Etter tilbakekomsten fra fangenskapet som Cyrus autoriserte straks etter at
Babylon var tatt, begynner tiden for den gradvise opplysningen av den hedenske
verden, som var påvirket av de jødisk troende som var spredt blant dem. (l)
Navnet Adam står fram som en meget spesiell person i Øst-Kina. Da han var leder
for den assyriske kirken i Kina, ble et minnesmerke i marmor reist i landet, som
en ære til Gud for den enestående fremgangen som denne apostelkirken hadde
hatt. Det fant sted i år 781. Helt fra tiden da dette monumentet ble funnet og
gravd fram i 1625, har det vært betraktet som et av de mest berømte minnene
fra den tidlige kirkehistorien. Hendelsene som ledet til at dette minnesmerket
ble reist, og historien som inskripsjonene åpenbarer, forteller noe om hvordan
de tidligste misjonærene nådde det ferne Østen med evangeliet. Når Guds Ånd
påvirket Adam, lederen av den assyriske kirken i Kina, og hans medarbeidere, til
å reise dette minnesmerket, hadde det nye testamentets kristendom allerede gjort
et stort arbeid i landet.
Det faktum at disse misjonærene hadde frihet til å sette opp dette minnesmerket
i imperiets hjerte, mens Karl den Stores far, (oversetternes anmerkning: Pipin den
yngre eller lille, 751-768), var opptatt med å ødelegge den keltiske kirken, viser
at det var religiøs frihet i Orienten. Det dokumenterer også at Østkirken var så
stor og innfl ytelsesrik, at den ble tillatt å lage denne markeringen. Det indikerer
videre hvilken anerkjent statsmann Adam var, og den styrke han demonstrerte i
år 781 blant kineserne, japanerne og i det arabiske imperiet.
La følgende informasjon bekrefte denne påstanden. Adam var nær venn av den kinesiske keiseren som
ga befalingen om at det omtalte minnesmerket skulle bli reist. Han hadde også vennskap med hertug
Kuo-Tzu, som var den mektige generalen og statssekretæren som nedkjempet det farlige angrepet fra
Tibet. I Adams omgangskrets var også dr. Issu, en assyrisk kirkeleder, som hadde blitt overøst med statens utmerkelser for sitt enestående
arbeid. Han pleiet også vennskap med Kobo Daishi, som vel regnes som det største intellekt i japansk historie. Også sjefen for det arabiske
rettssystemet, var blant hans omgangsvenner. (2)
Det var altså i 1625 at dette enestående minnesmerket ble gravd fram nær byen
Changan, som lenge bar navnet Sian eller Sianfu. I senere tid fkk byen tilbake sitt
gamle navn Changan. Denne byen var en av de mest kjente hovedstedene i verden
da dette minnesmerket ble satt opp. Byen er lokalisert omtrent 2400 kilometer
inne i landet. På denne tiden var det Tang dynastiet som regjerte. Historikere
anser at Tang herskerne sto for den mest liberale og progressive tiden av alle de
kinesiske dynastiene. Changan var allerede en kjent by to tusen år før Kristus, og ble da kalt «byen med de mange vann». (3) Denne byens historie er faktisk
historien om det kinesiske folk, og dens sivilisasjon påvirket all landene omkring.
Et eksempel er byen Kyoto, den gamle hovedstaden i Japan, som er bygd etter den
same plan som Changan. G.B. Sansom, i sitt store verk om Nipponese, gir oss en
glimrende beskrivelse av Changan fra denne tiden. Når vi kjenner til hvordan Japan
ble påvirket av Kina, er det mange forfattere som skriver at det var sivilisasjonen
i Tang-perioden som infl uerte Japan, og samtidig ga videre en nasjon som var
sterkt påvirket av den kristne kirken i Øst. Rent politisk var vel Kina på dette
tidspunkt et av de sterkeste, mest avanserte og best administrerte land i verden.
Når det gjaldt de materialistiske sidene av livet, var Kina langt bedre utviklet enn
Japan. Det kinesiske imperiets grenser nådde fra Persia til det kaspiske hav, like til
altai-fellene. Kina hadde gode og solide handelsforbindelser med folket i Annam,
Tibet, hele Tarim bassenget, India, Tyrkia, Persia og med Araberne.
Mennesker fra mange nasjoner var å fnne blant Kinas høytstående personer, noe
som åpnet for kulturell påvirkning og handel. Samtidig fkk nye ideer innpass og
farget både kunst og tenkemåte. Persisk og gresk innfl ytelse kan som eksempel
ses i kinesiske skulpturer og malerier fra Tang perioden.
Helt siden Wei-keisernes tid, hadde det vært vennlige relasjoner mellom Kina
og Persia. Et zoroaster-tempel ble bygget i Changan i 621. Dette er noe av bakgrunnen som la et sosialt fundament da de første misjonærene dukket opp. Det
som imponerte dem mer enn den kinesiske kulturens kvalitet og bredde, var de
heroiske dimensjonene i dette folkets tenkemåte. Alt var stort og mektig. Når Sui
keiseren skulle bygge en hovedstad, ble to millioner menn satt i arbeid. Flåten
av båter på «den gule elven», ble trukket av 80.000 menn. Karavanene knyttet
til keiserens reiser, var 482 kilometer i lengde. Han hadde 3000 medhustruer og
når han beordret en rapport om rikets tilstand, var den på 17.000 kapitler. For
de japanske misjonærene måtte all denne gigantomanien vært overveldende. (4)
Det alt nevnte steinmonumentet står nå i Pei Lin, i den vestlige delen av Changan. (5)
Det var satt opp med ordre fra imperiets ledere, for å minnes hvordan kristendommen
ble brakt til Kina. Det var bare tilfeldig at monumentet ble gravd opp i 1625, etter å
ha vært begravd i nesten tusen år. I dag regnes betydningen av dette monument på
samme nivå som den berømte Rosetta-steinen i Egypt og Behistun inskripsjonene i
Persia. På steinen er det inngravert 1.900 kinesiske ord, 50 ord på syriac-språket, men
også 70 personnavn på det ofsielle språket for de første kristne som kom til landet
og for den assyriske kirken. (6) Dette steinmonumentet er en god dokumentasjon på
den tidlige kristne innflytelsen i Kina, og funnet har vært gjenstand for stor interesse
hos kirkehistorikere over hele verden. (7) Mange bøker og avhandlinger er skrevet
om funnet. Størrelsen på sivilisasjonen på den tiden i Asia og Østen, kan vi se i de
følgende notater fra en kjent forsker og forfatter:
«Med ære og festivitas kom Kao-Tsung og hans keiserinne tilbake fra Kina i
645. De hadde vært på reise sammen med prins Huen Tsang, og returnerte etter
en seksten år lang pilegrimsreise, på over 160.000 kilometer. Målet hadde vært
Fo-de-fang, det hellige landet India, i en søken etter den verdifulle sutras og «den
sanne og gode lov». Over alt blant stammene i Sentral-Asia, fant de den høyeste
grad av sivilisasjon og religiøs innlevelse. (8)
Hsuen Tsang begynte sin forskningsreise like etter at Columbanus hadde avsluttet
sitt enestående arbeid. Den keltiske Columbanus hadde sin Bibel med seg på sine
reiser mot Øst, mens Hsuan Tsang reiste mot Vest fra Kina for å fnne Buddhas
skrifter i India.
Mange som har skrevet om det store steinmonumentet, kaller det et nestoriansk
monument. Ordet «nestorian» er ikke funnet noe sted på minnesteinen.
Inskripsjonene har ingen, verken direkte eller indirekte, referanse til Nestorius
eller Nestorianere. Teksten på steinen gir uttrykkelig anerkjennelse til Østkirken,
ved både å gi navnet og datoen til patriarken i Bagdad i Persia, som på den tiden
var lederen for den store Østkirken.
Dette er noe av teksten på steinen, oversatt fra syriac-språket (oversetternes anmerkning: Syriac
er et arameisk språk). «I dagene til våre fedres far, min Herre Hananisho, Katholicos, Patriarken, i
året ett tusen og nittito i gresk tidsregning. (9) Tittelen øverst på monumentet, inngravert med 9
kinesiske tegn, blir oversatt i Saeki’s bok med: «Et monument for å minnes utbredelsen av Ta-Chin
Luminous religionen i kongeriket.» Forfatteren skriver at «Ta-Chin» var det kinesiske navnet på Juda og «Luminous religion»
(den opplyste religionen), som var deres navn på kristendommen. På tidspunktet da dette monumentet ble reist i Kina, var det tre store
imperier som hersket i verden. I vest hadde paven (på første juledag i år 800), kronet Karl den Store,
som leder for det nyetablerte «hellige» romerske imperiet. I det ferne Østen fnner vi den kinesiske verden, av mange ansett som
det største og mektigste av alle riker, styrt av Tang dynastiet. Mellom dem lå det
arabiske riket, hvor den mest berømte og mektigste keiseren var Harun-al-Rashid.
Det var mange årsaker til at det var god kontakt mellom Persia og Kina på den
tiden. De fl este av nasjonene som lå mellom dem hadde mange innbyggere. Det
var vanlig å reise, hovedveiene var godt vedlikeholdt og det var mange reisemåter
med hestevogner og karavaner. Samtidig var det en rekke gjestehus hvor turister
og handelsreisende ble tatt godt vare på. (10)
Det skulle gå mange hundre år før mongolene og herjingene til Timur Lenk la disse
landene øde. (Oversetternes anmerkning: Timur Lenk var en Tartar som erobret
både syd- og vest Asia mellom 1369-1405). Befolkningen var stor nok til å holde
unna all flygesanden som senere rett og slett begravde mange byer. Buddhistene i
Kina var hele tiden på reise vestover, spesielt til India for fnne eldre ideologiske
skrifter. (11) Det er mange indikasjoner på at Kinas herskere var tolerante mot
eller uinteresserte i ulike trossystemer, slik at døren var åpen for nye religioner.
Forfalsket Konfucius Daniels religion?
Omkring fem hundre år før kristen tid, ble det mye uro i Indo-Arian området.
Når Buddha sto fram i India, hadde grekerne sin ideologi knyttet til Pythagoras,
perserne hadde Zoroaster og kineserne hadde sin Konfucius. (12) Det har vært
nevnt et annet sted i denne boka, at innen hundre år etter profeten Daniels død,
florerte zoroaster-religionen i Persia, buddhismen vokste fram i India og konfucianismen begynte i Kina. (13) Fra Pythagoras, som trolig var elev av Zoroaster,
hadde flosof blitt det helt store i Grekenland. I følge årstallene som vanligvis
blir nevnt for Daniel og Konfcius, var grunnleggeren av konfucianismen ca. 14
år da den store Bibelske profeten døde.
Det er en eiendommelig likhet mellom deler av flosofen til Pythagoras og den
til Konfucius. En uttalelse fra en kjent forfatter viser den nære relasjonen mellom
buddhisme og konfucianismen. Det er rapportert at da en kjent kinesisk flosof ble
spurt om han var en buddhist prest, pekte han på sin taoist kappe. Når de spurte
om han var en taoist, pekte han på sine konfucianske sko og da han til slutt ble
spurt om han var en konfucianist, pekte han på sitt buddhaskjerf. (14)
Når jødene ble spredt til mange nasjoner, ble også de spesielle profetiene fra
Daniels bok fortalt, hvor de enn slo seg ned. Disse profetiene ledet mange til å se
fram til ham som ville restaurere det tapte. Vismennene som reiste fra Østen for å
tilbe Frelseren, er bare et av fl ere eksempler på at mange var opptatt av den lovede
befrieren. Suetonius og Tacitus, som var romerske historieskrivere i det første
århundre etter Kristus, vitner om den globale forventningen som rådde vedrørende
en kommende Messias. Buddhas profetier om den kommende åndelige herskeren,
er en annen indikasjon. Buddha sa: «Fem hundre år etter min død, vil en profet oppstå som vil bygge sin
undervisning på grunnmuren til alle Buddhaer. Når han kommer, tro på ham, og du
vil motta en uvurderlig velsignelse». (15) Det er også rapportert at Konfucius, grunnleggeren av
Kinas nasjonalreligion, i det sjette århundre før Kristus, sa at en hellig mann skal bli født
i vest og han skal gjenreise i Kina den tapte kunnskap om den hellige «tripod».
(Oversetternes anmerkning: Også benyttet om den hellige pakt eller ark.) (16) Det
er lite trolig at den kinesiske keiseren, omgitt av de best utdannede tenkere på den
tiden, tok den overraskende beslutningen om å tillate Adam å bygge den berømte
steinen som et monument, ene og alene fordi han satte pris på undervisningen til
de kristne misjonærene på hans samtid.
Både keiseren og hans dyktige akademikere, kjente godt til historien om Østkirken.
Kineserne var ikke uvitende om kristendommens utbredelse blant nasjonene i
Sentral-Asia. Det er heller ikke uten grunn at mange kommentatorer hevder at
Kina er inkludert i den kjente profetien hos Jesaja, som ser fram til mottakere av
evangeliet som kommer fra landet Sinear. Det er forskere som mener at de første
kinesiske kolonistene som slo seg ned på vestsiden av den gule flod, kom fra slettene
ved Eufrat elven. (17) Det er meget sannsynlig at informasjon fra bibelhistorien
var kjent i Orienten fra de tidligste tider, siden det var mange som reiste fram og
tilbake mellom Persia og Kina. På samme måte som Moses ledet Israelittene ut av
Egypt, slik var det mange fra Tigris og Eufratdalene, som kan ha reist den lange
veien gjennom Turkestan til Wei-elven i nordvestlige Kina. Med seg kunne de hatt
mange inntrykk fra sivilisasjonen i dette området. (18) Fra slettene ved Babylon
er det antatt at de hadde med seg både religiøse og astronomiske observasjoner
som de delte med mennesker i Kina, inkludert kunnskap om den ære som var
knyttet til den ukentlige syklus på syv dager. (19)
Hvor tidlig og hvor mye innfl ytelse jødene, (som mer enn en gang ble ført i
landflyktighet til Østen), hadde i Kina før den kristne tid, kan indikeres av de
følgende uttalelsene: «Mange av Israelittene som Gud spredte blant nasjonene, ved
det assyriske og babylonske fangenskapet, fant etter hvert sin vei til Kina og noen
ble gitt (sier den berømt historikeren, Pere Gaubil), viktige militære posisjoner.
Noen ble lokale guvernører, statsråder og lærde professorer. Pere Gaubil skriver
også at det var mange jøder i Kina i perioden 481-221 f. Kr. (20), derfor vet vi at
på profeten Daniels tid, var Kina i kontakt med det gamle testamentets religion.
I følge boken «Vår og Høst» som Konfucius selv skrev, omtaler han «de hvite
utlendingene». Saeki tror dette kan være mennesker fra slettene ved Mesopotamia.
Det tidlige og kraftige Han dynastiet, (206 f.Kr. til 9. e.Kr.), førte sine erobringer
både vestover og til de Babylonske slettene. (21) Det vi studerte i et av de tidligere
kapitlene, omhandlet apostelen T omas i India, og den gamle tradisjonen som sier
at da han hadde grunnlagt kristendommen på Hindu halvøya, tok han evangeliet
til landet ved den gule flod. (22)
Apostelen Paulus skrev at på hans tid var evangeliet brakt til hele verden.
(Oversetternes anmerkning: «For også til dere er evangeliet kommet, som det er
i hele verden, og det bærer frukt og vokser», Kol. 1:6). Vi kan også se hvor sterkt
evangeliet sto i Kina, fra uttalelsene til den før-Nikenske kirkefaren Amobius, som
skrev på 300 tallet e. Kr., at Kina var et av de orientalske landene hvor kristentroen
var godt etablert. (23) Vi kan også merke oss at Isak, patriarken i den assyriske
kirken, ordinerte en administrator for Kina i år 411. En slik koordinator var vanligvis overhode for fra seks til åtte lokale kirkeledere, som igjen var ansvarlige for mange prester hver. Vi må anta at for å kunne ha hatt en så stor vekst og utbredelse,
måtte den kristne menigheten ha blitt plantet i Kina på et tidlig tidspunkt.
Hvis vi går tilbake til diskusjonen om at det gamle testamentets undervisning må
ha vært til stede i Kina lenge før Kristi tid, kan vi forstå at kunnskap om det gamle
testamentet ikke bare kom til Kina fra India, men også fra Turkestan. I løpet av
perioden hvor de hedenske religionene begynte å forfalske og kopiere det gamle
testamentet, erobret kong Darius Bactria.
Dette meget rike kongedømmet lå mellom den nordøstlige del av Persia og Oxus
elven, og er sagt å ha hatt over tusen byer. (24) Darius presset sine erobringer
helt til den berømte byen Khotan i Turkestan. (25) Dette var en sentral by for
handel mellom Kina og Bactria. Mellom Khotan og Kina lå en mengde byer
som senere ble begravd av flygesanden som dekket områdene øst i Turkestan. En
kinesisk forfatter skrev at der det i oldtiden myldret av byer, er det nå bare ørken
å se. Alt er begravd i sanden. (26) Disse byene begynte ikke å forsvinne før flere
hundre år etter kristen tid. (27) I Turkestan var veien til Kina omgitt av en rekke
byer, og veien hadde så mange reisende at ingen behøvde å lete etter noen å reise
sammen med. Veiene på den tiden var i så god stand, at reisen fra Khotan til
Kina ikke tok mer enn 14 dager. (28) Det er tydelig at beretningen om en ny og
framskridende religion i Vest, lett ville spre seg østover, siden de reisende kunne
informere hverandre.
Revolusjonen som Konfucius forårsaket, med tanke på de mange generasjoner som
ble påvirket av den, kan regnes som en av de største revolusjoner i historien. I over
to tusen år, hadde konfucianismen tak på det kinesiske folk. Konfucius var selv
en meget lærd mann og han hadde god kjennskap til det som skjedde rundt om i
verden på sin tid, ikke minst på grunn av alle de reisende. Han var uten tvil både
dyktig og vis nok til å hindre at hans religion ble en kopi av eller en konkurranse
til judaismen, zoroastrianismen eller buddhismen.
Mange forskere regner med at Konfucius kjente til effekten og utbredelsen av de
tre nevnte religionene, og intelligent som han var, så han muligheten for å skape
en lignende ideologi for Kina. Ha i tanke hvor stor reform som kom til judaismen
på Daniels tid, og hvordan mange nasjoner hentet visdom og kunnskap fra det
gamle testamentet. George Rawlinson, en historiker med gamle sivilisasjoner som
spesialområde, skriver: «Parallelt med tilbakegangen for avgudsreligionene, ser vi
veksten av den rene og åndelige monoteismen, tuftet på den jødiske tro.
Det samme ideologiske oppgjøret som la den hedenske babylonske religionen
i støvet, rammet også andre religioner med flerguderi. Tilbakekomsten fra
fangenskapet, som Cyrus ga befaling om etter at Babylon var erobret, framstår som
et begynnerpunkt til en gradvis opplysning av den hedenske verden. (Oversetternes
anmerkning: Ordet som er gitt betydningen «hedninger» i norske og engelske
Bibler, er feil oversatt, og betyr bare «andre» eller «fremmede folkeslag»). Årsaken
var påvirkningen som jødene hadde hatt alle steder hvor de hadde vært spredt.
Innflytelsen av jødiske tro og praksis er å spore en rekke steder. (29)
Selv om disse tre religionsskaperne, Zoroaster, Buddha og Konfucius, var villige
til å låne ideer fra ideologier før sin tid, ønsket de sitt eget trossystem, og valgte å
styre klar av anklagene om bare å ha kopiert andre. Det er tilstrekkelig grunnlag
i læren til Konfucius til å se at han, på samme måte som Buddha og Zoroaster,
var påvirket av det nye lyset som skinte fra Vest og som de innlemmet i sitt eget
system. Vi fnner i deres religioner mange prinsipper som har sine røtter i det
gamle testamentet i Bibelen. Den fundamentale og grunnleggende sannheten om
kun ett vesen som er den store Gud, hadde tydeligvis gjort så stort inntrykk på de
tre religionsstifterne, at de alle innlemmet en overordnet Gud i sitt trossystem.
Å ferne alle mindre guder til fordel for bare en eneste Gud, over alt og alle,
slik det gamle testamentet hadde lært i mange hundre år, ble tatt godt imot
av massene. Flere observasjoner kan nevnes som indikasjoner på at læren i det
gamle testamentet var godt kjent i det ferne Østen. Det gjelder kunnskapen om skapelsens syv-dagers uke, som fnnes over alt i Orienten og har vevd seg inn i folks liv og tradisjoner. Når han omtaler den store innflytelsen det gamle testamentets
tilbedelse hadde i dette området, skriver Tomas M’Clatchie: «I følge Zend-Avesta,
skapte gud Ormuzd (Adam eller Noah som er guddommeliggjort), i løpet av seks
ulike perioder. Tilsammen varte skapelsesprosessen i ett år. Mennesket, som en
tilpasset kopi av 1. Mosebok, sies å bli skapt i den sjette perioden.
Også Etruriene har med i sin troslære noen av de samme tilpasningene, og hevder
at Gud (Adam eller Noah) skapte verden i løpet av 6000 år, og at mennesket ble
skapt i et sjette årtusen. Eusebius nevner at mange av de gamle poetene fra denne
tiden, hyllet den sjuende ukedagen som spesiell og hellig. Det samme gjør Hesiod,
Homer, (niende og åttende århundre f.Kr.), Callimachus og Linus.
Porphyry skriver i sine verker at phenicians (fønikerne), satte til side en dag av
syv til sin gud Cronus (for dem betød det Adam gjenskapt i Noah). Aulus Gelius
nevner at fl ere av de hedenske flosofene pleide å gå til templet på den sjuende
dagen. Lucian skriver at den sjuende dag ble regnet som helligdag. De gamle
araberne helligholdt sabbaten lenge før Muhammeds tid og tradisjonene med å
dele uken inn i syv dager, er å fnne både i India og Egypt, men også hos kelterne,
sclavenians, grekerne og romerne.
Josephus skriver at det ikke er noen by i Grekenland, hos barbarene eller i noen
nasjon, som ikke har tradisjonen med å hvile på den sjuende ukedagen. Don Cassius
antar at den globale tradisjonen med å inndele tiden i uker, kom fra egypterne,
men han burde ha skrevet at denne skikken kom fra dem som levde før egypterne
og som var opphavet til alle mennesker. Teophilus fra Antioch skriver at det er
en udiskutabel sannhet at den sjuende-dag ble ansett hellig, og Philo erklærer at
den sjuende dagen var en hellig festdag, ikke bare for noen land og byer, men for
hele universet. (30) Alt dette viser hvilken sterk innfl ytelse det gamle testamentet
hadde, ikke bare på Europa, men også i Orienten. Vi har allerede sett at mange
jøder bodde i Kina etter år 400 f.Kr. «Gjennom alle århundrene», skriver en
historiker når han skildrer jødenes liv i Kina, «helligholdt de sabbaten like nøye
som jøder gjør i Europa». (31)
Hvis helligholdelse av sabbaten var en skikk blant innbyggerne i Chaldea, som det
regnes at kineserne kom fra, er det også rimelig at denne dagen ble helligholdt i det
gamle Kina. En uttalelse fra Konfucius, skrevet omkring 500 f.Kr. er: «På denne
spesielle dagen (sabbaten) lukket den gamle kongen portene, handelsmennene
reiste ikke og prinsene inspiserte ikke sine eiendommer.» (32) Charles de Harlez
skriver omtrent det samme, og legger til: «Det var for dem en hviledag». (33) Det
ser ut til å bekrefte at Konfucius var direkte eller indirekte infl uert av innholdet i
det gamle testamentet i Bibelen og spesielt av skriftene til profeten Daniel.
Kristendommens tidlige vekst i Kina.
På tiden da den alt omtalte minnesteinen ble reist opp, hadde misjonærene fra
Adams tro spredt evangeliet gjennom hele sentral Asia, og allerede reist opp mange
kirker i Kina. Hvor langt disse evangelistene hadde spredt kunnskapen om Adams
morsmål, syriac-språket, kommer fram når Ernest Renan skriver: «Det er tydelig
at dette språket spilte en stor rolle i Asia fra det tredje til det niende århundre i
vår tidsregning, etter at det var blitt språket for den kristne forkynnelsen. Som
gresk var for Hellas, latin var for Vesten, ble syriac språket for de kristne i hele
det øvre Asia. (34)
Selv i dag er det i flere land, tusenvis av kristne som har sine ideologiske røtter
fra Assyria og som benytter syriac-språket på sine samlinger. Politiske, sosiale og
kommersielle relasjoner mellom Kina og vestlige nasjoner, var etablerte mange
hundre år før folket i hovedstaten valgte å reise steinmonumentet til minne om
Adams folk og lære.
Om lag 120 år før Kristus, sendte kineserne en ofsiell delegasjon på en ekspedisjon
for å studere kongerikene i Vest og for å bringe hilsninger til folket og deres ledere.
Da delegasjonen returnerte, informerte de om at de reiste gjennom Bactria, Parthia
og TaChin (som er Palestina og ifølge det berømte steinmonumentet, landet til
Adams religion). To hundre år senere, på apostlenes dager, ledet en kinesisk general
et regiment gjennom Persia til kysten av det Kaspiske hav. (35)
En kinesisk rapport omtaler en ekspedisjon fra keiseren i Rom til imperiet i Kina
i år 168 e.Kr. og to ekspedisjoner til i løpet av det neste århundre. I rapporten blir
det hevdet at 62 land fra det vestlige området (kongeriker og provinser), sendte
ambassadører til Midt-riket i Østen. (36) Hvis kineserne reiste til vesten så mye
som disse rapportene indikerer, er det ikke merkelig at Saeki skriver: «Det ville
være underlig om de ivrige syriske kristne, fulle av misjonsglød, ikke fortsatte til
Kina etter å ha nådd Persia, mot slutten av det andre århundre». (37) En annen
skribent forteller at allerede i 508 var de kristne godt etablerte i Kina. (38) Derfor
har vi all grunn til å regne med at Adam og hans misjonærer var etablerte i Asia
mange hundre år før minnesteinen ble reist.
Troen til de tidlige kristne i Kina.
Mange dokumenter forteller om Østkirkens tro i Kina på Adams tid. Vi har
allerede nevnt profetien i Jesaia som forutsier omvendelse til den sanne tro fra
et land langt borte, ( Jes. 11:11.) Det er også vitnesbyrd som viser at jøder holdt viktige militære posisjoner og at de også ble lokale guvernører og statsråder og var lærde professorer. (39)
Disse gamle testamentets troende ville selvfølgelig undervise kineserne sannheten
om loven og profetene. Det er lett å legge merke til at den assyriske kirken
bevarte enhet i troen gjennom denne perioden, både i India, Tibet, Persia og Kina.
Menighetsmedlemmene som tilba i samsvar med læren forkynt av Østkirken,
var ikke bare i harmoni seg imellom, men også med hovedkvarteret i Persia.
Mange autoriteter har skrevet om denne kirkens apostoliske natur og misjonsiver.
Disse troende hevdet at de bare ville akseptere det som var undervist av Kristus,
profetene og apostlene. På en enkel måte, med få seremonier, utførte de mye
misjonsarbeid. Den posisjon Adam hadde, dokumenterer den godt fungerende
organisasjonen til Østkirken, og viser også den styrke og posisjon den hadde
i Kina. På steinmonumentet som allerede er omtalt, blir Adam kalt pastor og
Metropolitan (leder) av Kina. (40)
Denne ofsielle tittelen indikerer at kirkene som han ledet må ha hatt mange medlemmer og må ha vært store og sterke institusjoner. Inskripsjonene på minnesteinen åpenbarer også at Adam aksepterte «fedrenes far.» I Kina måtte Adam og hans
misjonærer kjempe mot utbredt polygami. De prøvde også å korrigere og undervise
mot den utbredte og skadelige tradisjonen med å binde føttene til småjenter. Den
kinesiske troen på de dødes ånder, noe som ledet til tilbedelse av forfedrene, gjorde
at de kristne misjonærene også måtte forholde seg til spiritisme, magi og astrologi.
De to språkene som utgjorde teksten på den berømte minnesteinen etter misjonærlederen Adam, syriac og kinesisk, kunne gi håp om at det kompliserte kinesiske
tegnspråket kanskje en gang ville endres til det mer moderne og utbredte alfabetiske
systemet, som også ble benyttet på det syriske språk.
Misjonæren Adam hadde tilgjengelig mye kristen litteratur. Saeki gir en detaljert
liste på 35 hele eller fragmenterte bøker som ble oppdaget så sent som i 1908 i en
hule i nord-vest Kina. Dette var bøker skrevet av de kristne for kinesiske lesere.
Blant bøkene var apostlenes troslære skrevet på kinesisk. Det var videre en bok om
Jesu inkarnasjon og en om korsets teologi, men også sanger, inkludert en vakker
dåpssalme. De hadde tydeligvis nok litteratur for en levende og aktiv menighet.
Fra Adam til de mongolske keiserne.
Tiden mellom Tang dynastiet på misjonæren Adams tid og til avslutningen av
den mongolske beseiringen, var om lag fem hundre år. I løpet av denne tiden
var det mye som dokumenterte utviklingen av Østkirken. Det var kvaliteten på
kirkens presteskap, liturgien de benyttet i sine gudstjenester, livet til medlemmene
og alle de sosiale aktivitetene som kirken var engasjert i og som var en service og
tjeneste til storsamfunnet.
Prestene som ledet kirken i Øst til seier, var gudhengivne og godt utdannede
menn. De måtte med visdom forholde seg til konfucianismen og taoismen i Kina,
religioner som hadde stor betydning for det kinesiske folket. Konfuicius selv fremmet polygami, (42) noe som ga misjonærene en utfordring i deres misjonsarbeid.
Konfucius var som tidligere nevnt, også spiritist. Han var blant annet overbevist
om at ånden til hertugen av Chou alltid fulgte ham. (43) Buddhistene var avgudsdyrkere og de tilba bl.a. bildet av Buddha. (44) Det er rapportert at det vanlige
folket var skremt av både deres lære og av de skremmende f gurene og statuene
som prydet templene. (45) De vektla også de verdslige nytelsene som ventet i
buddhismens paradis. Til tross for disse hedenske religionenes sterke nærvær,
vokste den assyriske kirken. Den opprinnelige buddhismen i Kina var på mange
måter nådeløs og hadde ingen frelser eller kjærlig Gud. Inntil den etter hvert
kopierte flere ideer fra kristendommens lære om forsoningen, var det mange, selv
i Kina, som opplevde denne religionen avskyelig.
Det var midt i dette åndelige mørke at Adam og hans misjonærer utdannet et
presteskap som var det mest opplyste på den tiden. Vedrørende undervisningen
til disse kristne, er det følgende skrevet på det kinesiske steinmonumentet. «I
året 1092 av grekernes tidsregning, møtte presten Yesbuzid og erkebiskopen av
Kumdan, fra den kongelige byen, sønn av presten Milis, fra byen Tehuristan, og
de reiste dette monumentet, hvorpå er nedskrevet loven fra Ham, vår Frelser, som
ble forkynt av våre forfedre til lederne i Kina». (46)
Ingen må imidlertid tro at kirkens vekst var lettvint. De møtte noen steder bitter
motgang. Da en av Tang keiserne døde, ble tronen i to kortere perioder tatt over
av herskere som hadde begrenset erfaring og visdom. En av disse nye herskerne
favoriserte buddhismen og de grep anledningen og søkte å nedkjempe den kristne
religionen. Under det andre kortvarige lederskapet, fkk taoistene mye makt, og
de var ivrige i å latterliggjøre og klandre kristendommen. En religiøs forfølgelse
mot den vestlige kristendommen fant sted i 845, og noen historikere tror at det
var under denne forfølgelsen at de troende begravde steinstatuen for å hindre at
den ble ødelagt, men kunne bevares for ettertiden.
Disse prøvelsene rammet de kristne på grunn av konfucianismen og taoismen.
Likevel ser det ikke ut til at kristendommen led noe stort tilbakeslag, siden
Teodose, fra denne tiden, skriver om det store arbeidet til erkebiskopene av
Samarkand, India og Kina. (47) Det er også kjent at den siste av disse forfølgelsene
mot de kristne, var lansert av en av de siste Tang keiserne. Dette dynastiet var
allerede i oppløsning og etterpå fulgte en tid med anarki og forvirring, hvor syv
ulike dynastier fulgte hverandre på relativt kort tid.
På grunn av myndighetens velvillige innstilling, ble mange storslåtte kirker bygget
i hovedstaden i løpet av kristendommens tidlige tid, men det ble også gitt tillatelse
til at kirker skulle bygges i mange provinser. Dette samarbeidet betød ikke at det
var en union mellom kirken og staten, men at myndighetene tillot og favoriserte
at de kristne kirkene ble bygget.
Dette var situasjonen i Kina. Fra året 1020 og videre, sirkulerte mange historier
i Europa om en mektig kristen konge over Tartar stammen. Det kom også rapporter som var skrevet omkring året 1009, av en kristen leder fra den nordvestlige
provinsen av Persia, adressert til katholicos i Bagdad. Rapportene fortalte om to
hundre tusen tyrkere og mange fra Mongolia, som hadde akseptert kristendommen.
(48) Styrken til Østkirken i det ellevte århundre kan bli forstått fra dette sitatet:
«Kristendommens vekst i Kina, mellom det syvende og trettende århundre, er
meget godt dokumentert med mange bevis både på kinesisk, arabisk, syrisk og
fra latinske kilder». (49)
_____________________________________________________
Kilder og henvisninger:
(1) Rawlinson, Te Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World, vol. 2, p.
444. (2) See Saeki, Te Nestorgan Monument in China, pp. 54, 171, 231,265; also, Gordon, “Worm Healers,” pp. 134, 181-183, 285,476. (3) Sansom, Japan, pp. 80, 81; Saeki,
Te Nestorgan Monument in China, p. 3. (4) Sansom, Japan, pp. 81-84. (5) It was the
writer’s privilege to examine the stone frsthand, having made an airplane trip there for
that purpose. We took particular pains to take pictures of this renowned memorial and
to study the city with its surrounding country. (6) Saeki, Te Nestorian Monument in
China, pp. 14, 15. (7) Huc, Christianity in China, Tartary, and Tibet, vol. 1, pp. 45, 46.
(8) Gordon, “World Healers,” p. 147. (9) Saeki, Te Nestorian Monument in China, p.
175. (10) Yule, Te Book of Ser Marco Polo, vol. 1, p. 191, note 1.
(11) Ibid., vol. 1, p. 191; also Beal, Buddhists’ Records of the Western World. (12)
Monier-Williams, Indian Wisdom, p. 49. (13) See the author’s discussion in Chapter 2,
entitled, “Te Church in the Wilderness in Prophecy.” (14) Sansom, Japan, p. 133. (15)
466
Gordon, “World Healers,” pp. 31, 32, 229. (16) Ibid., p. 27. (17) Geikie, Hours With the
Bible, vol. 6, p. 383, note 1; Old Testament Series on Isaiah 49:12; Encyclopedia Brittanica, 9th and 11th eds., art. “China”; M’Clatchie, “Te Chinese in the Plain of Shinar,”
Journal of the Royal Asiatic Society, vol. 16, pp. 368-435. (18) Pott, A Sketch of Chinese
History, 3d ed., p. 2. (19) Lacouperie, Western Origin of Early Chinese Civilisation, pp.
9, 12.
(20) Gordon, “World Healers,” p. 54. (21) Saeki, Te Nestorian Monument in China, pp.
39, 40. (22) Te attendant at the “forest of tablets” in Changan showed the writer a stone
slab with a face carved upon it which, he claimed, was believed to be the face of the
apostle Tomas. (23) Arnobius, Against the Heathen, found in Ante-Nicene Fathers,
vol. 6, p. 438. (24) Smith, Te Oxford History of India, p. 122. (25) Forsythe, Journal
of the Royal Geographic Society, vol. 47, p. 2. (26) Yule, Te Book of Ser Marco Polo,
vol. 1, p. 192, note. (27) Johnson, Journal of the Royal Geographical Society, vol. 37, p.
5. (28) Quatremere, Notices des Manuscrits, vol. 14, pp. 476, 477. (29) Rawlinson, Te
Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World, vol. 2, p. 444. (30) M’Clatchie,
Notes and Queries on China and Japan (edited by Dennys), vol. 4, Nos. 7, 8, pp. 99, 100.
(31) Finn, Te Jews in China, p. 23. (32) M’Clatchie, A Translation of the Confucian
Classic of Change, p. 118.
(33) Harlez, Le Yih-King: A French Translation of the Confucian Classic on Change,
p. 72. Translated by this author from a French version (using the important footnote of
M. de Harlez). Many translators of the Chinese render the “culminating day” differently. Most all agree, some at length, that this section of the Yih-King, the oldest Chinese
book, is a glorifcation of the seventh day as the symbol of returning or success. Te
influence of this glorifcation determined the customs of kings, merchants, and landed
possessors. (34) Renan, Histoire General et Systeme Compare des Langues Semitiques,
p. 291. (35) Smith, Te Oxford History of India, p. 129. (36) Saeki, Te Nestorian
Monument in China, pp. 41, 42. (37) Ibid., p. 43. (38) Lloyd, Te Creed of Half Japan, p.
194, note. (39) Gordon, “World Healers,” p. 54. (40) Saeki, Te Nestorian Monument in
China, pp. 162, 255; see also pp. 186, 187.
(41) Saeki, Te Nestorian Monument in China, pp. 70, 71. (42) Li Ung Bing, Outlines of
Chinese History, pp. 50, 51. (43) Sansom, Japan, p. 111. (44) Huc, Christianity in China,
Tartary, and Tibet, vol. 1, pp. 167, 221. (45) Cable and French, Trough Jade Gate and
Central Asia, pp. 136-138. See Gordon, “World Healers,” for a study of the idolatry of
Buddhism. (46) Saeki, Te Nestorian Monument in China, p. 175. (47) Mingana, “Early
Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, pp. 325, 338. (48)
Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, pp.
308-310. 49 Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 47, note 118.