| Vitenskapens evolusjon
Få mennesker tenker i dag over at de fleste vestlige vitenskapsmenn frem til 1700-tallet var kristne, i den forstand at de trodde Da Charles Darwin i 1859 utgav sin bok On the Origin of the Species by Natural Selection (Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg), var hans ideer egentlig ikke noe nytt. Boken, som ble trykket i 1250 eksemplarer og utsolgt samme dag som den ble lagt ut for salg, kom likevel til å få stor betydning for ettertiden, men i samtiden møtte den stor kritikk. En av årsakene til at dette kom til å snu seg, er den måten visse geistlige møtte teorien på. Uten å ha satt seg ordentlig inn i hva det gikk ut på, angrep de Darwins ideer på en hånlig og uvitenskapelig måte. Etter dette fikk evolusjonismen stadig flere tilhengere, og fossilfunn og sedimentlag som tidligere var blitt brukt som utvetydige beviser for en skapelse, ble nå gitt en ny betydning og brukt til støtte for en gradvis utvikling. I tillegg til at kirken på 1800-tallet motsatte seg utviklingsteorien på en lite populær måte, var det også andre grunner til at Darwins teori fikk økende oppslutning. Til alle tider har mennesker forkastet sin Skaper, enten det gav rom for ateisme eller avguder som tillot et mer utsvevende liv, og da det nå kom en teori som fullstendig utelukket Gud som verdens skaper og atpåtil hevdet å være basert på vitenskaplige data, ble den selvsagt tatt godt imot. Samtidig gjorde kirken den store feilen å “likestille” Bibelens skapelsesberetning og utviklingslæren. Vi skal komme nærmere inn på dette punktet siden. Darwin hadde gjort observasjoner som faktisk beviste at det hadde foregått en utvikling, men det var hans konklusjoner som var fullstendig gale. Igjen gjorde tilhengere av skapelsen en stor feil, idet de forkastet hele Darwins utredning og hevdet at det aldri hadde foregått noen form for utvikling i det hele tatt. (De håpet sannsynligvis at dersom Darwins beviser på at artene kunne forandre seg, -i dette tilfellet bygget på observasjoner av finker på Galapagosøyene-, kunne motbevises, så ville hele hans teori falle i grus.) Det er bare det at Bibelen ikke har en slik lære! Først på 1700-tallet ble det hevdet av kirken at artene var uforanderlige, og i tiden som fulgte ble dette et mer og mer alminnelig syn. Snart var det også, -i likhet med en rekke andre ubibelske oppfatninger-, blitt en etablert teologisk lærsetning. Men Darwin så hva han så, og hadde de kristne holdt seg ene og alene til Guds ord, så ville de ha unngått mange problemer. (Les Ord.30,5-6!) I 1.Mosebok blir vi fortalt at Gud skapte alle dyrene, fuglene og fiskene hver til sitt slag (eng. kind). Dette er noe helt annet enn hva Darwin omtaler som arter, eller species (eng.). [Vær klar over at det kan være et problem med oversettelsen av ordet “kind” i de norske bibelutgavene, slik som King James versjonen, hvor det er oversatt med ordet “art”. Dette gjør det veldig vanskelig å skille mellom de to begrepene. En mer korrekt oversettelse av ordet ville være “slag”.] Det er i alle tilfeller vesentlig å merke seg at Gud skapte dyrene hver til sitt slag. Innenfor denne rammen vil det selvsagt være mulig med en utvikling, -på samme måte som med mennesket, som det i dag finnes mange forskjellige “variasjoner” av! Det som ikke er mulig, derimot, er en utvikling mot det mer komplekse, altså det darwinismen forfektet. Kirkens motargumenter ble derfor rettet i feil retning, og de fikk snart merke konse-kvensene av det. Problemer? For å si det veldig enkelt: Det begynte altså som en ren hypotese om en gradvis utvikling fra det enkle til det mer komplekse. Teorien ble deretter omformet for å passe med nye funn som ble gjort, for siden gang på gang å bli endret, -nettopp fordi det ikke var noen sammenheng mellom teori, nye funn og gamle! Selv om vi lett kan få inntrykk av det, ikke minst gjennom vitenskapelige tidsskrifter, lærebøker og media, så har man aldri funnet noe egentlig bevis for evolusjonsteorien. Derimot taler flesteparten av de funn som gjøres og er gjort i den nyere tid, også innenfor vitenskapen, faktisk imot en evolusjonistisk utvikling. Fossiler På Darwins tid var det kun gjort et fåtalls fossilfunn sammenliknet med de mange vi har idag. Av disse er det kun funnet et par som blir hevdet å være “overgangsfossiler”. I Tyskland, -vel å merke på samme sted-, er det funnet tre fossiler av den såkalte øglefuglen, archeopteryx, som skal være bindeleddet mellom krypdyr og fugler. Skjelettet blir her hevdet å tilhøre et krypdyr, som også skal ha hatt fullt utviklede hale- og vingefjær. Riktignok kan det være vanskelig å skille mellom skjelettet til en fugl og skjelettet til et krypdyr, ettersom enkelte karakteristiske krypdyrtrekk går igjen hos visse typer fugler, og også blant evolusjonistene er spørsmålet om øglefuglen kontroversielt. Men la oss flytte fokuset fra skjelettet (som godt kan ha tilhørt et krypdyr, selv om mange vitenskapsmenn tror det har tilhørt en fugleart) og over på fjærene. Ifølge utviklingsteorien skal de første fjær ha vært frynsete skjell av krypdyr. Fossilene av øglefuglen viser derimot høyt kompliserte, ferdig utviklede fjær, -som har vært “100% fugl”! Det finnes med andre ord ingen overgang fra skjell til fjær, og følgelig heller ikke noen “overgangsform”! Det pre-kambriske problem I de pre-kambriske lag, det vil si i perioden forut for kambrium, skulle man, -ifølge evolusjonsteoriens prinsipper-, finne mindre kompliserte dyreformer som har gått forut for trilobitten og dens samtidige. Men til tross for at en rekke undersøkelser er gjort av de lag som ligger under de kambriske, så har man praktisk talt funnet så godt som ingenting! Det nærmeste man eventuelt kommer, er noen markganger og fibre av mugg, damslagg og alger, men det finnes absolutt ingen beviser for at ovennevnte kambriske arter har noen forgjengere! Det store spørsmålet er hvordan og hvorfor det plutselig oppstår trilobitter og andre arter i kambrium, uten at de har noen “forgjengere”? Forholdet pre-kambrium og kambrium er ikke enestående. På liknende måte kan vi se at det av alle hovedgrupper av levende organismer som vi har i dag, plutselig oppstår fossiler, uten at perioden foran røper noe “mellomledd” eller “overgangsform”. Det samme gjelder planteslag. Dette i seg selv viser at det ikke har foregått en evolusjonistisk utvikling. Ingenting av det som er funnet, -verken av bergsedimenter eller fossiler, som utviklingsteorien legger så stor vekt på-, taler i favør av en gradvis og lang utvikling! Og ingenting taler imot en verdensomspennende flomkatastrofe lik den Bibelen beskriver! Utfra dagens vitenskaplige nivå er det også mer logisk med en slik plutselig ødeleggende katastrofe, som omveltet en hel verden og skapte de forhold vi i dag finner levninger etter. En plutselig katastrofe Hva er sannsynligheten for at en hel fiskestim skulle omkomme samtidig og atpåtil bli begravet i samme stund? De fleste vil nok se at sannsynligheten her er minimal. Vanligvis blir en fisk spist opp av andre fisker i løpet av få timer etter sin død. Men det er blitt funnet mange fossile fisker i sedimentlagene, vi har eksempler på både fiskestimer og områder med millioner av fisk! Det er også blitt funnet fossiler av fiskeskjell, og endog fisker med mat i munnen er blitt bevart. Dette beviser at de må ha blitt begravet øyeblikkelig, og ikke døde en “normal død” og ved en tilfeldighet ble begravet like etter. Et ennå bedre bevis på dette, er funnet av enorme mengder mammuter langs kysten av Nord-Sibir og inn i Alaska. Mammutene var begravet i is eller fastfrosset i sedimentlagene, og sammen med dem også en rekke andre dyr, slik som sauer, neshorn, løver, tigre, kameler, hester, okser etc. Riktignok er ikke alle hele, men noen har blitt bevart slik at man i dag kan se hva de spiste under sitt siste måltid; “Mammutene døde så brått at maten ble bevart, ufordøyet, i magen og munnen deres. Gress, blåklokker, smørblomst, siv og ville bønner er funnet i munnen på mammuter.” 2 Kan vi få noe klarere vitnesbyrd enn dette? Mutasjoner Mutasjoner skjer, det er riktig, men de er som regel ikke positive, snarere tvert imot. Det sier seg selv at en endring i de høyst kompliserte genene vil gjøre at de ikke fungerer slik de skal. (Og satt inn i et evolusjonistisk perspektiv, ville dette tilsi at de nye muterte artene ikke ville overleve, og vi ville stadig bli sittende igjen med de gamle!) Vi har flere eksempler på hvordan mutasjoner er årsak til genetiske defekter; bløder-sykdom, hudkreft, misdannelse, Downs syndrom, -for å nevne noe. Ifølge Bibelen skapte Gud alt “overmåte godt”. (1.M.1,31) Så hvordan kan det da ha seg at vi nå er omgitt av sykdommer, arvelige defekter og snyltere, -dette som er så negativt? Jo, nettopp ved mutasjoner! La oss ta med et eksempel som også viser hvor unødvendig de mange millioner på millioner av år som tilhengere av evolusjonismen mener er nødvendig for at forandringer skal ha funnet sted. Vi ser i dag en rekke sykdommer, som for noen tiår siden på revolusjonerende vis ble slått tilbake av antibiotika 4 , blomstre opp igjen. Hva har skjedd? Jo, bakteriene har blitt resistente, eller motstandsdyktige. Og hva illustrerer dette? At de ikke trengte mer enn noen år på å tilpasse seg! Tenk nøyere etter. I løpet av de tiårene som legevitenskapen har klart å holde sykdommene tilbake, har disse bakteriene utviklet seg til å bli enda verre, ja, mer enn det, de har også utviklet seg til å overvinne en “fiende” somtidligere overvant dem! Vi ser at tid (i betydningen av et langt tidsrom) derfor ikke er nødvendig for at endringer skal inntreffe. Det skulle heller ikke være noe problem at de variasjoner vi i dag ser av de ulike dyre-, fiske- eller fugleslag, har utviklet seg innenfor det tidsrom som Bibelen gir jordens eksistens. Hvorfor opererer evolusjonistene med slike svimlende høye tall? Det kan kanskje virke imponerende, men til tross for at antallet år til stadighet utvides, har de ennå ikke klart å skape en sammenhengende og uproblematisk kronologi. Vi har allerede sett hvordan menneskets eksistens på jorden, -ifølge denne teorien-, i løpet av et halvt århundre er blitt forandret fra 600 000 år til 4-5 millioner! I den senere tid er det blitt utviklet en rekke avanserte vitenskaplige metoder, som blant annet brukes til å datere arkeologiske funn, som beinrester, trekull, pollenkorn etc. Disse har plassert levninger tusenvis (om ikke millioner) av år lenger tilbake i tid, og det har derfor vært nødvendig å utvide tidsskjemaet betraktelig. Men ser man på disse levningene, disse restene etter fortiden, så er det ellers ingenting som tilsier at de skulle være så gamle. Det eneste som hinter til millioner av år, er de nye dateringsmetodene, men disse kan være nokså usikre, -noe vitenskapsfolk selv er klar over-, og bruken av dem kan få fatale konsekvenser. Carbon-14 datering La oss først se på hvordan daterings-metoden fungerer; I det kosmiske stråler treffer den ytre atmosfæren, dannes det nøytroner som reagerer med nitrogen-atomer, slik at det dannes carbon-14 (C 14 ). I likhet med vanlig kull (karbon/ C 12 ) forbinder C 14 seg med oksygen (O 2 ), og det dannes kulloksyd, eller karbondioksyd (CO 2 ), som altså inneholder det ustabile atomet C 14 . Dette absorberes av vegetasjonen gjennom fotosyntesen 5 , og når dyrene spiser planteføde, får de det i seg, vel å merke i veldig små mengder (ca. 1av 1 000 000 000 000 atomer). Så lenge en plante eller et dyr er i live vil mengden C 14 holdes vedlike, ettersom de hele tiden tar opp mer, men når de dør, begynner konsen-trasjonen av C 14 å avta. (Dette er forøvrig ikke uproblematisk, og vi vil komme tilbake til det senere, men i teorien er det slik det skal fungere.) Fordi de har åtte nøytroner i kjernen istedenfor seks som vanlig carbon (C 12 ), er carbon-14 (C 14 ) atomene ustabile, og de brytes derfor gradvis ned. Det er dette prinsippet med radioaktiv nedbrytning som er selve grunnlaget for carbon-14 dateringer. Dersom man kjenner halverings-tiden til C 14 , det vil si den tiden det tar før antallet C 14 atomer er redusert til halvparten av hva det var i utgangspunktet (-redusert med 50%), skal man kunne regne ut hvor lang tid det har gått siden planten eller dyret døde 6 , ved å måle hvor mye C 14 som er tilbake i prøven. Men dette forutsetter at manvet hvor mye C 14 det var i planten/dyret da det døde! Resultatet av en carbon-14 datering kan for eksempel se slikt ut: 3700 + – 100 BP . (Ang. BP , “before present”, se kommentar til fotnote nr.6.) Vi har altså fått tiden 3700 “før nåtid” (1950). Pluss og minus viser her til et standardavvik, som for denne prøven er beregnet til 100 år, det vil si at forskjellige faktorer (som f.eks. regnefeil, radioaktiv bak-grunnsstråling etc.) gjør at det er 63-68% sjanse for at den riktige alderen (på prøven/organismen) ligger i perioden 3800 og 3600 BP , eller “før nåtid”, altså mellom 100 år før og etter 3700 BP . Følgelig vil én av tre dateringer være feil! Og la oss si at du gjør tre prøver, -hvordan kan du vite hvilken av dem det gjelder? Derfor heter det også at én prøve er det samme som ingen prøve. Skal man bruke C 14 -datering, blir man altså nødt til å ta flere prøver. Til slutt må man også ved bruk av denne metoden være klar over at prøvene kan bli, eller kan ha blitt utsatt for forstyrrelser, som forurenseing før, under eller etter prøvene, biologisk og menneskelig inngripen, flerfasebruk osv. Men C-14 forutsetter… Bruken av carbon-14 datering forutsetter en rekke ting, og vi skal nå gå inn på de viktigste av dem. For det første forutsetter metoden at vi kjenner halveringstiden til C 14 -atomet. Willard Libby anslo den tiden det ville ta før antallet C 14 ble redusert med 50%, til 5568 år, men i dag er dette satt til 5730 år. Likevel brukes Libbys tider ennå, og det blir hevdet at dette ikke skal utgjøre noe merkbart problem. For det andre forutsettes det at vi vet hvor mye C 14 organismen inneholdt da den døde. Og det kan man ikke vite, -nettopp fordi man ikke var der og foretok målinger da det skjedde. Her kommer det helt an på hvilket syn man har; evolusjonistene, på den ene siden, forutsetter at den kosmiske innstrålingen har vært konstant og at ingen brå og omfattende endring har skjedd på jorden lik den Bibelen beskriver som vann-flommen på Noas tid. (De vil dermed kunne beregne når organismen døde.) Ifølge Guds ord skapte Gud en “vannkappe” rundt jorden, eller en hvelving som “skilte vannene som var under hvelvingen fra vannene som var over hvelvingen”. (Se 1.M.1,6-7) Denne hvelvingen kalte Han “himmel” (v.8), og det var denne som brast da vannflommen kom over jorden; “…på den dagen ble alle kildene i det store dypet brutt opp, og himmelens sluser ble åpnet. Så falt regnet over jorden i førti dager og førti netter.” (1.M.7,11-12) Før dette hadde “vannkappen” fungert som et beskyttende teppe over jordkloden. De klimatiske forholdene var jevnere og mye bedre. All kosmisk stråling ble skjermet av, og stråling fra sola ble jevnt fordelt. Det samme gjelder slik stråling vi ovenfor så er årsaken til at C 14 dannes. Som en følge av dette, vil eventuelle levninger man skulle finne fra tiden før vannflommen ha et mye lavere C 14 innhold (ettersom det da var et mye mindre C 14 i atmosfæren), noe som igjen ville plassere dem langt tilbake i evolusjonismens utviklingsskjema. Men vi skal ikke gå dypere inn på dette nå, bare konstantere at et dyr som i dag har et lavt C 14 innhold, ikke behøver å være millioner av år gammelt, men isteden kan ha levd i tiden før flommen. (Rent vitenskaplig er det ingenting som taler imot dette, bortsett fra, -som vi alt har vært inne på en del ganger-, selve teorien om evolusjon.) Vi var ellers inne på at carbon-14 datering forutsetter at den kosmiske innstrålingen er og alltid har vært konstant, både når det gjelder tid og sted. Men vi vet, -og forskere inkludert-, at den ikke har det, hverken i tid eller sted. Tidsmessig kan man konstantere dette utfra endringer i jordens magnetfelt 7 , og når det gjelder den geografiske fordelingen, har det vist seg å være en høyere konsentrasjon ved ekvator. En annen forutsetning som evolusjon-istene gjør, er at det radioaktive C 14 dannes like hurtig som det brytes ned , slik at det altså hele tiden vil være likevekt, frem til, -som vi så tidligere-, organismen dør. Da begynner mengden C 14 å avta. I USA har det blitt gjort eksperimenter for å undersøke om denne antakelsen er riktig. Resultatet viser at C 14 dannes omtrent en tredjedel hurtigere enn det brytes ned! Dette vil igjen si at fossiler som blir datert med carbon-14 metoden, ikke kan være mer enn noen få tusen år gamle! (Ifølge Bibelen skjedde vannflommen i ca. år 2348 f.Kr.) Men til tross for at disse bevisene plasserer fossiler i et bilde med skapelsen som ramme, så har store deler av vitenskapen ikke vært villig til å akseptere dette. La oss til sist ta med antakelsen om at forholdet mellom C 14 (det ustabile carbon-atomet) og C 12 (vanlig carbon) i atmosfæren alltid har vært og er konstant. (Forholdet mellom disse er av betydning ettersom det blir brukt når man skal regne ut alderen på en prøve.) I 1960 oppdaget the United States Space Program at det er mye mer C 14 i de ytre lagene av vår atmosfære, hvor C 14 blir dannet. Vitenskapsmenn som tror på skapelsen, har på denne basis testet en rekke prøver på nytt, og istedenfor å gi resultater på opptil 50 000 år, viste denne nyere metoden til en alder av mellom 5000 og 7000 år! Det største problem Det er ikke til å legge skjul på at den prosessen som har foregått i løpet av det siste århundret, hvor Gud er blitt fjernet mer og mer og de menneskelige lyster har fått en mer sentral stilling, er årsak til et kraftig moralsk forfall. Mennesket er blitt nedverdiget og dets verdige opprinnelse forkastet. Alt sies å ha blitt til ved en tilfeldighet, under prinsippet om at den sterkeste og best tilpassede vil overleve. Guds bud er blitt skjøvet til side, og vårt ansvar ovenfor Ham og våre medmennesker er blitt redusert og hos mange forglemt. Tross dette føler mange at denne utviklingen er gal, og de søker å få svar på de store spørsmål i livet. Men dette svaret kan de ikke finne i dagens vitenskaplige forklaringer, ettersom de har utelatt Han som er “veien, sannheten og livet”. Kirken gjorde en stor feil da den i møte med utviklingsteorien forsøkte å likestille denne med Bibelens skapelsesberetning, og hevdet at det ikke utgjorde noen forskjell om man trodde på den ene eller den andre. Dette er like uriktig som det er farlig. De to stemmer overhode ikke med hverandre, og det er ingen grunn til å forsøke å inngå noe kompromiss. Særlig i den siste tid er det fra kirkelig hold blitt gjort mange forsøk på å samkjøre de to beretningene, -men skulle man omforme og forandre sin tro bare fordi man blir møtt med en motsigende påstand? Skulle ikke Guds ord være en god nok tilflukt? Kan skapelse og evolusjon forenes? En annen påstand som svirrer i de kristne kretser, er at Gud ikke skapte verden på seks virkelige dager, slik Han selv sier, men på 6000 år. Denne påstanden, -som også er preget av en evolusjonistisk tankegang-, støtter seg på det Peter skrev om at “for Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” 10 La oss før vi gjør noe annet, teste ut hvordan en slik teori ville bli i praksis. Hvis vi antar at Gud altså ikke skapte verden på seks dager, men på 6000 år, slik at en dag tilsvarer 1000 år, vil dette tilsi at alle dyrene og mennesket ble skapt en eller annen gang i løpet av de siste 1000 årene. (Når spiller egentlig ikke noen rolle.) Den syvende dagen, som Herren hvilte på og velsignet, ville representere den påfølgende periode med tusen år. Her oppstår et problem. Vi får vite at Adam ble 930 år. 11 Med andre ord, Adam ville (i samsvar med denne teorien) aldri ha overlevd Sabbaten! Det sier seg selv at en slik teori, -hvor hver skapelsesdag representerer 1000 år-, er fullstendig ulogisk og ubibelsk. 12 For det andre er det viktig å merke seg hvorfor Peter skrev akkurat som han gjorde. Han sier ikke her at når Gud sier én dag, så mener Han egentlig tusen år, eller omvendt. Peter skrev sitt brev for å vekke opp de troende og minne dem om Guds ord. Samtidig kommer han med en advarsel om de siste dager av denne verdens historie: “Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spottere stå frem. De skal gå frem etter sine egne lyster og si: “Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn fortsetter alle ting som de var fra skapelsens begynnelse av.” For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds ord. Og ved det samme Guds ord stod jorden frem fra vann og gjennom vann.” 13 Kilder: 1 Baker, S., På vaklende føtte, s.6 3 Heldigvis har menneskene to sett med gener, som vi får av hver av våre foreldre, slik at barnet ikke behøver å merke defektene, selv om foreldrene er bærere av dem. Vanligvis vil de gode genene dominere over de skadede/muterte. |
Seks dager eller millioner av år
