Tomas-kristne i India. Del.19.

Med all sin intoleranse og terror ble inkvisisjonen satt opp i Goa (India) i det 16.
århundre, da det var besluttet å tvinge den syriske kirke inn under pavens dominans.
Denne nådeløse institusjonen ble benyttet for å kneble de bibeltro kristne og for å
hindre ankomsten av den syriske biskopen fra Babylon. Underkuelsen av kirken i Syria ble fullbyrdet av Diamper Synodet i 1599, og
for nesten to generasjoner fortsatte Roms tyranni, inntil det etterlengtede opprøret til
den syriske kirken ved Coonen Cross. (l) I India, det fargerike og romantisk landet, ble evangeliet forkynt like tidlig som
det ble i Italia. Kristus hadde fortalt sine disipler at de skulle være hans vitner like
til jordens ende, (Ap.gj. 1:8), og apostlene var forberedt på å dra hvor som helst.
Med en tro som var sterk nok til å flytte fell, nølte de ikke med å evangelisere en
hvilken som helst stamme eller nasjon, uansett hvor problematiske og truende  situasjoner de ville møte. En
tidlig kristen skribent hevder at da verden ble oppdelt for evangelisering, ble Thomas
sendt til Parthia. (2) Det er mange indikasjoner på at Tomas virket nettopp der.
Bibliotekene inneholder en mengde litteratur som forteller hvordan han grunnla menigheter i dette landet. (3) Beretningene om hvordan Tomas innførte kristendommen i dette landet, gir oss
interessante opplysninger om apostlenes liv. Mesteren valgte unge menn til sine

disipler, som var i stand til å videreføre arbeidet i mange år etter hans korsfestelse
i år 31. Paulus ble drept omtrent 35 år senere. Apostelen Tomas ble myrdet, sier
noen autoriteter, i år 72, på vestkysten av India, med spydet til en brahman. (4) Alt
tyder på at apostelen Johannes, som levde til han ble hundre år (ifølge Jerome),
må ha hørt alt om den åndelige seieren i India før han skrev sitt evangelium og
Åpenbaringsboken.

Tomas og evangeliet i India.

Spørsmålet om Tomas virkelig arbeidet i India eller ikke, har blitt diskutert av
mange forfattere, og utrolig mye forskning er blitt gjort i håp om å komme til en
endelig konklusjon. Det er godt kjent at hvis «kirken i ødemarken» opplevde mye
lidelse, skjedde det uten tvil i India. Alle synes å ville vite med sikkerhet hvem
som etablerte den kristne kirken i dette landet. Forfatteren A. Mingana skriver:
«Det er en vedvarende tradisjon i Østkirken, at apostelen Tomas evangeliserte
India, og det er ingen historiker, poet eller forfatter, som har anledning til å omtale
Tomas, som ikke assosierer hans navn med India. (5) J.M. Neale skriver også om den sterke tradisjonen som
sier at det var Tomas som først forkynte evangeliet i India. Han forteller hvordan Tomas, etter å
ha evangelisert i Arabia og på øya Zocotra, ankom Cranganor, en by som ligger litt nord for Cochin,

stedet hvor den mest innflytelsesrike av prinsene som hersket i Malabar bodde.
Etter at han der hadde utført mange mirakler, grunnla han en kirke, og reiste etterpå sydover til byen Coulan.
Også her ble hans arbeid kronet med suksess og etter å ha krysset halvøya, ankom
han Meliapour, en by som lå nær den berømte byen Madras. Etter å ha seilt sjøveien
fra denne byen, forkynte han evangeliet i Kina og returnerte igjen til Meliapour.
Han sørget for at budskapet ble kjent så vidt og bredt, at han vekket motstanden
og hatet hos brahminene. To av dem søkte etter en anledning og hisset opp folket
mot ham. De angrep apostelen og steinet ham. En av f endene så at det fremdeles
var liv i Tomas og gjennomboret han med et spyd. Slik ble hans martyrdom
fullbyrdet. (6) Den dyktige jesuittforfatteren M.L.’Abbe Hue, skriver: Antakelsen
at apostelen T omas forkynte i India, har ofte blitt utfordret av skribenter som
fortjener vår oppmerksomhet. Likevel er hans arbeid i India bekreftet med så
mange indikasjoner at det blir vanskelig for en nøytral forsker ikke å gi kredit til
fakta som er bekreftet av kompetente historiske autoriteter.
Alle de greske, latinske og syriske kildene, hevder at Tomas var Indias apostel,
som førte sannhetsfakkelen til f erne områder. Noen skribenter har bekreftet at
han tok sin forkynnelse helt til Kina. Både hans misjon og voldsomme død, er å fnne i de gamle liturgiene, som representerer den reneste og mest autentiske kilden til den kristne tradisjon. (7)
W.F. Adeney, i det han forteller om de armenske, abyssinianske og georgianske
kirkene, skriver: «Den syriske kirken i India, som hevder den har apostelen Tomas
som grunnlegger, representerer selvstendige menigheter i et område som ikke er
dominert av det romerske imperiet». Dette skal vi også forholde oss til i senere
kapitler, for disse menighetene har alle eksistert uavhengige og selvstendige helt
opp til vår tid, og vi ønsker å vite mer om deres erfaringer og historie ned gjennom århundrene. (8) Vitnesbyrdet til J.D. D’Orsey er dette: «Fra alle de ulike beretningene om de kristne som er knyttet til apostelen Tomas, ser det ut til at
den følgende historien kommer nærmest sannheten.
Etter å ha etablert kristendommen i Arabia Felix og på øya Dioscorides (Socotra),
ankom Tomas i Cranganor, som var hovedkvarteret til den mektigste kongen på
Malabar kysten. På grunn av historier fra de kristne, fra Josephus og fra hellige
bøker, kjenner vi til at før Jesu fødsel, ble mange fra Judea spredt over hele Egypt,
Grekenland og fl ere andre land i Asia».
Apostelen Tomas fant ut at en av disse koloniene var bebodde av mange fra Judea,
og de hadde slått seg ned i et land som lå nær Cranganor. Motivert av kjærlighet
til sitt eget folk og av lydighet mot Jesus Kristus, som hadde gitt ham kallet om å
forkynne for jødene før andre nasjoner, reise han til landet som hans folk hadde
som asyl. Han forkynte evangeliet for dem, omvendte omtrent alle, og endret deres
synagoge til en kristen kirke. Dette var opprinnelsen til kristendommen i India. (9)

Innførelsen av kristendommen i India.

På apostelen Tomas’ tid, hevder en autoritet, som eksempel på internasjonal handel, «seilte det 120 store skip fra Egypt til India hvert år». (10) Som et vitnesbyrd om den enorme handelen som fant sted mellom Rom og Østen, både før og etter
Kristi tid, er det funnet en mengde romerske mynter i sydlige India. Teodor Mommsen evaluerte mengden av romerske mynter som årlig ble sendt
til India, å ha hatt en verdi som tilsvarte minst 500.000 engelske Pund, et veldig
stort beløp på den tiden. (11) Med denne skipstrafkken som referanse, ville det
ikke vært noe hinder for apostelen Tomas å evangelisere i India. Som vi leser i
Romerbrevet: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen
som en hører, kommer ved Kristi Ord. Har de da ikke fått høre? Jo visst! Over hele
jorden har deres røst nådd ut, og deres ord til jorderikets ender», Rom. 10:17.18.
Tenk etter hvor mange nasjoner var representert i Jerusalem på den store pinsedagen, og hvem som var representert der. «Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen. Vi partere og medere og elamitter,
vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, Frygia og
Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyrene, og vi tilreisende fra Rom»,
Ap.gj. 2:5, 9-11. Beretningen om pinsedagen spredte seg, om ikke med vinden,
så med alle besøkende til Jerusalem, som fulle av begeistring reiste hjem til sine
egne land. Tradisjonen sier at T omas nådde India like etter pinsedagen. (12)
En annen faktor som forårsaket den hurtige utbredelsen av evangeliet til Østen,
var spredningen av jødene over hele Asia. Etterkommerne fra Abraham, dekket
Østen og det var sannsynligvis ikke et land eller en by hvor de ikke hadde bosatt
seg. Disse jødene feiret sine hellige dager på en måte som gjenspeilet deres jødiske
bakgrunn. (13) Kristendommen kom til Edessa (moderne Urfa), og dette ble også
det første intellektuelle sentret for spredningen av kristendommen østover, blant
jødene. (14) I lang tid utgjorde jødene hoveddelen av medlemmene av den første
menigheten. (15)
Et annet viktig verktøy for evangeliets utbredelse, var det hebraisk, syrisk og
arameisk språk, som alle var beslektet. Historien forteller at Josefus, den berømte
jødiske forfatteren som levde på apostlenes tid, skrev først sitt verk «Te Wars of
the Jews» på arameisk og senere på gresk, på grunn av den store lesekretsen i Østen.
Arameisk var spredt i hele Partia, (Oversetternes anmerkning: Partia er en gammel
betegnelse for landet sørøst for det Kaspiske hav, omtrent svarende til det nåværende
Khorasan og deler av Turkmenistan), inklusivt den velutviklede tvillingbyen som
også var hovedstaden til imperiet, Seleucia-Ctesiphon, den strålende byen som var
imperiets hovedstad. (16) (Oversetternes anmerkning: Byen Seleucia-Ctesiphon
lå på vestbredden av elven Tigris i Mesopotamia, stedet hvor 5000 babylonske
jødiske flyktninger ble sendt.

Kristendommens tidlige vekst i India.

Det er ganske naturlig at den kristne kirken i Øst ser på apostelen Tomas som
sin grunnlegger. Disse kristne aksepterer ikke på noen måte at det var mennesket
Peter som var klippen Kristus ønsket å bygge sin menighet på, og at nøkkelen
til den sanne kirke ble gitt ham som person. Forskjellen mellom kirken i India,
som daterer sin opprinnelse til apostelen Tomas, og kirken i Rom som knytter
apostelen Peter til sin opprinnelse, representerer en massiv forskjell i både trosinnhold og praksis.
Denne enorme ulikheten kommer til syne i beretningen som historieskriveren
Gibbon gir oss. Han omtaler det første dramatiske møtet mellom jesuittene når
de ankom Indias kyst, og de kristne som hadde sine røtter fra forkynnelsen til
apostelen Tomas. Han skriver at da de portugisiske jesuittene ankom, hadde de
kristne i lang tid allerede hatt mange kirker der. Da jesuittene prøvde å introdusere
Maria som Guds mor, opplevde de kristne dette som avgudsdyrkelse. Å ære
jomfru Maria var for dem blasfemisk og de reagerte med forskrekkelse når hun
ble presentert som en himmelsk gudinne. Når jesuittene prøvde å spre statuer av
Maria, svarte folket: «Vi er kristne, ikke avgudsdyrkere». (17)
Få er oppmerksomme på hvor mye vi skylder disse modige kristnes vilje til å
stå ved Bibelens lære. For de første seks hundre år etter apostlene, klarte disse
kristne, som oppholdt seg i den sydlige del av India, å forholde seg til en dominant
buddhisme, og for de neste tusen år, en degradert hinduisme. Men den virkelige kampen begynte i det syttende århundre når jesuittene, støttet av Portugals våpen,
begynte å herje i deres område. Det var så visst ikke misjonærer fra Rom som først
inntok India med kristendommen. Den ekte nytestamentlige troen som først ble
sådd på Malabar kysten for nitten hundre år siden, og som enda er der, har det
samme innhold som den sanne protestantismen i andre deler av verden.
De kristne som kom til troen fra forkynnelsen til apostelen Tomas, nektet å
plassere kirken over Bibelen. De fant sin kristne identitet i den hellige Skrift i
stedet for i jesuittenes fraser om at det var gjennom og ved kirken Gud formidlet
frelse. De nekter å akseptere myten om at det kun var presteskapet som kunne
tolke Bibelen rett, og ikke vanlige mennesker veiledet av Guds Ånd. De klynget
seg til Bibelen som det eneste middel Guds Ånd benytter for å formidle en
forvandlende nåde og kraft. De «Tomas-kristne» holdt fast på overbevisningen
om at: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv», Joh. 6:63.
Mingana skriver: «Å snakke om de tidlige kristne i India som annerledes enn
de kristne i Østkirken, er helt uriktig. Kristendommen i India utgjør en del av
menigheten som utviklet seg kraftig mot slutten av det første århundre i Tigris
dalen.» (18) På den tiden fant det sted tre vesentlige revolusjoner. En i kristendommens senterområde, en i Partia og den tredje i det romerske imperium. Den
første revolusjonen fant sted når Østkirken brøt med Vestkirken, ved å velge sin
egen leder (Papas of Seleucia), som sitt åndelige overhode. Det fant sted i året 285.
Med denne beslutningen signaliserte de at Østkirken ønsket å være en selvstendig
og frittstående organisasjon uten å være influert av Rom.
Det er ikke uvesentlig at den nye «katholicos», ti år etter sin utnevnelse, valgte å
gjøre India til en av kirkens store divisjoner, og valgte David av Basra, en anerkjent
bibelekspert, som direktør for dette nye området. (19) Det er ikke vanskelig å forstå
denne strategien, med tanke på at perserne, som var ledet av en fanatisk gren av den
zoroastriske religionen, organiserte seg selv med ny styrke, og angrep og overvant
parthisanerne. Av den grunn møtte de kristne en ny utfordring. Siden det seirende persiske imperiet var tvers igjennom zoroastrisk eller mithraistisk, var det nødvendig for de kristne i Øst å kunne møte denne forandringen med sin egen organisasjon.
Det ble oppnådd ved at de valgte Papas som sin katholicos.
Den tredje revolusjonen var hvordan kristendommen gjorde kompromisser med
hedenskapet. Keiser Konstantin anså det å være en fordel for riket å tilpasse seg
hedenske prioriteringer. Det siste av det nye testamentets forfølgelser mot de
kristne, raste i riket da keiser Konstantin ikledde seg sin keiserkappe og erklærte
at alle forfølgelser skulle stanse. Hans berømte lov som ble vedtatt i år 321, om
påbudt helligholdelse av søndag (soldagen), var et agn som ble tilbudt, for å lage
et kompromiss mellom de kristne og romere som fulgte zoroastertroen, og æret
og opphøyet tilbedelsen av solguden. Men Konstantin stoppet ikke med det, siden
forfølgelsen fortsatte. Denne gang var det ikke mot alle kristne, slik det var i de foregående forfølgelsene, men mot de kristne som forsvarte troen overført til dem fra apostlene. Resultatet var at de bibeltro kristne fl yktet. Derfor fulgte en mengde flyktninger,
faktisk noen av de mest solide troende kristne, i fotefarene til sine trossøsken som
hadde flyktet før dem, fra den hedenske romerske forfølgelsen, omtrent hundre
år tidligere. Nå ble de alle samlet i Østkirken. Fordi den assyriske kirken vokste
på grunn av alle flyktningene, valgte mange kristne å dra videre til India. En stor
delegasjon av dem, bestående av godt skolerte mennesker, både akademikere, ulike
håndverkere, handelsmenn og teologer, reise sammen til India i året 345. Det er
rett og slett overraskende å se hvor fort åndelig blindhet rammet Vestkirken etter
Nikeakonsilet. Det var som om troskap mot Skriften på kort tid ble overskygget av
det teologiske hierarkiets politiske vurderinger. Middelalderen begynte, og i tusen
år lå det en tykk sky av åndelig mørke over alle land hvor pavemakten dominerte,
men i Østkirken var det lys. Kirken i ødemarken var en ark som bevarte den hellige
skrift fra aposteltiden til den igjen kunne bli alles del, etter at protestantismen
hadde et oppgjør med den katolske forførelsen. I sin forskning i 1812, fant Claudius Buchanan, mange håndskrevne kopier
av Bibelen og av andre religiøse bøker fra de kristne som apostelen Tomas
omvendte. De var alle på det syriske språk og blottet for pavelige kommentarer og
anmerkninger. Dette var litteratur fra før Nikea konsilet. (20) Claudius Buchhanan
skrev også at han i Travancore fant mange verdifulle manuskripter. (21)

Kristendommen i India i den mørke middelalder.

Da det kom en rapport og appell fra de Malabar-kristne i India til katholicos,
sendte han 3000 ulike fagfolk innen alle disipliner til dem. Kongen i Malabar
tok godt imot dem og ga dem sosiale og yrkesmessige privilegier. I løpet av over
hundre år kom det stadig flere grupper med dyktige personer fra Persia.
Så lenge det var fredfullt i Persia, ble de troende fra Vest tatt vel imot, men når
det var krig i området var det annerledes. De to imperiene kom i konflikt etter
Konstantins død, og det var naturlig at de som fulgte zoroaster-religionen, ville
være mistenksomme overfor alle kristne, og anklage dem for å være spioner for
det romerske imperiet.
Det er lett å se hvorfor India ble et tilfluktssted for forfulgte kristne. Vi kan også
forstå at India framsto som attraktiv for forfulgte fra Europa. Det var kjent i hele
verden at de kristne i India satte innholdet i Guds Ord høyt og at de ikke ville
tilpasse seg Roms doktrinære forfalskninger. Ikke minst i rapporter fra det andre,
tredje og f erde århundre, kan vi lese om denne prioriteringen. Den anseelsen disse
kristne hadde for innholdet i både det gamle og nye testamentet, identifserte dem
som verken jøder eller katolikker.
Mingana skriver: «I det femte århundre møter vi en indisk kristendom som var
så solid og godt utviklet, at de sendte sine pastorer for å bli undervist på de beste
utdanningssteder drevet av den Øst-Syriske kirken. De arbeidet også sammen med
teologer i Syria, som var engasjerte i revisjon av den gamle syriske oversettelsen
av epistlene til Paulus. (22)
I det vi kommer til år 500, er det mange grupper av syriske kristne omtrent over
hele India. De var ivrige etter å evangelisere og var sammen i sine kirker for tilbedelse hver sabbat. (23) Da pavens prester kom fra Rom til India, tusen år senere,
viste de sin forakt og sitt hat mot disse bibeltro kristne og kalte dem «judaizers»
(jødekristne.) De kristne som var etterkommerne av dem som ble omvendt av
apostelen Tomas, var nøye med å lære opp sine barn i den ekte kristne tro, og
det største ønske de hadde for dem var at de kunne bli forkynnere og misjonærer.
Skolene deres var på høyde med det beste i verden. Den enkle reisemåten var
sjøveien direkte fra Egypt til den sydlige delen av India, men også til den Persiske
gulf, denne kontakten holdt dem informerte om tanker og kunnskap fra andre
deler av verden. Den tro og lære de forfektet kom ikke til dem ved en tilfeldighet,
men bygget på Bibelen og den opprinnelige forkynnelsen til apostelen Tomas,
og ble vedlikeholdt gjennom bønn og grundig studium.
Dette samspillet mellom kirken i India og den i Mesopotamia og Persia, er også
dokumentert av en annen historiker fra Edessa, nemlig Mana, som var biskop
i Riwardashir. Han skrev religiøse avhandlinger, epistler og hymner, men han
oversatte også fra gresk til syrisk, arbeidet til Diodorus og T eodore fra Mopsuestia.
(24) De assyriske kristne var ikke bare akademikere, oversettere til flere språk og
teologer. De var også kjent for sine mange reiser. Reisebeskrivelsene til Cosmas, som
bodde nær Babylon, ble lest av mange i første halvdel av det sekstende århundre.
Han reise så ofte på kryss og tvert i Indiahavet, at de kalte ham «Indicopluestes»
(Indiafareren).
Cosmas var også personlig venn av patriarken i den syriske kirke. I sine berømte
reiseskildringer skriver han blant annet at Østkirken hadde utallige kirker med
godt utdannede prester og svært mange medlemmer blant innbyggerne i Bactrian,
blant hunerne. (Oversetternes anmerkning: Mongolia regnes som hunernes hjemsted), perserne, grekerne og elamitteme. (Oversetternes kommentar: Elam var et oldtidsrike øst for Sumer og Akkad, i det som nå er det sørvestlige Iran.) (25)
Når han skriver om sine reiser til Ceylon, forteller Cosmas at dette landet hadde
en kirke med persiske kristne som hadde slått seg ned der og de hadde en åndelig
leder (en presbyter) utnevnt fra Persia. Mingana henviser til det Cosmas skriver,
og viser til at disse uttalelsene bekrefter at det ikke bare eksisterte en rekke kristne
menigheter blant mange asiatiske folkeslag, men at de alle var tilknyttet den
nestorianske patriarken i Seleucia og Ctesiphon. (26)
Hva Cosmas skrev om øya Socotra i det indiske hav, en øy som alle skip mellom
Egypt og India måtte seile forbi, er signifkant. Han skriver at alle som bodde der
var assyriske kristne. Vi kan også merke oss hva den berømte italienske katolikken
Marco Polo skrev i 1295, etter sine mange reiser i det samme området lenge etter
Cosmas. På det tidspunktet hadde hovedkvarteret til kirken blitt flyttet fra Seleucia
til Bagdad. Marco Polo skrev at disse menneskenes religion var kristendom og de
var alle døpt og var under åndelig veiledning av en biskop som ikke var underlagt
paven i Rom, men patriarken som hadde hovedsete i byen Bagdad. Han la også til
at patriarken var valgt av folket selv, siden deres vilje ble respektert. (27) En annen
reisende, Nicolo de Conti, skrev i 1440 at øya (Socotrine) som er 960 kilometer
i omkrets er bebodd av nestorianske kristne. (28)
I året 774 kom det forsterkninger og flere ressurser fra vest til kongeriket Kerala.
Dette fremmet tydeligvis anseelsen til de kristne i Malabar i kongens øyne. Han
fkk laget en av de mye omtalte kobberplatene som er blitt så berømte i Indias
historie. Platen ble adressert til Iravi Corttan, som var lederen for det kristne
samfunnet. Inskripsjonene på kobberplaten anerkjente lederen for menigheten
og defnerte han som betydelig mer innflytelsesrik enn de hedenske gruppene i
dette området. (29) Om lag femti år etter den første delegasjonen av kristne som
kom til Malabar i år 774, kom det flere forsterkninger til den kristne menigheten
der. Det kom en jevn strøm av kristne fra Persia, slik at de troende etter hvert
utgjorde en stor prosent av befolkningen. De kristne som reiste dit fra Persia, var ikke tilfreds med å leve sine velstående
liv i hjemlandet, men ønsket å være med til å spre det kristne budskapet i andre
land, og det var derfor de reiste ut. I en gradvis prosess hadde muhammedanismen
begynt å få fotfeste i Iran, men den hadde enda ikke nådd India. De nye tilreisende
fra Persia reiste i tro og under mye bønn. To meget prominente kirkeledere fra
Østkirken reiste med delegasjonen til kongeriket Kerala, (30) og de ankom i år
822. De kristne ble mottatt med ære og gitt myndighet og privilegier av kongen,
noe som ble foreviget på fem nye kobberplater. (31)
Det er vesentlig å merke seg at privilegiene og anerkjennelsen som kongen skrev
ned på kobberplatene, var en garanti fra regjeringen, som ga de kristne beskyttelse
hvis den politiske situasjonen skulle endres. Disse platene ga dem stauts på lik
linje med brahmansreligionen, og var en forsikring om at de hadde religionsfrihet.
Alt som er nevnt her viser styrken Gud sørget for at de kristne på Malabar kysten
hadde inn i det niende århundre. William W. Hunter skriver at da de katolske
portugiserne kom, syv hundre år senere, fant de godt organiserte menigheter
med pastorer og biskoper. I lengre perioder hadde de også kristne konger, (32)
og hvert av områdene hadde åndelige veiledere og skoler på college nivå, hvor
høyere utdanning ble tilbudt. Fra disse institusjonene dro mange ungdommer til
videre studier i Assyria. Da portugiserne kom i år 1500 og jesuittene og deres
militærmakt etter dem, gjorde katolikkene store anstrengelser for å brenne alle
bøker og all skriftlig religiøs litteratur fra disse kristne «kjetterne». (33) Heldigvis
er nok skriftlig materiale blitt bevart og vi har også tilgjengelig observasjoner
som ble gjort av europeiske og muslimske reisende til området. (34) Marco Polo
rapporterte at det var seks store konger og kongeriker i hjertet av India. Tre av
dem var kristne og de andre tre var muhammedanske, og han legger til at det
største kongedømmet var kristent. (35)
«Kirken i ødemarken» i India fortsatte å vokse gjennom hele det trettende, fortende og femtende århundre. Etter det ble den tvunget inn i en fatal strid med de katolske jesuittene. Når Mingana forteller fra sine mange reiser, påstår han at de
kristne i India fungerte som selve ryggraden i landet. (36) Nicolo de Conti, som er en annen
reisende i det samme århundre, rapporterer at «de kristne nestorianerne
var spredt over hele India på samme måte som jødene er spredt blant
oss». (37) Som en indikasjon på deres moralske liv, nevner han også at de

kristne er de eneste som ikke praktiserer polygami i landet. En annen interessant observasjon som Nicolo de Conti nevner, er at han møtte en
mann fra Nord-India, som fortalte ham at det var et kongedømme tjue dagsreiser
fra Cathay, hvor både kongen og alle beboerne var nestorianere, og at han hadde
kommet til India for å fnne ut mer om disse kristne. Conti observerte at de kristne
kirkene i dette kongedømmet var større og mer kraftfulle enn dem i India. (38)
Louis av Varthema har skrevet en interessant rapport om sine reiser i syd-Asia i det
femtende århundre. Han skriver om «Tomas-kristne» som han møtte på Malabar
kysten i 1505, og han beskriver også graven til apostelen Tomas, som ligger nær
byen Madras på Coromandelkysten. (39) Han inkluderer videre en beretning
om kristne handelsmenn som han møtte i Bengal, og skriver: «De fortalte at de
kom fra byen Sarnau (i Siam), og at i deres land var det mange kristne, men de
var underlagt den store khan av Cathai (Kina.)

Louis av Varthema nevner også noen flere detaljer fra sitt møte med de
«Tomas-kristne» i India. Han skriver at de ofte bar en vest som var foret med
ull og på hodet hadde mange av dem en rød lue. Han bemerker også at de

alle var hvite i huden. Han rapporterer ellers om mange kristne som han
møtte på vei til byen Pego. (40) Siden Varthema var katolikk, bemerker han
at de kristne i Pego hadde en annen tro og lære enn det han selv var vant til.
Han legger til at kongens team består av over tusen kristne som er nestorianere fra Sarnau. (41) Han og hans reisefølge gjorde en avtale med de kristne om at de skulle være deres guider mens de besøkte øyene Sumatra, Java, Borneo og
Maluko. I ettertid kan vi bemerke at disse misjonærene ikke var tilfredse med
bare å ha forkynt evangeliet i Persia, India og Kina, men det er tydelig at de også
utvidet sitt arbeid til Sumatra, Java, Borneo og Spice-øyene.
Det er skrevet at katholicos Elijah V, i 1503 ordinerte tre ledere og sendte en av
dem til India, en til Kina og en til Java. Disse menighetene holdt trofast på den
enkle troen som kom til dem fra apostelen T omas. Etter å ha vunnet store seire
over hedenskapen, sto de nå foran sin største prøve i det jesuittene begynte å
ankomme i det sekstende århundre.

_____________________________________________________________

Kilder og henvisninger:

(1) Grant, Te Nestorians, or the Lost Tribes, p. 72. (2) Wishard, Twenty Years in Persia,
p. 18. (3) Saeki, Te Nestorian Monument in China, pp. 50, 51. (4) Budge, Te Monks
of Kublai Khan, Emperor of China, pp. 30, 31.
(5) Schaff, History of the Christian Church, vol. 3, pp. 731, 732, note 2. (6) Yohannan,
Te Death of a Nation, p. 102. (7) Vambery, History of Bokhara, p. 32; also p. 89, note 2.
(8) Neander, General History of the Christian Religion and Church, vol. 2, p. 183, note;
Saeki, Te Nestorian Monument in China, pp. 116-118; Schaff, History of the Christian
Church, vol. 3, pp. 732, 732, note; Draper, History of the Intellectual Development of
Europe, pp. 290, 291. (9) Buchanan, Christian Researches in Asia, pp. 146, 147. (10)
Among all the memorials which still remain to revive the glorious centuries of the
Church of the East, this stone, which it was the privilege of the writer to study and to
photograph, attracts the greatest attention. (11) Mingana, “Early Spread of Christianity,”
Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, p. 306. (12) Ibid., vol. 9, p. 306.
(13) Ibid., vol. 9, p. 306. (14) Ibid., vol. 9, p. 307. (15) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, pp. 307, 308. (16) Mingana, “Early
Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 466. (17) O’Leary,
Te Syriac Church and Fathers, p. 113. (18) Mingana, “Early Spread of Christianity,”
Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 10, p. 113. (19) Abul Faraj, Chronography, vol. 1,
p. 354. (20) Vambery, History of Bokhara, pp. 137, 138. (21) Pott, A Sketch of Chinese
History, p. 81. (22) Huc, Christianity in China, Tartary, and Tibet, vol. 1, p. 129. (23)
Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, p. 312.
(24) Abul Faraj, Chronography, vol. 1, p. 398.
(25) Mingana, “Early Spread of Christianity,” Bulletin of John Ryland’s Library, vol. 9, p.
315. (26) Rockhill, Te Journey of William of Rubruck, pp. 109, 110. (27) Ibid., pp. 141,
142. (28) Ibid., p. 168. (29) See Neander, General History of the Christian Religion and
Church, vol. 4, pp. 46-50. (30) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 3, cent.
12, pt. 1, ch. 1, par. 7, note 12. (31) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, art. “Nestori
Sannheten Seirer 463
ans.” (32) Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch. 47, par. 31. (33) D’Orsey,
Portuguese Discoveries, Dependencies, and Missions in Asia and Africa, pp. 232, 233.
(34) Etheridge, Te Syrian Churches, p. 89. (35) Schaff-Herzog, Te New Encyclopedia
of Religious Knowledge, art. “Nestorians”; also, Realencyclopaedie fur Protestantische
Teologie und Kirche, art. “Nestorianer.” (36) Gibbon, Decline and Fall of the Roman
Empire, ch. 47, par. 38. (37) Geddes, Te Church History of Ethiopia, pp. 87, 88. (38)
Ibid., pp. 311, 312. (39) Purchas, His Pilgrimes, vol. 8, p. 73. (40) Abudacnus, Historia
Jacobitarum, pp. 118, 119. (41) Ross, Religions of the World, p. 493.