Spredningen av buddhismen ødela ikke de gamle religionene til japanerne, men
kan nok ha forårsaket noen endringer, uten at det hindret dem i å fortsette med sin
gamle ideologi. Of sielle kinesiske manuskripter vier at den kinesiske tradisjonen
med å tilbe himmelske ting, fortsatte. (1)
Japan kan takke Østkirken for mye av sin sivilisasjon, en påstand som kan virke
overraskende, siden ikke mange er kjent med hvor stor innflytelse kristendommen
faktisk har hatt på det japanske keiserriket.
Den gamle religionen.
Religionen til det japanske urfolket er shintoismen. «Shinto» betyr «gudenes vei».
Dr. Nitabe nøler ikke med å kalle denne religionen den mest ekstreme av de mange
trossystemene som dyrker fl erguderi. (2) Denne religionen ser en gud i omtrent
alt, enten det er i detaljene i naturen eller i et møbel du har i huset ditt. Det var
denne religionen som omtrent var enerådende i Japan inntil kristendommen og
buddhismen begynte å ha innflytelse. Siden deres opprinnelige religion egentlig
har lite å tilby, er det mange som har undret seg over hvorfor den kunne være
dominerende over såpass lang tid. Svaret er sannsynligvis at den ikke ble populær
på grunn av sitt innhold, men fordi den ble et middel til nasjonal enhet. Japans historie er relativ ny, men tradisjonene til dette folket går helt tilbake
til 600 år før Kristus. Keiserens posisjon og status har alltid vært en av de mest
grunnleggende av Japans tradisjoner. I omtrent alle perioder i denne nasjonens
historie, har folket trodd at keiseren var den sanne etterkommeren av solguden. Av
den grunn ble han anset å være guddommelig. Hele nasjonens eksistens hvilte på
keiserens storhet. På både det sosiale, politiske og religiøse området, har det skjedd
mye endringer i Japan, men keisertilbedelsen og shintonismen har alltid vært der.
Japanske forskere har blitt utdannet med den høyeste ære fra mange universiteter
i den vestlige verden, men når de kommer hjem har ingen endring funnet sted
vedrørende deres tro på keiserfamiliens guddommelighet. Denne observasjonen
bekrefter trolig påstanden at hodet ikke alltid når fram til hjertet. Utdannelse og
kunnskap i seg selv, er ikke alltid nok til å forandre et menneskes tankesett.
Japans historie er gjort kjent både i skrift og i tradisjoner. De tidligste skrevne
historiske dokumentene, er Kojiki, skrevet på en blanding av gammel-japansk,
kinesisk og Nihongi. Sistnevnte var bare skrevet på kinesisk og er fra det åttende
kristne århundre. Historikeren Underwood skriver at Kojiki noen ganger er blitt
kalt japanernes Bibel, men det er betydelig mer enn religiøse motiver i dette
litterære verket. Det er stort sett en samling gamle historier, bl.a. om gudenes
opphav og menneskets utvikling. Hensikten med Kojiki var å påvise det guddommelige opphavet til den regjerende (keiserlige) familien, og samtidig vise at det japanske riket hadde røtter langt tilbake i oldtiden. (3)
For de første tolv hundre årene av kristen tid, kan vi ikke unngå å se at Japans
historie var preget av å kopiere alle sider ved den kinesiske kulturen. Japan adopterte
mye av Kinas tanker og språk, og hva det angår, har noen faktisk ment at Japan
på mange måter var som en provins av det «himmelske kinesiske keiserriket».
Historikeren P.Y. Saeki skriver det følgende: «Hvis rettsbygningene i Hsianfu
(i Kina) ble malt røde, ble slike bygninger i Nara (i Japan) også malt i samme
farge. Hvis et tempel ble bygd i hver provins, støttet av de kinesiske myndighetene,
var japanerne raske med å kopiere det samme systemet. Hvis bursdagen til den
kinesiske keiseren ble feiret som en nasjonal helligdag i Kina, ble det samme gjort
i Japan, når deres keiser feiret sin fødselsdag. Hvis nobiliteten og overklassen i
Kina spilte fotball, ble sporten hurtig kopiert av det japanske aristokratiet i Nara
og Asuka-oka». (4)
Også den kinesiske buddhismen påvirket Japan. Vi skal se litt nærmere på hvordan
buddhismen på mange måter ble endret av kristendommen, men også hvordan
denne innflytelsen dominerte Japansk historie. Som kjent ble keiseren sett på som
den direkte etterkommeren av sol-gudinnen Amaterasu. Shinto-prester tjente i
tempelet i Ise, som var Amaterasus helligdom i landet, og som ble etablert på
samme tid som Jesu fødsel. (5)
Japanerne hever at deres sol-gudinne ble inkarnert på samme måte som kristendommen forkynner om Messias. Det er overraskende mange likheter mellom kristendom og shintoismen, derfor hevder noen japanere at deres religion er den
opprinnelige, og at apostlenes budskap er en etterligning og forfalskning. Noen
mener også at begge disse religionene har en felles opprinnelse. Den japanske
religionens senter er «Ise», og betraktes som denne ideologiens «aller helligste». Millioner av japanere vender seg daglig i bønn mot Ise, slik andre millioner vender seg mot Mecca eller Jerusalem.
For å kunne løse problemene som automatisk kommer når det oppstår brytninger
mellom Orienten og Vesten, er det viktig å vite hvordan Japans nasjonalreligion
fkk så mange likhetstrekk med kristendommen, vedrørende både doktriner og
seremonier. Hva er bakgrunnen til at japanernes trossystem søkte å bli en rival til
Bibelens åpenbaringer? Det blir også vesentlig å kjenne til hvordan shintoismen
og buddhismen smeltet sammen i Japan.
Etableringen av en falsk kristendom.
Dagens buddhisme er ikke hva den var da religionens stifter døde. De opprinnelige
dogmene som Buddha underviste, manglet både den dybde, bredde og kraft som
preger Bibelen. Hvis buddhismen ikke hadde gjort Asoka (en keiser i det store
Hindu riket i India omkring år 273 f. Kr.) til sin beskytter og apostel, ville den
sannsynligvis ikke ha overlevd. Selv om buddhismen i India mottok støtte fra
mange keisere, noe som ikke var tilfelle med Kristi menighet, var den steril og
lite opptatt av menneskers reelle behov. Hvis den ikke hadde adoptert flere av
Guds åpenbaringer i Bibelen, og det dynamiske organisasjonssystemet som preget
de kristne menighetene, ville buddhismen sannsynligvis dødt ut. I dag framstår
denne religionen som en av de største.
Buddhismen, det nye trossystemet som grunnleggeren plasserte midt i den enkle
hinduismen, var på mange måter en forbedring i forhold til de primitive ideene
som preget den lokale religionen. Men den var likevel overflatisk og svært lite
tilfredsstillende vedrørende menneskets relasjon til Gud og håp for framtida.
Den var også altfor svak til å stå opp imot en fornyet hinduisme og en fremadstormende kristendom. I sin tidligste utgave hadde den ingen treenighetslære. (6)
Den framstilte nok en klarere ide om en guddom enn hva hinduismen tidligere
hadde tilbudt India, men forkynte likevel at det var et juv mellom mennesket og
Gud og den hadde heller ingen Frelser.
Buddhismens gudsforståelse har ingen Helligånd. I denne religionen må vi mennesker, i oss selv, fnne kraften til å bygge en bro over juvet mellom oss selv og Skaperen. Vincent Smith skriver: «Den primitive buddhismen som ignorerte en
gudommelig første årsak, var kjent som Hina-yana, eller direkte oversatt «mindre
vei» eller «mindre redskap til frelse». Den modifserte formen av buddhismen,
kalt mahayana, som betyr «større vei» eller «redskap til frelse», vektla bønn og
aksepterte Buddha som en slags frelser (7) Den store doktrinen om frelse ved tro
alene eller «Mahayana», dukket ikke opp i buddhismen før omkring tuen år etter
grunnleggerens død.
Buddhismen ankom Kina i år 67 e.Kr. Seks år tidligere hadde keiser Ming Ti en
drøm som påvirket ham like sterkt som framtidsdrømmen til kong Nebukadnesar
i Daniels bok. Den kinesiske herskeren, ifølge denne legenden, så i drømmen at
et gyllent bilde fløy fra et fell og stanset over palasset hvor herskeren sov. Bildet
svaiet fram og tilbake og solen og månen falt ned på det og fkk det til å gløde med et overnaturlig lys. Herskeren kalte på en av sine dyktigste rådgivere, som straks tolket drømmen til å bety at den indiske guddommen Buddha, ville besøke
herskeren. Straks utnevnte kongen en kommisjon bestående av 18 menn, som
skulle reise vestover for å skaffe mer informasjon om denne Buddha-guden.
Da kommisjonen kom tilbake hadde de med seg flere hvite hester som var nedlesset
med skrifter og relikvier. Da ga kongen beskjed om at et tempel skulle bygges for
den nye religionen. Han kalte tempelet «den hvite hest», siden alle dokumentene
var blitt fraktet på hvite hester. Karl Reichelt skriver: «Resultatet var at i løpet
av de neste syv hundre årene, kom det en strøm av buddhistmunker fra India til
Kina, noe som skulle få stor betydning for «midt-riket». (8)
Mens buddhismen fant sin vei inn i Kina, gikk den samtidig gjennom en endring.
Til å begynne med ble den støttet av myndighetene, men etter hvert var det tydelig
at denne religionen var altfor kald, upersonlig og steril til å kunne konkurrere med
konfusianismen, som da var en populær lokal religion i Kina. (9) I sin kontakt
med Østkirken, f kk buddhismen en anledning til å justere sin tro og lære med
ideer fra kristendommen, og det er nøyaktig hva som skjedde.
Shan-tao, en framstående og kjent buddhistprest, som døde i år 681, reiste gjennom
Kina med budskapet om at Buddhas nye navn var Amitabha, og alle som ønsket
det, kunne bli frelst for evigheten ved bare å tro på Amitabha (Buddha.) Shan-tao
introduserte også en tilpasset treenighetslære. Dette gjorde han så fantasirikt og
levende, at det ble sagt om ham at når han forkynte, var det som om lytterne så
for seg tre små helt like Buddhaer. (10) I tillegg underviste Shan-tao ideen om at
Amitabha var en stedfortredende frelser. Mange ser at disse fremmede ideen for
buddhismen, ble hentet fra forkynnelsen til de kristne misjonærene.
Som indikasjon på at kristne misjonærer og buddhistlederen Shan-tao var samtidig
i Kinas hovedstad, kan vi merke oss at keiser «Kao-Tsung», (650-683 e.Kr.) en nær
venn av Shan-tao, var den keiseren som mer enn andre keisere hjalp og støttet den
assyriske kirken i Kina. (11) Buddhismen slik den ble praktisert i Kina, tok til seg
flere elementer fra det nye testamentet. Den flyttet fokus fra en lære om frelse ved
gjerninger og slit, til frelse ved å tro på og tillit til en Frelser. Forskeren Reichelt
skriver om personen Amitabha, det nye navnet innen buddhismen: «Det som er
kjent om Amitabha, er tilstrekkelig til å vise den store betydning dette navnet
fkk i Kina, og vil også vise at en rekke av ideene i Mahayana’s lære, leder tilbake
til Han. (12) Artgus Lloyd sier: «Derfor må vi forholde oss til tre forskjellige
buddhatreenigheter, som alle tre gjør krav på å ha Mahayanas begynnelse som
utgangspunkt.
Alle tre ble antatt å ha dukket opp samtidig i Kina, nøyaktig på det tidspunkt da
de kristne misjonærene fkk innpass i landet og alle tre ble transportert videre til
Japan i løpet av Naras tidlige periode. Når alle faktorer er vurdert, er budskapet
ganske klart, nemlig at det er en kinesisk buddhisme, en japansk buddhisme og
en indisk buddhisme. (13)
Buddhismen adopterer Frelserens gjenkomst.
Ved å inkludere «Amitabha» i sin guddomsforståelse, har denne religionen innført
en «gjenløser». For å tillegge denne troen et håp for framtiden, ble læren om frelserens (Amitabha) annet komme fra nirvana, bakt inn i den kinesiske buddhismen.
Budskapet om at Buddha ville komme igjen, ble spredt gjennom hele landet. En
kjent orientaler skrev om Buddhas gjenkomst, og han benyttet frelserens japanske
navn, og skrev: «Den kjærlige Maitreya skal komme igjen». (14)
For å kunne registrere denne lærens innflytelse både i Japan og i Kina, kan vi bevege
oss fra Changan, Kinas gamle hovedstad, til Kyoto, tidligere hovedstad i Japan,
og reise med jernbanen til Matthew Koya, Japans hellige fell. Ved gravplassen på
toppen av dette fellet, fnnes kopien av det berømte steinmonumentet. Om denne
gravplassen og buddhistklosteret der, skriver Saeki at monumentet er satt opp like
ved inngangen til den vakre gravplassen hvor titusener av japanere, fra keisere
til slaver, ble lagt til hvile mens de ventet på at Miroku, den forventede
buddhistiske Messias. (15) Hvor fikk buddhismen, spesielt den japanske utgaven av den, ideen om
at Miroku (deres buddhistmessias) skulle komme tilbake? Stadig flere japanere ble frustrerte over alt det
illusoriske og spekulative som ble tilbudt i deres egen religion, ikke minst ideen om at et menneske har
en udødelig sjel uten et legeme. De så for seg et usynlig og kroppsløst vesen som svevde omkring mens
århundrene gikk. Som alternativ opplevde de det gripende i det nye testamentets lære om at Jesus Kristus, Sønnen til Gud, ville
komme igjen i himmelens skyer i kraft og herlighet. Dette bibelske konseptet
ble adoptert for å berike deres egen religion, med noe som ga håp for framtiden.
Buddhismen begynte å lære at Miroku (deres messias), etter flere år ville komme
tilbake til jorden og innlede et buddhistisk tusenårsrike. Det burde ikke være
vanskelig å se at disse ideene er tilpasset fra innholdet i Bibelen. Etter hvert ble
Miroku et fokus for buddhistenes framtidshåp.
Shintoismen og den kristne buddhismen.
Den dype endringen av shintoismen i Japan, ledet altså til en buddhisme som
hadde tatt til seg mye kristendom. Denne transformasjonen er knytet til personen
Kobo Daishi, som er regnet som datidens største intellekt i Japan. Det var han som
etablerte Matthew Koya, en klosterskole som nå er den største og mest populære i
landet. (16) Fordi han i sin ungdom hadde vist seg å være usedvanlig begavet, ble
han sent av den japanske keiseren til Changan, Kinas hovedstad, med oppgaven
å stifte fred mellom buddhismen og shintoismen. Saeki skriver at buddhistenes
kloster, hvor Kobo Daishi bodde et par år, (17) bare lå en gate fra det store kristne
treningssenteret, bygget på keiserens befaling for Østmenigheten i Changan.
Det er ikke uten betydning å registrere at kristne lærere og studenter, men også
tilreisende delegater ved større samlinger, fritt og åpent kunne arbeide og vitne
for sin tro, på samme sted som et av buddhismens store klostre. Når vi husker
at Kina på denne tiden var det største riket i verden, ser vi hvordan den ekte og
sanne tro og lære til Østkirken åpnet dører og reduserte motstand.
Men spørsmålet melder seg. Lærte de persiske kristne innholdet i sin tro fra Kobo
Daishi, eller lærte japanerne fra de kristne misjonærene? Det er grunn til å mene
at den kinesiske sivilisasjonen utviklet seg meget gunstig på grunn innflytelsen fra
Østkirkens misjonærer fra Persia. De kristne lederne kom til Kina for å gi, mens
Kobo Daishi, Japans hedenske leder, kom til Kina for å motta.
Kobo Daishi er et navn alle japanere kjenner. Hva var det han fkk med seg fra
Kina? Han lærte en rekke bibelske prinsipper som var en grunnmur for apostlenes
og Østkirkens tro og lære. Han forenklet også den japanske skrivemåten. Opp til
denne tiden var det nesten umulig å oversette de beste litterære verkene fra andre
språk til japansk. Mens han var i Kina, ble han fasinert av læren til Amitabha,
eller Amita som japanerne kalte han. Amitabha var guddommen som fkk den
høyeste posisjon i buddhismens lære. Kobo Daishi hadde blitt sendt til Japan, ikke
for å forsone kristendommen med shintoismen, men for å forsone buddhismen
med shintoismen.
Han ble så påvirket av den kristendommen han møtte, at da han returnerte til sitt
eget land, introduserte han flere nye dogmer som han kalte shingon. (betydningen
er «sant ord» eller «det sanne ord».) Etter som tiden gikk, ble shingon-sekten eller
shingon-samfunnet, den største kristne bevegelsen i Japan. Dåpen ble en viktig
handling i shingon. Kobo Daishi lyktes med å forsone japans lokale guder med
den buddhistiske guddommen. Derfor identifserte han den japanske solgudinnen
Amita, med «det store lyset».
Sansom skriver at shinto-arkitekturen hentet mange detaljer fra templene til
Buddha. (18) Mye kunne nevnes for å vise hvordan Kobo Daishi, påvirket av kristendommen, klarte å forsone den lokale japanske avgudstilbedelsen og buddhismen.
Fra dette tidspunkt av, må vi stadfeste at den japanske sivilisasjonen står i gjeld
til kristendommen gjennom kontakten med Kina.
Østkirkens monument i Japan.
Steinmonumentet over Østkirkens arbeid i Japan, er en kopi av det berømte
monumentet som ble gravd fram i Changan i Kina i 1625, og viser den enestående
posisjon den kristne menigheten hadde i Orienten. Inskripsjonene på monumentet
knytter denne menigheten til Bibelens patriarker, profeter, Kristus og apostlene.
Navnene til de kristne kinesiske lederne som er risset inn i monumentet, arbeidet
på den store og berømte bibelskolen som var lokalisert like ved buddhisttempelet
hvor Kobo Daishi oppholdt seg. Kristne evangelister kom til Kina for å dele med
folket både åndelig lys og vestens sivilisasjon. Kobo Daishi kom til Kina for å
hente til Japan det beste av Kinas sivilisasjon.
M. Anesaki skrier: I Koya-san kan vi hver eneste dag se hundrevis av mennesker,
noen av dem er pilegrimer, som går omkring med sine hvite kjortler og messer
bønner, men mange er bare nysgjerrige besøkende, nesten som turister. Denne
gravplassen strekker seg over halvannen kilometer fra senteret til mausoleet til
Kobo Daishi, hvor han, ifølge en tvilsom legende, lot seg begrave levende mens
han mediterte. (19)
I løpet av århundrene som fulgte, kunne Japan, i hvert fall fra et kulturelt standpunkt, omtrent bli regnet som en del av Kina. Alle de kulturelle tiltakene
og den solide sivilisasjonsbyggingen, påvirket først alle østprovinsene av Kina, men krysset etter hvert
havet og influerte «soloppgangens rike». Som nevnt tidligere, ble steinmonumentet som minnet om
Østkirkens tidlige utvikling, reist med støtte fra keiseren. Minnet om den gripende seremonien som
ble arrangert for å innvie monumentet, var fremdeles levende da Kobo Daishi oppholdt seg i byen.
På same måte som at noen kapitler i Bibelen gir en kort oversikt over hendelser som
egentlig pågikk over mange år, åpenbarte dette monumentet den ideologiske tro og lære som
reiste Kina opp fra uvitenhet og overtro til en mektig sivilisasjon. Denne veksten
og utviklingen smittet over til Japan. P.Y. Saeki skriver om steinmonumentet i
Changan. Steinmonumentet fungerte egentlig som en fakkel som kastet lys over
sivilisasjonen som japanerne mottok på grunn av sin relasjon med Kina under
T’ang dynastiet. (20)
Det er tre hendelser som forandret Japans historie før det niende århundre. Først
har vi Kobo Daishis reise tilbake fra Kina for å gi rapport til myndighetene.
Ved sin kraftfulle forkynnelse la han grunnlaget for en ny kristen retning som
selv i dag er den største religiøse gruppen i Japan. Før kristendommen kom til
landet, var Kinas religiøse begreper blottet for både den skolastiske dybden og nåden i Bibelens sanne evangelium, som menigheten i ødemarken tidligere hadde
proklamert i Persia og Irland.
Både Japan og Kina nøt alle fordelene fra denne ideologiske skatten. Kina hadde
lært av Østkirken i to hundre år, da fagfolk fra Japan kom for å fnne ut av årsaken
til Changan’s framskritt. Der oppdaget de undervisningsklosteret som bar navnet
«Det rene lands skole», og som var det største og mest innfl ytelsesrike av de
buddhistiske sektene, og som hadde blitt utviklet av Shan-tao på et tidspunkt da
den nestorianske misjonen dominerte. (21)
Det var Shan-tao som forkynte det som ble kalt «Amitabha doktrinen», som
lanserte budskapet om en medfølende og kjærlig frelser i buddhistenes guddom. I
denne doktrinen kan vi også gjenkjenne vestkirkens treenighet. (22) Kobo Daishi
tok disse begrepene videre. Han nærmest innførte alt det nye, men inkluderte noen
ideer fra shintoismen. Den nye sekten «shingonshu», eller menigheten som han
etablerte, ødela ikke shinto-guddommen, den bare omformet den.
G.B. Sansom omtaler Kobo Daishi, og skriver: Minnet om ham lever hos alle i
landet og han navn er på alles lepper, ikke primært som en helgen men som en
forkynner. Han var i tillegg kjent for å være en poet, skulptør, maler og kalligraf.
Mange mirakuløse legender er også tilskrevet denne unike personen. (23)
Den strålende seremonien som var knyttet til innvielsen av det kristne monumentet
i Changan i år 781, ble gjentatt i 1911, da en kopi av steinmonumentet ble satt
opp ved Matthew Koya i Japan. På grunn av en rekke hendelser knyttet til Kobo
Daishi’s opphold i Changan, nær det nevnte opprinnelige steinmonumentet, ble
en nøyaktig kopi laget, og den ble reist opp under en seremoni nær graven til den
store læreren. Dette duplikatet ble satt opp for å minnes arbeidet til buddhistkirken, som var kilden til Kobo Daishis inspirasjon. Som et eksempel på hvordan
Østkirken påvirket tanker og liv i det moderne Japan og hvordan læren om Jesu
annet komme ble forfalsket av buddhismen, skriver en historiker:
Da han forlot dette livet i Koya, ble han lagt til hvile i sin grav, mens han ventet
på Maitreya, som er navnet Messias f kk i buddhismen. I tillegg til hans store
arbeid som religiøs leder, er Kobo Daishis også kjent for en rekke oppfnnelser
innen byggekunst og språkutvikling. Slike bragder er knyttet til hans minne og
det er forståelig at noen betrakter denne mannen for å ha vært en av Japans største
genier og sannsynligvis en av dette landets største påvirkningspersoner. (24)
Kinas nederlag til Japan.
Den andre grunnleggende hendelsen i Japans historie, var hvordan Japan motsto
den kinesiske armada i 1284. Over fre hundre år hadde gått siden den Japanske
sivilisasjon ble endret av Kobo Daishi og hans medarbeidere. På denne tiden så
Japan opp til Kina som sin overordnede. Det var ingen andre nasjoner Japan hadde
god kontakt med og som kunne være en sammenligning. I løpet av de første 1200
årene av den kristne historien, hadde ikke Kina brydd seg noe særlig om Japan
og hadde ingen ønsker om å erobre dette landet. Men nå tok mongolene over
kontrollen i Orienten.
I sitt første forsøk på å angripe Japan, kom Kublai Khan med en skipsflåte og
tretti tusen soldater, men han mislyktes. Mens øyas befolkning jublet over å ha
stått imot invasjonen, regnet de med at kineserne ville komme tilbake med større
styrke. Syv år gikk og i løpet av denne tiden forberedte hele riket seg på kinesernes
neste angrep. Både adelige, bønder og slaver, måtte trenes opp.
I juni måned i år 1281, slo kineserne til igjen. To store armadaer seilte mot Japan og
om bord var mere enn hundre tusen kinesere, mongoler og koreanere. Også denne
invasjonen ble et nederlag for Kina. Ved dette tapet mistet Kina mye prestisje og
Japan sluttet å betrakte sin store nabo med en blanding av respekt og frykt. Dette
var et avgjørende punkt i Japans historie. Fra det tolvte til det femtende århundre,
utviklet øyriket seg voldsomt. Hele nasjonen ble samlet under en sentral nasjonal
ledelse. De gjorde store framsteg som krigsnasjon, i arkitektur, litteratur og religion.
Østkirken opplevde også stor vekst, særlig under de kinesiske mongolene. Kristne
lærere ble møtt med toleranse og frihet, og ble faktisk favorisert av keiserne. Denne
kirken hadde forkynt og vitnet til mange flere nasjoner i Asia enn tilfellet var med
pavekirken. I løpet av det samme århundre, begynte reformasjonen å protestere
mot Vestkirkens tyranni.
Men nå møtte Østkirken den største fristelse og prøve. Velstand syntes å undergrave dens misjon. Tilliten til indre inspirasjon og seremonier, ble et substitutt
for prinsippene i Guds Ord. Selv om den gradvise liberaliseringen ikke ble synlig
med en gang, var det tydelig at iveren og troens visshet avtok.
Den enkle og solide kristentroen sluttet å være et kjennetegn for folket som så
lenge hadde vært nidkjære med å spre evangeliet. Den generelle strukturen og
troen var fremdeles tilstede, men den tidligere hengivenheten var borte. Dette var
situasjonen da Islam, under Tamerlane, strømmet over den sentrale del av Asia.
Hvordan Tamerlane viste sin grusomhet i alle nasjoner fra Russland til Kina, har
allerede blitt omtalt.
Når den voldsomme islamske stormen hadde gjort sitt, var det bare noen få hundre
tusen medlemmer igjen av Østkirken, som en gang talte millioner. Vi skal senere
omtale den strålende plan Gud hadde for å kompensere dette tapet.
Japans kamp med jesuittene.
Det tredje endringspunktet i Japans historie, var jesuittmisjonærenes ankomst i
midten av det sekstene århundre. Kirkemakten som sendte dem, benyttet som
metoder for sin evangelisering, alt fra propaganda og landsforvisning til blodig
forfølgelse. Freden og den politiske samstemthet som ble oppnådd ved begynnelsen
av det syttende århundre, ble etterfulgt av et oppgjør med katolsk propaganda og
en periode med isolasjon. (25) Hva slags bilde av kristendommen ga jesuittene
det japanske og flippinske folk?
William E. Grifs, en ekspert på japanske forhold, skriver at det var kristendommen
i den romersk katolske utgaven, som kom til Japan i det sekstende århundre, sterkt
influert av ånden til Loyola og Xavier. Katolisismen framsto som både undertrykkende og politisk. Japanerne møtte en kristendom som var gjennomsyret med
falske ideer, overtro og åndelig korrupsjon, medbrakt fra Syd-Europa. Likevel må
vi gi den katolske kirke noe kredit for sitt forsøk på å utfordre landets umoral,
men metodene kirken benyttet er lite å applaudere.
I møte med soldatlignende buddhistprester, som hadde gjort nærkampmetoder
og krig til en kunst, ville det vært langt bedre om de katolske misjonærene ikke
hadde møtt dem med vold. Hvis de kristne hadde demonstrert holdningen til
Fredsfyrsten, ville trolig utfallet vært svært annerledes, i stedet kom katolikkene
med inkvisisjonen. Metoden med å true, landsforvise, torturere og drepe dem
som ikke aksepterer kirkens lære, hadde gitt «gode» resultater Spania, Portugal
og Nederland. Også i Goa i India, ble denne blodige måten å evangelisere på
anvendt av pavekirken, og mange av de tidligste reformatorene ble derfor myrdet
«i Guds navn». Det var dette apparatet romerkirken hadde planer om å benytte,
for å vinne (tvinge) det japanske folket til å underkaste seg deres religion. Denne
kirken hadde knust «kjetterlære» (som regel Jesu og apostlenes tro) i sitt eget land,
ved å påføre medkristne tortur og pinsler så grusomme at det er på grensen til å
være ubeskrivelig». (26)
Historien forteller at jesuittene begynte sin aksjon med å beordre hele distrikter
til å bli katolske kristne. Buddhistprestene ble enten sendt i eksil eller ble myrdet.
Trusler, sverd, ild og pinsler var metodene kirken benyttet for å tvinge fram en
masseomvendelse. (27) Ingen beskrivelse av Japans historie er fullstendig om den
lange innflytelsen til jesuittene i dette landet blir utelatt. Metodene og holdningen
pavekirken benyttet, ledet til et tragisk utfall. Jesuittenes grusomme handlinger
resulterte til slutt i et opprør blant folk. Resultatet var at myndighetene til slutt
besluttet å stenge landets grenser for kristne og alt som kalte seg kristendom. (28)
Det japanske folket utviste mye tålmodighet med en religiøs bevegelse som uten
tvil var assosiert med undertrykkelse fra en fremmed nasjon. Til slutt følte de
at tryggheten for hele landet sto på spill, og det var da de satte opp skilt over
hele landet med budskapet: «Kast de kristne på havet». Årsaken til denne dramatiske responsen var nettopp inntrykket folket fkk av en såkalt kristen kirke, som demonstrerte en religion blottet for Jesu prinsipper og som opponerte mot
framskritt og utvikling.
Sansom skriver: Dette fant sted i kjølvannet av at Leonardo da Vinci la fundamentet for den eksperimentelle metoden for moderne vitenskap. Copernicus lanserte en ny teori om universet. Harvey dokumenterte detaljene knyttet til
blodsirkulasjonen og en forståelse av kroppens funksjoner, og Gilbert hadde begynt
sine studier vedrørende elektrisiteten. Disse viktige oppfnnelsene ble ansett å
være ugudelige i øynene til den katolske inkvisisjonen, en institusjon som brant
Bruno på bålet og fengslet Galileo. Det er derfor lite trolig at japanerne mottok
noen informasjon om disse datidens «moderne» oppdagelsene fra de katolske
misjonærene. (29)
Japan tok nå beslutningen om å stenge seg selv ute fra resten av verden og de
katolske jesuittene var årsaken. For nesten to hundre år ble ingen utlending tillatt
å nærme seg Japans grenser. Landet kjente ikke noe til resten av verden og verden
visste heller ikke noe om Japan, før kommandant Perry fra den amerikanske
marinen kastet anker for sin flåte med ekspedisjonsskip i Uraga-havnen. Dette var
tiden da alle i Japan hvisket til hverandre, med frykt i øynene: «Tror du Mongolene
kommer?». Derfor ble resultatet av Perrys vennlige besøk, med gaver og høflig
respektfull atferd, at et godt forhold ble etablert mellom Amerika og de japanske
myndighetene. Flere av deres havner ble straks åpnet for kommersiell handel. Etter
dette bruddet på sin egen isolasjon, handlet japanerne hurtig. De inviterte hjelp
fra England til å bygge opp og organisere sin marine og de kontaktet Tyskland
til å lære dem å trene en hær. Amerika ble bedt om å hjelpe dem til å organisere
et skole- og utdanningssystem.
Det burde ikke være noen tvil om at hvis Japan, på et tidligere tidspunkt, hadde
blitt introdusert til den store protestantiske reformasjonen, og Bibelens budskap
om frihet og kraft til å endre menneskers mentalitet, ikke til pavekirkens dogmer,
tradisjoner og forfølgelse, ville det vært en helt annen historie å fortelle.
Undertrykkelsen av Filippinene.
Det er gode indikasjoner på at før Spania erobret øyene som utgjør dagens
Filippinene, var utdanningsnivået i dette landet relativt høyt. Filippinene hadde
ingen kontakt med vest-sivilisasjonen, med unntak av påvirkning fra kristendommen. Derfor er det ikke urimelig å anta at det høye utdanningsnivået før Spanias erobring i 1569, kom fra kontakt med Østkirken og dens avanserte
skolesystem. Hvordan forholdene var på disse øyene før de ble erobret av Spania, ses fra forskningen til Blair og Robertson. Det siteres: «Det er bekreftet fra solide kilder at lese- og skriveferdigheten var betydelig høyere blant befolkningen på disse øyene
enn tilfellet var i Europa. Vi har rapporter som viser at på dette tidspunkt var det
en høyere prosent av befolkningen på disse øyene som kunne lese, enn tilfellet var
i noen andre land i verden. Vi kjenner også til at det primært var kristen litteratur
som var tilgjengelig for folket. (30)
De samme forfatterne skriver også at fra den litteratur som kan tilskrives denne
tidsperioden på Filippinene, er det ikke nevnt at de hadde noen oversettelse av
hele Bibelen eller deler av den på sitt eget språk. (31)
Etableringen og veksten til Østkirken, menigheten som ofte måtte være en
oppfyllelse av Bibelens «menigheten i ødemarken», har blitt omtalt slik at denne
beretningen kan være en inspirasjon til endetidens menighet i vår tid.
_______________________________________________________________
Kilder og henvisninger:
(1) Sansom, Japan, p. 225. (2) Underwood, Shintoism, p. 18. (3) Underwood, Shintoism, pp. 14, 15. (4) Saeki, Te Nestorian Monument in China, p. 145. (5) Gordon,
“World Healers,” p. 471, note 2; p. 481, note 4. (6) Saeki, Te Nestorian Monument in
China, p. 123. (7) Smith, Te Oxford History of India, p. 55. (8) Reichelt, Truth and
Tradition in Chinese Buddhism, p. 12. (9) See the author’s discussion in Chapter 21, entitled, “Adam and the Church in China.” (10) Saeki, Te Nestorian Monument in China,
p. 148. (11) Ibid., p. 153. (12) Reichelt, Truth and Tradition in Chinese Buddhism, p.
468
41. (13) Lloyd, Te Creed of Half Japan, pp. 203, 204. (14) Gordon, “World Healers,” p.
38. (15) Saeki, Te Nestorian Monument in China, p. 12. (16) Sansom, Japan, p. 223.
(17) Saeki, Te Nestorian Monument in China, p. 214. (18) Sansom, Japan, p. 223. (19)
Anesaki, Religious Life of the Japanese Peoples, p. 58. (20) Saeki, Te Nestorian Monument in China, p. 2. (21) Ibid., p. 148. (22) Reichelt, Truth and Tradition in Chinese
Buddhism, p. 131. (23) Sansom, Japan, p. 223. (24) Sansom, Japan, p. 224. (25) Anesaki,
History of the Japanese Religions, pp. 13, 14. (26) Grifs, Te Religions of Japan, pp.
346-348. (27) Ibid., p. 348. (28) Sansom, Japan, pp. 413-442. (29) Sansom, Japan, pp.
445. (30) Blair and Robertson, T e Philippine Islands, vol. 1, p. 80. (31) Ibid., vol. 1, p.
79, note 132.