Johannes var trolig den yngste av alle Jesu disipler. Han var fisker sammen med sin far Zebedee og sin bror Jakob. Han ble kalt til å følge Jesus og forlot fiskebåten sammen med sin bror. Sammen med Peter var de to brødrene de mest sentrale blant disiplene. De var med da Jesus ble åpenbart som Guds sønn og så Moses og Elias på forklarelsens berg.
Bibelen forteller at de var to temperamentsfulle menn på et tidspunkt og Jesus ga dem kallenavnet tordensønnene (Boanerges). Lukas forteller at de kom til en landsby for å overnatte, men ble avvist. «Og da Hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: «Herre, vil Du at vi skal befale ild å komme ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? Men Han snudde seg og refset dem og sa: «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Og de gikk til en annen landsby.(Luk.9:53-56)
Det ser ut til at den unge Johannes ved flere andre anledninger syntes at en viss autoritet var nødvendig. Johannes tok til orde og sa til Ham: «Mester, vi så en som ikke er i følge med oss, drive ut demoner i Ditt navn. Og vi forbød ham det siden han ikke er i følge med oss. » Men Jesus sa: «Forby ham det ikke, for ingen som gjør en kraftig gjerning i Mitt navn, kan tale ondt om Meg i neste øyeblikk. For den som ikke er imot oss, er for oss (Mark 9:38-40)
En posisjon i framtiden kunne også være en fordel å sikre seg. «Da kom Jakob og Johannes, Sebedeussønnene, til Ham og sa:«Mester, vi vil at Du skal gjøre for oss det vi ber om. » Og Han sa til dem: «Hva vil dere Jeg skal gjøre for dere? » De sa til Ham: «Gi oss at vi får sitte, en på Din høyre side og den andre på Din venstre, i Din herlighet. » Men Jesus sa til dem: «Dere vet ikke hva dere ber om. Er dere i stand til å drikke det beger som Jeg drikker, og bli døpt med den dåpen Jeg døpes med? »De sa til Ham: «Det er vi i stand til.» Da sa Jesus til dem:«Dere skal sannelig drikke det beger Jeg drikker, og den dåpen Jeg døpes med, skal dere bli døpt med. Men å sitte ved Min høyre og ved Min venstre side, kan ikke Jeg gi noen. Det er for dem det er beredt. » Og da de ti hørte dette, ble de meget harme på Jakob og Johannes. Men Jesus kalte dem til seg og sa til dem: «Dere vet at de som regnes som herskere over folkeslagene, har fullt herredømme over dem, og deres mektige menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener. Og den av dere som vil være den første, skal være alles slave. For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange. » (Mark. 10: 35-45)
Johannes gikk i Jesu skole i over 3 år og skulle lære mye. Det er ikke makt over mennesker Jesus deler ut. Mange kristne opp igjennom historien har dessverre trodd det. Johannes fikk oppleve resultatet av overgivelse. Det betyr å gi all makt til en som vet bedre og som vil lede deg på best mulig måte.
Johannes skrev et eget evangelium, 3 brev og en beretning om de syner og åpenbaringer han fikk da han satt på fangeøya Patmos. Alt dette finnes i det nye testamentet. Han var den eneste av Jesu 12 apostler som ikke ble drept. Men han havnet på fangeøya Patmos en tid, men ble løslatt da keiser Dominian døde.
I sitt 3 brev skriver han om en problematisk person som ønsker å være stor i menigheten: «Jeg skrev til menigheten, men Diotrefes, som elsker å være den fremste blant dem, tar ikke imot oss. Når jeg kommer, vil jeg derfor minne om de gjerningene han gjør, fordi han taler imot oss med onde ord. Og han nøyer seg ikke med det. Selv tar han ikke imot brødrene, og dem som ønsker å gjøre det, hindrer han ved å støte dem ut av menigheten. Du elskede, ta ikke etter det som er ondt, men det som er godt. Den som gjør godt, er av Gud, men den som gjør ondt, har ikke sett Gud. 3.Joh.1:9-11
Samtidige, utenom Bibelen, som omtaler apostelen Johannes: Polycarp og Ireneaus I følge Irenaeus som skrev flere brev på slutten av 100 tallet AD, var Polycarp en disippel av apostelen Johannes. Ireneus selv hadde kjent Polycarp siden han selv var en liten gutt. Ireneus var født i Smyrna i 130 AD da Polycarp var leder der, og han så opp til ham som et godt menneske og en god kristen, skriver han. I følge Ireneaus ble Polycarp innsatt som leder av menigheten i Smyrna (i dag Izmir) av apostelen Johannes selv. Polycarp snakket ofte om sin familiære relasjon til Jesu apostel, Johannes. Polycarp var opptatt med å forsvare den tro han hadde fått overlevert fra Jesu egen apostel og han gikk i mot all vranglære. Han reiste sågar til Roma og snakket med biskoppen der da kirken ville avvike påsken fra den dagen jødene feiret den. Han ville feire den på 14 Nisan slik apostelen Johannes også gjorde skrev han, og ikke søndag etter den 14 Nisan. Polycarp ble drept som martyr som 86 åring i år 155 AD. Da var Irenaeus 25 år.
Patmos som fangeøy. Johannes forteller selv at han var forvist til Patmos. Kan historien bekrefte at fanger ble sendt dit? På denne øya var det gruver hvor forviste fanger måtte arbeide. Om den eldre Johannes måtte gjøre straffarbeid vet vi ikke.
Keiseren Domitian som forviste han dit, ville ikke høre på Johannes. Keiseren proklamerte seg selv som Herre og Gud og var en hensynsløs diktator. Han regjerte Romerriket fra år 81 til 96. Han var sønn til keiser Vespasian og bror til Titus som invaderte Jerusalem og ødela templet. Mot slutten av sitt liv skal han ha blitt veldig mistenkelig og paranoid. Han gikk til Apolloguden for å få vite om framtiden og han oppsøkte astrologer dagen før han ble myrdet. Samtidig satt apostelen Johannes og skrev ned åpenbaringene han fikk fra Gud, via Jesus. Hans profetier kom fra en sikker kilde.
Historiske kilder hevder at Johannes levde til keiser Trajans tid og at han en tid bodde i Efesos, etter at han slapp løs fra forvisningen på Patmos. (Trajan var keiser fra 98-117.) Clement i Alexandria fikk, etter hva han selv forteller, høre historien vi nå skal fortelle om Johannes. Clement sier at beretningen er en bevart sannhet om apostelen, levert videre som et muntlig vitnesbyrd.
«I Efesos-tiden pleide Johannes ofte å reise rundt i distriktet. Noen ganger for å utpeke nye menighetsledere, andre ganger for å kalle personer utpekt av Den Hellige Ånd.
En gang var Johannes i en nærliggende by, som noen hevder var Smyrna. Der hadde han en samtale med brødrene. Plutselig så han alvorlig på den nylig utpekte menighetslederen og nevnte for ham en ungdom han hadde lagt merke til i menigheten. Den unge mannen var i god form, hadde et tiltalende utseende og en dannet og fin oppførsel. Johannes sa til den nyutnevnte lederen: “Jeg overlater herved denne unge mannen i din varetekt, i nærvær av menigheten og Kristus som mine vitner. Da lederen aksepterte kallet og lovet å ta vare på ham, gjentok Johannes formaningen og oppfordringen for annen gang. Johannes dro deretter tilbake til Efesos og menighetslederen tok den unge mannen, som var overlatt til ham, med seg hjem til sitt eget hus. Der lærte han ham opp i Guds Ord, var mye sammen med ham og fikk til slutt den store glede å kunne døpe ham. Etter dette slappet lederen av på sin omsorg og påpasselighet. Men den unge mannen tålte ennå ikke å stå alene, og ble snart ledet sørgelig på avveier av andre på sin alder, som han tilbrakte mye tid sammen med. Disse jevnaldrende var arbeidsledige, mismodige og levde verdslige liv.
Først ble han dratt med på dyr underholdning. Deretter tok de han med når de dro ut for å stjele om nettene. Neste skritt var å la ham ta del i mer alvorlige forbrytelser. Litt etter litt vandret han helt på deres veier og lik en sterk og egenrådig hest, forlot han helt den sanne veien og ga all sin vitalitet og sitt intellekt til ondskap.
Da han helt hadde forlatt troen, begikk han ikke lenger bagatellmessige overtredelser. Siden hans liv allerede var i ruiner, besluttet han å gjøre større og større forbrytelser og lide samme skjebne som sine nye venner. Han samlet dem alle og formet en bande av dem, hvor han selv var mesterhjernen og han overgikk dem alle i vold, ondskap og blodtørstige handlinger.
Tiden gikk og på grunn av en nødvendighet som oppsto, ble Johannes på nytt bedt om å komme til menigheten i Smyrna. Da han var ferdig med de gjøremål han var invitert for, sa han: “Kom eldstebror, betal meg tilbake den talenten som Kristus og jeg overlot i din varetekt i nærvær av menigheten.” Først ble menighetslederen forskrekket og trodde at han var blitt betrodd noen penger han ikke kunne huske å ha mottatt. Men da Johannes sa; “det er den unge mannen jeg spør etter,” pustet lederen dypt og sa: “Han er død.”
“Hvordan døde han,” spurte Johannes fortvilet.
“Han er død for Gud,” var svaret. “Han endret seg til å bli helt gal på kort tid. Og nå, i stedet for å være i menigheten, har han dratt til fjellene sammen med en bevæpnet bande som er lik han selv.”
Apostelen Johannes rev i stykker sin kjortel og jamret høyt.
“En fin vaktmann!” ropte han. “Jeg overlot min bror i din varetekt. Fort! La meg få en hest og send med meg noen som kan vise vei.”
Deretter gallopperte den gamle mannen av sted fra forsamlingshuset, kledd som han var.
Da han ankom fjellene, ble han snart omringet av bandittenes utpost. Han prøvde ikke å rømme eller be om nåde, men ropte: “Det var derfor jeg kom! Ta meg straks til lederen deres!”
Da de kom til leiren, sto den unge mannen der bevæpnet, men Johannes så at han ble gjenkjent. Fylt av skam, prøvde den unge mannen å løpe vekk, men Johannes løp etter han og ropte: “Hvorfor løper du fra meg, barn? Fra din egen far. Jeg er en ubevæpnet gammel mann. Syns synd på meg barn, ikke vær redd meg. Du har framdeles et håp for framtiden! Jeg vil be Kristus ta imot deg og tilgi. Du kan ennå gjøre opp din sak!”
Vi anerkjenner graver fra andre kjente personer fra denne tid. Bl.a. rabbinere i Israel og kjente grekere. Vi tviler ikke på eksistensen av Sokrates og Solon. Bibelen gir, selv om den brukes som en religiøs bok, de samme beskrivelser av personer og deres samtid.
Johannes grav var kjent på hans samtid, men ble ikke tilbedt på noen måte. Det var ikke i tråd med apostlenes lære. Først rundt år 536 AD ble det bygget en kirke over det lille minnesmerket som man mener lå der før. Kirken ble bygget av keiser Justinian. Det er rester av den vi ser på dette bildet. Stedet ligger ikke langt fra sentrum i byen Selsjuk, ca 3.5 km fra Efesos. Justinians kjente historiker Procopius skriver bl.a.; På dette stedet hvor lokale innbyggere hadde satt opp en kirke til ære for apostelen Johannes i tidligste tider;……..denne kirken, som var liten og i en dårlig forfatning på grunn av sin alder, rev Justinian ned og erstattet den med en kirke så stor og vakker at den kunne måle seg med helligdommen dedikert til apostlene i hovedstaden. Procopius: Buildings
Mens han framdeles løp, ropte Johannes andpusten: “Hvis det blir nødvendig, vil jeg med glede ta den dødsstraffen som venter deg, slik Jesus døde for oss alle. For å redde deg vil jeg gi mitt eget liv! Stopp! Tro! Kristus har sendt meg for å redde deg!” Da den unge mannen hørte dette, klarte han ikke løpe lenger. Han stoppet og så ned i marken. Så kastet han våpnene, begynte å skjelve over hele kroppen og brast i bitter gråt. Da apostelen nådde fram til ham, slo han armene rundt ham. For annen gang ble den unge mannen døpt, men denne gangen i tårer.
Johannes tok han med tilbake til menigheten og gav de kristne der et fullkomment eksempel på gjenskapelse. Trofeet på en synlig, oppstanden Kristus og hans makt til å frelse ethvert menneske fra synd og gjenskape i ham sitt bilde.»
En fantastisk historie om en som var utdannet av Jesus selv.
Kjære hyrde og menighetsleder. Hvor er de Herren overlot i din varetekt? Hvor er de du engang underviste og døpte? Hvor er de unge kvinner og menn som Jesus skulle bruke i sin tjeneste og som han overlot til deg å gi sunn åndelig mat og beskyttelse?
Jesus ga en oppgave da han kalte hyrder, for å finne de fortapte og bringe dem til Kristus. Hvor er den ene sauen som ble borte? Johannes hørte lignelsen om lammet som ble borte direkte fra Jesus. Hyrder må glemme for en stund de 99 som er i flokken og som gleder seg i troen og bør vokse i å oppbygge og oppmuntre hverandre. Hvor er den ene som ble borte på veien, eller de ti eller tyve?
Det ser fint ut på statistikken når nye døpes, men den blir ikke så fin likevel, når ennå flere blir borte. Vet du om de sliter med narkotika og kriminalitet? Med angst og depresjoner? Med synd? Med manglende tillit og skuffelse til Gud og menighet?
Johannes hadde lært av Jesus og var i sannhet hans disippel og etterfølger.
Johannes får de siste ord i Bibelens siste bok: »Den som vitner om alt dette, sier:«Ja, Jeg kommer snart. » Amen. Ja, kom, Herre Jesus! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen. (Åp.22:20-21)
