Det var ikke fra Nestorius, men fra Tomas, Bartolomeus, Taddeus og andre
at dette folket først mottok kunnskapen om en Frelser. (1) De var et sterkt og
fremgangsrikt folk før islam oversvømte Asia. De bodde på slettene i Assyria og
drev både skoler og høyskoler. Deres studenter brakte sannsynligvis til både Kina
og hele India det første budskapet som fortalte at Messias var kommet. (2)
Timoteus var en fremragende leder for Østkirken i forbindelse med dens store
utbredelse i hele Asia. Han tilhørte perioden da islam dominerte, ikke bare i Persia
men også i det nære Østen, etter å ha beseiret det zoroastriske herredømme. Han
er en representant for rekken av patriarker som ledet kirken gjennom århundrer
med islamsk dominans. Fra tiden til Timoteus, men også en kort tid før det, tok
Østkirken sin plass i den evangeliske og profetiske historien, da den ble drevet
ut i ødemarken. Dette er ikke på grunn av de arabiske ledernes forfølgelse av de
kristne, men heller på grunn av pavekirkens holdning og handling.
Da den muslimske makten rammet de mithraitiske kongene av Persia, var den
ikke sterk nok til fullstendig å gå i opposisjon mot andre religioner. På mange
måter følte muslimene selv godhet for kristendommen, spesielt for de enkle
Jesustroende i de assyriske kirkene. (3) Da en mektig muslimsk general overvant
zoroastrerne i Persia, var Østkirken ledet av en klok og dyktig mann, som sikret
en skriftlig avtale.
Ishoyabh som var kirkens katholikos, lyktes i å oppnå en garanti som skulle
beskytte og gi frihet til å tilbe på betingelse av at de kristne skulle betale en viss
skatt. Angående dette skriver Sir E.A. Wallis Budge: Patriarken Ishoyabh II, som
regjerte fra 628 til 644, og som så at oppsmuldringen av det persiske riket var nært
forestående, kom overens med Abu Bakr. Patriarken foreslo som betingelse at de
kristne skulle bli beskyttet mot angrep fra sine fender, at araberne ikke skulle gå
til krig mot dem, og at de ikke skulle tvinge dem til å forandre sine skikker og
lover. Videre ba han om at araberne skulle hjelpe dem med å reparere sine gamle
kirker, at skatten de fattige skulle betale ikke skulle overskride fre zuze per mann
og at kristne kvinnelige tjenere ikke skulle bli tvunget til å forandre sin tro, heller
ikke å forsømme faste og bønn. (4)
Disse privilegiene, som ble utvidet av Abu-Bekr, (Bakr) var ikke det eneste som
ble stadfestet av Omar, hans etterfølger, men han bestemte også at skatten skulle
opphøre. Det gjenstod for den navngjetne krigeren Caleb å stadfeste og utvide de
store rettighetene og privilegiene som kirken ble bevilget. Araberne, i likhet med
perserne, hadde en stor forkjærlighet for de assyriske kristne, ikke minst fordi de
ønsket å dra nytte av de prektige skolene som denne kirken hadde opparbeidet.
Også legevitenskap gjorde stor fremgang gjennom Østkirken. (5) Den arabiske
domstolen med sin store administrasjon, ansatte de dyktige kristne som statsansatte
og keiserlige representanter.
Justinians harde tiltak mot lederne i Lilleasia og Persia var en plage for Østkirken.
Han ødela enhver mulighet for forsoning med den assyriske kirke, da han publiserte
den keiserlige fordømmelsen av tre kirkelederne. Ved dette naive dekretet, skjøv
han fra seg millioner av troende i Asia, uten å vinne selv dem som måtte ha vært
misfornøyde. Aldri mer ville det bli noen generell bevegelse blant de asiatiske kristne
i retning av den romerske religion. Året for dette dekretet var 553.
Islam brukte det beseirede persiske riket som en plattform til å oppnå flere raske
erobringer. De så med grådige øyne på de velstående og kulturrike landene i
Sentral-Asia. Det er vanskelig for dagens turister, som ser slettene i Palestina, å
forestille seg de en gang mektige kongerikene Israel og Juda som strakte seg over
disse øde områdene. Med hurtige aksjoner oppnådde de fryktløse krigerne til
Muhammed avgjørende seire, for deretter å returnere for å vise frem de blendende
rikene i Transoxiana. En alt for hurtig okkupasjon forårsaket dårlig kontroll.
De raske og uventede seirene til de islamske vestlige hærene, langs det sørlige
Middelhavet til Atlanterhavet og videre nordøst til Turkestan, ødela enheten i riket.
Striden om å være den mektigste begynte å skape splid blant de ulike retningene
innen Islam. I stedet for én oppstod det tre kalifater. Navnet Ommiad ble gitt
til dynastiet knyttet til profetens familie, som grep makten over området som
strakte seg fra Middelhavet til grensen av Kina. Opprettelsen av dette nye kalifatet
var signalet for etableringen av en ny hovedstad. Det ble valgt ut en fortreffelig
beliggenhet ved elven Tigris og etter hvert sto byen Bagdad fram i all sin prakt.
I 762, på grunn av sin vanlige forutseenhet, flyttet lederne for Østkirken administrasjonen for sitt utstrakte arbeid til den nye hovedstaden Bagdad. De hadde
mottatt anerkjennelse fra kalifen, som en «melet», en benevnelse som vanligvis
ble gitt til minoritetsreligioner under orientalske monarker. Abraham Yohannan
skriver at en arabisk historie om India viser at i år 1000, var de fleste innbyggerne
i Syria, Irak og Khurasan kristne. (6) Videre nevner han at assyriske kristne ble
høyt aktet av kalifene. Historikeren Arminius Vambery skriver at innen år 1000,
hadde Østkirken gjort større fremskritt i Sentral-Asia enn Islams historikere er
villige til å innrømme. (7)
Katholikatet til Timoteus.
Timoteus I (A.D. 780-824) ble valgt som katholikos på en tid da Karl den Store
brukte sverdet for å fremskynde interessene til pavedømmet i Europa. Hans utvelgelse skjedde tolv år før grunnleggelsen av Kyoto, den mest berømte oldtidsbyen i Japan. Det var i løpet av de tidlige årene av hans katholikat at Japan sendte
Kobo Daishi, som vi skal høre mer om senere, for å besøke Kina. Han fkk den
krevende oppgaven å sikre forsoning i Japan mellom buddhismen og den gamle
religionen til indianerne som regjerte kongeriket Mikado, også kalt Shintoismen.
På Timoteus sin tid var det mange som søkte etter sannhet hos menneskene i
Øst- og Nordøst-Asia. Både litteraturen og undervisningen ble tatt hånd om
av Østkirken. En rekke fag som blir undervist i lignende institusjoner i dag, ble
undervist i deres høyskoler. (8) Noen av fagene som ble tilbudt var vitenskap,
flosof, musikk, aritmetikk, dialektikk, grammatikk, retorikk, gresk litteratur og
gresk, syrisk, kaldeisk og egyptisk språk. Claudius Buchanan skriver: De har bevart
manuskriptene av de hellige Skrifter ubedervet gjennom mange tidsaldre, og har
nå overgitt dem i våre hender. For deres lange og ivrige beskyttelse av Skriftens
rene og ekte sannhet, som motpol til kristen villfarelse, fortjener de den kristne
verdens takknemlighet. (9)
Timoteus grep an situasjonen med en mesters hånd. Denne solide lederen var
opptatt av å motta rapporter fra ferne land og på samme tid å styrke utdanningssentrene slik at stadig flere misjonærer kunne dyktiggjøres. Han var påpasselig
med å holde læren ren og uforfalsket. Han vigslet gudfryktige unge menn som
hadde en evangelisk ånd. Det må ha gledet Timoteus å få nyheter fra Kina, om
at det var blitt reist en bauta for den foregående katholikos i hovedstaden, som
en triumf for kristendommen blant den gule rase. Vi må huske at Kina på denne
tiden var det største riket i verden. (10) Det fnnes registrert et brev som Timoteus
skrev, hvor han gleder seg over nyhetene om konverteringen av en konge for det
tyrkiske folk. Han skriver at disse menneskene hadde vendt seg fra avgudsdyrkelse
til kristendommen, og hadde bedt om at en metropolitt måtte bli ordinert og
sendt dit for å lede deres nasjon i den nye troen.
Deres ønske om en metropolitt indikerte at det i framtida ville komme til å bli
mange kristne ledere blant tyrkerne. Timoteus bekjentgjør i brevet at denne forespørselen allerede var innvilget. (11) Eller, som brevet forteller, «I disse dager har den Hellige Ånd salvet en metropolitt for tyrkerne, og vi er forberedt på å
vigsle en annen for tibetanerne.» (12) Gjennomføringen av dette tiltaket for Tibet,
viser suksessen som ble oppnådd av Østkirken i dette høyslettelandet.
I andre brev, til en viss Rabban Sergius, skriver patriarken at i tillegg til å vigsle en
metropolitt for innbyggerne i Tibet, var det også på hans tid mange misjonærer som
krysset sjøen og dro til inderne og kineserne. I ett av disse rapportene underretter
han sine kontakter om dødsfallet til en av metropolittene i Kina. (13) Karl den
Store, ved hjelp av sin krigsmaskin, ødela de vakre sentrene til keltisk kristendom
i Nordvest Europa. Romas agenter strevde med å holde tilbake den pågående
fremmarsjen til skotsk og irsk kristendom i England. Østkirken var opptatt med
å vigsle metropolitter for å veilede åndelige ledere i Tibet, Kina, India og blant
tyrkerne.
Tomas av Marga skriver angående det utrettelige arbeidet til Timoteus, at det
ble utnevnt åtti misjonærer som fkk oppgaven å arbeide for det sanne evangeliets
fremme i det ferne Østen. Disse var biskoper som forkynte Kristi lære i landene
til dailamiterne og gilanierne og resten av det barbariske folket bortenfor dem,
og delte med dem lyset om sannheten fra Herrens evangelium. De forkynte og
døpte dem og det rapporteres at Gud gjennom dem, som på apostlenes tid, gjorde
mirakler og undergjerninger, og nyheten om deres forkynnelse nådde til de ferneste
steder i Østen. Alt dette er også dokumentert i brev som noen handelsmenn og
sekretærer til kongene skrev til (patriarken) Mar Timoteus. (14)
I andre skriv skildrer historikere at på denne tiden ble Shubbalisho ordinert
av Timoteus for å evangelisere blant de primitive folkene som var bosatt i
landet bortenfor Sentral-Asia. Patriarken kunngjorde at den nylig ordinerte for
denne oppgaven, var skikket for gjerningen, fordi han hadde god kjennskap til
forholdene både i Syria, Arabia og Persia. I dette brevet er det verdt å merke
seg at Østkirken ikke bare brakte hedningene inn i troen, men også mestret den vanskelige
oppgaven å konvertere dem som var defnert som kjettere, slike som markionittene og manikeerne
(manichaeans). Rapportene fortsetter med å si: «Han underviste og døpte mange i ulike byer
og utallige landsbyer, og ledet dem til læren om det evige liv. Han bygde kirker, ansatte prester
og hjelpeprester, og utvalgte også noen brødre som lærte dem åndelige salmer og lovsanger.
Selv dro han langt inn i landet til de ferneste områdene for å evangelisere. Blant andre gruppersom var dypt forankret i hedenske religioner, ble evangeliet forkynt. (15)
Fra disse fakta, som er blitt godt bekreftet, kan man få et glimt av den enorme
aktiviteten til den assyriske kirke. Dette arbeidet skulle fortsette i mange hundre
år etter Timoteus. Vi kan trygt anse Timoteus som en av de dyktigste, frommeste
og mest arbeidsomme kristne ledere, som i tiår etter tiår ledet mange i Asia til å
ta imot frelsesbudskapet.
I dette arbeidet ble heller ikke India glemt. Det har allerede blitt fortalt hvordan
Timoteus sendte mange misjonærer til India og Kina. Patriarken Ishoyabh, som
fullførte kontrakten med den muslimske kalifen om beskyttelse av hans folk i mer
enn ett hundre år før arbeidet til Timoteus, ble senere korrigert for misligholdelse
av metropolitten av Sørøst-Persia. Hans skrevne irettesettelse var en klage over at
rettferdige biskoper var blitt holdt tilbake i India. For oss er denne irettesettelsen
en dokumentasjon på at gjennom hele den indiske halvøya, på den tiden, eksisterte
et presteskap og provinsielle ledere som organiserte kirker og etablere samvær
av kristne. Om Timoteus er det rapportert at i sin kommunikasjon med Mar Maron, vedrørende ordene ‘hvem var korsfestet for oss’, skriver han at i alle land i ‘soloppgangens rike’, det er blant indierne, kineserne, tibetanerne og tyrkerne og
i alle provinser som lå under hans ansvarsområde, var det ingen som opponerte
mot erklæringen ‘korsfestet for oss». (16)
Erobringer av mongolene.
Mingana siterer et brev antatt å være skrevet av Philoxenus. Han var en berømt
skribent som tilhørte en av de beskjedne Østmenighetene. (17) Dokumentet er
i to deler. Den andre delen, som tydeligvis er utarbeidet av en senere skribent,
skisserer innføringen av kristendommen blant tyrkerne. Brevet omtaler de ferneste
asiatiske nasjonene og gir interessant informasjon om en region som er lite kjent.
Rapporten forteller at tyrkerne var teltboere, som ikke hadde noen regulære byer
eller hus. De var godt organiserte og bodde på samme måte som Israels barn
under den førti år lange vandringen i ørkenen. Brevet beskriver tyrkerne som et
folk som levde under ryddige forhold og at «folket var rene og ordentlige i sine
vaner». Det står også at de aksepterte både det gamle og det nye testamentet på
syrisk, selv om det er dokumentasjon på at de også hadde Skriftene på sitt eget
lokale språk. Når de guddommelige skriftene ble brukt i offentlige gudstjenester,
ble de oversatt av fungerende pastorer til dagligtale slik at alle kunne forstå det
som ble lest.
Det foreligger rapporter fra den tiden som viser at tyrkerne ble styrt av fre mektige
konger som tydeligvis bodde ganske langt fra hverandre. I brevet brukes navnet
«Tartar» for alle distriktene, og landet kalles Sericon. Dette er navnet som Mingana
hevder ble gitt til Kina på Kristi tid. Hver av disse f re kongene regjerte over fre
hundre tusen familier, som alle aksepterte og adlød Kristi lære og evangelium.
Dersom hver familie gjennomsnittlig bestod av fem personer, ville det bety at disse
fre kongerikene hadde en befolkning på omtrent åtte millioner, og de var kristne.
Fra de tjuesju store distriktene til kirkeadministrasjonen som dekket Orienten,
ble det sendt inn rapporter, ikke bare angående religiøs utvikling, men også
om hendelser av internasjonal betydning. Derfor, i året 1009, skrev Abdisho,
metropolitten av Merv, som var kirkelederen i den mektige provinsen Khurasan,
Nordøst-Persia, til patriarken John, for å informere han om at to hundre tusen
tyrkere og mongoler hadde tatt imot kristendommen. Han understreket at konverteringen skjedde fordi kongen til keraitene, som spredte seg over regionen
rundt Bajkalsjøen i Siberia, var i en livstruende situasjon og ba himmelens Gud
om hjelp. Han hevder at han fkk et syn av en lysende kjempe som sa at hvis han
ville ha hjelp av Kristus og lære ham å kjenne, ville han bli hjulpet. I synet lovet han
det kjempen tilbød ham. Han ble reddet og søkte deretter opp kristne kjøpmenn
som var på reise blant stammene hans, og av dem fkk han lære evangeliet og
veien til frelse. Navnet Prester John burde også nevnes her. Fortellinger om ham var godt kjent
i middelalderens Europa. Rapporter kom til Vesten om en mektig kristen konge, som dypt inne i Skytia styrte et
mektig folk. Han er kjent vekselsvis med navnene Prester John, Presbyterianer John
og Prest John. Noen tror at han var en konge for keraitene, og andre tror at han
i tillegg til selv å være en stor konge, også var svigersønn til kongen i det mektige
Karakitai. Bildet av disse nasjonene med sine mektige konger, som nesten alle, var blitt ledet til Kristus, stadfester oppfatningen som ble gitt av Mingana, om at Østkirken «langt på vei var den største misjonskirken som hadde eksistert.» (18) Ved å følge denne kirkens evangeliske
fremstøt ser vi at en rekke land ble nådd. Blant dem var: Turkestan, Siberia,
Mongolia, Manchuria og Tibet. Man blir introdusert til områder som det er
vanskelig å forestille seg. Vi møter folk og steder som de fleste ikke kjente noe til.
I sannhet var menigheten i ødemarken en enestående misjonskirke.
Erobringene av Djengis Khan.
Den åndelige fremgangen som hadde vart i omkring tolv hundre år, ble ikke
oppnådd et øyeblikk for tidlig av Østkirken. Engasjementet til de utallige stammene i Mongolia og Siberia, begynte å bli en trussel. Disse hordene trengte bare
en leder som kunne samle dem. I begynnelsen av det trettende århundre dukket
denne lederen opp. Hans navn var Djengis, en hersker for mongolene. Etter sine
første seire over de nærmeste stammene i Siberia, tok han tittelen khan, eller konge.
Djengis Khan beseiret hele Asia og hans sønn, Ogotai, herjet Øst-Europa. Paven
ble alarmert på grunn av disse rapportene og forsøkte å dra nytte av Østkirkens
innfl ytelsen for å redde de katolske nasjonene i Vest.
Navnet Mongol var som en trussel for Sentral-Asia i to hundre år etter Djengis
Khan, men tallmessig var det ikke det største Tartarriket. Djengis hadde en krigersk
far og mor, men han ble farløs da han bare var tretten år gammel. Moren hans tok
resolutt makten i kongeriket, og tok herredømme over halvparten av de opprørske
lederne. Senere tok Djengis kontroll over alle opprørerne og begynte suksessfullt å erobre de nærliggende kongerikene til keraitene, merkitene, uigurene og naimanerne.
De kolossale seirene som ble vunnet av Djengis i Kina, var et resultat av strategi
og dyktighet. Han evnet i å koordinere ulike troppestyrker som var spredt over
store områder, hvor hver tropp ble gitt oppdraget å foreta lokale erobringer. Han
var tolerant i forhold til religion, og behandlet kristendom, buddhisme, islam og
andre trosretninger med upartiskhet. Noen påstår at hans tropper bare drepte
dem som opponerte mot deres erobringer og de som fortsatte å oppholde seg i
byene som skulle ødelegges. Abul Faraj skriver at han «befalte de skriftlærde av
uigurene om å undervise barna til tartarene fra deres egne bøker.» (19) Han var en
dyktig lovgiver og vedtok lover som mange senere adopterte. Styrket av sine seire
i Siberia, Mongolia og Kina, vendte han sin oppmerksomhet mot nye erobringer
i Vest-Asia og Øst-Europa.
Om ødeleggelsene som ble gjort av Djengis Khan, skriver Arminius Vambery at selv
som syttiåring gikk han enda en gang til krig mot Tanghut, som hadde gjort opprør mot
ham, men han døde i løpet av denne kampen, i år 624. Han la igjen spor etter seg gjennom hele Asia, hvor han med
branner og sverd, ruinerte et helt kontinent, men ingen led så mye som Transoxania, hvor en tusenår gammel sivilisasjon ble ødelagt og folket
ble kastet inn i barbarisme, noe som gjorde at landets tidligere storhet og samtidig
deres framtid ble ødelagt. Ingen deler av Asia led så fryktelig av raidene fra de
mongolske hordene som landene som grenset til Oxus og Yaxartes.
I løpet av fem korte år, var de store hovedveiene i Sentral-Asia, hvor produkter fra
Kina og India ble transportert til Vest-Asia og Europa, lagt øde. Oasene som var
kjent for sin fruktbarhet, lå nakne og forsømte. Handelen med våpen og smykker,
silke og emalje, som var en hjørnestein for mange nasjoner, gikk i oppløsning for
alltid. Byene lå i ruiner, bøndene var enten myrdet eller tvangsinnrullert i den
mongolske hæren, og håndverkerne ble i tusentall deportert til det ferne Østen
for å pryde og forskjønne erobrernes byer og hjem. Bokhara og Samarkand fkk
aldri tilbake sin tidligere status som intellektuelle høyborger og endte opp med
mystisisme og falske religioner. (20)
På den tiden Russland ble beseiret, bestod landet av mange små uavhengige stater
som var i konstant krig med hverandre, selv om de i navnet var underlagt en mektig
prins eller tsar. (21) Alle byene som var herjet av Djengis var fullstendig utslettet
og det passer med hva denne mongolske høvdingen fortalte sine falne fender, at han var «Guds svøpe». Mens hærene
hans undertrykte det nord-kinesiske riket i øst og andre mongolske hærer erobret den nordvestlige delen av
India, la også Djengis Khan en del av Russland øde og angrep området rundt øvre Volga. Døden innhentet
ham mens han var engasjert i denne erobringen. Til tross for hans ulike hærtog, søkte
han ikke å ødelegge kristendommen eller de troende. Det er dokumentert
at en av hans koner, en keraitt av fødsel og en nær slektning av Prester John, var
kristen. (22) Han testamenterte sitt store rike, som strakte seg fra Kina og hele
veien til Ungarn og Polen, til sine tre sønner. En av de tre, Ogotai, ble valgt til
«kongenes konge» som tronfølger av sin far.
Kuyuk sparer Europa.
Det var Ogotais brutale kriger som var årsaken til at Europa ble truet av mongolene.
Batu, den fryktløse og uovervinnelige generalen til Ogotai, dukket plutselig opp på
de østlige flankene av Polen og Ungarn. Lenge klarte Ungarn å stå imot mongolene,
men etter en tid var de utmattet og gjorde forholdsvis liten motstand. Resultatet
var at tartarenes styrker kom tilbake igjen og igjen over flere år og plyndret, herjet
og ødela. Bare «det hellige» romerske riket lå nå mellom erobrerne fra øst og både
Frankrike og England i vest.
Ogotai døde i år 1241. Prinsene ble tilbakekalt fra krigen for å velge en ny khan.
Mens de var samlet, arbeidet dronningmoren ivrig for at hennes favorittsønn
Kuyuk skulle bli valgt, og hennes strev ga resultater. Kuyuk kalte seg kristen og
i hans dager hadde de tallrike kristne i hans herredømme særlig gode kår. (23)
Mingana forteller at hans hovedkvarter var full av kirkeledere, prester og forskere,
og at en kristen ved navn Kaddak var en stor leder. Da Kuyuk kom til makten,
stanset øyeblikkelig massakrene og ødeleggelsene som var så karakteristiske for
styresettet til Djengis og Ogotai. Vi har god grunn til å anta at Europa ble spart
for videre mongolske erobringer på grunn av at den kristne Kuyuk ble valgt til
øverste leder.
Etter Kuyuks død i 1251, ble Mangu hans etterfølger, samtidig var Tule, en bror
av Ogotai, en mektig general. Det skulle vise seg ifølge Mingana at Sarkuty Bagi,
Tules hustru, også var en kristen dronning, en sann troende og den viseste av dem
alle. (24) Hun var mor til tre sønner, som alle var bekjennende kristne og også
hadde kristne koner. Navnene på disse var Mangu, Hulagu og Kublai.
Mens ødeleggelsens sverd hang over Tyskland, Italia, Frankrike og England på
grunn av den truende holdningen til Ogotais kyndige generaler, bestemte paven seg
for å sende en megler til den ubøyelige Batu, lederen av Tartarhæren. Tiggermunken
Johannes av Plano Carpini ble valgt til denne oppgaven. Han reiste til Dneprs
bredder, hvor Tartar legionene hadde slått leir, og møtte mange vanskeligheter
på veien. Uten å få særlig oppmerksomhet, ble han sendt videre til Volga, som
var Batus hovedkvarter. Men Batu var ikke villig til å vurdere forslaget, og den
tålmodige tiggermunken ble tvunget til å gå videre til hovedleiren lenger øst. Der
ankom han etter at Ogotai var død, men før de hadde valgt en ny keiser og derfor
fkk han ikke noen respons.
Noe senere ga kong Louis IX av Frankrike tiggermunken William av Rubruck
i oppgave å dra til hovedleiren til mongolene, i håp om at han kunne konvertere
keiseren til den romerske utgaven av kristendommen. Rapportene til William
inneholdt mye informasjon om de kristne assyrerne. (25) Det som er av størst
interesse er det som William av Rubruck skrev om de assyriske kristne (som av
ham ble kalt nestorianerne), som han traff på sine besøk i disse kongerikene. Han
fant dem i nesten alle land som han dro gjennom, også i landet Karakhata. Der fkk
han også vite at det tyrkiske folket, kalt Mayman, hadde en nestoriansk konge. (26)
Rubruck forteller at nestorianerne på disse stedene bodde hos turkomanerne.
De holdt sine gudstjenester og skrev bøker på sistnevntes språk. I alle deres byer
fantes det mange nestorianerne. (27) Han skriver at i Cathays femten byer, var
det nestorianere som eide bispesetene. Generalsekretæren til keiser Mangu, en
mann som het Bulgai, var også nestorianer. Han var keiserrikets ofsielle tolk og
var kjent som en meget klok mann, hvis råd nesten alltid ble fulgt. (28)
Doktrinene til de kristne mongolene.
Den respekt og støtte som de mongolske herskerne behandlet Østkirken med,
viser at de kristne mongolene hadde den samme læren som den assyriske kirken.
Dette skal vi se mer på når vi senere betrakter historien om dette spesielle folket.
Vi skal igjen omtale nærmere den berømte personligheten, Prester John. Navnet
Prester John er forbundet med en stor revolusjon som fant sted i det asiatiske
Tartaria omkring år 1000. Mange seriøse forfattere skriver at en konge av karaittene
var blitt omvendt til Kristus. Han hadde tatt navnet John, og han ble sammen
med tusener av sitt folk døpt av Østkirken. Hans kongedømme vokste og alle
påfølgende herskere ble også kalt John.
Etter ca. to hundre år, overvant Djengis Kahn den siste kongen. Siden den seierrike
mongolske høvdingen senere giftet seg med datteren til den drepte kongen, fkk
doktrinen til Østkirken stadig større innflytelse blant mongolene. (29) Mosheim
sier at mange i Europa var dypt forundret over rapportene om velstand, styrke
og tilfredshet hos folket dette kristne kongeriket. Kongen av Portugal sendte
en ambassadør til Abyssinia, etter at han hadde konkludert med at doktrinene
til Prester John var de samme som for abyssinerne. (30) Legasjonen oppdaget
mange ting blant abyssinerne som var i harmoni med det som ble rapportert av
Prester John.
Misjonsvirksomheten til Østkirken.
Organisasjonen til de orientalske troende er ganske dramatisk. Fra Timoteus sine
dager var de troende i hele Asia blitt inndelt i et sted mellom tjueseks til tretti
store divisjoner. Over hver av disse divisjonene ble det utpekt en sentral leder.
Trolig en gang om året, kom disse lederne sammen for å rapportere om tilstanden
til de trofaste i sine ulike områder og drøfte utfordringer som kunne være felles
for dem alle. De pleide også av og til å arrangere et stort møte under ledelse av
metropolitten, med delegater fra de forskjellige provinsene. Hvis avstandene var
for store til å kunne kommunisere med den sentrale ledelsen i Bagdad, ble det
forventet at metropolitten skulle legge fram en rapport minst hvert sjette år.
Det har allerede blitt presisert at Østkirkens lære og praksis var ren og i samsvar med
apostlenes tro. Det er også tidligere nevnt at denne kirken ofte feilaktig er blitt kalt
den nestorianske kirke etter Nestorius. Strongs betrakter dem som protestantene i
den orientalske kristendommen, og skriver: «De kristne av St.Tomas, i Øst-India,
er en gren av nestorianerne. De har fått navn etter apostelen Tomas, som man
antar har forkynt evangeliet i dette landet.» (31) Disse troende var fullstendig
atskilt fra kirken i Roma. Edward Gibbon viser at «Tomas kristne», så vel som
de syriske kristne, ikke var forbundet med Roma på noen som helst måte. Han
sier at når portugiserne, i sine første oppdagelser av India, presenterte bildet av
jomfru Maria til de Tomas kristne i det sekstende århundre, sa de, «Vi er kristne,
ikke avgudsdyrkere.» (32)
Her er en liste som viser hvordan de assyriske «Tomas kristne» betraktet flere av
romerkirkens dogmer. De fordømte læren om pavens overhøyhet. De lærte at den
romerske kirke hadde forlatt den kristne troen. De benektet transsubstansiasjonen.
De fordømte tilbedelse av bilder. De brukte ikke oljer for å stadfeste åndelige
sannheter. De benektet læren om skjærsilden. De avviste romerkirkens skriftemål.
De praktiserte ikke salving av de døende. De tillot presteskapet å gifte seg. De
benektet flere av romerkirkens sakramenter. (33)
Det er å merke seg at i møte med gigantiske vanskeligheter, var Østkirken i
stand til å opprettholde, gjennom tidsaldrene, en teologisk trosenhet og en sunn
bibelsk levemåte. Når han omtaler Østkirken, skriver Etheridge, når han omtaler
den nestorianske kirke, så har disse troende alltid vist respekt og ærbødighet for
de hellige Skrifter. (34)
Helligholdelsen av den sjuende-dags sabbat var vidstrakt og vedvarende blant
de troende i Østkirken og de «Tomas-kristne» i India, som aldri var forbundet
med Roma. Sabbaten var også opprettholdt blant de stammene som brøt med
Roma etter konsilet i Kalkedon, nemlig abyssinerne, jakobittene, maronittene og
armenerne. Tallet på dem som holdt sabbaten hellig, varierte blant disse gruppene,
siden noen holdt ut lenger enn andre i møte med forfølgelse. En ansett kirkehistoriker sier, idet han skriver om nestorianerne i Kurdistan: «Nestorianerne spiser ikke svinekjøtt og de helligholder sabbaten, men arbeider ikke på søndagen. De
tror verken på skriftemål eller skjærsilden og tillater sine prester å gifte seg.» (35)
Sabbatshelligholdelsen blant abyssinerne er spesielt verdt å legge merke til.
Historikeren Gibbon har en passende bemerkning om dem når han skriver:
«Omgitt på alle sider av deres religionsmotstandere, gikk Etiopia i dvale for nesten
ett tusen år, uten å tenke på verden, som også hadde glemt dem.» (36) Da Europa
igjen, i det sekstende århundre, kom i kontakt med abyssinerne i dette landet, ble
den sjuende dag funnet å være deres ukentlige hviledag. Søndag var også en dag
hvor de kom sammen, men ikke fordi de betraktet denne dagen som en hellig
hviledag. Etter å ha blitt hardt presset av islam, gjorde de den samme feilen som
de «T omas-kristne» i India, når de i 1534, appellerte til portugiserne om hjelp.
Den følgende forklaringen ble presentert for Portugal fra den abyssinske ambassadøren, når han ble spurt om hvorfor Etiopia helligholdt den sjuende dag: «På
sabbatsdagen, etter at Han hadde fullendt skapelsen av verden, hvilte han på denne
hellige dagen. Å ikke helligholde denne dagen, er å gå klart imot Guds vilje og
forskrifter. Vi tror at himmel og jord vil forgå før Hans ord går til grunne. Videre tror vi at Kristus kom, ikke for å oppløse loven, men for å leve i samsvar med den.
Det er derfor ikke for å etterligne jødene, men i lydighet mot Kristus og Hans
apostler, at vi holder denne dagen. Vi markerer også Herrens dag, på samme måte
som andre kristne, til minne om Kristi oppstandelse». (37)
Da portugiserne ga til kjenne at de ville sende hjelp til abyssinerne, ble et stort antall
jesuitter inkludert i oppdraget, og de begynte straks med å påvirke den abyssinske
kirken for å introdusere deres pastorer til katolisismen. I år 1604 motiverte de
kongen til å underkaste seg pavedømme. En av jesuittenes første tiltak, var å få
kongen til å utstede en erklæring, som med trussel om streng straff, forbød alle
å helligholde den sjuende dag. (38) Resultatet var at det brøt ut borgerkrig, og
jesuittene ble til slutt jagd fra landet og deres lover ble opphevet.
Den velkjente og lærde Samuel Purchas, skrev etter å ha besøkt jakobittene i
begynnelsen av det syvende århundre: «De holder lørdag hellig og har alvorsfylte
gudstjenester på denne dagen og de respekterer heller ikke den påbudte fasten
denne dagen.» (39) En annen autoritet, Josephus Abudacnus, skrev i sin historie
om jakobittene, at de samlet seg hver sabbat i sine kirker. En senere redaktør,
J. Nicholai, tilføyer: «Jakobittene kommer sammen på sabbatsdagen, før dagen
de kaller Herrens dag, og de holder sabbaten hellig, som også abyssinerne gjør.
Utfra dette ser det ut til at jakobittene har holdt sabbaten så vel som den såkalte
Herrens dag. (40)
Alexander Ross skriver at maronittene likeledes holder sabbaten så vel som søndag.
(41) Således ser vi at tre av de f re orientalske trossamfunnene, aldri gikk sammen
med pavedømmet, men at de fortsatte å ære sabbaten.
Idet man ser på de ca. fre hundre årene med islamsk styre i Asia, er det tre ting som
er verdt å legge mere til. For det første er det den forholdsvis tolerante holdningen
til disse herskerne. Til tider var det riktignok perioder med lokal motstand, det
var imidlertid ingen vedvarende og målrettet prosess for å utrydde Østkirken.
Hovedmotivet til de muslimske erobrerne var primært politisk makt,og de ble ikke drevet av en fanatisk lidenskap for å drepe eller ruinere
andre trosretninger, slik romerkirken gjorde. De islamske lederne var opptatt av å krige seg imellom, slik at dynastier
kom og gikk, mens Østkirken voksteog utvidet sin misjonsvirksomhet i alle
land i Asia. Alle burde bli imponerte over den prektige og balanserte organisasjonen
som Østkirken representerte. Denne kirken nektet å akseptere ideen at prestene skulle være ugifte, en regel som
dominerte både i buddhismen og i den vestlige romanismen. Siden ekteskapet var Guds forordning, ikke bare for å gi
kjærligheten en plass, men også for å holde den ren, var Østkirken beskyttet mot
den degraderingen som ble observert hos buddhistiske prester og nonner. Denne
menighetens medlemmer valgte å leve etter de fre guddommelige retningslinjene
som er nedfelt i det første kapittelet i 1. Mosebok, nemlig, tilbedelse av Skaperen
alene, helligholdelse av sabbaten, et verdig familieliv og riktig kosthold.
Til slutt må vi konkludere med at medlemmene av Østkirken var en sentral del
av menigheten i ødemarken. Den var ikke bare en menighet med evangeliske
aktiviteter, men den representerte et folk med grunnfestede doktriner. Det kan
være vanskelig å si hva som er det farligste, sunne læresetninger uten evangelisme,
eller evangelisme uten sunne doktriner. Det første leder til en kald religion, det
andre gjør forkynnelsen til et skuespill. Begge disse ytterpunktene ble unngått
av Østkirken. Denne menigheten var i stand til å gi en bibelsk bekreftelse for sin tro, og på samme tid, fremviste den et liv med misjonsiver og offervilje som
sjelden er blitt overgått.
___________________________________________________________
Kilder og henvisninger:
(1) Grant, Te Nestorians, or the Lost Tribes, p. 72. (2) Wishard, Twenty Years in Persia,
p. 18. (3) Saeki, Te Nestorian Monument in China, pp. 50, 51. (4) Budge, Te Monks
of Kublai Khan, Emperor of China, pp. 30, 31.
(5) Schaff, History of the Christian Church, vol. 3, pp. 731, 732, note 2. (6) Yohannan,
Te Death of a Nation, p. 102. (7) Vambery, History of Bokhara, p. 32; also p. 89, note 2.
(8) Neander, General History of the Christian Religion and Church, vol. 2, p. 183, note;
Saeki, Te Nestorian Monument in China, pp. 116-118; Schaff, History of the Christian
Church, vol. 3, pp. 732, 732, note; Draper, History of the Intellectual Development of
Europe, pp. 290, 291. (9) Buchanan, Christian Researches in Asia, pp. 146, 147. (10)
Among all the memorials which still remain to revive the glorious centuries of the
Church of the East, this stone, which it was the privilege of the writer to study and to
photograph, attracts the greatest attention. (11) Mingana, “Early Spread of Christianity,”
Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, p. 306. (12) Ibid., vol. 9, p. 306.
(13) Ibid., vol. 9, p. 306. (14) Ibid., vol. 9, p. 307. (15) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, pp. 307, 308. (16) Mingana, “Early
Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 466. (17) O’Leary,
Te Syriac Church and Fathers, p. 113. (18) Mingana, “Early Spread of Christianity,”
Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 113. (19) Abul Faraj, Chronography, vol. 1,
p. 354. (20) Vambery, History of Bokhara, pp. 137, 138. (21) Pott, A Sketch of Chinese
History, p. 81. (22) Huc, Christianity in China, Tartary, and Tibet, vol. 1, p. 129. (23)
Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, p. 312.
(24) Abul Faraj, Chronography, vol. 1, p. 398.
(25) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, p.
315. (26) Rockhill, Te Journey of William of Rubruck, pp. 109, 110. (27) Ibid., pp. 141,
142. (28) Ibid., p. 168. (29) See Neander, General History of the Christian Religion and
Church, vol. 4, pp. 46-50. (30) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 3, cent.
12, pt. 1, ch. 1, par. 7, note 12. (31) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, art. “Nestori
Sannheten Seirer 463
ans.” (32) Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 47, par. 31. (33) D’Orsey,
Portuguese Discoveries, Dependencies, and Missions in Asia and Africa, pp. 232, 233.
(34) Etheridge, Te Syrian Churches, p. 89. (35) Schaff-Herzog, Te New Encyclopedia
of Religious Knowledge, art. “Nestorians”; also, Realencyclopaedie fur Protestantische
Teologie und Kirche, art. “Nestorianer.” (36) Gibbon, Decline and Fall of the Roman
Empire, ch. 47, par. 38. (37) Geddes, Te Church History of Ethiopia, pp. 87, 88. (38)
Ibid., pp. 311, 312. (39) Purchas, His Pilgrimes, vol. 8, p. 73. (40) Abudacnus, Historia
Jacobitarum, pp. 118, 119. (41) Ross, Religions of the World, p. 493.