Valdenserne er etterkommerne til flyktningene fra Italia, som etter at apostelen Paulus hadde
forkynt evangeliet der, forlot sitt vakre land og dro opp i fellene, slik Åpenbaringsboken
beskriver. «Kvinnen» (som den rene og sanntroende menigheten), flyktet til ødemarken, Åp.
12:6.14, hvor Gud beskyttet den, og disse trofaste overleverte det sanne evangelium fra far til
sønn, et budskap med den samme enkelhet og renhet som det evangelium Paulus
forkynte. (1)
Forrige kapittel synliggjorde valdensernes historie før og opp til Peter Waldos
tid. Han ga ny impuls til menigheten, ved å gi dem som nektet å samarbeide med
Rom, et nytt verktøy gjennom moderne utgaver av Bibelen på deres eget språk. Som alltid er tilfelle, når Bibelen blir populær blant legfolket, blir de engasjerte i evangelisk arbeid. Derfor kan Peter Waldo gis kredit for den økende innflytelsen som valdenserne fkk. Naturlig nok gikk det ikke lenge før han fkk oppleve
pavekirkens vrede. Når han ble forfulgt, dro han til Nord Frankrike for å kunne
fortsette sitt arbeid, og havnet til slutt i Bohemia. Når forfølgelsen etter hvert
rettet seg mot dem han hadde omvendt, var det mange som i all hast dro til
valdenserdalene i Italia. Da Peter Waldo senere reiste til det sentrale Øst-Europa,
beskyttet Herren mange av hans etterfølgere i de øde fellområdene.
Sannhetens sæd som allerede var sådd begynte å vokse til en rik høst. I det tolvte
århundre var det en lengsel å spore i hele Europa, etter en kristendom som var lik
den Jesus forkynte, da han sa «dere er alle brødre», Matt. 23:8. Pavekirken, som
med pomp, prakt og seremonier, lagde en gulf mellom presteskapet og folket.
Kirken delte de geistlige inn i et hierarki med titler, verdslig makt og posisjoner,
og hele systemet ble mer og mer mislikt av folk flest.
Kirkens anstrengelser med å lage lover som påtvang religiøse dogmer, ble etter hvert
møtt med opprør. Kopier av Skriften på folks eget språk ble sirkulert. Mennesker
kunne nå sammenligne Bibelens lære med kirkens trospunkter og forskrifter.
Mengdene ble derfor oppmerksomme på en ekte kristendom, uten pavekirkens
tilføyelser, og de slo seg sammen i ulike grupper. De ble gitt navn som albigenserne,
catharene og passagians, men disse navnene synes å smuldre opp når mange av
dem etter hvert tok eller f kk det generelle navnet valdensere. (2)
Vi ser også at presteskapet, som hadde alliert seg med konger og generaler, var
bestemt på å holde fast ved sin verdslige makt og innflytelse, som ga dem posisjoner
og autoritet. Deres aggresjon var så synlig at folket ikke lenger kunne se forskjell
på verdslig ondskap og statskirkens brutale makt og kjetterdogmer. Systemets
forsøk på å stemple mennesker som kriminelle fordi de etterlyste religiøse frihet,
møtte mye motstand. Resultatet var at navnet valdenserne utviklet seg i Europa
til å bli synonymt med det nye testamentets sanne kristendom, som Jesus
og apostlene forkynte. At valdenserne måtte lide på grunn av forfølgelsene, er godt kjent i historien, og deres utholdenhet og seier
kan bare kalles et mirakel. Mye av friheten, opplysningen og aksept av demokratiske prinsipper som vi i dag
tar for gitt, kan vi takke den trofasthet kirken i ødemarken for.
Ødelagte kilder.
Å forfølge ved landsforvisning, fengsel eller drap, var ikke den eneste metoden
pavekirken benyttet for å drive krig mot de bibeltro kristne. Den skrevne historien
om disse trofaste ble også søkt ødelagt på en systematisk måte. I oldtiden var
det vanlig at en ny hersker ødela alt som var skrevet av og om sin forgjenger. De
meislet til og med bort alt som var inngravert på minnesteiner om konger som
regjerte før dem. På samme måte ble nesten all litteratur som omtalte valdenserne
på både italiensk, fransk og på det spanske språk, ødelagt av pavemakten. (3)
Bare mindre fragmenter er blitt bevart for ettertiden. Likevel kan mye av deres
historie bli rekonstruert ved å lese rapportene som den katolske kirke har gjort
tilgjengelig, i et forsøk på å sverte dem. Ved å studere inkvisisjonens anklager,
detaljene i rettsakene, dommene mot dem og pavekirkens erklæringer, kan vi få
et innblikk i deres historie, både deres tro og utbredelse.
Valdensernes kunnskap.
Valdensernes pastorer og lærere hadde tydeligvis en solid utdanning. Som en korrigering til kirkens nedsettende anklager mot dem, noterer historieskriveren Alexis Muston: «Valdenserne hadde pastorer som hadde svært høy kompetanse. De fleste
behersket de bibelske språkene (hebraisk og gresk). De var meget arbeidsomme og oversatte for sine elever skriftene til deres lokale språk. (4) S.V. Bompiani skriver at mange av disse oversatte manuskriptene gikk tapt under de stadige
forfølgelsene i det 17. århundre, og bare de bøkene og dokumentene som pastor Leger fkk sendt
til bibliotekene i Cambridge og Geneva, ble bevart. Etter hver forfølgelseskampanje mot valdenserne, var pavekirken
nøye med å ødelegge all litteratur den fkk tak i. Siden de trofaste kristne gjennom hele
den mørke middelalder, ikke hadde mulighet til å ha en synlig menighet og ble tvunget til å samles i hytter
og f ellhuler, var deres grundige kjennskap til Bibelens innhold en nødvendighet.
Valdensernes skoler var lokaliserte i nesten utilgjengelig og øde fellområde som
het Pra del Tor, og de grundige og langvarige studiene som elevene ble tilbudt,
i tillegg til Bibelens grunnspråk, inkluderte både latin, romansk og italiensk. (5)
Alexis Muston skriver også: «Overtro som ødelegger den moralske og religiøse
oppfatning, kaster sin skygge over menneskets evne til å resonnere, mens evangeliets lys høyner og renser sinnets krefter». At dette er riktig, bekrefter historien om valdenserne, for blant dem fnner vi det beste innen moderne litteratur som
var skrevet på folks vanlige språk. De benyttet romanspråket, og det var fra dette
språket det franske og italienske språk etter hvert utviklet seg.
Valdensernes religiøse poesi blir fremdeles omtalt som den mest fullkomne språkdrakt fra denne perioden, og det er også språket benyttet for å la evangeliets lys skinne med den største stråleglans. (6) Propagandaen fra Rom, om at valdenserne
var få, dårlig organiserte og stort sett besto av ulærde mennesker, helt avhengig av
Rom for sine Bibler og sin kultur, er motbevist av mange troverdige vitner. Det
kan legges fram mye og god dokumentasjon på at en rekke lærde og høytstående
personer var medlemmer av de etter hvert mange valdensermenighetene. Blant
dem var fl ere anerkjente teologer, og disse kristne var betraktet som datidens
ledere innen litteratur, musikk og Ordets forkynnelse. Deres misjonsengasjement
var omfattende.
Valdensernes innflytelse på reformasjonen blir godt beskrevet i den følgende
uttalelsen: «Det ser ikke ut til at de tok aktivt del i striden som foregikk rundt
dem i alle deler av Europa, men sannheten er at de utøvde en stor påvirkning på
verden. Deres misjonærer var å fnne over alt, og de forkynte den enkle og rene
kristendommen, og utfordret mange til selv å studere Guds Ord. I Frankrike,
England, Skottland og Italia, var de engasjerte i et stort arbeid, men de utførte sin
gjerning i det stille. Lollard, som hadde banet veien for Wycliffe i England, var en
misjonær i dette området. I Tyskland og Bohemia ble valdensernes forkynnelse
verdsatt og framskyndet reformasjonen. Huss, Jerome, Luther og Calvin, kunne
alle fortsette arbeidet som de valdensiske misjonærene hadde påbegynt. (7)
Det er ingen tvil om at valdensernes og albigensernes troslære ble utbredt blant
de innfl ytelsesrike i samfunnet. Det blir bekreftet av den følgende uttalelsen
av Philip Momay: «Mange i nobiliteten sluttet seg til dem, blant annet kjente
skikkelser som Raymund, som var jarl i Touloue og S. Giles, som var kongens
fetter. Andre var Roger Vicount av Besiers og Carcasonne, Peter Roger, lorden
i Cabaret og Raymond, jarl av Foix, som var en god venn av kongen i Arragon.
Tilsluttet valdensermenigheten var også Gastro, som var prinsen av Beam, jarlen
av Bigorre, jarlen av Carman, Armeric de Montreuil og William de Menerbe,
og uendelig mange flere, både lorder og prinser. Dette er menn som aldri ville ha
risikert sine posisjoner, formue eller ære ved å være knyttet til en sekt av kjettere,
slik den katolske kirken dessverre beskrev valdenserne. (8) Etter å ha fullført sin
grunnutdanning, var det ikke uvanlig for valdensernes ungdommer å fortsette
sine studier i de store byene i Lombardy eller ved universitetet i Paris. (9)
Et bibelsk folk.
Det fyller oss med takknemlighet å vite at «kirken i ødemarken» var et Bibelsk
folk. Ingen senere protestantiske kirker har vist en så stor respekt for Bibelen som
valdenserne. Deres vilje til å lyde Guds Ord var både årsaken til deres suksess, men
også det som gjorde dem til forbrytere i den katolske kirkes øyne. Gjennom den
mørke middelalders lange natt, var disse kristne en helligdom for Bibelen. De var
som en ark i Europa, og bevarte Guds Ord gjennom middelalderes forfølgelser.
Siden de troende som etter hvert bar valdensernavnet, faktisk eksisterte fra den
tidligste kristne tidsalder, var det forventet at deres første Bibel ville være på
latinsk. Grundig forskning ble lagt til grunn for denne utgaven. På et tidlig tidspunkt lanserte de en vakker utgave av Bibelen på språket som het
itala, som var en oversettelse fra greske manuskripter. (10) Det kan dokumenteres
ved å sammenligne itala utgaven med liturgien som ble benyttet i Milan i flere
hundre år, for der fnner vi mange tekster fra denne Bibelen. (11) Katolikken
H.J. Warner skriver: Bibelutgavene som nå er vanlige blant de vestlige kjetterne,
viser seg å være fundert på de greske manuskriptene og ikke på Vulgata. (12)
Da det romerske imperiet falt, på grunn av invasjon fra germanske folkeslag,
(oversetternes anmerkning: Folkevandringen), ble det romanske språket, som i
århundrer hadde vært en bro fra latin til moderne italiensk, blitt moderspråket
til valdenserne. På dette språket produserte de en mengde håndskrevne kopier
av Bibelen for vanlige mennesker. (13) Denne Bibelen ble også fundamentet for
deres religiøse samlinger, og barna ble opplært i å huske utenat store avsnitt av
den. På den tiden var det selvfølgelig bare håndkopierte Bibler. (14) Grupper av
unge mennesker ble organiserte, hvor de til sammen, som et team, kunne sitere
hele Bibelen utenat. (15) Hver av dem kunne gjengi et gitt antall kapitler og når
de kom sammen med menighetene og pastorene, kunne de sammen sitere hele
Bibelen. (16)
Valdensernes pastorer ble ofte kalt «barbes» (de med skjegg), og de tilhørte, som
allerede nevnt, en lærd og godt utdannet gruppe mennesker. (17) Det var ikke bare
i bibelkunnskap og i det latinske språk de var dyktige, men også i grunnspråkene.
Ungdommene ble opplærte i å være misjonærer i de språk som var å fnne i ulike
Europeiske land. Gjennom disse kristne, er Bibelens opprinnelige budskap blitt
overlevert til bibeltro kristne helt ned til vår tid. Det var denne innflytelsen som
var fundamentet for «Te Authorized Version» av Bibelen.
Forfølgelsen av valdenserne.
Det var mye forfølgelse i det trettende århundre, av dem som ble antatt å eie
valdensernes tro, selv om de også var kjent under andre navn. For flere hundre
år drev den katolske kirke en regelrett krig for å utrydde alle skrifter som disse
kristne gruppene hadde produsert. Ingen påskudd, anstrengelse eller utgift ble
spart av deres fender, for å kunne ferne fra jordens overflate, alle historiske kilder
om valdenserne. Det fantes ingen valdenserlandsby som ikke hadde sine martyrer.
Kvinner, barn og gamle mennesker ble noen steder brent, kastet i dype brønner eller
slaktet i fellhulene hvor de gjemte seg. Andre steder ble deres hus og eiendommer
tatt fra dem, og barna ble sendt til skoler hvor de ble søkt indoktrinerte med
de samme falske katolske dogmene som de avskydde. Onde mennesker i pavemaktens tjeneste, angrep
deres landsbyer og fratok dem eiendom og drepte alle de kom over. Deres
eiendommer ble konfskert til fordel for kirkens skattkammer. (18)
Så mange bøker er skrevet om valdensernes hjerteskjærende lidelser, at videre
dokumentasjon er unødvendig. Det viktigste å merke seg, er at valdenserne forble
trofaste mot Bibelens sannheter. Da reformasjonen kom til Europa ved hjelp av
Luther, Zwingli, Calvin og andre, var valdenserne klare til å ta imot delegasjoner
fra reformatorene, som kom for å lære mer om deres tro og forkynnelse. W.S. Gilly
skriver at i 1550 var det så mange som 800.000 valdensere, spredt i en mengde
alpelandsbyer, og de nektet å akseptere pavekirkens tro og lære. (19)
Sannheten spres til mange land.
Inspirert av Bibelens triumferende sannheter, spredte valdenserne seg i Europa.
Historieskriveren Samuel Edgar hevder at de hadde stor innflytelse både i Frankrike, Tyskland, Italia og spesielt i Lombardy, til tross for pavekirkens anstrengelser for å få dem utryddet. Forskere som bekrefter valdensernes utbredelse er mange, men
også deres fender, innrømmer at de hadde en stor innflytelse. Nangis skriver at
medlemmene av «denne sekten» var så mange at de ikke kunne telles. Rainerus
rapporterer at de var å fnne i omtrent hvert land. Caesarius hevdet at de «infserte»
tusenvis av byer og landsbyer. Ciaconius anklaget dem for å påvirke omtrent
hele den latinske verden. Katolikken Gretzer påsto at nesten ingen unnslapp
deres besmittelse. Popliner forteller at de spredte seg til Frankrike og dukket opp i
Gaul, Spania, England, Skottland, Italia, Tyskland, Bohemia, Saxony, Polen
og daværende Lithuania. I tillegg skriver Matthew Paris at de var å finne i
Bulgaria, Croatia, Dalmatia og Spania. Ifølge Benedict var det også mange av dem i Piedmont, Sicilia, Calabria,
Pomerania, Alivonia, Sarmatia, Konstantinopel, Filadelfa og Bulgaria. (20)
(Oversetternes anmerkning: Distriktet Alasehir, ble i antikken kalt Filadelfa, og
lå i Manisaprovinsen ved Egeer-regionen i Tyrkia.)
Noen har hevdet at albigenserne var forskjellige fra valdenserne. Sannheten er
imidlertid at det var lite forskjell mellom dem når det kom til tro og lære. De ble
bare kalt albigensere på grunn av den franske byen Albi, som var deres hovedkvarter.
Pavemaktens dekreter fordømte dem alle som valdensere. Det samme gjorde en
rekke historieskrivere. (21) Hvor effektivt valdenserne eller albigenserne forkynte,
og hvor mange de omvendte av folket i datidens Bulgaria, vises fra en rapport
skrevet av Philip Mornay, som dokumenterer at til og med mange biskoper etter
hvert sluttet seg til dem og at en rekke nye kirker ble bygget og innviet av dem.
(22) Bartholomeus fra Carcassone, som holdt til i Narbon i Frankrike, var en
mann valdenserne samlet seg om og det rapporteres at han utnevnte biskoper
og innviet kirker.
Protestantismen er valdensernes frukt.
Innen 1517 hadde den protestantiske reformasjonen begynt å påvirke Europa.
Egentlig var ikke protestantismen til å begynne med så mye et brudd med
romerkirken, som den var en vekkelse og akseptering av valdensernes apostoliske tro
og lære. Vi kan si at protestantismen var en utvidelse av «menigheten i ødemarken».
Av alle de evangeliske bevegelsene som hadde sine røtter fra aposteltiden, var
valdenserne de reneste og mest innflytelsesrike.
James D. McCabe skriver hvordan delegater fra de tidlige reformatorene møtte
ledere blant valdenserne. Det kommer fram at valdenserne var lykkelige over at
reformasjonen nå hadde slått dype røtter og at stadig flere ble satt fri til å tenke
selv og studere Guds Ord. Det fnnes mye korrespondanse mellom valdenserne
og de første reformatorene, og mange av valdensernes prester ble sendt for å
undervise dem.
Reformatorene anerkjente valdensernes rene tro og lære og behandlet dem med
den største respekt. Den 12. september i 1532 ble en synode arrangert i Angrogna.
Mange utsendinger fra de reformerte kirkene i Frankrike og Sveits var delegater.
Blant dem var William Farel fra Frankrike. Han skriver at han var fascinert av
manuskripter og bibelkopier som valdenserne hadde oppbevart fra den tidligste
kristne kirken. De hadde også kopier av hele Bibelen oversatt til fransk. Denne
bibelen ble sent som gave fra valdenserne til de franske reformatorene. (23)
Valdensernes enkle og rene liv var et resultat av at de hadde akseptert Bibelens
enkle og rene kristendom. De fulgte anmodningen fra apostelen Johannes, om
ikke å legge noe til eller ta noe bort fra Guds Ord. Denne valgte lydigheten var
en beskyttelse mot falsk lære og en oppskrift for deres evangelisering. Også deres
fender innrømmet at deres tro var lik den første menighetens lære. Et sammendrag
av deres doktriner, høres ut som læren til Vigilantius i det ferde århundre og
Claude i det åttende århundre.
Antoine Monastier viser noe av den falske læren de forkastet. De tok avstand fra
doktriner som bygget på menneskelige tradisjoner, og de forkastet bruk av bilder,
kors og relikvier som objekter for tilbedelse. Likeledes avviste de tradisjonen med
jomfru Marias og helgeners forbønnstjeneste og de tok selvfølgelig avstand fra
alle festdagene som æret disse helgener og bønner sendt til dem. Også tradisjonen
med røkelse, messeoff eret, skriftemålet, troen på evig pine, hellig vann, tradisjonen
med å faste til bestemte tider, hellige prosesjoner, pilegrimsreiser, ugifte prester
og pavekirkens kjøp av syndstilgivelse med penger. (24)
Reinerius Saccho hevder i sine skrifter at valdensernes fender måtte innrømme
at de var et folk som var lydige mot Guds lov. Han legger til at de levde enkle liv,
var moderate i alt og holdt seg unna verdslighet. Det første de lærte sine barn,
var å ha tillit til Kristus og lydighet mot Guds bud. (25)
Med så mange mennesker involvert, må det regnes med at forfølgelse, isolasjon
og desperate livsforhold, ville rive enkelte av dem vekk fra sin tro og at de ville
tilpasse seg noen av pavekirkens dogmer. Når også enkelte reformatorer valgte
liberalisme på enkelte områder, og denne holdningen spredte seg i Europa, ville
det påvirke de eldre kirkene som lenge hadde lidd på grunn av at de hele tiden
hadde fulgt de lærepunktene som reformatorene nå vektla.
I sin glede over reformasjonsprosessen, var det noen som tilpasset seg enkelte av
reformatorenes mangler. Alle må erkjenne at selv om reformatorene hadde en
meget gunstig påvirkning så langt de gikk, er det lett å se at de ikke gikk hele
veien. (26) Andre enn pionerene i reformasjonsprosessen, måtte i ettertid arbeide
for en videre og dypere restaurering av urmenighetens ekte kristne tro og praksis
blant de menighetene som virkelig ønsket å følge i Mesterens fotspor.
De første valdenserne holdt sabbaten.
Før vi tar for oss sabbatshelligholdelsen blant de første valdenserne, kan det være
nyttig at vi ser litt på søndagshelligholdelsen ved slutten av det man vanligvis
kaller den første perioden av kristendommens historie, som ble avsluttet ved
Nikeakonsilet i år 325. Keiser Konstantin, som var den første kristne romerske
keiser på et tidspunkt da kirken og staten begynte å samarbeide, vedtok den
berømte søndagsloven i 321. En kommentar fra et ledende romersk katolsk
tidsskrift, forklarer godt sitasjonen. «Keiser Konstantin, etter sin omvendelse til
kristendommen, gjorde helligholdelse av søndag til en borgerplikt. Vedtaket som
ble erklært, sier: «La alle dommere og folk i alle byer, hvile og all slags handel bli
lagt ned på solens ærverdige dag. De som bor på landet kan på frivillig basis være
engasjerte i sine plikter, fordi det skjer ofte at denne dagen er den beste til å så
hvete og plante vindruer, slik at en anledning av guddommelig nåde ikke mistes».
Vi har ingen grunn til å tro at Konstantin ville ha akseptert landbruksarbeid på
hviledagen, hvis kirken helt fra sin begynnelse hadde forbudt kristne den slags
arbeid som den senere tillot. Det har vært et ufravikelig guddommelig påbud, fra
uminnelige tider, at hvile fra fysisk arbeid på Guds dag, ikke var en forskrift som
kunne endres av et kirkehierarki, bare fordi det var gunstig. (27)
Det er mye dokumentasjon som viser at sitatet fra Konstantin, ikke åpenbarer
noen tilfeldig situasjon eller noe uvanlig når det gjelder søndagshelligholdelse i
det ferde århundre. Det var ikke bare en tradisjon for den katolske statskirken,
men det kan dokumenteres at den samme kirken hevdet at den hadde myndighet
til å erklære søndag som hviledag og i tillegg kunne bestemme hvor mye arbeid
skulle eller ikke skulle bli utført på denne dagen.
Som videre indikasjon kan det henvises til flere kilder som viser at det ikke var
strenge krav om å avstå fra arbeid på søndag i løpet av kirkens første tidsperiode.
Denne dagen ble uten tvil betraktet av de kristne som en gledesdag og de kom til
kirken for å vise sin hengivenhet for Gud, men det er ingen dokumentasjon på at
de avsto fra arbeid på grunn av at det var forbudt. Hadde det vært et lovforbud
mot å arbeide på søndag, ville det vært en fare for assosiasjon med de jødiske
forskriftene, som forbød arbeid på hviledagen. I perioder med forfølgelse ville et
forbud mot å arbeide på søndag ha avslørt de troende kristne.
Det ble ansett tilstrekkelig å be på den jødiske sabbaten, siden
denne dagen etter hvert ble helligholdt av mange kristne.
(28) Vi kan derfor lett se at søndagshelligholdelse i de tidligste kristne århundrene, ikke
var en helligdag som Gud hadde utpekt, men var en dag og en skikk forordnet av mennesker og hvor fysisk arbeid var tillatt.
Fra mange kirkehistorikere blir vi fortalt at i Østkirken og alle Vestkirkene, med
unntak av i Rom, ble sabbaten helligholdt av alle som var modige nok til å stå
imot den voksende innfl ytelsen fra dem som ønsket å tilfredsstille en hedensk
verden, som hadde valgt søndag som hviledag.
Som en kontrast til søndagshelligholdelsens tvilsomme opprinnelse, kan vi observere hvordan historikere omtaler den sjuende-dags sabbat. De følgende to sitatene er nevnt tidligere i denne boka, men er verd å gjenta i denne sammenheng. Socrates,
en kirkehistoriker fra det f erde århundre skriver: «Omtrent alle verdens kirker
feiret hver uke de hellige mysterier på sabbaten, men de kristne i Alexandria og
i Rom, på grunn av noen tradisjoner, har sluttet med det. (29)
Enda et sitat fra kirkehistorikeren Sozomen, som levde på samme tid som Socrates.
Han skrev: «Folk i Konstantinopel, og omtrent alle andre steder, kommer sammen
både på sabbaten og på den første dag i uken, en tradisjon som ikke blir fulgt i
Rom eller i Alexandria. (30) Innholdet i disse to sitatene viser oss at den greske
kirken representerte en sabbatsholdende kristendom og at kristendommen i vest,
med unntak av byene Roma og muligens også Alexandria, var sabbatsholdende.
Det er imidlertid mer informasjon å hente om sabbatshelligholdelsene før året
325, når vi tar for oss Spanias historie. Spania var nemlig så heldig at landet i
mange hundre år unnslapp innflytelsen fra Rom.
Romerkirkens historie kan inndeles i to hovedperioder. Først den som leder opp
til året 325 og etterpå perioden mellom år 325 og 1200. For å kunne studere de
første fre århundrene, er det utrolig viktig at vi kjenner til de 81 resolusjonene
som ble vedtatt ved konsilet i Elvira i Spania i år 305. Disse dokumentene viser
oss tre ting. (1) Helt opp til tiden for dette konsilet, hadde ikke den spanske
kirken adoptert noen troserklæring, og hadde ikke med vedtakene som senere ble
stadfestet i Nikea. (31) Videre: (2) Kirkestraff eller tukt for medlemmer som ikke
fulgte kirkens lære, var begrenset til utelukkelse. Og: (3) Det var ingen henvisning
til verdslige lover (myndigheter) i Spania opp til konsilet i Elvira. Riktignok kan
vi spore en bevegelse eller interesse fra noen, for et nærmere samarbeid mellom
kirke og stat, men denne utviklingen hadde ikke lyktes på daværende tidspunkt.
Når det kommer til holdningen kirken i Spania hadde til sabbatshelligholdelse, er
saken veldig klar. Punkt 26 fra konsilet i Elvira viser at kirken i Spania helligholdt
den sjuende-dags sabbat. En særskilt kommentar under konsilets punkt 26, er
at kirken måtte informere sine medlemmer om den misforståtte og feilaktige
tradisjonen med å faste hver sabbat. (32) Dette vedtaket er selvfølgelig i direkte
opposisjon til tradisjonen som var håndhevet i Rom, der alle ble påbudt å faste på
sabbatsdagen, for å kunne gjøre dagen så nedverdigende, avskyelig og lite attraktiv
som mulig for folket. (33)
Hva er forbindelsen mellom denne informasjonen og de tidlige valdenserne? Jo,
kirken i Spania fungerte som en trosmessig enhet, men når kravene og tradisjonene
fra Rom begynte å påvirke disse kristne, valgte de troende fra Pyrenes seg ut av
fellesskapet på grunn av de falske dogmene som pavekirken introduserte. Robert
Robinson skriver at folket som levde i dalene (felldalene) i forskjellige land, ble
kjent som «dal-beboere» (valley dwellers) eller vallenses. Denne forfatteren hevder
faktisk at innbyggerne i Pyrineerne, var de sanne og opprinnelige valdenserne. (34)
Ordet på latin er «vallis» og fra det kom «valleys» på engelsk, valdesi på italiensk,
vaudois på fransk og valdenses på spansk. (35)
Resolusjon 26 fra konsilet i Elvira åpenbarte altså at kirken i Spania, på den
tiden helligholdt sabbaten. Samtidig viser kirkehistorien at valdenserne i NordSpania eksisterte på samme tid. Disse forbindelsene indikerer klart at de tidlige
valdenserne i Spania helligholdt sabbaten. Vi kan også merke oss at nordøst i
Spania, nær byen Barcelona, ligger byen Sabadell, i et område som opprinnelig
var et tilholdssted for et folk som spanske tradisjoner kalte både valdenses og
sabbatati. (36) Det er kjent at navnet «Sabbatati» kommer fra beskrivelsen at de
holdt sabbaten. I området rundt sabadell er det mange arkeologiske funn fra dette
folket. (37) Flere hundre år senere, da pavemakten begynte å dominere i Spania
og forfølgelse rammet disse dalene, flyktet mange av dem nordover i Italia, hvor
de ble tatt imot og gitt et hjem blant valdenserne i alpene. (38)
Valdenserne som Bibelfolket.
Jo sterkere romerkirken ble, jo mer vekt ble det lagt på søndagshelligholdelse.
Samtidig var det slik at kirkene som ivaretok apostlenes kristendom, klynget
seg så lenge som mulig til dagen som Jesus Kristus og apostlene holdt hellig.
Valdenserne var et så gjennomført bibelfolk, at de holdt den sjuende-dags sabbat i
flere hundre år. Omtrent to hundre år etter at pave Gregor I (år 602) hadde utstedt
en bannbulle mot sabbatsholdere i byen Roma, ble det innkalt til et kirkekonsil i
Friaul i nord Italia i år 791. Denne byen representerte et av tre store områder hvor
Lombard-kongedømmet opprinnelig var etablert. I sin appell til kristenheten, påla
dette konsilet alle troende om å helligholde «Herrens dag», men i forklaringen til
appellen, omtales også den alternative sabbatsdagen, som jødene helligholder, den
siste dag i uken, som også alle landets landarbeidere helligholder. (39) Omtrent
hundre år senere (865-867), ble det en skarp konflikt mellom kirken i Roma og
den greske kirken, på grunn av mange nyomvendte kristne fra Bulgaria, som
alle helligholdt sabbaten. Den bulgarske kongen sendte et dokument med 106
spørsmål til pave Nicolas I. (40)
Kongen insisterte på at de ti bud og omskjærelse måtte nøyaktig overholdes og
at sabbaten selvfølgelig var gyldig. (41) Senere har det vist seg at påbudet om
omskjærelse var en falsk tilføyelse. Når han skriver om noen kristne som ble
antatt å være en gren av valdenserne, hevder David Benedict, at historien om at
de praktiserte omskjærelse, uten tvil er en anklage som var skapt av deres fender.
Fordi de helligholdt den sjuende-dags sabbat, ble de på en hånlig måte kalt jøder,
som sabbatsholdere noen steder blir kalt selv i vår tid, og hvis de var ansett som
jøder, er det selvfølgelig naturlig at de skulle eller burde praktiserte omskjærelse.
Dette var sannsynligvis resonneringen til deres fender, men at de faktisk praktiserte omskjærelse, er lite trolig. (42) Adam Blair skriver: «Blant dokumentene
som er bevart fra disse menneskene, fnner vi en grundig forklaring til de ti bud.
Denne kilden inkluderer en presisering av kristen moral, kjærlighet og lydighet
til Gud og en advarsel mot å tro på planetenes innflytelse på mennesker. All
trolldom er forbudt, det samme er tilbedelsesritualer som inkluderer bilder og
idoler. All banning er også advart mot. Videre er det i denne forklaringen skrevet
om betydningen av å avstå fra alt som er syndig, og at verdslig arbeid må legges
bort på sabbatsdagen. Skrivet vektlegger videre verdien av gode og barmhjertige
gjerninger, bønn og kristen forkynnelse. (43)
Til tross for all motstand og forfølgelse, er det tydelig at Guds beskyttende hånd
hvilte over hans lovlydige folk. De vokste i antall, men det var ikke før i det
tolvte århundre at paven for alvor ble forskrekket over valdensernes vekst og
innflytelse. De såkalte kjetterne i Syd-Frankrike, var faktisk den vestlige grenen
av valdensermenigheten, og de ble vanligvis kalt albigensere, siden det var veldig
mange av dem i byen Albi. Provinsen hvor denne byen lå, fkk mye oppmerksomhet
fordi den var i allianse med den franske kongen, selv om den ikke var innlemmet
under kongens styre.
Pavekirken var i allianse med den franske kongen. En synode hvor kjetteri ble
diskutert, ble arrangert i år 1167, i distriktet Toulouse. Katarer fra både Lombardy,
Italia og Frankrike var blant delegatene. Nicetas, som var leder for paulikanerne
var der, men også biskopen i Konstantinopel var til stede og ledet synoden. (44)
Paulikanerne, ifølge Adeney, forkastet søndag og holdt lørdag hellig. (45) For mer
effektivt å kunne kjempe mot det voksende kjetteriet, ble to nye munkeordener
etablert, fransiskanere og dominikanere. Som en forfatter skriver: «Det er godt
bekreftet at begge disse ble lansert primært for å nedkjempe valdenserne». (46)
Når det gjelder forfølgelsene som valdenserne led for sin sabbatshelligholdelse,
fnner vi den følgende erklæringen fra Alphonso, publisert i år 1194: «Alphonso,
kongen av Aragon, til alle erkebiskoper, biskoper og alle andre. Vi befaler dere
å kopiere våre forfedre, i lydighet mot kirkens regler, slik at alle kjettere, som
valdenserne, insabbathi og folket som kaller seg «de fattige i Lyons» og alle andre
kjettere, må bli fernet fra Guds ansikt og fra alle katolikker, og skal drives ut av
vårt land». (47)
Bruken av uttrykket «insabbathi» i denne uttalelsen, henviser til dem som skulle
utvises fra Spania, og det forteller oss igjen om sabbatsholdere i Spania i middelalderen. At insabbathi var valdensere er dokumentert av Bernard Gui, en berømt
leder for inkvisisjonen. (48) Han hevder at «ensavates» (insabbatati) var navnet
som ble gitt til valdenserne. (49)
Det er to interessante observasjoner som kaster lys over uttrykket «insabbathi»
benyttet i kong Alphonsos erklæring. Den første er at det eksisterer et gotisk
tolvte århundre at paven for alvor ble forskrekket over valdensernes vekst og
innflytelse. De såkalte kjetterne i Syd-Frankrike, var faktisk den vestlige grenen
av valdensermenigheten, og de ble vanligvis kalt albigensere, siden det var veldig
mange av dem i byen Albi. Provinsen hvor denne byen lå, fkk mye oppmerksomhet
fordi den var i allianse med den franske kongen, selv om den ikke var innlemmet
under kongens styre.
Pavekirken var i allianse med den franske kongen. En synode hvor kjetteri ble
diskutert, ble arrangert i år 1167, i distriktet Toulouse. Katarer fra både Lombardy,
Italia og Frankrike var blant delegatene. Nicetas, som var leder for paulikanerne
var der, men også biskopen i Konstantinopel var til stede og ledet synoden. (44)
Paulikanerne, ifølge Adeney, forkastet søndag og holdt lørdag hellig. (45) For mer
effektivt å kunne kjempe mot det voksende kjetteriet, ble to nye munkeordener
etablert, fransiskanere og dominikanere. Som en forfatter skriver: «Det er godt
bekreftet at begge disse ble lansert primært for å nedkjempe valdenserne». (46)
Når det gjelder forfølgelsene som valdenserne led for sin sabbatshelligholdelse,
fnner vi den følgende erklæringen fra Alphonso, publisert i år 1194: «Alphonso,
kongen av Aragon, til alle erkebiskoper, biskoper og alle andre. Vi befaler dere
å kopiere våre forfedre, i lydighet mot kirkens regler, slik at alle kjettere, som
valdenserne, insabbathi og folket som kaller seg «de fattige i Lyons» og alle andre
kjettere, må bli fernet fra Guds ansikt og fra alle katolikker, og skal drives ut av
vårt land». (47)
Bruken av uttrykket «insabbathi» i denne uttalelsen, henviser til dem som skulle
utvises fra Spania, og det forteller oss igjen om sabbatsholdere i Spania i middelalderen. At insabbathi var valdensere er dokumentert av Bernard Gui, en berømt
leder for inkvisisjonen. (48) Han hevder at «ensavates» (insabbatati) var navnet
som ble gitt til valdenserne. (49)
Det er to interessante observasjoner som kaster lys over uttrykket «insabbathi»
benyttet i kong Alphonsos erklæring. Den første er at det eksisterer et gotisk
ved dette navn, ikke fordi de ble omskåret, men fordi de helligholdt sabbaten i
samsvar med Bibelens innhold og jødisk lov, (54)
Like etter at kong Alphonsos dekret mot insabbatati ble skrevet, dukket det opp en pavelig skribent i Spania, som
etter hvert ble kjent og berømt. Hans navn var Lucas fra byen Tuy, ofte kalt Lucas Tudensis.
Hans skrifter viser klart hvor mange sabbatsholdere det var i Spania i 1260.
Lucas døde omkring 75 år før Wycliffe begynte sitt arbeid, han som ofte er kalt
«Reformasjonens morgenstjerne». De som ønsker å lese noe av det Lucas skrev,
vil legge merke til hvordan han satte pris på arbeidet til den spanske helgenen
Isidore, og hvordan han beklaget at den spanske begeistringen var avtagende,
og at få var villige til å gå til krig mot fender av kirkens tro. Han uttrykte avsky
for «kjetternes» samlinger og deres off entlige forkynnelse. Han raste også mot
verdsligheten i de lokale katolske kirkene. (55)
Det følgende er utdrag fra et vitnesbyrd om sabbaten, gitt av en kvinnelig valdensisk fange som ble dratt foran en av inkvisisjonens domstoler. Hendelsen fant
sannsynligvis sted i Freiburg i Tyskland. Fange Barbara Von T ies erklærte at hun
ikke ville ha noe å gjøre med skriftemålet til prestene. Hun gjorde det klart at
jomfru Maria ikke inngikk i hennes kristentro. Vedrørende søndag som helligdag,
sa hun: «Gud har bedt oss om å hvile på den sjuende-dags sabbat, og det er nok
for meg. Ved Guds hjelp og av hans nåde, skal vi alle stå ved sannheten og dø i
vår bibelske tro, for det er den rette tro og den eneste måte å leve i Kristus». (56)
Kristi velsignelse på disse forfulgte Guds barn var så stor at de fkk innflytelse
i mange land. Mosheim skrev at før Luthers tid, fantes det i nesten hvert land
i Europa, spesielt i Bohemia, Moravia, Sveits og Tyskland, mange som hadde
sine sinn dypt ankret i prinsippene som ble synliggjort av valdenserne, Wycliffes
etterfølgere og dem som hadde lært av Huss. (57)
Det ferde buds sabbat ble helligholdt av dette folket, i lydighet mot den moralske
lov. Det følgende sitatet fra Lamy viser hvor høyt sabbatsholdere var ansett blant
lorder og prinser: «Alle rådsherrer og fyrster var enige med læren som kom fra
Wittenburg, Augsburg, Geneva og Zurich». Blant dem var Petrowitz, Jasper
Cornis, Christopher Famigall og John Gerendi, som var leder for sabbaterianerne.
De var kristne som ikke helligholdt søndag som religiøs hviledag, men sabbaten,
og de tok navnet genoldister. (58)
Det er en harmonisk kjede av sannheter fra apostlenes tid til reformatorene – og
videre. Det inkluderer sannhetene som ble trodd av de kristne i Nord-Italia, nemlig
hva albigenserne forkynte, hva Wycliffe lærte og undervisningen til Huss. André
Favyn, en kjent romersk katolsk historieskriver, som skrev på fransk, viser en rød
tråd fra Luther, bakover gjennom læren til Vigilantius og videre til Jovinianus, og
han hevder at Vigilantius ga doktrinene til albigenserne, som ble kalt valdenserne
og at de igjen overførte dem til Wycliffe og til etterfølgerne av Huss og Jerome
i Bohemia. (59)
Inspirert av Kristi budskap, fortsatte valdenserne sitt misjonsarbeid. Noen steder
ble de kalt passaginians. I dokumentet «Waldensian Research», skriver forskeren
Gilby: «Passaginians, Passagini eller «innbyggerne i fellpassene», fra det latinske
ordet passagium, er navnene gitt dette folket. Svært mange av valdenserne, uansett
hvilket navn de fkk, helligholdt Guds sabbat i det ferde bud og forkynte at denne
lydigheten til Guds Ord var alles plikt.
Det var nettopp på grunn av denne lojaliteten til Skriften at navnene insabbati eller
insabbatati ble gitt dem. Bønder og innbyggerne i landsbyene, som selv arbeidet
på lørdag, observerte at disse kristne kom sammen for å studere Skriften og tilbe
Gud på sabbatsdagen, og kalte dem av den grunn Insabbatati. Vi kan merke oss
at ordet sabbat, aldri ble benyttet for å beskrive søndag.
Når han omtaler søndagsloven til keiser Konstantin, fra 321, skriver Robert Cox:
«Det er ingen indikasjon på at før denne loven ble vedtatt noen steder i kristenheten, ble helligholdelse av sabbaten knyttet til begrepet «Herrens dag». (60)
At valdenserne var forpliktet til å overholde lørdag som sabbat blir synliggjort i
dette sitatet: «De (valdenserne) hevder at ingen av tradisjonene som kirken har
introdusert etter Kristi oppstandelse, burde bli etterfulgt, enten det er festdager,
faster, posisjoner eller embeter i kirken. (61) Erasmus skriver om de troende i
Bohemia, at så sent som på 1500-tallet, helligholdt de sabbaten nøye og de ble
kalt sabbaterianere». Konklusjonen er at det fnnes massiv dokumentasjon på at
valdenserne, uansett hvilket navn som ble benyttet om dem, helligholdt sabbaten.
Valdenserne og reformasjonen.
Selv om det er sant at de reformerte kirkene endret Europas ideologiske profl,
mislykkes de i å forkaste visse latinske tradisjoner, noe som skulle bli et problem for
dem på et senere tidspunkt. Pastor Robinson holdt en avskjedstale til pilgrimmene
som reise fra Holland for å fnne lykken i en ny verden. Han advarte dem og sa at
det var nær umulig for en kirke (han henviste til reformatorene), som nettopp hadde
kommet ut fra mørket som preget et anti-kristent miljø (han mente katolisismen),
å ha mottatt alt lyset som er å fnne i Guds Ord. (62)
Alt kunne blitt annerledes hvis menighetene i Piemonte (oversetternes anmerkning:
Piemonte betyr «ved foten av berget» og henviser til området ved Lago Maggiore og
Langhe i Italia, hvor de fl este av de første pilgrimmene kom fra), hadde vært i stand
til å holde fast på valdensernes rene lære. Da ville ikke de moderne valdenserne så
lett ha kommet i konflikt med bibeltroen til sine forgjengere. Allerede i år 1630
kan vi se hva som skjedde. På grunn av geografsk nærhet til de kristne i Frankrike
og Sveits, ble valdenserne som var isolerte i dalene i Piemonte, i en prosess ledet
til å akseptere flere av læresetningene til datidens generelle kristenhet. Likevel
holdt de fast på mye av den opprinnelige teologien og moralen. Men nettopp i år
1630, døde utrolig mange valdensere av en pest, og deres nye lærere, som kom fra
Frankrike, innførte en tro som var tilpasset den franske reformerte kirken. (63)
Selv om valdenserne hadde mye til felles med de reformerte kirkene, mistet de ikke
sin egen organisasjon. De reformerte kirkene vokste hurtig og f kk etter hvert så
stor makt og innfl ytelse, at de i Tyskland og England var fri fra Roms forfølgelse.
Denne friheten var ikke et privilegium for valdenserne som levde under italiensk
styre. Etter en konferanse hvor en delegasjon fra de reformerte kirkene møtte
med valdenserne, vedtok de at de skulle være mer åpne og modige i sitt arbeid
og sine vitnesbyrd enn de hadde vært tidligere. Den 21 januar i år 1561, dagen
etter at denne konferansen var avsluttet, i de vakre f ellene i alpene, og delegatene
fra de reformerte kirkene hadde erklært evig vennskap med dem og reist hjem,
publiserte fenden (den katolske kirke) et dekret som tvang alle valdensere til å
møte til messe i sin nærmeste katolske kirke.
Kirken erklærte krig mot folket i fellene, og alle som kirkens menn fkk tak i,
ble fengslet, pint, hengt, brent på bålet eller drept på de mest grusomme måter.
Men valdenserne slo hardt tilbake og krigen ble så voldsom at guvernøren i Savoy
(influert av sin protestantiske kone), ga valdenserne midlertidig amnesti for å
stoppe kirkens forfølgelse.
Men striden fortsatte fra år 1655 til 1689, og ord kan ikke beskrive alle grusomhetene. De trofaste valdenserne ble omtrent utryddet av den politiske katolske
kirkemakten. Det var grusomme massakre. Hele landsbyer ble brent ned, gamle
mennesker ble gjennomboret med spyd eller druknet, spebarn ble revet fra sine
mødre og f kk hodene knust mot f ellveggen. Store flokker av valdensere ble
drevet gjennom fellpassene. Omtrent halvparten av alle valdensere ble tvunget
i eksil. Om denne forfølgelsen skrev en geistlig: «Hvis de protestantiske kirkene
i Europa til slutt ikke hadde grepet inn, ville vi sett en fullstendig utryddelse av
valdenserne som et folk. (64) Da den 1260 år lange profetien var avsluttet, hadde
denne trofaste grenen av «kirken i ødemarken» oppnådd religiøs frihet. Det var
forfølgelsen av valdenserne som motiverte John Milton til å skrive sitt berømte
dikt: (Vi gjengir her diktet på originalspråket, siden en oversettelse ville miste
mye av dybden i de gamle engelske ordene.)
«On the Late Massacre in Piedmont.»
“Avenge, O Lord, Ty slaughtered saints, whose bones Lie scattered on the Alpine
mountains cold, Ev’n them who kept Ty truth so pure of old When all our
fathers worshiped stocks and stones. Forget not: in T y book record their groans
Who were T y sheep and in their ancient fold Slain by the bloody Piedmontese
that rolled Mother with infant down the rocks. Teir moans Te vaies redoubled
to the hills, and they To heaven. Teir martyred blood and ashes sow 0’er all the
Italian felds where still doth sway. Te triple tyrant: that from these may grow
A hundredfold, who having learned Ty way, Early may fly the Babylonian woe”.
En global oppvåkning til Bibelens profetier.
Protestantismen var for det meste en frukt av «menigheten i ødemarken». Den tok
avstand fra den katolske ideen at apostlenes og Bibelens evangelium skulle fortsette
å utvikle seg og modnes gjennom kirkehierarkiet, (the development theori). De
avviste at nytt lys kunne avskaffe det lyset som skinte fra Jesu undervisning gitt
til disiplene. Ved og gjennom denne teorien krever pavemakten rett til å legge til
sannheten det som kirken til enhver tid så fordelaktig.
Det var denne ideen som drev kirken til å utvikle en rekke dogmer som var
fremmede for Guds Ord. Kardinal Gibbon skriver rett ut: «Skriften alene inneholder
ikke all den sannhet som de kristne er forpliktet til å tro.» (65) Protestantismen
representerer en tilbakevending til Bibelen og vektla en vekst ved å gjenoppdage
og leve etter det lyset Bibelen tilbyr. Protestantismen vokste fort og etter hvert
som den utdypet Bibelens lære, våknet mange av dens menigheter i det attende
århundre til behovet for å forstå advarslene inkludert i de Bibelske profetiene.
Mange studerte derfor profetiene som hadde å gjøre med endetiden.
Det var også årsaken til at John Wesley, i år 1756, skrev og forkynte det følgende
om dyret med de to horn omtalt i Johannes Åpenbaring kapittel 13. «Han (dyret,
makten) har enda ikke dukket opp, men han kan ikke være langt borte, for han
vil komme til syne ved avslutningen av de 42 månedene til det første dyret». (66)
Profetien om de 1260 årene var noe omtrent alle kristne var opptatt av på den
tiden. Det ledet også til et dypere studium av de 70 år/ukene i profetien fra det 9.
kapittel i Daniels bok, som har datoen for Krist korsfestelse som en dokumentasjon.
Tiden var kommet da Guds sanne og rene menighet kunne komme tilbake fra
«ødemarken» hvor den skjulte seg fra «dyrets» forfølgelse.
Denne innsikten ledet også til manges studium av den lange 2300 dagers profetien
i Daniels bok, kapittel 8. Bibelselskaper ble etablert og misjonsforeninger startet.
Nidkjære misjonærer reiste til mange land for å forkynne at endetiden var nær.
Menigheten i ødemarken hadde bevart og trofast forkynt Bibelens sannheter og
ble nå etterfulgt av tiden for Guds siste menighet, «levningen», som «holder fast
ved Guds bud og har Jesu tro», Åp. 14:12.
__________________________________________________________
Kilder og henvisninger:
(1) Arnaud, Te Glorious Recovery by the Vaudois, Preface by the author, p. xiv. (2)
Benedict, A General History of the Baptist Denomination, vol. 1, p. 112. (3) Gilly,
Waldensian Researches, p. 39; Jones, Te History of the Christian Church, vol. 2, p. 6;
Robinson, Ecclesiastical Researches, p. 178. (4) Muston, T e Israel of the Alps, vol. 2,
p. 448. (5) Bompiani, A Short History of the Italian Waldenses, pp. 56, 57. (6) Muston,
T e Israel of the Alps, vol. 1, p. 36. (7) McCabe, Cross and Crown, p. 32, also Perrin,
History of the Ancient Christians, pp. 47, 48. (8) Mornay, Te Mysterie of Iniquitie, p.
354. (9) Wylie, Te History of Protestantism, vol. 1, pp. 29, 30. (10) Nolan, Te Integ
460
rity of the Greek Vulgate, pp. 88, 89. (11) Allix, Te Ancient Churches of Piedmont, p.
37. (12) Warner, T e Albigensian Heresy, vol. 1, p. 12. (13) Henderson, Te Vaudois,
pp. 248,249. (14) In a famous library in Dublin, Ireland, the writer saw one of the four
extant copies of this Waldensian Bible.
(15) Bompiani, A Short History of the Italian Waldenses, pp. 2, 3. (16) Muston, Te
Israel of the Alps, vol. 1, p. 52. (17) Ibid., vol. 2, p. 448. (18) Tompson, Te Papacy
and the Civil Power, p. 416. (19) Gilly, Waldensian Researches, p. 76. (20) Edgar, Te
Variations of Popery, pp. 51, 52. (21) Perrin, Luther’s Forerunners, pt. 2, pp. 1, 2. (22)
Mornay, Te Mysterie of Iniquitie, p. 392. (23) McCabe, Cross and Crown, p. 37. (24)
Monastier, A History of the Vaudois Church, pp. 83, 84. (25) Mornay, Te Mysterie
of Iniquitie, p. 449. (26) Muir, Te Arrested Reformation, p. 3. (27) Te United States
Catholic Magazine, Index to vol. 4, 1845, pp. 233, 234. (28) Te United States Catholic
Magazine, Index to vol. 4, 1845, p. 233.
(29) Socrates, Ecclesiastical History, b. 5, ch. 22, found in Nicene and PostNicene
Fathers, 2d Series, vol. 2. (30) Sozomen, Ecclesiastical History, b. 7, ch. 19, found in
Nicene and PostNicene Fathers, 2d Series, vol. 2. (31) Robinson, Ecclesiastical Researches, p. 180. It should be noted that some church historians place the date of the
Council of Elvira at A.D. 324; among these is Michael Geddes, an eminent authority on
Spanish church history. (32) “Errorum placuit corrigi, ut omni Sabbati die superpositiones celebremus.” Mansi, Sacrorum Conciliorum Nova et Amplissima Collectio, vol.
2, p. 10. (33) See the author’s discussion in Chapter 20, entitled, “Te Great Struggle
in India,” pp. 311-314. (34) Robinson, Ecclesiastical Researches, p. 299. (35) Ibid., p.
302. (36) Ibid., p. 310. (37) Te writer had the privilege of visiting Sabadell many years
ago, and assisting in the baptism of Christian converts. (38) Robinson, Ecclesiastical
Researches, pp. 319-321. (39) Mansi, Sacrorum Conciliorum Nova et Amplissima Collectio, vol. 13, p. 852. (40) Responsa Nicolai Papae I ad Consulta Bulgarorum, Responsum 10, found in Mansi, Sacrorum Conciliorum Nova et Amplissima Collectio, vol. 15,
p. 406. (41) Allix, Te Ancient Churches of Piedmont, p 154. (42) Benedict, A General
History of the Baptist Denomination, vol. 2, p. 414. (43) Blair, History of the Waldenses, vol. 1, p. 220. (44) Warner, T e Albigensian Heresy, vol. 1, p. 15. (45) Adeney, Te
Greek and Eastern Churches, p. 218. (46) Gilly, Waldensian Researches, p 98, note 2.
(47) Marianae, Praefatio in Lucam Tudensem, found in Maxima Bibliotheca Veterum
Patrum, vol. 25, p. 190.
(48) Gui, Manuel d’ Inquisiteur, vol. 2, p. 158. (49) Du Cange, Glossarium Mediae et
Enfmae Latinitatis, art. “Sabatati.” (50) Geddes, Miscellaneous Tracts, vol. 2, p. 26. (51)
Whishaw, Arabic Spain, pp. 19, 20, also Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History,
b. 3, cent. 11, pt. 2, ch. 4, par. 1. (52) Geddes, Miscellaneous Tracts, vol. 2, p. 71. (53)
Robinson, Ecclesiastical Researches, pp. 271,272. (54) Quoted by Dr. Jacob Gretzer,
Opera Omnia, vol. 12, pt. 2, p. 11. 55. (55) Gilly, Waldensian Researches, pp. 102, 103.
Sannheten Seirer 461
(56) Der Blutige Schau-Platz, Oder Martyrer Spiegel der Taufs Gesinnten, b. 2, pp.
30,31. (57) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 4, cent. 16, sec. 3, pt. 2, ch.
3, par. 2. (58) Lamy, Te History of Socianism, p. 60. (59) Favyn, Histoire de Navarre,
pp. 713-715. (60) Cox, Te Literature of the Sabbath Question, vol. 1, p. 257. (61) See
Lewis, A Critical History of Sabbath and Sunday, pp. 211,212. (62) Cox, Te Literature
of the Sabbath Question, vol. 2, pp. 201,202. (63) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical
History, b. 4, cent. 16, sec. 3, pt. 2, ch. 2, par. 25. (64) M’Clintock and Strong, Cyclopedia, art. “Waldenses.” (65) Gibbons, Te Faith of Our Fathers, p. 111, 63d ed.; p. 86, 76th
ed. (66) Notes on Revelation 14.