Patrick, grunnlegger av kirken i ødemarken i Irland. Del 7.

Fra alt som kan læres om Patrick, framstår han som den edleste av alle misjonærer.
Han dro til Irland motivert av kjærlighet til Kristus og til mennesker som enda
ikke hadde lært ham å kjenne. Hvor upassende er det ikke at et folk som ikke
mottok noe av verdi fra Roma som kunne lede dem til Kristus, og som lenge

kjempet
mot pavemaktens lære, av denne falske kristendommen, nå blir ansett som hennes
mest nidkjære tilhengere. (1)
Heltefguren Patrick, som i sine guttedager ble fanget til slaveri, utmerker seg som
en sivilisasjonsbygger. Han var ikke bare en arkitekt bak det europeiske samfunnet
og en far for irsk kristendom, han var også et forbilde i kampen mot åndelige «ulver i
fåreklær». Så mange legender og fksjoner er skrevet om Patrick, at en nesten er ledet
til å tro at det er snakk om to forskjellige personer, den virkelige Patrick og den konstruerte Patrick. Dette utsagnet vil  overraske mange, likevel er det et faktum at den virkelige Patrick tilhørte menigheten i ødemarken. Han burde ikke bli plassert der visse historikere mener at han hører hjemme. De klare fakta som presenteres i dette kapitlet, vil uten tvil utgjøre en åpenbaring for mange som kan være villedet av uriktige historiske fremstillinger.
Ikke minst gjelder det spørsmålet om hvilken kirke Patrick representerte. Som vil bli vist senere, var han en del av menigheten som kom til Irland fra Syria. (2)
Han var ikke assosiert med den form for kristendom som utviklet seg i Italia og som var i stadig krig med kirken som Patrick organiserte.
Patrick tilhørte det keltiske folk, som britene i England, så vel som også skottene og irene er en del av. Det livlige temperamentet som kelterne er kjent for, følges av edelt mot ved farer og en dyp kjærlighet til kunnskap. Kelterne, slik som germanerne, har en religiøs lengsel som gjør dem hengivne til den troen de er overbeviste om. Denne folkegruppen bosatte seg i hele området fra Scythia til Irland. (3) Kelterne er etterkommere av Gomer, som er barnebarnet til Noa, og derfor ble de gjennom århundrene gitt navnet Cimmerians. Faktisk kaller walisierne seg selv for Cymry.
Tre land, Britannia, Irland, og Frankrike, hevdes av ulike skribenter å være faderlandet til Patrick. Hovedvekten av indisier gjør det klart at hans fødested var kongeriket Strathclyde, som var befolket og kontrollert av de gamle britene og lå rett nordvest for England. (4) Roma hadde delt øya i fem provinser, og anerkjente i tillegg kongeriket Strathclyde. Det ble etter hvert vanlig å omtale disse provinsene som Britannia. Det romerske senatet utvidet den romerske borgerretten til å gjelde i ti av de største byene i Britannia. (5) Da hans foreldre bodde i en av disse ti byene, var Patrick etter all sannsynlighet og på samme måte som Paulus, født som en romersk borger. Han ble født omkring år 360. (6)
Heldigvis har to av Patricks skrifter, «Bekjennelsen» og «Brevet mot den britiske kong Coroticus», overlevd og er lett tilgjengelig. I brevet forteller Patrick hvordan han oppgav sine privilegier for å bli en slave for Kristus. Om hans tro og Det er også verd å merke seg at Patrick ble «ført i fangenskap sammen med mange
tusen menn.» Fartøyene som ble brukt i de dager langs kysten av Irland, ble kalt «Coracle» og var små båter laget ved å kle en kurv-ramme med skinnfeller eller lær. Vanskelighetene med å transportere mange tusen fanger ved hjelp av slike små båter, indikerer at raidet må ha blitt utført på en nærliggende kyst, noe som videre vitner om at hans fedreland var «Britannia».
Patrick måtte på samme måte som hans Mester fra Galilea, lære lydighet gjennom lidelse. En stor oppgave ventet ham. Apostelkirken hadde vunnet en relativt lett seier i kampen mot den hedenske verden i løpet av tre hundre år. Men en omtrent umulig oppgave ventet den bibeltro menigheten da en kompromissvillig kristendom, som påtvang sin lære ved sverdets makt, hadde blitt statsreligion i Romerriket. Det var en tid da det var behov for en ny type ledere. I det kampen begynte for at de frie kirkene skulle ha selvstendige liv uten et herskende statlig presteskap over seg, forberedte og trente Gud opp Patrick.
Når vi betrakter den første delen av livet til denne kristne lederen, er det svært interessant å merke seg hva som skjedde i den samtidige historien. (8) Vigilantius arbeidet i Syd-Frankrike og i Nord-Italia blant de latinske folkeslagene. Like før Patricks epoke begynte, hadde keiserriket fra Konstantinopel blitt styrt av Konstantin II, som ikke aksepterte det ekstreme syn på guddommen som hadde vunnet frem under hans far, Konstantin den Store, ved det første konsilet i Nicaea.
Som det vil gjøres rede for senere, vant lignende motstand mot disse ekstreme synspunktene fram over hele Europa. Patricks tro var lik opposisjonens standpunkt.
Dr. Stokes skriver: «De britiske kirkene i det ferde århundre, tok intens interesse i kirkelige uenigheter. De motsatte seg arianismen, men var betenkelige, slik som mange andre, med bruken av ordet «homoousion,» (9) (et ord som betyr «identisk i substans») Således nektet keltisk kristendom på Patricks tid, å akseptere dette som en sannhetstest for guddommen og de avviste konklusjonene som de radikale spekulasjonene ledet til.
Det er interessant å vite at på Patricks tid, slik et senere vitnesbyrd fra Alphonse Mingana vil vise, bodde det store grupper av kristne hele veien fra Eufrat til de nordvestlige delene av India. I år 411, da Patrick var på høyden av sitt arbeide, vigslet den anerkjente lederen for Østkirken i Seleucia i Persia, en erkebiskop og administrator for Kina, som også måtte ha distriktsledere under seg. Dette indikerer at det var mange kristne kirker i Kina på denne tiden. Ambrose skriver i år 396, at Musaeus, en abyssinsk kirkeleder, hadde reist omtrent overalt i landet til Seres-folket. Seres var navnet på kineserne. (10)
Både Isaac, den øverste lederen og Teodore fra Mopsuestia, forfatter og teolog, var kraftfulle ledere av den store Østkirken gjennom perioden til Patricks tjeneste.
Innflytelsen fra skriftene til T eodore formet orientalsk kristendom i århundrer. Han arbeidet aktivt med å opponere mot læren til mithraistene i Øst, mens Patrick vant seire i Vest. (11)

Kristendommen i Irland før Patrick.

Den keltiske kristendommen omfattet mer enn irsk og britisk kristenhet. Det var en gallisk (fransk) keltisk kristendom og en galatisk keltisk kristendom, på samme måte som det var en britisk keltisk kristendom. Så stor var folkevandringene, at ikke bare grekerne, men også mengder av assyrere slo seg ned i landet som nå kalles Frankrike. Dermed eksisterte det i nesten tusen år etter Kristus, en sterk gresk og orientalsk befolkning i sørlige deler av Frankrike. Så sent som i år 600, var det mennesker i Frankrike som snakket det assyriske språk. (12)
Ingen kan med rette hevde at grenen med keltisk kristenhet i Lilleasia, hvis
kirkene der ble til som resultat av arbeidet til apostelen Paulus, skulle ha mottatt sitt evangelium fra biskopen i Roma. Samtidig er det innlysende at Gaul mottok kjennskap til evangeliet fra misjonærer som reiste fra Lilleasia. Storbritannia ble evangelisert av den keltiske eller gallatiske nytestamentlige kristendommen. (13) Et stort antall av denne keltiske folkegruppen, kolonister fra Lilleasia, flyttet til Irland (Erin) og la grunnlaget for den pre-Patriske kirken. (14) Den romersk katolske kirken klarte gjennom århundrene å sikre seg en stor tilhengerskare i Frankrike, men etter den franske revolusjon, klarte den aldri å ferne selvstendighetsånden i det franske hierarkiet. Dette skyldes i stor grad deres bakgrunn i den keltiske rase.
Som H. J. Warner skriver: «Selvstendigheten som Frankrike demonstrerte, kan ikke bare skyldes rasemessig motvilje mellom Gaul og Palagian, men kan også være forårsaket av at vestlige Gaul aldri hadde tapt kontakten med sin østlige motpart.» (15)

Patricks arbeid i Irland.

To hundre år gikk etter Patricks død, før noen skribent forsøkte seg på å knytte Patricks arbeide til et pavelig oppdrag. Ingen pave nevnte noen gang Patricks navn, det f nnes heller ikke noen omtale i geistlige rapporter i Roma angående ham.
Ikke desto mindre er det mulig, ved å studere de to skriftene han etterlot seg, å fnne historiske utsagn som ganske presist lokaliserer tidsperioden når han virket. Når Patrick snakker om øya som han ble bortført fra, kaller han den «Britannia.»
Dette var tittelen som ble gitt øya av romerne mange år før de forlot den. Etter at goterne plyndret byen Roma i år 410, ble de keiserlige legionene tilbakekalt fra England for å beskytte territorier nærmere hovedstaden. Da de reiste, strømmet barbariske innflyttere fra nord og fra kontinentet over øyene. De plyndret det og utslettet dets forskjellige kjennetegn, slik at det ikke lenger kunne kalles «Britannia.» Etter at de romerske legionene var trukket tilbake i år 410, ble det slutt på bruken av tittelen «Britannia.» Derfor er det ut fra disse forholdene logisk å trekke den slutning at Patrick skrev sine brev og dokumenter før den tid. Dette tidspunktet stemmer også overens med tiden da Columba, den velkjente akademikeren fra Patricks skole, som brakte kristendommen til Skottland, begynte sin tjeneste. Columba ble uteksaminert da skolene som Patrick hadde grunnlagt,
hadde vokst til en betraktelig størrelse. Tiden som gikk mellom grunnleggelsen av Patricks skoler og deres vekst i Columbas dager, vil indikere at Patrick begynte sin tjeneste i Irland omkring år 390.
Hva Patrick gjorde i tiden mellom hans flukt fra slaveriet i Irland og hans retur som misjonær til landet, er ikke kjent. Alle mulige anstrengelser har blitt gjort av skribenter som støtter pavedømmet, å plassere Patrick i Roma. Ved et slikt fngert besøk, er det sagt at Patrick, ved hjelp av en engel, utførte det diskutable kunststykke å stjele mange relikvier fra paven, deriblant skulle det være en blodstenkt håndduk fra vår Frelser og noen hår fra jomfru Maria. En datidens forfatter hyller denne plyndretokten og kaller det en

hellig handling. (16) Patricks egne ord avslører hvor bekymret han var etter hans flukt fra slaveriet, inntil han gav etter for Guds kall om å forkynne nyhetene om frelsen til det irske folk. Han hadde stadig hørt stemmer fra skogene i Hibernia, som ba ham slik som mannen i den nattlige visjonen til Paulus, «Kom over… og hjelp oss.» Verken tårene til hans foreldre eller argumentene til hans venner kunne stoppe ham. Han bestemte seg for, uansett kostnad, å snu ryggen til både sitt hjem og sine venner,
for å vie sitt liv til Emerald øya.

Hans autoritet var Bibelen.

Patrick forkynte Bibelen. Han appellerte til den som sin eneste autoritet for
grunnleggelsen av den irske kirken. Han gav ikke sin anerkjennelse til noen verdslig autoritet og han siterte ingen trosbekjennelse. Mange ofsielle trosbekjennelser fra romerkirken hadde på den tid blitt ratifsert og påbudt, men Patrick nevner ingen av dem. I hans bekjennelse gjør han kort rede for det han tror på, men han henviser ikke til noe kirkemøte som autoritet. Treningssentrene han grunnla, som senere vokste til skoler og store universiteter, var alle bibelskoler. Berømte studenter ved disse
skolene var mange, bl.a. Aidan, som vant hedenske England for evangeliet og Columbanus med hans etterfølgere, som brakte den bibelske kristendommen til Tyskland, Frankrike, Sveits og Italia. De hadde alle Bibelen som deres eneste autoritet, og etablerte bibelske treningssentra for kristne troende. En autoritet sier det følgende i det han omtaler de håndskrevne biblene som ble produsert ved disse skolene: «Både hva angår håndtering og feilfri utførelse, overgår disse tidlige irske manuskriptene alle andre kilder». (17)  Til slutt i sitt brev, skriver Patrick: «Jeg vitner framfor Gud og hans engler, at det skal bli slik som han har åpenbart. Dette er ikke mine ord, men (ordene) fra Gud og apostlene og profetene som aldri har talt løgn, og som jeg har skrevet i Latin». Patrick satte på samme måte som sitt forbilde, Jesus, Skriftens ord over menneskelig lære. Han trodde noe helt annet enn pavedømmet som setter kirkelig tradisjon over Bibelen. I hans skrifter appellerer han ikke til kirken i Roma for autorisasjon. Hver gang han skriver for å forsvare sitt oppdrag, refererer han til Gud alene, og erklærer at han mottok kallet direkte fra himmelen. Sir Willliam Betham uttaler at den nyere latinske bibelversjonen produsert av Jerome ikke ble brukt offentlig på Patricks tid. Tydeligvis var det en tidligere latinsk utgave av Bibelen, kjent under navnet Itala, som ble brukt av allmennheten. Det er interessant
å merke seg at det tok omkring ni hundre år før Jeromes Vulgata gjorde fremskritti Vesten i forhold til Itala-Bibelen. (18)
Alle steder denne kristne lederen sådde, høstet han også. Patricks flittige misjonærholdning satte Irland i brann for Gud. I følge skildringen i «Book of Armagh», forlot han England igjen sammen med noen få følgesvenner og

gikk i land ved Wicklow Head på sørøstkysten av Irland. Boken «Te Tripartite Life of Patrick» er preget av myter og legender. Den kan vi ikke ha tiltro til, men uten tvil er den bygget rundt visse virkelige hendelser i hans liv. Ut fra disse nedtegnelsene kan man spore Patricks reiser over øya gjennom et kvart århundre. Patrick mente at kristendommen måtte grunnlegges med hjemmet og familien som sin styrke. Altfor ofte var kristne organisasjoner på den tiden fokusert på presteskapet. Slik var det ikke for den irske kirken og dens keltiske datterkirker i Storbritannia, Skottland og på kontinentet. Den keltiske kirken, slik den ble organisert og utviklet av Patrick, tillot presteskapet å gifte seg. (19) Nettopp fraværet av sølibat i den keltiske kirken, er en god dokumentasjon på at disse troende ikke hadde noen forbindelse til kirken i Roma. Følgelig skriver Dr. J.H.
Todd: «Han (Patrick) sier ikke noe om Roma, eller om å ha blitt utsendt av pave Celestine. Han begrunnet sin irske apostelgjerning fullt og helt med et indre kall som han regnet som en guddommelig befaling». (20)
Et av de sterkeste bevis på at Patrick ikke tilhørte pavelig kristendom, fnnes i det historiske faktum at i mange århundrer gjorde Roma seg alle mulige anstrengelser for å ødelegge den kirken som Patrick grunnla. Jules Michelet skriver om Boniface, som var pavens apostel til tyskerne omkring to hundre år etter Patrick: «Hans hat er rettet mot skottene (navnet som ble likeverdig brukt om skotter og irer), og han fordømmer spesielt at de tillater prester å gifte seg.» (21)
Patrick søkte to mål i sin streben etter sannhetens seier. Først søkte han omvendelse for dem som han hadde vært slave hos, og dernest lengtet han etter å erobre Tara, den sentrale hovedstaden i Irland, for Kristus. Derfor fortsatte han straks til landsdelen Antrim i nordvest, hvor han hadde lidd som slave. Til tross for at han mislyktes i å vinne sin tidligere slavemester, hadde han suksess med å omvende slavemesterens husholdning. Dette åpnet en dør for videre misjonsarbeid ikke bare i denne regionen men også tvers over det nærliggende havet og inn i nabolandet Skottland.
Historien elsker å dvele ved legenden om Patricks angrep på hovedstaden Tara.
Irene hadde på samme måte som andre grener av det keltiske folk, lokale overhoder som praktisk talt var uavhengige. De hadde også etter deres eget valg, en leder som gjerne kan kalles en konge, og som kunne samle hele folket når det trengtes til forsvar for nasjonen. I mange år hadde Tara vært ansett som hovedstad i Irland og dit ble de irske landshøvdingene innkalt for å motta instrukser og for å gi rapporter. Disse stevnene ble ikke bare preget av forretninger men ga også tid til festivaler, utsmykket med strålende opptrinn og fengslende begivenheter. Tomas Moore skrev et dikt om disse samlingene. (22) Det var ved en slik samling det sies at Patrick selv møtte opp og forkynte budskapet om Kristus. Hendelsen er omspunnet av legender, mange av dem er for eventyrlige til å bli tatt alvorlig, slik at fl ere av detaljene ikke kan aksepteres som fakta. Responsen svarte ikke til hans forventinger, men ved sine tålmodige anstrengelser plasserte han kristendommens banner i det politiske sentret i nasjonen. Han gikk
ikke inn i hovedstaden fordi han trodde Guds arbeid trengte hjelp fra staten. Patrick forkastet samarbeidet mellom kirke og stat. Mer enn hundre år hadde passert siden det første kirkemøtet i Nikea forente kirken med keiserriket. Patrick avviste en slik modell. Han fulgte lærdommen som forkynnes i Johannes evangelium når Kristus nektet å bli gjort til konge. Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18:36)
Ikke bare denne irske apostelen men også hans berømte etterfølgere, Columba i Skottland og Columbanus på kontinentet, ignorerte overhøyheten til paven. De ville aldri gått med på å gjøre paven til konge. Selv om keiserriket etter det ferde århundre hadde understøttet denne overhøyheten, var det fortsatt stor misnøye mange steder i Europa mot dette overgrepet.

Mens Patrick arbeidet i Irland, ble den geistlige Apiarius, i år 418, bannlyst av en biskop i Nord Afrika. Anklagen var grove lovovertredelser. Apiarius appellerte til paven, som frikjente ham over hodet på hans biskop. Det resulterte i at biskopen svarte med å arrangere et kirkemøte og vedta et forbud mot at underordnede geistlige kunne protestere mot deres biskoper eller appellere til autoriteter på den andre siden av havet. Paven svarte med resolusjoner som han hevdet hadde blitt utstedt ved kirkemøtet i Nicea. Disse såkalte resolusjonene ble senere avslørt som falske av de afrikanske geistlige. Noen skribenter, som er kritiske til den keltiske kirken, hevder at Patrick og hans etterfølgere ikke hadde en organisert kirkestruktur. Dr. Benedict Fitzpatrick, en katolsk lærd, forkastet en slik påstand, og nevner god dokumentasjon på at de irske grunnleggerne av keltisk kristendom skapte en glimrende organisasjon. (24)
Den oppdiktede Patrick.

I de tradisjonelle historiene som vokste fram, blir mange mirakler tilskrevet Patrick. Å se på to eller tre av disse vil være tilstrekkelig til å vise forskjellen mellom den mirakuløse helten i de konstruerte historiene, og den virkelige Patrick. Den keltiske Patrick reiste til Irland på normalt vis. Den oppdiktede Patrick kastet sitt bærbare steinalter på sjøen slik at det kunne være en båt for en spedalsk person i den overfylte båten. Steinalteret sank ikke, heller ikke seilte båten fra den, men alteret med den spedalske fløt rundt båten til de nådde Irland. (25)
For å knytte denne store mannen til pavemakten, blir det fortalt at en mirakuløs søvn kom over alle innbyggerne i Roma,slik at Patrick kunne ta med seg så mange relikvier han ønsket. Videre hevdes det at disse relikviene, etter Guds veiledning, ble brakt til Armagh. Det som ble fraktet inn var tre hundre og sekstifem relikvier, sammen med etterlevningene av Paulus, Peter, Lawrence og Stefanus, og fra mange andre døde kristne. Et tøystykke var medbrakt med Kristi blod på og med Jomfru Marias hår. (26)
Dr. Killen imøtegår denne oppdiktede historien ved å erklære at Patrick aldri
nevner verken Roma eller paven, eller gir indikasjoner på at han var knyttet til den geistlige hovedstaden i Italia. Han anerkjenner ingen annen autoritet enn Guds Ord. Da Palladius ankom landet, var det ikke forventet at han skulle få en hjertelig velkomst av den irske apostelen. Hvis han var sendt ut av pave Celestine til de innfødte kristne for å bli deres leder eller erkebiskop, er det ikke å regne med at den djerve Patrick ville underkaste seg et slikt åk og slaveri.» (27)
Omtrent to hundre år etter Patrick, begynte noen pavelige forfattere å fortelle at en viss Palladius, i år 430, ble sendt som biskop til irene, av denne samme pave Celestine. De innrømmer likevel alle at han kun oppholdt seg en kort tid i Irland og ble tvunget til å trekke seg tilbake på grunn av den mangel på respekt som ble vist ham. Mange av de påståtte miraklene knyttet til Patrick, kan vi trygt defnere som fantasi og eventyr, siden hendelsene som regel er opponerende til bibelske prinsipper. (28)

Krig mot den keltiske kirken.

Den økende kulden mellom den keltiske og romerske kirken, hadde ikke sitt
opphav i en fendtlig holdning hos det keltiske presteskapet. Skillet vokste opp fordi de tok i betraktning at pavemakten beveget seg lengre og lengre vekk fra det apostoliske systemet i det nye testamentet. Ingen pave brakte videre til de ledende biskopene i kirken, nyheten om den store forvandlingen fra hedenskap til kristendommen som Patrick kunne framvise. Det er underlig at det ikke fnnes noen henvisning til Patrick i det store bokverket «Ecclesiastical History of England» (Englands kirkehistorie), som ble skrevet av den nidkjære tilhengeren av Vatikanet, engelskmannen Bede, som levde omkring to hundre år etter at Irlands apostel døde.
Dette historiske verket er fortsatt en hovedkilde mange forholder seg til når de skriver om angelsaksiske England. Bede hadde tilgang til arkivene i Roma. Han var godt informert om de anerkjente keltiske misjonærene som var utsendt fra skolene Patrick hadde grunnlagt. Han legger også vekt på de store forskjellene mellom de keltiske og de romerske kirkene, som medførte bitter strid mellom konger og biskoper. Enda han er en stor samler av fakta, nevner han ikke Patrick. Årsaken til dette synes å være at da denne historikeren skrev, hadde ikke pavemakten bestemt seg for å gjøre krav på protestanten Patrick.
Da paven hadde sendt Augustin, med hans førti munker, for å omvende de
hedenske angel-sakserne, begynte Augustin umiddelbart, med hjelp fra Bertha, den katolske konen til kong Ethelbert av Kent, krig mot den keltiske kirken i Wales. Han forlangte underkastelse av et kristent samfunn med nær tre tusen medlemmer ved Bangor i Nord-Wales. (29) Augustin henvendte seg til lederen for dette samfunnet med disse ord: «Anerkjenn autoriteten i Roma.» Han fikk straks svaret at paven ikke hadde rett til å bli kalt «Fedrenes far» og at den eneste underkastelse de ville gi ham var den de skylte alle kristne. Augustin truet dem med sverdet, og slik det vil bli skildret senere, ble tolv hundre av disse britiske kristne massakrert av en hedensk hær. (30)

Som et videre bevis på det store skille mellom den romerske og den
keltiske kirken, skjedde det en episode i England i år 664, da pavekirken,
ved hjelp av statlig makt, påførte kirkemøtet i Whitby i Nord-England
en alvorlig skade. Kongen i den regionen hadde giftet seg med en romersk
katolsk prinsesse, som ved hjelp av sin geistlige skriftefar, la en felle for pastorene som var utdannet ved Patricks skoler. Kongen, som var trett av striden mellom de to fellesskapene, ble et verktøy i denne planen. Denne sammenslutningen drev lederne av den keltiske kirken ut av Nord-England. (31) Omtrent femti år etter dette, i år 715, forårsaket økende innfl ytelse fra den romersk katolske kirke og de pavelige kongedømmene i Europa, at Skottlands senter for keltisk kristendom, Iona, ble angrepet. Dette stedet som Columba hadde grunnlagt og som har blitt lovprist i sanger og historier ble kapret, og den irske kirkens presteskap ble fordrevet fra stedet.

Patricks personlige egenskaper.

Patrick, som viste seg å ha elskverdige egenskaper, lik en apostel, hadde også strengere sider når sannhet ble leflet med. På linje med Moses, var han en svært ydmyk mann, men også stødig og planmessig, slik at viktige mål kunne nås. Hans evne til å organisere og gjennomføre foretak, demonstrerte hans enestående lederevner.
Han var oppriktig og dro derfor mennesker til seg, og var av den grunn stadig omgitt av mennesker som Gud hadde berørt. En slik leder var nødvendig for å opplive en flammende nytestamentlig tro, og for å gjenreise gamle grunnvoller og legge fundamentet for en mektig kristen fremtid.
Til å veilede de nyomvendte, ordinerte Patrick oppsynsmenn til å ha ansvaret for lokale menigheter. Hvor enn han dro, vokste nye forsamlinger fram, og for å styrke dem, grunnla han også skoler. Disse to organisasjonene, skolene og menighetene, var så tett knyttet sammen at mange skribenter feilaktig har kalt dem klostre. De akademiske og misjonsrettede gruppene Patrick dannet, var svært forskjellige fra de asketiske sentrene pavekirken ønsket å etablere, som jo også krevde sølibat. (32)
I følge Sir William Betham, ble klosterliv ansett som nedverdigende av skotter, irer og gotere i de første f re århundrene av den kristne epoke. (33) Noen av de mest berømte utdanningsinstitusjonene som Patrick grunnla var Bangor, Clonar og Armagh. Armagh, det mest kjente senteret i Irland, ble senere bispegårdene til erkebiskopene for både den engelske kirken og den romerske kirken. To store katedraler er bygd der og de konkurrerer om oppmerksomhet. (34)
Armagh vokste fra å være en liten skole til en høyskole og deretter til et universitet. Det sies at den hadde så mange som syv tusen studenter tilknyttet på en gang. Irland ble kjent for sine utdanningsinstitusjoner, og ble derfor omtalt som «Landet av de hellige og lærde». (35) På disse skolene ble Bibelen lest grundig, men eldgamle kristne bøker ble også samlet i biblioteket og studert.
Det er historikere som skriver at benedikterordenen av munker ble bygd på
fundamentet som på ypperlig vis ble laget av det irske utdanningssystemet.
C.W. Bispham reiser spørsmålet om hvorfor benedikterskolene ble favorisert
av pavedømmet, og videre hvorfor pavekirken var sjalu på den keltiske kirken og søkte å ødelegge de keltiske skolene. (36) En av årsakene er at Benedict selv, grunnleggeren av denne ordenen, var svært nedlatende og negativ til læring og neglisjerte kunnskap i sin orden. Hans skoler forholdt seg ikke til objektivitet før de ble tvunget til det omkring år 900. (37)
Det effektive utdanningssystemet til den keltiske kirken som Patrick utviklet, spredde seg suksessfullt ut over Europa. Det skjedde inntil benediktsystemet, som pavemakten støttet og som ble underbygget av staten, frarøvde den keltiske kirken sitt ry og søkte å ødelegge alle spor etter dens opplæringsprinsipper. (38)

Patricks tro og lære.

I tiden før Patrick ble født, ble Europa overstrømmet av merkelige læresetninger. Slue prester som søkte makt og forkastet korsets betydning, lanserte mye falsk lære. Patrick var forpliktet til å opponere mot denne svindelen.
Ved kirkemøtet i Nicea, som keiser Konstantin kalte sammen i år 325, begynte en religiøs strid som aldri har opphørt. Foreningen mellom stat og kirke ble tatt for gitt og det berømte konsilet krevde at alle troende måtte underkastet seg nye læresetninger. I løpet av Patricks ungdomstid, og det halve århundre før, var førtifem kirkemøter og synoder samlet i ulike deler av Europa. Om disse skriver Samuel Edgar: «Den oppskrytte enheten i romerkirken ble tydelig avsannet ved autoritære kirkemøter i det ferde århundre. Pavemakten overskygget protestantismen når det gjaldt å produsere trosbekjennelser. Førtifem kirkemøter ble holdt i det ferde århundre, skriver Jortin. Av disse var tretten mot arianismen, femten i favør av denne læren og sytten var for semi-arianismen. Veiene var fulle av biskoper på vei til diverse synoder, og reiseutgiftene, som keiseren betalte, tømte nesten statskassa. Dette skuet ble latterliggjort av hedningene når de så mennesker som fra fødselen hadde blitt opplært i kristendommen og satt til å undervise denne religionen, reise hastig omkring til ferne steder og konferanser for å forvisse seg om sin egen tro.» (39)
Det brennaktuelle spørsmålet i århundrene som fulgte kirkemøtet i Nicea, var hvordan man kunne uttrykke forholdet mellom personene i guddommen: Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Kirkemøtet bestemte og pavemakten spesifserte at personlighetene i treenigheten ikke var sammenblandet og deres substans var udelt. Det romerske presteskapet hevdet at det greske ordet homoousius (vesensenhet) var en dekkende terminologi for å uttrykke det Bibelen lærte med langt mer forståelige begreper. (40) Deretter gikk pavens menn til det skritt å kalle alle
som ikke ville godkjenne denne forståelsen, for arianere, mens de selv tok tittelen trinitarianere. En løgnaktig anklage ble spredt om at alle som kirken valgte å kalle arianere, trodde at Kristus var et skapt vesen. (41) Denne falske beskyldningen vakte frustrasjon hos alle de troende som avviste Nicea-erklæringen og som aldeles ikke var skyldig i anklagen.
Patrick var en tilskuer til mange av disse stridighetene. Det kan være interessant, i et forsøk på å forstå hans spesielle situasjon, å se nærmere på dette teologiske stridsspørsmålet som har splittet menigheter og har ledet mange oppriktige kristne til kjetterbålene. På engelsk ble ordet «vesensenhet» gitt betydningen at mer enn en person innehar den samme substansen uten at den er delt eller atskilt. Den originale greske betegnelsen er «homoousios», fra «homos» som betyr «identisk, og «ousia», ordet for «vesen.» Imidlertid oppstod store vanskeligheter, siden det er to aktuelle betegnelser på gresk. Det første, «homos», som betyr «identisk», og
det andre, «homoios», som betyr «lignende» eller «lik som». Stavemåten til disse ordene er svært lik. Forskjellen i mening, når en anvender det om guddommen, er forvirrende for troende som forholder seg til innholdet i Bibelen. De som tenkte i retning «lignende» i stedet for «homoousian» eller «identiske», ble av presteskapet umiddelbart stemplet som kjettere og arianere, og dømt verdige evige pine i helvete. Men likevel, da keiser Konstantin, som ikke forsto noen verdens ting av teologien i denne debatten, ved kirkemøtet i Nicea, spurte Hosius, den biskopen som var ordstyrer, om hva forskjellen var mellom de to begrepene, svarte Hosius at de var begge like. På dette punktet brøt alle, på nær av noen få biskoper, ut i latter og ertet lederen ved å kalle ham kjetter. (42)
Ettersom mange store teologiske verker har blitt skrevet om dette problemet i tidligere århundre, er det ikke på sin plass å diskutere det nærmere her. Det hadde imidlertid slik dyp effekt på annen lære relatert til frelsesplanen og på de ytre handlinger i tilbedelsen, at en kløft ble skapt mellom pavekirken og stiftelsene som Patrick hadde grunnlagt i Irland. Mens Patrick var alt annet enn en arianer, nektet han likevel å samtykke i betydningen av ordet «vesenslikhet» eller «homoousian».
I dette tilfellet måtte man forholde seg til to ekstreme synspunkter. Et ledet av pavemakten og det andre av de såkalte «arianerne», men også et tredje standpunkt, som var midt imellom de to ideene og som var sammenfallende med synspunktet til Patrick. (43)
Som Dr. J.H. Todd sier om homoousian, det magiske testordet i det pavelige hierarkiet, når han kommenterer Patricks troslære. «Denne trosbekjennelsen er absolutt ikke «homoousian». (44) En annen kjensgjerning som bekrefter motstanden de britiske menighetene hadde mot de ekstreme treenighetsspekulasjonene fra kirkemøtet i Nicea, er historien om kirkemøtet i Rimini i 359, som ble arrangert omkring tiden da Patrick ble født.
Dette synes å være det siste kirkemøtet der keltiske representanter fra den britiske kirken var til stede, før tilbakekallelsen av Romas legioner i år 410, som igjen ble etterfulgt av den angelsaksiske invasjonen av England. Kirkemøtet i Rimini utstedte dekreter som kritiserte og avviste konklusjonene fra Nicea vedrørende en treenighet. Paven i Roma hadde nylig signert lignende dekreter ved kirkemøtet i Sirmium. Ingen kan beskylde de evangeliske for å stå for et ekstremt synspunkt, når historien viser oss at deres synspunkter var sterke nok til å medføre at to paver
signerte dekreter som gikk direkte imot det standpunkt pavemakten hadde på konsilet i Nicea.
En av grunnene til at pavemakten i mange år ikke nevnte Patricks navn eller hans suksess var den posisjon den irske kirken hadde når det gjaldt dekretene fra Nicea Århundrer skulle gå før pavemakten oppdaget at hans meritter var for solide og etablerte til å bli oversett.
Romerkirken begynte derfor arbeidet for å trekke Patrick inn i sin fold, ved å
fnne opp all slags historier og legender som gjorde ham til en av pavemaktens helter. Romerkirken begynte å hylle og ære en viss Palladius, som tilsynelatende ble sendt av Roma til Irland midt i Patricks suksesstid. I en gradvis prosess ble denne personen kalt Patrick. (45)
Patrick holdt fram Jesus som sin stedfortreder på korset. Han tok sitt standpunkt for de ti bud. Han sier i sin bekjennelse: «Jeg ble ført til Irland i fangenskap med mange tusen menn i tråd med hva vi fortjente fordi vi vandret fernt fra Gud og ikke holdt Hans bud.» De som avholdt seg fra de ekstreme spekulasjonene og konklusjonene til de såkalte trinitaianerne, trodde på budskapet i femte Mosebok
29:29: «De skjulte ting tilhører Herren vår Gud, men de som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid.»
Den forpliktende lydigheten som Guds lov krevde, var et brennaktuelt tema på Patricks tid. I teorien anerkjente alle parter i stridighetene om treenighet de ti bud som Guds moralske lov, evige, fullkomne og uforanderlige. Det var lett å se at i dommen kunne ikke Herren ha èn standard for engler og en annen for mennesker. Det var selvfølgelig ikke èn lov for jødene og en annen en for hedninger. Opprøret til Satan i himmelen hadde vakt stor motstand mot den evige moralloven. Alle de stridende over treenigheten, anerkjente at når Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, inkluderte det at Guds hellige lov (de ti bud) ble skrevet i hjertene når mennesket ble skapt med en fullkommen moralsk natur. Alle parter i striden gikk et skritt videre. De bekjente og nekter ikke for at i hele universet fantes det ingen, verken en engel, kjerub, seraf, menneske eller noe annet vesen, utenom Kristus, hvis død kunne sone for overtredelse av loven.

Så kom splittelsen. De som avviste den strenge og krevende def nisjonen av tre guddommelige personer i ett eneste vesen, slik kirkemøtet i Nicea hadde utlagt, trodde at Golgata hadde gjort Kristus til et hellig offer og synderens stedfortreder.
Pavemakten forkastet læren om at Jesus døde som menneskenes stedfortreder på korset. Følgelig så de bort i fra den opphøyede posisjonen korsfestelsen av Kristus
gav de ti bud. De som så den evige nødvendigheten av å opphøye loven, og gi den ære, holdt fast ved troen på at døden krevde Guds Sønn, men hadde latt Faderen og deres Ånd urørt. Dette var læren til Patrick og hans etterfølgere. På denne måten framholdt den keltiske kirken helligheten til de ti bud. De
aksepterte profetien til Jesaia om at Kristus kom for å opphøye loven og gjøre den ærverdig. De forkynte, slik som Jeremia og Paulus gjorde, at formålet med den nye pakt var å skrive Guds lov i menneskenes hjerter (sinn). Gud kunne være
rettferdig og rettferdiggjøre synderen som hadde tatt tilflukt i Kristus. Det er forståelig at de keltiske, de gotiske, den valdensiske og de armenske menighetene, samt den store Østkirken, på samme måte som andre bibeltro kristne bevegelser, hadde en helt annen forståelse av guddommen enn pavekirken. Roma, med sin metafysiske forståelse av guddommen, måtte nødvendigvis nedvurdere de ti bud.
Uten å overse den romersk katolske kirkes godkjennelse av billedtilbedelse, i strid med det Guds bud og andre brudd mot

moralloven, som de andre kirkene nektet å tolerere, var en av hovedgrunnene til skillet vedrørende helligholdelsen
av sabbaten. Slik det vil bli presentert i andre kapitler, helligholdt den gotiske, valdensiske, armenske og syriske kirken og kirken i Øst, likesom de bevegelsene som Patrick grunnla, stort sett lørdagen, den syvende dagen i uken. Mange hadde
i tillegg også religiøse samlinger på søndagene, slik som mange kirker i dag har bønnemøter på andre ukedager, ofte på onsdag.
I det han skriver om den keltiske kirken, skriver historikeren A.C.Flick det følgende: «Kelterne brukte en latinsk bibel som var annerledes enn Vulgata, og holdt lørdagen som eneste hviledag, men hadde også spesielle religiøse samlinger på søndager.» (46) T. Ratcliffe Barnett skriver i sin bok om den lidenskapelige katolske dronningen av Skottland, som i 1060 var den første til å forsøke å ødelegge Columbas brødre, følgende: «I dette spørsmålet hadde skottene kanskje opprettholdt den sedvanlige tradisjonen til den gamle irske kirken som holdt lørdagen i stedet for søndag som hviledag.» (47) Likeså kan det slås fast at Columba, som omvendte
Skottland til kristendommen, lærte sine etterfølgere at de skulle utøve gjerninger av gudfryktighet og renhet, som de kunne lære fra de profetiske, evangeliske og
apostoliske skrifter. (48) Dette viser hvordan Patrick og hans kollegaer gjorde Bibelen til fokus for all utdanning.

Fiender av den keltiske kirken i Irland.

Et dunkelt teppe faller over den keltiske kirkes historie i Irland i tiden før danene
kom i det niende århundre, og fortsetter i to og et halvt århundre gjennom danenes
regjeringstid på Smaragd-øya i Irland. Mørket fortsetter å fordype seg inntil
kong Henrik II førte krig mot denne kirken i 1171, som respons på et pavelig
befalingsbrev. Årsaken til denne historiske forvirringen er at da Henrik den andre
brøt både den politiske og den kirkelige uavhengigheten til Irland, ødela han
også de verdifulle nedtegnelsene. Disse kildene ville ha klargjort hvordan det
indre åndelige livet og den evangeliske organiseringen til den keltiske kirken var
i Patricks dager. Selv dette hadde likevel ikke nok kraft til å skjule det enestående
utbruddet av evangelisk vekkelse og lærdom som fulgte etter Patricks arbeide.
Hvorfor invaderte danene England og Irland? Svaret fnnes i de forferdelige krigene
som pavemakten og Karl den Store lanserte, og som gjorde stor skade mot danene  på kontinentet. Enhver student vet at på første juledag år 800, plasserte paven kronen på hodet til Karl den Store i den fullsatte katedralen i Roma, for å vise at
han var keiser i det nydannede såkalte hellige romerske riket. Med stridsøksen
i hånden kjempet Karl den Store kontinuerlig for å bringe skandinavene inn i
kirken. Dette gjorde danene bitre. I det de flyktet fra ham sverget de at de ville ta
hevn ved å ødelegge kristne kirker alle mulige steder, og ved å gjøre presteskapet
til slaver. Dette er grunnen til den fanatiske invasjonen av både England og Irland
av disse skandinaviske krigerne. (49)
Krigerske ekspedisjoner ledet til organiserte herredømmer under berømte skandinaviske ledere. Turgesius gikk i land med sin flåte av krigsskip på kysten av Irland omkring år 832. Han seilte innenlands slik at han dominerte de østlige, vestlige
og nordlige deler av landet. Hans krigsflåte plyndret sentrene for læring og ødela
kirkene. Hvordan klarte danene å styrte den keltiske kirken? Det var ved først å
tolerere, og så omfavne pavedømmet. En må ikke tenke slik at disse inntrengerne
var uvitende analfabeter fordi de var hedninger. Dette er langt fra sannheten. De
utmerket seg med mye lærdom og en avansert kultur.
Ettersom årene gikk og bitterheten mot kristenheten minsket bland danene, ble
mange formelt sett kristne. Fiendskap var dypt rotfestet hos disse inntrengerne,
som var i konstant konflikt med sentrene for den keltiske kirken. På den annen
side var de semi-hedenske danene, med en slags kristentro, mektig imponerte
over de storslåtte katedralene, det fargerike hierarkiet, og de forlokkende ritene
og seremoniene til pavekirken. Det var derfor naturlig at de ville søke ordinering
for deres presteskap hos de latinske biskopene. Ettersom temaet skrider frem, vil
kraften i det følgende sitatet av Dr George T. Stokes bli tydelig: «Danene utgjorde
en hovedkanal som pavestolen virket gjennom, og fornyet og gjennomførte sine
planer mot uavhengigheten til den irske kirken i løpet av det ellevte og det tolvte
århundre.» (50) Da de danske biskopene i Waterford ble vigslet av bispesetet i
Canterbury, overså de den irske kirken og Patricks etterfølgere. Fra da av var det
to kirker i Irland. (51)

Turgesius var den første til å erkjenne de militære fordelene og det gunstige
omrisset av det landet der byen Dublin nå ligger. Han begynte grunnleggelsen av
den byen, som utvidet seg til kongedømmet Dublin. Senere ble et bispedømme
etablert i denne nye hovedstaden, etter modell av det pavelige ideal. Da dagen
kom for irene til å kaste ut sine utenlandske erobrere, var de ikke i stand til å
frigjøre seg fra nettet til pavereligionen, som inntrengerne hadde begynt å veve.
Dette leder fram til historien om Brian Boru.

Brian Boru beseirer det danske overherredømmet.

Krigene som i årtier ble utkjempet mellom de innfødte irene og deres utenlandske
erobrere, utviklet seg til en nasjonal krig da Brian Boru stod fram som en av Irlands
største helter. Først kjempet han tappert ved sin bror Mahons side, konge av
Munsters, og etter brorens død kjempet han alene som arving til kongeriket. Steg
for steg beseiret han det ene daneriket etter det andre. De to store krigene som
utgjorde høydepunktet i hans karriere, var slagene ved Glen Marna og Clontarf,
begge nær Dublin. I det andre slaget, ble Dublin underlagt en innfødt irsk konge,
selv om han selv, hans sønn og sønnesønn mistet livet i striden.  En må ikke tro at danene ved Birans seire ble fullstendig fordrevet fra irsk jord.
De fortsatte i noen år med varierende hell, noen ganger svakt, andre ganger sterkt,
men de klarte aldri å få overtaket. Makten til danene ble svakere og svakere, men
pavedømmet, som danene hadde brakt inn blant irene, vokste seg sterkere og
sterkere. Den store seieren til Brian, i år 1014, ved slaget i Clontarf, fant sted ca.
femti år før William Erobreren, under pavens ledelse, førte sine normannere til
erobringen av England.
Det latinske presteskapet i Irland, som søkte å ødelegge den keltiske kirken, fkk
en formidabel alliert i de pavelige normannerkongene i England. Det var en lett
oppgave å erstatte avdøde keltiske kirkeledere i Irland med romersk katolske
biskoper. Til slutt dukket det opp en forræder i den keltiske kirken, nemlig den
keltiske erkebiskopen Celsus i Armagh. Han gjorde Malachy, en ungdom instruert
i den kontinentale skolen til Bernard fra Clarvaux, dypt infl uert av pavelige lære, til
sin etterfølger. Denne Malachy, ledet endelig Irland inn under Romas overhøyhet
og innførte den romerske orden. Av den grunn, da Henrik II noe senere, under
pavens autoritet, la Irland under den engelske trone, var undertvingelsen av den
keltiske kirke komplett.

Undergangen til Patricks kirke.

For å vise at innføringen av pavedømmet i England ved munken Augustin, var av
religiøs karakter, og at den fulle makten ikke ble sikret for Roma inntil William
Erobreren (1066 e.Kr.), skriver Blackstone: «Dette introduserte naturlig nok en del
pavelig korrupsjon i tro og lære, men vi kan ikke lese at paven gjør krav på noen
sivil autoritet i disse kongedømmene. Ikke før tiden for normannernes erobringer,
da den regjerende paven understøttet hertug William. Dette skjedde ved at paven
velsignet ham og hans faner, og tok anledningen til å etablere sitt åndelige overgrep.
Han ble til og med tillatt å gjøre dette av erobrerne i den hensikt å ydmyke det
saksiske presteskapet. Hans prelater var oppvokst med læren og praksisen av slaveri
og de var flinke til å gjøre et fritt folk til slaver. (52)
Brevet fra pave Adrian IV, som ble utstedt til Kong Henrik II av England, i år
1156, gir han retten til å invadere Irland. En del av brevet lyder som følger: «Deres
høyhets ønske om å søke aktelse for deres strålende navn på jorden, og nedtegnelsen
av evig glede i himmelen, er rosverdig og nyttig. Din hensikt, som en katolsk prins,
er å utvide grensene til kirken, og å proklamere sannheten i den kristne tro til de
ulærde og primitive nasjonene, og å utrydde ondskap fra Herrens åsyn.»
Mange ting blir klarlagt i dette brevet. For de første, ved å kalle Irland et ulært og

primitivt land, er det klart at de pavelige doktriner, riter og presteskap ikke hadde
fått fotfeste der. For det andre, ved å anmode kongen om «å utvide grensene til
kirken», bekjenner paven at Irland og dets kristne innbyggere ikke hadde vært
under pavekirkens domene. For det tredje, ved å lovprise Henriks hensikt i å
forkynne den kristne troen til den irske nasjonen, innrømmer pave Adrian at
pavens misjonærer ikke hadde brakt den romerske troen til Irland før dette.
Ved å pålegge Henrik II oppgaven å annektere den irske tronen på den betingelse
at han skulle sikre en skatt til paven, ved å kreve en penny fra hvert hjem i Irland
(53), er det klart at katolisismen ikke var den eldgamle religionen i Irland, og at
ingen romerske bånd hadde bundet dette landet før midten av det tolvte århundre.
W.C. Taylor, skriver det følgende i sin historie om Irland, vedrørende kirkemøtet hvor Henrik den andre samlet irske prinser

og prester i Cashel: «Brevet fra pave Adrian, og dets bekreftelse fra (pave) Alexander, ble lest opp for forsamlingen.
Suvereniteten over Irland ble på en høytidelig måte gitt til Henrik, og mange
forordninger ble skissert for å øke makten og privilegiene til presteskapet, samt
nødvendigheten av å forene den irske kirke med det som pavekirken hadde etablert i Vest-Europa.» (54)
Fra den tid og til reformasjonen, var den keltiske kirken i Irland i ødemarken, på samme måte som alle andre evangeliske troende i Europa. Gjennom de fryktelige årene i den mørke middelalder, strevde mange enkeltpersoner, kirker og grupper, med å opprettholde renheten i den originale apostoliske læren. Uten tvil overgav den store hopen seg til å bli dominert av den kombinerte religiøs/politiske  makten. Etter hvert var presset fra barbariske riter og seremonier en sentral årsak til at mange i det keltiske området bukket under på grunn av pavemakten. Allikevel var det evangeliske grunnlaget på plass i folket, og da Gud i sin nåde ga verden reformasjonens åndelig lys, ble mange av disse undertrykte kristne vekket til live og de erstattet pavelig hierarki med opphøyelse av Bibelen.

________________________________________________________
(1) Maclauchlan, Early Scottish Church, pp. 97, 98. (2) Neander, General History of the
Christian Religion and Church, vol. 1, sec. 1, pp. 85, 86; Moore, Te Culdee Church, pp.
15-20. (3) Ridgeway, Te Early Age of Greece, vol. 1, p. 369. (4) Neander, General History of the Christian Religion and Church, vol. 2, pp. 146-149. (5) Gibbon, Decline and
Fall of the Roman Empire, chapter 31. (6) Smith and Wace, A Dictionary of Christian
Biography, art. “Patricius.” (7) Betham, Irish Antiquarian Researches, vol. 1, p. 270.
(8) See Chapter 6, entitled, “Vigilantius, Leader of the Waldenses.” (9) Stokes, Ireland
and the Celtic Church, pp. 11, 12. (10) Gordon, “World Healers,” pp. 48, 49. (11) Bidez
and Cumont, Les Mages Hellenises, vol. 1, p. 55. For an amplifcation of this subject see
the writer’s discussion in Chapter 18. (12) Stokes, Ireland and the Celtic Church, p. 173.
450
(13) Moore, Te Culdee Church, p. 21 (14) Yeates, East Indian Church History, p. 226
(included in Asian Christology and the Mahayana, by E. A. Gordon). (15) Warner, Te
Albigensian Heresy, vol. 1, p. 20. (16) Stokes, Ireland and the Celtic Church, p. 93. (17)
Tymms, Te Art of Illuminating as Practiced in Europe From Earliest Times, p. 15. (18)
Jacobus, Roman Catholic and Protestant Bibles Compared, p. 4.
(19) Neander, General History of the Christian Religion and Church, vol. 3, p. 53. (20)
Todd, St. Patrick, Apostle to Ireland, p. 377. (21) Michelet, History of France, vol. 1, p.
74; vol. 1, p. 184, ed. 1844. (22) Moore, Irish Melodies, p. 6. (23) Foakes-Jackson, Te
History of the Christian Church, p. 527. (24) Fitzpatrick, Ireland and the Making of
Britain, p. 231. (25) Stokes, Chronicles and Memorials of Great Britain and Ireland,
vol. 89, pt. 2, pp. 447-449. (26) Stokes, Chronicles and Memorials of Great Britain and
Ireland, vol. 89, pt. 1, p. 239. (27) Killen, Ecclesiastical History of Ireland, vol. 1, pp.
12-15. (28) Stokes, Chronicles and Memorials of Great Britain and Ireland, vol. 89, pt.
1, pp. 31, 33. (29) d’Aubigne, History of the Reformation, vol. 5, pp. 41, 42. (30) See the
author’s discussion in Chapter 11, entitled, “Dinooth and the Church in Wales.”
(31) See the author’s discussion in Chapter 12, entitled, “Aidan and the Church in
England.” (32) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, arts. “Columba” and “Columbanus.”
(33) Bethain, Irish Antiquarian Researches, vol. 1, p. 268. (34) Te writer when visiting
Armagh noted the sites traditionally connected with the life of Patrick. (35) Killen, Te
Old Catholic Church, p. 290. (36) Bispham, Columban — Saint, Monk, Missionary, pp.
45, 46; Smith and Wace, A Dictionary of Christian Biography, art. “Columbanus.” (37)
Stillingfleet, Te Antiquities of the British Churches, vol. 1, p. 304. 39. (38) Fitzpatrick,
Ireland and the Making of Britain, pp. 47, 185. (39) Edgar, Te Variations of Popery,
p. 309. (40) T e Catholic Encyclopedia, art. “Arianism.” (41) It is doubtful if many
believed Christ to be a created being. Generally, those evangelical bodies who opposed
the Papacy and who were branded as Arians confessed both the divinity of Christ and
that He was begotten, not created, by the Father. Tey recoiled from other extreme
deductions and speculations concerning the Godhead. 42 Robinson, Ecclesiastical Researches, p. 183. (43) Stokes, Ireland and the Celtic Church, p. 12. (44) Todd, St. Patrick,
Apostle to Ireland, p. 390. (45) Newell, St. Patrick, His Life and Teaching, p. 33, note 1.
(46) Flick, Te Rise of the Medieval Church, p. 237. (47) Barnett, Margaret of Scotland:
Queen and Saint, p. 97. (48) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 4. (49)
Stokes, Ireland and the Celtic Church, p. 252. (50) Stokes, Celtic Church in Ireland, p.
277. (51) Ibid., pages 308-314. (52) Blackstone, Commentaries on the Laws of England,
b. 4, ch. 8, p. 105. (53) O’Kelly, Macariae Excidium or Te Destruction of Cyprus, p.
242. (54) Taylor, History of Ireland, vol. 1, pp. 59, 60.