SODOMA OG GOMORRA

Byene som ble utslettet med ild

Dødehavsregionen var en gang et fruktbart område. I Bibelen blir blir Jordan-sletten sammenliknet med Edens hage: «Lot løftet blikket og så hele Jordan-sletten, og han så at det var godt med vann der. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Da var det som Herrens hage, som landet Egypt, helt bort til Soar.» (1.Mos. 13,10). Dette landet var så lovende at Lot, Abrahams nevø, valgte å bosette seg der med hele sin store flokk beitedyr. Han bosatte seg i byen Sodoma.
I 1.Mos. 19 kan vi lese hvordan to engler reddet Lot, hans kone og deres to døtre ut av byen, før den ble ødelagt av svovel og ild. Fire andre byer ble utslettet på samme måte, den mest kjente av dem var Gomorra (Jer. 50,40).Årsaken til at dette var at «…Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og … deres synd er meget alvorlig» (1.Mos. 18,20).
Om det som skjedde kan vi lese: «Så lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra, fra Herren ned fra himmelen. Slik ødela Han disse byene, hele sletten, alle innbyggerne i byen og alt som vokste på marken.» (1.Mos. 19,24).

Guds verk
Fem byer ble ødelagt: Sodoma, Gomorra, Adma, Sebojim og Soar, de fem byene på sletten (sml. 1.Mos. 14,2). Det var ikke en tilfeldig storm, et jordskjelv eller et fiendtlig angrep som utslettet byene, men «svovel og ild» regnet «ned fra himmelen». Det var Gud selv som ødela disse byene. Årsaken var at «deres synd [var] meget alvorlig».
Spørsmålet mange stiller er om disse byene virkelig en gang eksisterte, eller om historien er blitt funnet opp for å skremme folk – slik som middelalderkirkens trusler om et evig brennende helvete for dem som ikke ville underkaste seg pavedømmets påbud.
Peter skriver at Gud «gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig…» (2.Pet. 2,6) Det greske ordet som er oversatt med «eksempel» er «hupodeigma», et ord som indikerer at noe vises eller er synlig. Byene skulle med andre ord være synlig for ettertiden.
Judas skriver: «Slik var det med Sodoma og Gomorra og byene rundt dem. På samme måte gav de seg over til seksuell umoral og la seg etter fremmed kjød. Disse er gitt som eksempel, og de lider under straffen i evig ild.» (Jud. 1,7) Det som her er oversatt med «gitt som eksempel» uttrykker på gresk noe som er satt frem for å betraktes eller vises.
Men også andre kilder enn Bibelen omtaler byene som ble utslettet av ild og svovel. Historikeren Josefus, som levde i det første århundre, forteller: «…og landet Sodoma grenser til det [dvs. til Dødehavet, som han kaller «Asphaltis sjøen»]. Det var fra gammelt av et godt land, både på grunn av fruktene det bar frem og på grunn av dets byers rikdommer, selv om det nå er helt oppbrent. Det forteller nå om innbyggernes ugudelighet, det ble brent av lyn; følgelig er det fremdeles rester av den guddommelige ild; og sporene [eller skyggene] av de fem byene er fremdeles synlige…» 1? Levningene etter disse byene kunne ses av mennesker som levde på Jesu tid.

Siddim-dalen
Dødehavet, eller Saltsjøen, eksisterte ikke da Lot slo seg ned i Sodoma. I stedet lå det en dal der, kalt Siddim-dalen. I denne dalen stod det, ikke lenge etter at Lot og Abraham hadde bosatt seg i Kanaan, et slag mellom kongene av de fem byene og kongene av fem moabittiske byer på andre siden av dalen. Om dette kan vi lese:
«Og det skjedde i de dager da Amrafel var konge i Sinear, Arjok var konge i Ellasar, Kedor-Laomer var konge i Elam, og Tidal var konge over Gojim, at de [disse fire moabittiske kongene] gikk til krig mot Bera, kongen i Sodoma, Birsja, kongen i Gomorra, Sjinab, kongen i Adma, Sjemeber, kongen i Sebojim, og kongen i Bela, som er Soar. Alle disse [de fem kanaaneerkongene] slo seg sammen i dalen ved Siddim, som er Saltsjøen.» (1.Mos. 14,1-3).
Byene Sodoma, Gomorra, Adma og Sebojim dannet den østlige grensen av Kanaans land (1.Mos. 10,11). Byene lå ikke i selve Siddim-dalen, men det var i denne dalen de fem kongene samlet seg mot moabittene. Vi fortelles at de drog ut av sine byer for å komme til Siddim-dalen:
«Kongen i Sodoma, kongen i Gomorra, kongen i Adma, kongen i Sebojim og kongen i Bela, som er Soar, drog ut og ble med i slaget i Siddim-dalen.» (1.Mos. 14,8).
Ifølge Bibelen er ikke de fem byene å finne på bunnen av Dødehavet (Saltsjøen). Dødehavet dekker det som en gang var Siddim-dalen. De fem byene var plassert vest for denne, og skulle ligge der som et synlig eksempel for alle.

Aske og ødemark
Følgende tekster forteller hva vi kunne forvente å finne i det som en gang var fem fruktbare, velstående byer:
«Hele landet er forbrent med svovel og ild. Det er ikke tilsådd, og ingenting spier. Ikke noen vekster gror frem, som da Sodoma og Gomorra, Adma og Sebojim ble ødelagt, de byene Herren ødela i sin vrede og harme.» (5.Mos. 29,23).
«Med Babylon …skal det gå som da Gud styrtet Sodoma og Gomorra. Den skal aldri mer bli bebodd, og fra slekt til slekt skal ingen slå seg ned i den.» (Jes. 13,19-20).
«…det skal sannelig gå Moab som med Sodoma og med Ammons barn som med Go-morra. De skal dekkes med ugress og saltdammer og bli en ødemark for evig.» (Sef. 2,9).
«…så sant Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse…» (2.Pet. 2,6).
Ifølge dette skulle vi forvente å finne ødemark og aske der byene Sodoma, Gomorra, Adma, Sebojim og Soar en gang lå. Alt ble «forbrent med svovel og ild», vi kan ikke forvente å finne noen intakte gjenstander, bygningsruiner eller potteskår, slik man vanligvis finner i gamle, ødelagte byer.

Gomorra i dag
Like i nærheten av Masada 2? ligger i dag restene etter Gomor-ra. Alt som er igjen etter den en gang så fruktbare byen er askelag på askelag og tusenvis av svovelkuler.
Gomorra er den best bevarte av de fem ødelagte byene. Her vitner askeformasjonene om det som en gang var bymurer med innganger og støttevegger, bygninger og organiserte gater med sideveier.
Av de mer spesielle formasjonen, er en «ziggurat», et tempeltårn eller trappepyramide med et alter eller tempel på toppen, som ble brukt til religiøse seremonier (bl.a. ofringer av dyr eller mennesker til hedenske guder).
Andre spesielle formasjoner som kan identifiseres, er askerestene av sfin-xer, statuer med dyrekropp og ofte menneskehode. (Den mest kjente sfinxen i dag er den i Giza, Egypt.)
I tillegg har man funnet restene av en menneskelignende statue og en hjortestatue med horn (tidligere av bronse), samt rester av gullsalter og flere oksiderte (brente) sodomittiske spydspisser av bronse 3?.

Aske
Prøver har vist at alle strukturene i det som er igjen av Gomorra, består av aske 4?. Alt har vært brent med høy temperatur, til og med jordbunnen ned til grunnfjellet 5?. (Derfor kan bygningene virke mye høyere enn de var i virkeligheten.)
Asken i de forskjellige formasjonene ligger lagdelt. Dette skyldes termisk ionisering, en prosess som finner sted når noe brenner med ekstremt høy temperatur (ca. 2200-3300 oC) og / eller i veldig hete flammer som inneholder alkalimetaller eller alkaliske jordarters metaller (f.eks. natrium og kalsium). De positive og negative ionene tiltrekker og frastøter hverandre, og danner således slike lag 6?.
Lagene er ikke bare vannrette, men i enkelte formasjoner «snirkler de seg inn i hverandre». (Dette i seg selv beviser at lagene ikke er «vanlige avsetninger», dannet over «tusenvis eller millioner av år», men at alt er dannet samtidig, på et øyeblikk.)
Asken er forholdsvis kompakt, og det ytre laget på formasjonene er noe hardere, slik at formene er blitt bedre bevart. Men innenfor dette lille «skallet» er asken myk og kan lett brytes i stykker.

Svovel
Tusenvis av svovelkuler ligger spredt omkring i askestrukturene – som om de skulle ha regnet ned over byen. Dette stemmer med det bildet Bibelen gir, om at «svovel og ild regne[t] over Sodoma og Gomorra, …ned fra himmelen.» (1.Mos. 19,24).
Kulene er av forskjellig størrelse. De fleste er forholdsvis små og varierer i størrelse fra en tommerfingernegl til en golfball. Andre veier flere kilo.
Prøver analysert i Galbraith Laboratories i Knoxville, Tennessee, har vist at kulene inneholder 95,72 % svovel, samt andre stoffer som ville bidra til en ekstremt høy temperatur i brann. Materialet omkring svovelkulene ble også testet, og har vist seg å være aske 7?.
Det er ikke funnet så rent svovel, som runde baller, innkapslet og omgitt av «brente ringer» i aske, noe annet sted i verden unntatt i dette området 8?.
Hvorfor ødelagt?
«Så lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra, fra Herren ned fra himmelen. Slik ødela Han disse byene, hele sletten, alle innbyggerne i byene og alt som vokste på marken.» (1.Mos. 19,24-25).
Hvorfor ødela Gud de fem byene på sletten? Hvilken synd var det som var så alvorlig at Han valgte å gripe inn på denne måten?
Gjennom profeten Esekiel blir vi fortalt hva som var «misgjerningen til Sodoma»:
«Hun og hennes døtre var stolte, hadde nok av mat og nøt fred og ro. Men hun hjalp ikke den fattige og trengende. De var stolte og drev med styggedommer for Mitt åsyn. Derfor drev Jeg dem bort slik Jeg så det rett.» (Esek. 16,49-50).
Folket på den fruktbare sletten levde i overflod og luksus. De hadde stor rikdom og mye fritid. Dette ledet dem til et liv i forlystelse, nytelse, stolthet, selvtilfredsstillelse og egoisme. Og selv om de selv hadde mer enn nok, overså de helt de fattiges behov.
Beretningen om syndfloden var ennå levende blant folket, og de kjente til Guds lov og Hans dommer. Også den gudfryktige Abraham kjente de godt til. Hans liv ble et eksempel for dem som vitnet om Guds kjærlighet og om den sanne tilbedelsen.
Innbyggernes største problem var at de forkastet det lys de hadde fått. Slik gjorde de åpenlyst opprør mot Gud, og hånet både Hans lov og Hans sendebud.
Gud kjente til Sodoma og Gomorras synd. Likevel ville Han, før Han lot sin straffedom ramme dem, undersøke om det virkelig var slik. Sammen med to engler dro Jesus selv ned for å besøke byen. Slik viste Gud sin rettferdighet i at Han ikke dømmer noen før deres sak er grundig undersøkt.
Hvis ikke innbyggerne hadde gått for langt i sin synd og forherdet sitt hjerte fullstendig, ville Gud gi dem tid til å angre. Men i samtlige fem byer på sletten kunne Han ikke finne så mye som ti rettferdige mennesker.
Da unge og gamle menn fra Sodoma samlet seg rundt Lots hus for å tilfresstille sine unaturlige lyster med de to besøkende (de to englene), beseglet de sin skjebne. Lot ble advart om at byen ville bli utslettet. Han brakte advarselen videre til sin familie, men de ville ikke høre på ham.
Selv Lot nølte med å forlate byen. Da tok englene «ham og hans hustru og hans to døtre i hånden, for Herren hadde barmhjertighet med ham. Så førte de ham ut og satte ham utenfor byen» (1.Mos. 19,16).
Gud ville ha spart byen som svar på Abrahams bønn, dersom Han hadde funnet ti rettferdige blant de mange innbyggerne. Men det var ingen som søkte Gud, ingen som ønsket å følge Ham. Gud hadde lenge vært tålmodig, men det fantes en grense for hvor langt synden kunne gå.
Ved å ødelegge byene gjorde Gud klart for andre folkeslag hvor alvorlig synden og dens konsekvenser er. Sodoma og de andre byene på sletten ble et advarende eksempel, både for samtiden og for ettertiden.

Hvorfor funnet?
«…Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig.» (2.Pet. 2,6).
På samme måte som disse byene skulle være et synlig eksempel for mennesker som levde i fortiden, skal de være et eksempel for oss i dag.
I dag blir evolusjonsteorien ofte fremstilt som et ubestridt faktum, uten at man trenger legge frem noen beviser for det man hevder. Askerestene etter byene på sletten som er blitt gjenoppdaget i vår tid, gir et fysisk motbevis mot disse teoriene.
De ødelagte byene forteller om Guds eksistens, at historiene fra Bibelen er sanne, om Guds kraft, om følgene av synd og å forkaste Ham, om Guds tålmodighet, kjærlighet og rettferdighet, og om den endelige dommen.

1.Josephus, Wars of the Jews, bok 4, kap. 8, 4. seksjon. (vår oversettelse)

?2. Masada er et fjell på vestbredden av Dødehavet. Herodes bygde en tilfluktsborg der, med bl.a. saler, badeanlegg og sisterner inne i fjellet. I 66 e.Kr. ble Masada erobret av selotene (jødiske frigjøringsforkjempere) under et opprør mot romerne. Romerne beleiret lenge fjellet, og stormet toppen i 73 e.Kr. Der fant de over 900 mennesker som hadde tatt sitt eget liv. (Asch. og Gyld. store norske leksikon, b.8)

?3.Gray, J. Discoveries: Questions Answered. s.166

?4.ibid, s.165-166

?5. ibid, s.167

?6.ibid, s.167, og Pinkoski, J. Discovered: Sodom and Gomorrah, s.4

?7.Pinkoski, J. Discovered: Sodom and Gomorrah, s.12

?8.Discoveries: Questions Answered, s.169

9.Dette er det bare Gud som kan gi oss (se artikkelen om Guds kraft).

artikkel av H.A.M.T.

____________________________________________________________________

Sodoma og Gomorra

“Nytt lys over gammel debatt”

Under denne overskriften skriver stabsreporter, William R. Van Kempen i «Jerusalem Christian Review» om siste nytt vedrørende lokaliseringen av de bibelske byene Sodoma og Gomorra.

Debatten som har pågått i årevis har hovedsaklig dreid seg om den korrekte dateringen av byene, som en nøkkel til å vite mer om hvor de var lokalisert.
«Tid og sted» debatten har derimot ikke vært så interessant for de som er lojale til bibelens eksakte beretninger. De har vært mer opptatt av å bruke Guds Ord som kilde til å lokalisere de berømte byene som ble ødelagt av ild og svovel på Abrahams tid. De fleste arkeologer har antatt at Sodoma og Gomorra og de tre andre byene på sletten, Adma, Seboim og Soar, er lokaliserte enten syd for Dødehavet eller under vann i den sørligste delen av Dødehavet. Teorien om at de ligger i sydenden av Dødehavet (sydøst i Jordan), stammer fra identifiseringen av det arabiske «EsSafi,» som Soar. Denne teorien har vært kjent siden bysantisk tid. Likevel har den anerkjente arkeologen W.F. Albright gått imot denne teorien. Han baserer dette på at Abraham skulle ha levd i første halvdel av det andre årtusen (2000-1750) f.Kr., men man har aldri funnet noen arkeologiske rester fra denne perioden eller tiden før. Albrights arbeid åpenbarte ingen bosetning som skulle ha eksistert på Abrahams tid, i hele området syd for Dødehavet. Derfor antok Albright og andre at de fem byene på sletten måtte være lokalisert i selve Dødehavet.

Andre utbrente byer i dette området er daterte til 3000-2200 f.Kr., som jo er mye lengre tilbake enn Abrahams tid. Derfor er forskere opptatt av når Abraham egentlige skulle ha levd, for å kunne avgjøre om dette er de virkelige byene. Andre arkeologer flytter rundt på dateringen av byer og Abrahams tid, ettersom nye funn dukker opp.

Men kan det være en helt annen måte å tilnærme seg denne problemstillingen på? spør artikkelforfatteren. Han siterer en Michael John Rood som hevder at det er langt bedre å bruke Bibelen for å lokalisere byene enn noen biter potteskår. Han siterer 5. Mosebok 29:23 som sier: «Hele landet er forbrent med svovel og salt. Det er ikke tilsådd, og ingenting spirer. Ikke noe vekster gror fram, som da Sodoma og Gomorra, Adma og Seboim ble ødelagt, de byene Herren ødela i Sin vrede og harme.» Da, indikerer Rodd, må det være slik. Derfor, et hvert frodig, produktivt sted, hvor gresset gror, kan ikke ifølge Bibelen, være stedet der vi skulle finne rester fra Sodoma og Gomorra. Når vi skal lete i Bibelen etter hvor disse byene er lokalisert, er det noen skriftsteder som hjelper oss. Det ene finner vi i 1.Mos.10:19 som ramser opp fire av byene sammen med andre byer for å markere grensene til Kaanans land.

Alle de andre byene som ligger i en viss avstand fra hverandre, blir nevnt i den rekkefølgen de er lokalisert. Siden de blir navngitt på denne måten for å indikere hvor grensen gikk, er det ingen mening i at alle skulle bli nevnt hvis de lå i en klynge på samme sted. Da ville det vært tilstrekkelig om bare en av dem ble nevnt som grenseby.

Videre kan vi finne at det er bevis i Bibelen for at disse byene lå spredt. I 1. Sam 13:16-19 kan vi lese: «…og Saul…ble i Gibeah i Benjamin. Men filisterne slo leir i Mikmas. Da dro det noen ut fra filisternes leir for å plyndre. De var delt i tre flokker. En flokk dro bort på veien til Ofra, til Sjula-landet. En annen flokk drog bort på veien til Bet-Horon, og en annen flokk drog på veien til grensen med utsyn til Hyenedalen (Seboim i engelsk Bibel) mot ødemarken.» Disse versene indikerer at Seboim var på Dødehavssletten men nord for denne ikke sør slik det er blitt hevdet av dem som mener alle ligger i en klynge.
En annet bibelsk indikasjon på lokaliseringen er 1. Mos., når Abraham står sammen med Lot i Betel og gir Lot første valget når de skal dele landet mellom seg. «Lot løftet blikket og så hele Jordansletten, og han så at det var godt med vann der. Dette var før Herren ødela Sodoma og Gomorra. Da var det som Herrens hage, som landet Egypt, helt bort til Soar. Lot valgte hele Jordan-sletten for seg selv…..Han flyttet teltet sitt helt til Sodoma.» 1.Mos.13:12

Henry Harper, medlem av The Palestinian Exploration Fund Society, skrev så tidlig som i 1891 at fra Betelområdet kunne Lot bare ha sett den nordligste del av Dødehavssletten. De judeiske fjell over EnGedi dekker fullstendig utsikten til de sørlige deler. Han sier at han har selv vandret omkring der og testet denne påstanden.

Artikkelen i Christian Review, fortsetter med å fortelle om byene som nå er funnet og passer med den bibelske lokaliseringen og med de restene Bibelen indikerer skal kunne ses i dag. Nemlig fullstendig utbrent, usådd, uproduktivt og uten at noe gress gror der. Områdene hvor disse restene er lokalisert er også overstrødd med små og store svovelkuler.

Bibelen sier: «…Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig.» 2.Pet.2:6. Ordet ”eksempel” er en oversettelse av det greske ordet «hupodeigma» som impliserer noe som er synlig. Artikkelen minner også om at den jødiske historieskriveren Josefus forteller at rester (skygger) av de fem byene ennå kan ses. (Han levde i det første århundre etter Kristus).
Artikkelen fortsetter med å beskrive de tekniske analyser og lab. tester som er gjort i området, og konkluderer til slutt med at disse antakelsene, som forskere på nåværende tidspunkt har kommet fram til, nødvendigvis ikke behøver å være den endelige konklusjonen, men observasjonene passer godt med den beskrivelsen og lokaliseringen Bibelen selv gir om byene på sletten.
Fra «Jerusalm Christian Review»Volume 10 internet edition.