Lucian var lærd og behersket mange språk. Hans arbeid med det gamle testamentets grunntekst, som han oversatte fra originalt hebraisk, ble snart berømt.
Denne bibelutgaven ble adoptert av de fleste menighetene i Syria og Lilleasia. Han arbeidet også med det nye testamentet, og hans
utleggelse var svært annerledes enn oversettelsen som Origenes lanserte. Sistnevntes bibelutgave var sterkt dominert av flosofske
og allegoriske tolkninger. (1)
Når vi kjenner til hvor viktig Syria var for at den opprinnelige apostoliske kristendommen ble bevart, må vi forholde oss til Lucian
(250-312). Han ble en nidkjær og oppriktig forsker, som med sitt talent skulle påvirke kristenheten i generasjonene som fulgte ham. Han utviklet en usedvanlig god dømmekraft, som Guds Ånd tydeligvis benyttet for å bekrefte apostlenes og den første menighetens lære.
En falsk og ødeleggende forkynnelse, like dødelig som en slanges gift, hadde i flere
år blitt forkynt og var blitt populær. Lucian ble kalt til å møte denne forførelsen, og
selv om han ikke oppnådde det fullt ut, synliggjorde han klart Bibelens alternativ,
slik at millioner av troende kunne velge hvem de skulle være lojale mot, menneskers
tradisjoner eller Guds åpenbaring. På mange måter kan Lucian bli sammenlignet
med personene som forfattet den amerikanske uavhengighetserklæringen, som
ga nasjonen et skriftlig dokument som de kunne bygge landet på. I en tid med
ideologisk forvirring, som nærmet seg kaos, forsvarte, bevarte og forkynte Lucian
Bibelens sanne innhold. Han etterlot seg en solid teologisk plattform og underviste
på en levende og engasjerende måte, både prinsippene for hvordan en menighet
burde organiseres etter Bibelens oppskrift og metoder for evangelisering. Selv om
hans opponenter har sørget for at det ikke er mye av hans litterære arbeid som er
bevart, kan ingen frata ham resultatet av hans gjerning.
Lucian ble født i Antiokia, som var et senter for gresk kultur. På denne tiden var det
Roma som hersket på den ideologiske arena, men det fantes ikke en mer dynamisk
metropol enn Antiokia. Ved utkanten av byen lå den glamorøse helligdommen
til Daphne (en gudinne.) Dette var et fristed for mennesker som søkte luksus og
sensuell fornøyelse. Både umoralske utskeielser, klassisk kunst og teater var med
i tilbudet. Mens han enda var ungdom, observerte Lucian dette verdslige spillet
og kalte det dårskap. Han snudde ryggen til en slik livsstil, og valgte i stedet å vie
sitt liv til å tjene Herren og forkynne hans prinsipper og sannheter.
Hvis han reiste noen få kilometer fra sitt hjem, kunne han se blomstrende og
velstående byer med vakre romslige villaer. Ruinene fra disse attraktive byene
er omtalt i et annet kapittel. På Lucians tid var innbyggerne i disse byene godt
utdannede og ivrige kristne. De var kjente for å holde seg til det enkle evangelium
som ble overlevert fra apostlene, og de nektet å akseptere hedensk lære og skikker,
som ble forfektet av en annen dominerende trosretning.
Lucian vokste opp i en tid og i et miljø hvor store kontraster utfordret den kristne
tro. Han la tidlig merke til at det var to helt ulike retninger som søkte å forme
kristentroen. En av retningene hadde et slapt og liberalt forhold til Bibelens
lære, og ivret for å bygge allianser og aksept med ideologier som hadde trukket
flere hedenske ideer inn i sin tro. Den andre retningen bygde sin kristendom på
Skriftens innhold og på de grunnleggende prinsippene som ble forkynt av Jesus
og disiplene.
Lucians barndom og ungdom.
Mens han enda var ung, fant det sted en hendelse som åpnet hans øyne for ustabiliteten til politiske systemer. Perserne, ledet av fanatisk mithraisme, hadde erobret det meste i Østen, og etablerte et rike som i fem hundre år skulle bli Romas fryktede opponent. Da
Lucian var ti år gammel, stormet krigsmaskinen til den persiske kong Shapur I vestover og erobret bl.a. byen Antiokia og tok den
romerske keiseren til fange. (2) Som det var vanlig på den tiden, tok kongen med seg mange fanger, bl.a. syriske kristne, som straks
begynte å evangelisere i sitt nye hjemland, Persia. Antiokia lå på grensen mellom Roma og Persia, noe som ble
et godt utgangspunkt for Lucian, slik at hans arbeid kunne få innflytelse både østover og vestover i de kommende generasjonene.
Den romerske keiser Aurelian satte seg fore å reparere skadene påført keiserriket av tidligere svake keisere. På denne tiden var Paul, født i Samosam, biskop i Antiokia og hadde ved sin forkynnelse klart å gjøre seg uvenner med kirkens ledere både i Roma og Alexandria. Biskop Paul ble anklaget av både Roma og Alexandria
for å ha kjetterideer om Kristi guddommelighet. For første gang f kk Lucian en
forsmak på striden om hvorvidt Jesus virkelig var Guds enbårne Sønn, en strid
som skulle rulle videre i kristenheten til kirkemøtet i Nikea i 325.
Vi kan begynne å forstå den både vanskelige og farlige situasjonen som Lucian
befant seg i. Kirkene i Roma og Alexandria hadde gått i allianse. Alexandria hadde
fra mer enn to hundre år før Kristus, nærmest blitt som en hovedstad for liberale
jøder som gikk i kompromiss med hedenske religioner. Dette var det ideologiske
miljøet i Alexandria. I syv hundre år hadde Roma vært verdens sentrum for
hedenskapen. Dette hedenske miljøet påvirket og formet også kirken i Roma.
Lucian vokste imidlertid opp i atmosfæren, troen og læren til menighetene i Judea,
som bevarte Guds opprinnelige budskap til menneskeheten. Lucian etablerte et
college i Antiokia, for å motvirke teologien fra den farlige alliansen mellom Roma
og Alexandria. Vi skal se på noen observasjoner vedrørende denne bitre striden,
som senere ledet til splittelsen mellom Øst og Vestkirken.
Grunnleggerne av presteskolen i Alexandria, vektla den teologiske betydningen
av kirkens tradisjoner. Justin Martyr hadde også framholdt det samme budskapet
så tidig som i år 150. (3) Sistnevnte var Titians «åndelige far», en person som
sannsynligvis var en av Clemets lærere også. Vi vet også at Clement, som uten tvil
var den mest berømte av teologene fra Alexandria, men også læreren til Origenes,
skrøt av at han ikke hadde til hensikt å undervise kristendom hvis den ikke var
blandet med hedensk flosof . (4)
For det tredje. Biskopen i Rom, Victor I, gikk i allianse med Clement, for å
undersøke og påvirke områdene rundt Middelhavet, med den hensikt å skaffe
støtte for at søndag (soldagen) skulle bli Vest-kirkens ofsielle hviledag. (5) Søndag
var allerede den opphøyede og hellige hviledagen blant hedningene, dagen da de
tilba solguden. Både Roma og Alexandria visste selvfølgelig meget godt at de
fleste kristne i menighetene rundt om i verden, helligholdt lørdag, sabbaten i det
f erde bud. (6)
For det f erde. Victor I, erklærte at alle menighetene av kirken i Øst, som ikke
aksepterte at påsken alltid skulle feires på en søndag, skulle ekskommuniseres.
Den teologiske eliten i Alexandria gikk raskt ut med en støtte for dette vedtaket,
men Lucian avviste det og ble hatet og søkt ødelagt av den grunn.
I kirken ble det også full strid vedrørende Paul fra Samosam, men Lucian tok
ikke del i debatten og fristilte seg fra begge partiene som diskuterte. Da ingen
av de to stridende gruppene syntes å vinne, ble en appell sendt til den hedenske
keiseren Aurelia. Biskopen i Rom burde egentlig ha bøyet sitt hode i skam for
å ha bedt om assistanse fra en hedensk keiser, vedrørende en konflikt om Guds
Sønns identitet. Enda mer overraskende er det at keiseren nekte å mekle i denne
saken, for han mente at det bare var biskopen i Rom som hadde myndighet til å
avgjøre spørsmålet. (7)
Ved å videresende problemet til hovedstaden, og hevde at det var biskopen i
Rom, og hans team med geistlige, som måtte avgjøre striden, er det tydelig at den
hedenske statsmakten anerkjente pave Felix som overhode for hele kristenheten.
Uten tvil kunne denne gesten senere bli benyttet for å hevde at romerbiskopen
var apostelen Peters arvtager.
Lucian var på dette tidspunktet 25 år gammel, og han var fortvilet over alle de
flosofske spekulasjonene som ble benyttet for å fnne støtte for Romerkirkens
lære om guddommen. Om kristenheten etter det katolske kirkemøtet i Nikea, hvor
romerkirkens synspunkter dominerte, skriver historikeren Edward Gibbon: «De
(prelatene) var mer opptatt av å defnere guddommens natur enn å leve i samsvar
med prinsippene og lovene til kristendommens grunnlegger. (8)
Som alt nevnt, fnnes det ingen indikasjon på at Lucian deltok i denne guddomsdebatten. Det er heller ingen rapporter om at hans motstandere kunne anklage
ham for noe vedrørende dette temaet. Ved å lese Georg Bishop Bull’s forsvar for
Lucian, får vi kjennskap til både hva denne tidlige evangeliske reformatoren var
imot og de solide og skriftlojale doktrinene han forfektet. (9) Vi kan også merke oss
at det aldri ble reist anklager om kjetterlære mot Lucian fra noen kristen autoritet
fra hans egen tid. Allerede som ungdom, opplevde Lucian et kall til å advare mot
to falske utgaver av kristentroen, det gjelder Manikeismen og Gnostisismen.
Lucians kamp mot en farlig lære.
Manikeismen forkastet det første kapitlet i 1. Mosebok, ved å benekte skapelsen og
troen på en Gud som kan gjøre mirakler og er allmektig. (Overetternes anmerkning: Manikeismen var en dualistisk religion med gnostiske trekk, grunnlagt av den iranske Mani, ca. 216-276. Helt til 1900-tallet, var læren og historien til denne
religionen bare kjent stykkevis, hovedsakelig gjennom kirkefedrenes skrifter.
I senere år har imidlertid funn av dokumenter, først og fremst i Egypt og Kina,
ført til at vi nå kjenner mye originallitteratur. Også taoismens religiøse bøker har
vist seg å inneholde manikeiske tekster.)
Denne religionen forbød sine ledere å gifte seg, og de tilba solen og lærte at den
var bostedet for guddommen. (10) De var påvirket av hatet som mange hadde mot
det gamle testamentet. De hånet sabbaten og hedret søndagshelligholdelse. (11)
Med sin egenproduserte lære, fosset denne teologien inn i Syria. Lucian dempet
virkningen av denne ideologiske okkupasjonen, ved å forkynne et uangripelig
forsvar for Guds Ord. Han så også at det var nødvendig å advare mot tendensen
til å tilbe religiøse helter.
Gnostisismen fkk et stadig større grep på den grenen av kristentroen som gikk
på kompromiss med hedenskapen. Pavekirkens vrede ble også rettet mot Lucian,
fordi han nektet å bli en del av kirkemakten, som på falskt grunnlag opphøyet
romerbiskopen til å være noe mer enn andre kirkeledere. I over hundre år hadde det dukket opp mye falsk litteratur som hevdet at Jesus ga
apostelen Peter en opphøyet rolle. I denne litteraturen inkluderes også historiene
om Peter og trollmannen Simon, som Peter refset. (Oversetternes anmerkning:
Simon Magus eller Simon Mager, «trollmannen Simon», på greskΣίμων ὁ μάγος,
var en angivelig religiøs leder fra Samaria og er nevnt i Apostlenes gjerninger
8:9-24 i Bibelen). Han skal ha latt seg døpe, men ble forbannet av apostelen Peter
da han ville kjøpe makten til å meddele Den Hellige Ånd. Denne beretningen ga
opphav til begrepet simoni, det vil si den kirkerettslige forbrytelsen å kjøpe eller
selge kirkelige embeter eller stillinger.
Ifølge flere forfattere fra oldkirken var Simon den første gnostikeren og ledet en
egen sekt hvor han selv hadde en sentral, muligens en guddommelig rolle. Hans
angivelige magiske evner er en del av bildet. De faktiske omstendighetene rundt
Simons liv og gjerning er få, og er preget av at kirkefedrene utviklet historien
om ham til en arketypisk kjetterrolle. I henhold til apokryfene, møttes apostelen
Peter og Simon på Forum Romanum i Roma, hvor de arrangerte en konkurranse
om hvem som kunne utføre de fleste og største miraklene og magiske handlinger.
Peter vant, sier tradisjonen, og Simon omkom da han flyktet. Mytestoffet om
Simon levde lenge, og bidro blant annet til myten om Faust.
De apokryfske beretningene om Peters mange mirakuløse gjerninger i Roma,
eskalerte etter hvert i antall og dramatikk og det meste er lite troverdig. At noen
historier kunne være ankret i virkeligheten kan vi ikke se bort fra, men fksjonene
var tydeligvis langt flere enn eventuelle sanne historier. Det er i hvert fall håpløst
i ettertid å fnne ut hva som er ekte og hva som er falskt. Det er imidlertid viktig
ikke å overse de konstruerte historiene, siden de er ledd i utviklingen med å gi
pavekirken prestisje. Disse fantasifortellingene ble grunnlaget for mange myter
som de fleste innflytelsesrike personer innen katolisismen trodde på, selv om
mange også var oppmerksomme på at de var falske, blant dem var både Eusebius
og Jerome.
Det var særlig historien om Simon Magus som syntes å overleve, og ideen om at
det var apostelen Peter som var den første og mektige seierherren over kjetteriet
uttrykt i Simons person. Omtrent alle de såkalte kirkefedrene, etter det tredje
århundre, nevner noen av disse mytene i sin litteratur. Det gjelder både Ambrose,
Jerome, Augustin og andre. De røper alle at fablene knyttet til Peter gjorde inntrykk
på dem. (12) Lucian aksepterte aldri disse tvilsomme påstandene. Han protesterte
mot dem som forkynte falsk lære. Etter hvert som Romerkirken ble mer dristig
i å spre teologien fra Alexandria, for å kunne opphøye biskopen i Rom til «Guds
Sønns Vikar», jo mer aggressiv ble denne kirkemakten mot Lucian.
Lucians gave til kristenheten.
Protestantiske kirkesamfunn holder seg vanligvis til de greske grunntekstene,
kalt «Textus Receptus», også kalt «den mottatte tekst». Disse tekstene var skrevet
av apostlene på gresk, og senere oversatt til en rekke språk. Under den mørke
middelalder var denne utgaven av Bibelen omtrent ukjent utenfor den greske
kirken. Denne teksten ble tilbakeført til kristenheten av arbeidet til Erasmus, men
det er ikke mange som vet at det var Lucian som var den egentlige forfatteren
til «Textus Receptus.» Selv ingen av Lucians fender unnlater å gi ham kredit for
dette arbeidet, men det var selvfølgelig ikke verken Lucian eller Erasmus som
skrev det greske nye testamentet, det gjorde Jesu apostler.
På Lucians tid dukket det opp mye falsk lære som søkte å ødelegge både de
ekte manuskriptene og disse skriftenes sanne lære. Origenes fra Alexandria,
(Oversetternes anmerkning: Født i Alexandria i Egypt i år 185 og døde i år 254)
publiserte utgaver av Skriften sammen med kommentarer som beviselig inkluderte
mange feiltolkninger og introduserte flosofske spekulasjoner og usanne påstander.
(13) Lucian avslørte denne forførelsen og hadde en enestående evne til å forstå,
bekrefte, beskytte, dokumentere og videreformidle budskapet i de hellige Skriftene,
og overlater oss derfor en arv som alle generasjoner burde være takknemlige for.
Det var mange kristne retninger som lemlestet de hellige Skrifter på denne tiden. (14) Ikke mindre enn
80 såkalte kristne sekter kjempet om størst innflytelse, (15) og de tok seg den frihet å endre, legge til og
trekke fra bibeltekster, slik at resultatet skulle passe med den ideologi de allerede hadde. (16) Vi må derfor
sette pris på det solide og inspirerte arbeidet til Lucian, når vi ser hvordan han samlet bevis som identifserte og
bevarte Skriftene som apostlene ga Jesu etterfølgere. Fra Lucians egen tid til i dag, er «Te Received Text»
og det nye testamentet som er oversatt fra denne utgaven, de Biblene som er mest benyttet innen den protestantiske grenen av kristenheten.
Forkastelse av de falske Skriftene.
Lucian ga ikke bare kristenheten det ekte nye testamentet, han brukte også mange
år med å oversette det gamle testamentet. (17) Siden så godt som alle betydningsfulle personer som publiserte i den siviliserte verden, skrev på det greske språk,
oversatte Lucian det hebraiske gamle testamentet til gresk. Denne oversettelsen
var så dyktig utført at selv hans bitre opponent, Jerome, måtte innrømme at denne
solide oversettelsen ble foretrukket i hovedstaten Konstantinopel og i det meste
av den nære Østen. (18)
Også Jerome oversatte det gamle testamentet, til både gresk og latin. Når de
to oversettelsene fra hebraisk til gresk ble sammenlignet, ser man fort at det er
tydelig forskjell på Lucians og Jeromes arbeid. Inkludert i Jeromes utgave, var blant
annet de syv tvilsomme apokryfske bøkene, som de fleste protestanter forkaster. Ansvaret for å ha inkludert apokryfene er ikke bare Jeromes feil, for han hevder
faktisk at han ikke trodde disse bøkene var inspirerte. Årsaken til at de likevel
er med i hans Bibelutgave, skyldes Augustins påvirkning, siden denne berømte
kirkelederen, hadde langt større status og var mer berømt. (19)
Siden Jerome var blitt engasjert av biskopen i Rom for å utarbeide sin oversettelse
og i tillegg hadde mottatt rikelig med penger for å gjøre det, forlangte faktisk paven
selv at de syv apokryfske bøkene skulle inkluderes i Jeromes latinske oversettelse.
På et senere tidspunkt erklærte pavemakten at denne oversettelsen skulle være
den godkjente katolske Bibelen.
Lucians Bibel ble en stor velsignelse for alle menigheter som ned gjennom historien
betraktet romerkirken å være en «nykommer» innen kristenheten. På «sannhetens
vegne», fant de det helt nødvendig å opponere mot mange av denne kirkens falske
dogmer, mens de selv forkynte apostlenes opprinnelige tro og lære.
Allegorisk teologi avslørt.
(Oversetternes anmerkning: Som innledning til dette avsnittet kan det være på
sin plass å forklare hvordan en allegori defneres. Selve uttrykket kommer fra de
to greske ordene allos» og «agorein». Betydningen er «å si noe ved å si noe annet».
Det er en billedlig framstilling av en abstrakt ide som formidles via symboler. Det
er altså snakk om tale, skrift eller billedframstilling som ikke skal tolkes bokstavelig,
men symbolsk, på samme måte som en lignelse. Allegorien kan betraktes som
en kjede av symboler som tilsammen danner en liten fortelling. Hvis man først
velger å allegorisere (gjøre til symbolikk) en spesiell bibelsk hendelse, blir man
tvunget til å gjøre det samme med en rekke andre hendelser som er knyttet opp
mot den første. Dyrefabler er et eksempel på allegoriske fortellinger, det samme
er skikkelsene i gresk-romersk mytelogi.)
Clement (ca. år 194) og Origenes (ca. år 230), tilhørte begge den metafysiske skolen
i Alexandria. I tiden like før Lucian begynte sin gjerning, hadde disse teologene
lansert ideen om at allegorisering var den beste måten å tolke Skriftene på. De
lærte også at biskopen i Rom sto over alle andre kirkeledere og at det ikke var
frelse for noen utenfor medlemskap i denne kirken. Clement ble applaudert av
sin samtid, da han hevdet at det var et nært slektskap og en naturlig tiltrekning
mellom hedenskap og kristendom, og at f. eks. soltilbedelse bare var forkledd
tilbedelse av «Rettferdighetens sol». John Mosheim skriver: «Han» (Clement), «i
sin populære ‘Stromata’, forteller sine lesere rett ut at han ikke vil føre videre en
ren og ublandet kristendom, slik den er åpenbart i Skriftene, men at han ønsker
å kle det kristne budskapet i en flosofsk kappe, og det er lett å se at det var fra
de hedenske religionene han hentet flosof delen. (20)
Mens Clement og Pantaenus i Alexandria blandet kristendom og hedenskap,
etablerte Lucian en syrisk teologiskole i Antiokia. Det var en grunnleggende
forskjell mellom Lucians kristendom og den allegoriserende teologien som ble
den populære i Nord Afrika. Dr. Williston Walker skriver: Lucian underviste i
Antiokia fra år 275 til år 303. Han mislikte sterkt den allegoriserende metoden
til Alexandria, og fulgte selv den enklere grammatiske og historisk metoden ved
behandling av grunnskriftene. Både tekstinnhold og teologi styres av hvilken
tolkningsmetode man har som premiss. (21)
Det representerer en kritisk periode i kirkehistorien når Clement, Origenes og
Tertullian, fra Nord Afrika, presset gjennom mystisismen og den allegoriske
tolkningen av Guds Ord. Ved denne symbolske måten å tolke på, la de fundamentet
for en ny og annerledes kristen teologi. (Oversetternes anmerkning: Ordet teologi
betyr bare «kunnskap om Gud».)
Det var på denne tiden Gud reiste opp Lucian, som en fryktløs sannhetens forkjemper. Alle de flosofske ideene som Alexandria hadde dratt inn i kristentroen,
gjorde at de bibelske sannhetene som var en del av den første menighetens tro og
lære, omtrent ble revet i stykker. Det var selve fundamentet for Jesu evangelium
som sto på spill i denne konflikten. På grunn av det enorme arbeidet som ble utført
av menighetene i Syria, kan senere generasjoner være takknemlig for Lucians
gjerning. I denne situasjonen kan det passe å sitere et vers fra Salmenes bok: «De
oppriktiges rettsinn leder dem, men de troløses forvente sinn ødelegger dem»,
Sal. 11:3 Det var på dette tidspunkt, ifølge en historiker som levde på samme tid
som Lucian, at denne reformatoren etablerte en troserklæring. (22)
Benektelse av at tradisjonen står over Bibelen.
Påvirket av Guds Ånd hadde Paulus profetert om framtidens frafall: «Jeg vet
at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke
skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å
lokke disiplene etter seg», Ap.gj. 20:29.30. Apostelen sa at det ville skje og Lucian
kunne bevitne at på hans tid skjedde det. Innen hundre år etter apostelens død, ble
det sirkulert dokumenter som var skrevet av personer høyt oppe i romerkirkens
hierarki, som lærte at kirkens tradisjoner sto over Bibelen.
Tertullian levde i det samme århundre som Lucian. Han beskrev flere av den
katolske kirkes dogmer og nevnte både avlatslæren, korstegnet på pannen og
skikken med å dyppe dåpskandidaten tre ganger i vannet, og skriver: «Hvis du
leter i Bibelen for å fnne bekreftelse for disse handlingene, vi du aldri fnne det».
Deretter fortsetter Tertullian: «Våre tradisjoner er kilden til disse ritualene». (23)
Menigheten i ødemarken trodde at Bibelen var og er Guds ord, og derfor står over
alt skrevet av mennesker. Disse kristne trodde at den Hellige Ånd og Guds Ord var
samstemte og de husket at Jesus møtte hver fristelse med: «Det er skrevet.» Ved å
akseptere at Guds Ord er en ufeilbarlig kilde for kunnskap om frelse, kan vi utelate
enhver annen kilde som har mennesker og ikke åpenbaring som utgangspunkt.
Ved å opphøye menneskelige tradisjoner og gi dem guddommelig autoritet, gis
alle troende oppgaven selv å fnne dokumentasjon på hva som er sant og usant.
Både protestanter og katolikker lærer at Bibelen er Guds Ord, men det er likevel
en vesentlig forskjell. Protestanter aksepterer Bibelen og Bibelen alene, mens
pavekirken lærer at kirkens tradisjoner er likeverdige med Bibelens innhold.
Vedtakene som ble erklært ved Trent konsilet (1545), blir av pavekirken regnet
som kirkens autoriserte og uforanderlige dogmer. Dette kirkemøtet spesifserer
det følgende om tradisjonenes gyldighet.
«Det hellige økumeniske kirkemøtet i Trent, følger eksemplet fra de ortodokse
fedre og mottar og akter med like stor nidkjærhet, alle bøkene inkludert både i det
gamle- og nye testamentet, siden Gud er begges forfatter». Vedtakene fra Trent
konsilet fortsetter med å hevde at kirkens tradisjoner ble diktert, enten av Jesus
selv eller av den Hellige Ånd». (24) Argumentet er at Gud er kilden til kirkens
tradisjoner og at romerbiskopen (paven) ble gitt oppgaven å videreformidle disse
tradisjonene.
At dette er en holdning som fremdeles er en del av denne kirkens tro, blir blant
annet dokumentert av den berømte kardinal Gibbons, som i mange år var en
ledende talsperson for kirken i USA. Han skriver: «En trosregel må være så solid at
den leder de troende til frelse». Han fortsetter: «Bibelen alene inneholder ikke all
den sannhet som kristne er forpliktet til å tro og inkluderer heller ikke alle plikter
som man er nødt til å praktisere. «For å nevne enda et eksempel», skriver Gibbons:
«Er ikke alle kristne forpliktet til å helligholde søndag som hviledag og til å avstå fra
vanlig arbeid på denne dagen? Er ikke vilje til å adlyde denne loven
blant de viktigste plikter for en kristen? Men du kan lese din Bibel fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring, og du vil ikke fnne noe som krever at søndag skal
helligholdes. Bibelen spesifserer at det er lørdag, sabbaten, som er hviledag, men det er en dag vi ikke helligholder. (25)
Lucian følte seg derfor forpliktet til å advare mot bølgen av teologisk frafall
som preget hans tid. Han sto i direkte opposisjon til Alexandrias teologi, som
opphøyet tradisjonen over Bibelen. Tertullian valgte å innta samme holdning
som andre geistlige fra Nord Afrika, og støttet pavekirkens teologi. (26) Lucian
konfronterte de motsettende ideen knyttet til spørsmålet om Guds hellige lov
fremdeles var bindende for de troende. Pavekirkens standpunkt er den samme i
dag som på Lucians tid. Den katolske Encyclopedia skriver: «Kirken, som etter å
ha endret hviledagen fra den jødiske sjuende ukedagen til den første, endret også
betydningen av et annet bud i Guds lov, som omtaler sabbaten, og tolket dette
budet til i stedet å gjelde søndag, som Herrens dag.»
Trent konsilet fordømmer dem som benekter at de ti bud er bindende for kristne».
(27) Samtidig motsier dette vedtaket læren til Tomas Aquinas vedrørende det
ferde bud. (28) Denne observasjonen er vesentlig, siden denne kirkefaderen regnes
som den fremste i å hevde pavekirkens dogmer.
Kampen mot en lovløs teori.
Hvis et eneste av de ti bud bare har en midlertidig og seremoniell betydning,
som Tomas Aquinas hevder, da faller påstanden om at budene er fullkomne,
uforanderlige og evige i sin gyldighet for alle mennesker. Reformatoren Calvin er
en av mange som avviste påstandene til Tomas Aquinas. (29) Denne reformatoren
hevdet at hvis en spesiell dag i uken er seremoniell, ville også søndag som hviledag
være seremoniell. Siden det nye testamentet lærer at den seremonielle loven ble
naglet til korset, blir anstrengelsen med å gjøre det ferde bud seremonielt, som
den kristne menigheten kan gjøre hva den vil med, det samme som å kansellere de
moralske lov. Dette eksemplet viser hvor diametral motsatt påstanden i «Catholic
Encyclopedia» er, med uttalelsen til Tomas Aquinas. Kirkens Encyclopedia
hevder at de ti bud er moralsk bindene og Aquinas lærer at loven kun tilhører de
jødiske seremonielle vedtektene.
Kardinal Newman opphøyer Alexandria, hovedkvarteret til gnostisismen, som var
en innflytelsesrik retning, som avviste det gamle testamentet og derved også de ti
bud. Som forventet stilte Lucian seg i opposisjon til grenen av kristenheten som
annullerte Guds lovs gyldighet og av den grunn ble han stemplet for å være «judaist»
av John Henry Cardinal Newman. (30) Denne katolske teologen var til tider
ganske ekstrem i sin fordømmelse av Lucian, og med sin høye kompetanse i bruk
av det engelske språk og sin anseelse ved å ha lansert Oxfordbevegelsen, søkte han å reversere protestantismen
i Vesten. Alle som hørte ham, måtte innrømme at Oxfordprofessoren var en mester til å debattere. Han hadde
forlatt den engelske kirke for i stedet å bli romersk katolsk prest og han ga seg selv oppgaven å forsvare teologene fra
Alexandria. (31) Han prøvde så godt han kunne å fnne metoder for å unngå å måtte forholde seg til sannheten.
Newman og hans «Oxfordbevegelse» arbeidet målrettet for å stemple «Te Authoized Version» av Bibelen for å
være uærlig. (32) Kardinal Newman skrev en bok om arianismen, en bok som i teologisk betydning
forkynner ateisme med en evangelisk maske, men han kunne ikke unngå å erkjenne Lucians store egenskap som leder og teolog. Han skrev: «La oss forholde oss til denne Lucian, en lærd mann og en martyr». Newman unnlot imidlertid å erkjenne
at for flere hundre år ble Lucians ortodokse kristendom forsvart av lærde menn som Caesar kardinal Baronius, George Bishop Bull og Henry Melville Gwatkin. Newman gjentok de gamle beskyldningene om at Lucian var judaist. (33) Slik har det vært gjennom hele den kristne periode, når bibelliberale kristne ikke har
holdbare argumenter å komme med for å annullere budene, blir troende som
holder fast ved Guds hellige lov stemplet som judaister.
Kardinal Newman innrømmet at jødene mange steder fkk stor politisk innflytelse,
bl. annet i de syriske provinsene, men vi kan merke oss at Newman ikke inkluderer fakta som «Catholic Encyclopedia» innrømmet, nemlig at jødene faktisk
representerte hoveddelen av den tidlige kristendommen. (34)
Siden mesteparten av de troende i Øst, var jøder, er det lett å forstå at det var helt
vanlig at de helligholdt lørdag som sabbat. (35) Flere hundre år med profetenes
undervisning og Guds åpenbaring, hadde gitt jødene som aksepterte Kristus, en
enestående mulighet til å forstå Skriftene. På grunn av denne solide bakgrunnen,
kunne de, i motsetning til dem som ikke hadde jødisk herkomst, forstå dybden i
begreper som Gud, synd, rettferdiggjørelse og forsoning.
Hvorfor stemplet kardinal Newman Lucian som judaist? Alle som helligholdt
Bibelens sabbat, lørdagen, ble av pavemakten kalt judaister. Omkring hundre år
etter Lucian, skriver kirkehistorikeren Sokrates: «Så godt som alle kristne kirker
i verden helligholder sabbaten hver uke, men de kristne i Alexandria og Roma,
på grunn av noen tradisjoner, har sluttet med å helligholde sabbaten». (36) I dette
sitatet ser vi unionen mellom romerkirken og Alexandria og begges antagonisme
mot den sjuende-dags sabbat. Sozomen, en kirkehistoriker som levde på same tid
som Sokrates, skriver: «Mennesker i Konstantinopel og omtrent over alt, kommer
sammen både på sabbatsdagen og på den første dag i uken, en skikk som er ukjent
i Roma og i Alexandria». (37)
Ved kirkemøtet i Laodikea (år 365) vedtok den katolske kirke, at: «Kristne har
ikke lov til å judaisere, ved å holde sabbaten som hviledag, men er forpliktet til å
arbeide på denne dagen, Hvis noen blir avslørt som judaister, la dem bli bannlyst
og skilt fra Kristus». (38) På denne måten forbød kirkens egen lov troende å
helligholde sabbaten og stigmatiserte som judaister dem som adlød Guds bud.
Mange tidlige kristne skribenter bekrefter at i flere hundre år var det vanlig at
menighetene helligholdt lørdag som sabbat og hvilte fra sitt vanlige arbeid på
denne dagen. Mange kirker feiret også Jesu oppstandelsesdag, ved å arrangere
religiøse møter på søndag, men de betraktet aldri denne dagen som det ferde
buds hviledag. (39) De bibeltro kristne menighetene rundt om i verden, kopierte
menigheten i Jerusalem, og betraktet den som «moderkirken» til alle andre sanne
menigheter. (40) Paulus skrev: «For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds
menigheter som er i Kristus Jesus i Judea. For dere har fått lide det samme av
deres egne landsmenn som de har fått lide av jødene», 1. Tess. 2:14. Det er apostelen Paulus som er forfatteren til den judeiske modellen for både forkynnelse og
menighetsorganisasjon. Den katolske kirkes Encyklopedia skriver at «de fleste
kristne, ikke bare noen få som er bosatt enkelte steder, var kristne jøder, slik at
den jødiske kristendommen omtrent var universell, og at det meget lenge var slik.
I Syria, som var Lucians land, dominerte den judeiske kristendommen, ikke den
latinske. (41). Den judeiske formen for kristendom, spredte seg i mange land, også
langt inn i Afrika, ja til og med til Abyssinia. Kristendommen i dette sistnevnte
landet, var en meget aktiv misjonskirke og vokste voldsomt i det ferde århundre.
I siste halvdel av dette århundre, uttalte Ambrose fra Milan, at den abyssinske
biskop Museus, «hadde reist og forkynt omtrent alle steder i landet Seres». (Kina.)
(42) I over sytten hundre år fortsatte den abyssinske kirken å helligholde lørdag
som hviledag, i harmoni med det ferde av Guds hellige bud.
Så tidlig som i det andre århundre, hadde den judeiske formen for kristendommen
i Syria, utdannet lærde som var berømte for sin kunnskap i Skriftene. I historien
er ofte arbeidet til Malchion ansett å være begynnelsen til den tidligste skolen i
Antiokia, men den egentlige lederen for dette arbeidet var Lucian, som kom fra
Edessa og var Malchion’s elev. Resultatet var, som alt indikert, en revidert gresk
tekst for både det nye og gamle testamentet. (43)
Både Lucian og Origenes arbeidet begge med å revidere bibelmanuskriptene,
men Lucian benyttet andre grunntekster enn Origenes. Både Erasmus og Lucian
avviste manuskriptene som Origenes bygget på. (44) Lucian vant over Origenes i
hele Østen. Bibelen som ble produsert av den syriske skolen, «Textus Receptus»,
skjøv vekk alle andre oversettelser i Østkirkene. Det er denne kilden som er
fundamentet for «Te Authorized Version». (45)
Før sin død ble Lucian anerkjent av alle kristne for å være ortodoks hva angår
holdning til Bibelen. Han var en fundamentalist i ordets egentlige betydning, ved
at han lot Skriften være fundamentet for tro og lære. Femten hundre år senere
ble han altså anklaget av den katolske kardinal Newman for å være judaist, fordi
han aksepterte innholdet i Guds hellige lov.
Vi skal nå se på det teologiske fundamentet som preget kristenheten på Lucians
tid, og samtidig gi en oppsummering av denne teologens bidrag til det sanne
evangeliets forkynnelse.
(1) Teologi.
Skolen i Antiokia, etablert av Lucian, utviklet en teologi om var så solid og
bibeltro, at den overlevde selv om pavekirken brukte all sin makt for å ødelegge
den. Romerkirken utviklet også et teologisk system som både «menigheten i
ødemarken» og reformasjonen utfordret og dokumenterte ubibelsk.
(2) Kvalitet i stedet for kvantitet.
Antiokias teologiske system spredte seg fra England til Kina og fra datidens
Turkestand til Etiopia, men pavekirkens teologi var også dominerende. Det burde
være unødvendig å nevne at også denne teologien ble spedt i verden, men det
er aldri slik, verken da eller nå, at fl ertallet i seg selv bekrefter objektiv sannhet.
(3) En ekte Bibel.
Lucian og hans skole produserte en komplett Bibel, fra 1. Mosebok til Johannes
Åpenbaring. Kjente forfattere som Jerome, Erasmus og Luther, og i det nittende
århundre personer som John Willian Burgon og Fenton John Anthony Hort,
enten de var venner eller opponenter, er alle enige om at Lucian var personen som
ga verden «Te Received Text», som ble reformasjonens Bibel. Alle menighetene
som ble resultatet av reformasjonen, både lutheranere, baptister, presbyterianere
og adventistene, adopterte Lucians nye testamente.
(4) Pavekirkens Bibel.
Pavemakten ga verden en ufullstendig Bibel. Selv om denne kirken inkluderte
bøken fra 1. Mosebok til Åpenbaringsboken, inkluderte den syv andre bøker som
ikke ble akseptert av de fl este Bibelforskere som Guds åpenbaring.
I pavekirkens latinske Vulgata ble det inkludert en tolkning av det nye testamentet
hvor flere vers i Bibelen var blitt radikalt endret fra samme tekst i Lucians Bibel.
Vulgata likestilte vedtakene fra den katolske kirkes konsiler, kirkemøter og pavens
mange bulletiner med innholdet i den originale Bibelen. Denne kirkemakten
plasserer sin egen kirke over Guds Ord, som kardinal Gibbon hevder: «Skriften
alene inneholder ikke all den sannhet som en kristen er forpliktet til å tro». (46)
(5) Sanne eller falske manuskripter.
Bibelteksten som Lucian ga verden var ren og korrekt. (47) Selv hans opponenter
innrømmet at det ikke er noe gresk nye testamente eldre enn Lucians, og at
hans oversettelse harmonerer med alle de kjente greske manuskriptene. (48) Den
katolske utgaven derimot, som Jerome er opphavet til, er full av feil. En rekke
feil er dokumentert av både katolske og ikke-katolske forskere. Mange ærlige
katolikker innrømmer da også at Jerome var en argumenterende teolog og at han
helt klart tillot fordommer å styre sin oversettelse. (49)
(6) Holdning til Guds lov.
Antiokias teologi hevdet at vi mennesker er bundet av innholdet i Guds hellige
bud. Pavemaktens teologi tillater kirken å endre budene.
(7) Kristi stedfortredende gjerning.
Lucians og Antiokias teologi lærer frelse fra synd ved Kristi stedfortredende død
på korset. Pavekirken lærer ikke, verken før eller nå, at frelsen er fra synd gjennom
Kristi stedfortredende død på korset. Den katolske Encyclopedia lærer at det
stedfortredende elementet i Kristi gjerning, ikke er et begrep som hører hjemme
i kirkens lære og heller ikke er en adekvat beskrivelse av Kristi midlertjeneste. (50)
(8) Sabbaten.
De fl este menighetene både i Syria og i Østen generelt, fortsatte å helligholde
lørdag, sabbaten i det ferde bud, slik Jesus og disiplene gjorde. Derfor ble medlemmene i disse menighetene stigmatiserte og kalt judaister. Pavemakten har alltid
arbeidet for å fremme søndagshelligholdelse som alternativ til Guds sabbat. I år
603 erklærte pave Gregory: «Når antikrist kommer vil han helligholde lørdag
som sabbat». (51)
Ingen union mellom kirken og staten.
Menighetsorganisasjonen som ble utviklet av apostlene og stort sett videreført
av den syriske kirken, var enkel og evangelisk. Den forkastet enhver form for
samarbeid mellom stat og kirke. Kirkeorganisasjonen som pavemakten utviklet,
er hierarkisk, og gjennom hele den kristne tidsperioden har den støttet en union
mellom kirken og statsmakten.
Lucian døde før keiser Konstantin hadde rukket å gjennomføre en forening
mellom kirken og staten. Lucians teologi og undervisning fortsatte å plage den
kristendommen keiserriket hadde favorisert, men arven etter hans arbeid ble
akseptert av menigheten i ødemarken. Så sent som i det femtende århundre,
utviste katolske geistlige et hat mot gresk kunnskap, (52) men informasjon om
det greske språket ble videreført av menigheten i ødemarken, enten det var i
Nord-Italia, i Syria, blant kelterne eller i Orienten. Alle steder hvor den sanne
apostelmenighetens tro dominerte, ble det nye testamentets lære formidlet gjennom
Lucians bibeloversettelse. Situasjonen som er beskrevet, fortsatte inntil reformasjonen og Luther satte
fokus på alternativet til katolsk lære. Pavekirken fkk stadig større makt og ble
mer dominerende. Menighetene som valgte å ha en lære som var sann til det
nye testamentets kristendom, ble trygg på sitt fundament ved å følge Lucians
ledelse. Til slutt, når den store reformasjonen begynte, var det igjen det syriske
nye testamente som ble fundamentet for den reformerte kirken.
Som motpol til denne situasjonen, vet vi at Trentkonsilet, det første verdensomspennende katolske kirkemøtet etter at reformasjonen hadde begynt, forbannet
Lucians tekst og insisterte på Jeromes Vulgata. Det er sant at reformasjonen
ikke avviste alle de ubibelske dogmene som pavemakten forfektet. Det gjelder
blant annet den katolske kirkens fokus på foreningen mellom stat og kirke,
frelse ved etterfølgelse av riter og seremonier, og den hierarkiske organisasjonen.
Protestantismens reformer skulle ha fortsatt inntil den doktrinære renheten til
menigheten i ødemarken var gjenopprettet.
Ved sitt liv og opposisjon mot Alexandrias falske teologi, viste Lucian at han aldri
aksepterte noe treenighetsdogme som ødelegger de kristnes moralske forpliktelse
til å lyde de ti bud, og han forkastet enhver lære som opphøyet kirkemaktens
tradisjoner over Bibelens inspirasjon. Han avviste også alle autoriteter som forsøkte
å dele de ti bud inn i noen moralske bud og noen seremonielle. (Oversetternes
anmerkning: Denne fktive inndelingen er ene og alene konstruert for å kunne
forkaste gyldigheten av det ferde bud som lærer at lørdag er Herrens sabbat.)
Lucian er en person som ikke trenger at en skulptur hedrer hans minne. Hans
Bibelutgave, «Den mottatte tekst», som har endret liv gjennom mange hundre år,
er det beste monument noen kan få. Et annet minnesmerke er den enestående innflytelsen som Østkirken har hatt på menneskers tanker og liv. I denne menighetens
historie, kan vi se Guds hånd, som bygger et sikkert fundament som også skal
være innholdet i forkynnelsen til endetidens levning av menigheten i ødemarken.
____________________________________________________
Kilder:
(1) Duchesne, Early History of the Christian Church, vol. 1, p. 362. (2) Rawlinson, Te
Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World vol. 3, ch. 4, p. 283. (3) Schaff,
History of the Christian Church, vol. 2, p. 720. (4) Mosheim, Commentaries, cent. 2,
vol. 1, p. 341. (5) See the author’s discussion in Chapter 9. (6) See later on this same
chapter. (7) Ayer, A Source Book for Ancient Church History, p. 227. (8) Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 47, par. 1. (9) Bull, Defence of the Nicene Faith,
vol. 1, pp. 344-351.
(10) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, also Te New International Encyclopedia,
art. “Manichaeism” (11) Milman, Te History of Christianity, vol. 2, p. 270. See also
M’Clintock and Strong, Cyclopedia, and Te New International Encyclopedia, art.
“Manichaeism” (12) Shotwell and Loomis, Te See of Peter, p. 122. (13) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 1, cent. 3, pt. 2, ch. 3, pars. 5-10. (14) Gilly, Vigilantius
and His Times, p. 116. (15) Fisher, History of Christian Doctrines, p. 19. (16) Eusebius,
Ecclesiastical History, b. 5, ch. 28, found in Nicene and PostNicene Fathers. (17) Te
Catholic Encyclopedia, art. “Lucian.” (18) Nolan, Te Integrity of the Greek Vulgate, p.
72. (19) Killen, Te Old Catholic Church, p. 153; Jacobus, Roman Catholic and Protestant Bibles Compared, p. 4. (20) Mosheim, Commentaries, cent. 2, vol. 1, p. 341.
(21) Walker, A History of the Christian Church, p. 106. (22) Sozomen, Ecclesiastical
History, b. 3, ch. 5, found in Nicene and PostNicene Fathers. (23) Tertullian, Te Chaplet or De Corona, chapter 4. (24) Buckley, Canons and Decrees of the Council of Trent,
pp. 17, 18. (25) Gibbons, Te Faith of Our Fathers, pp. 111, 112, 63d ed.; p. 86, 76th
ed. (26) Schaff , History of the Christian Church, vol. 2, Second Period, par. 196, pp.
822-824. (27) Te Catholic Encyclopedia, art. “Commandments of God.” (28) Cox, Te
Literature of the Sabbath Question, vol. 1, pp. 370, 371. (29) Ibid. vol. 1, pp. 128, 129.
(30) Newman, Te Arians of the Fourth Century, pp. 10, 11, 14, 27. (31) Cadman, Te
T ree Religious Leaders of Oxford, pp. 479, 481.
(32) Jacobus, Roman Catholic and Protestant Bibles Compared, p. 280. (33) Newman,
T e Arians of the Fourth Century, pp. 7-11. (34) Te Catholic Encyclopedia, art. “Calendar.” (35) Cox, T e Literature of the Sabbath Question, vol. 1, p. 334. (36) Socrates,
Ecclesiastical History, b. 5, ch. 22, found in Nicene and PostNicene Fathers. (379
Sozomen, Ecclesiastical History, b. 7, ch. 19, found in Nicene and PostNicene Fathers.
448
(38) Council of Laodicea, Canon 29, Scribner’s Nicene and Post-Nicene Fathers, 2d
Series, vol. 14, p. 148. (39) See Augustine, Ambrose, Chrysostom, Gregory of Nyssa,
Asterius, Gregory of Caesarea, Origen, Cassian, etc. (40) O’Leary, Te Syriac Church
and Fathers, p. 27. (41) O’Leary, Te Syriac Church and Fathers, p. 28. (42) Ambrose,
De Moribus, Brachmanorium Opera Omnia, found in Migne, Patrologia Latina, vol.
17, pp. 1131, 1132. (43) O’Leary, Te Syriac Church and Fathers, p. 44. (44) Nolan,
Te Integrity of the Greek Vulgate, pp. 413-416. (45) O’Leary, Te Syriac Church and
Fathers, p. 49 (46) Gibbons, Te Faith of our Fathers, p. 111, 63d ed.; p. 86, 76th ed. (47)
Nolan, Te Integrity of the Greek Vulgate, pp. 125, 126. (48) On the Revisers and the
Greek Text, pp. 11, 12. (49) Jacobus, Roman Catholic and Protestant Bibles Compared,
p. 42. (50) Te Catholic Encyclopedia, art. “Mediator.” J. E. Canavan, in Te Mystery of
the Incarnation, p. 19, says: “Te common Catholic theory is that Christ redeemed us,
not by standing in our place, not by substituting Himself for us, but by offering to God
a work which pleased Him far more than sin displeased Him.” See also M’Clintock and
Strong, Cyclopedia, art. “Christology.” (51) Epistles of Gregory I, b. 13, epistle 1, found
in Nicene and Post-Nicene Fathers. (52) Fitzpatrick, Ireland and the Foundations of
Europe, p. 161; Draper, History of the Intellectual Development of Europe, p. 469.
