Te History of Romanism, p. 181. (32) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b.
3, cent. 10, pt. 2, ch. 1, pars. 1, 4. (33) Wylie, Te History of Protestantism, vol. 1, p. 34.
(34) Adeney, Te Greek and Eastern Churches, p. 218. (35) Gibbon, Decline and Fall
of the Roman Empire, ch. 54, pars. 2, 7. (36) Faber, Te Ancient Vallenses and Albigenses, pp. 37, 56. (37) Ibid., p. 65. (38) Green, A Handbook of Church History, p. 508.
(39) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 3, cent. 13, p. 2, ch. 2, par. 26. (40)
Jones, Te History of the Christian Church, vol. 2, p. 93. (41) Neander, General History
Sannheten Seirer 457
of the Christian Religion and Church, vol. 4, pp. 275, 276. (42) Leger, Historie Generale
des Eglises Vaudoises, bk. 1, p. 167. (43) McCabe, Cross and Crown, p. 32.