Den franske revolusjon og Bibel forbudet.

Visste du at Bibelen var forbudt i 3,5 år under den franske revolusjon? Målet var å skape et ateistisk utopia men det gikk ikke helt etter planen. Resten av verden ble så forskrekket over blodbadet og umoralen etter at religion ble forbudt, at Bibelen fikk medvind isteden.

Frankerike forkaster reformasjonen.

Da reformatorene og Bibelen spredte seg ut over Nord Europa valgte franskmennene å kjøre hardt imot.

Pavedømmet hadde påvirket kongene til å motarbeide reformasjonen. De hadde fremstilt den som en fiende av kronen og et uroelement som ville bli en fare for nasjonens fred og harmoni.

Frihetstanken fulgte Bibelen. Overalt hvor evangeliet fikk innpass, våknet folk. De begynte å kaste av seg lenkene som hadde gjort dem til slaver under uvitenhet, last og overtro, og de begynte å tenke og handle som mennesker. Fyrstene la merke til dette og skalv av frykt for å miste sin enevoldsmakt.

Romerkirken nølte ikke med å egge dem til mistenksomhet og frykt. I 1525 sa paven til kongen av Frankrike: «Denne galskap (protestantismen) vil ikke bare forvirre og ødelegge religionen, men også myndighetene, adelen, all lov og orden og enhver rangorden.» Noen få år senere kom en pavelig nuntius med denne advarselen til kongen: «Unngå å bli bedratt. Protestantene vil ødelegge både det borgerlige og religiøse system. … Tronen er i like stor fare som alteret. … En ny religion vil nødvendigvis føre til en ny styreform.» (G.de Felice, History of the Protestants of France l, kap. 2, par. 8; D’Aubginé 2,kap.36)

Teologene appellerte til folks fordom ved å erklære at protestantismen «lokker menneskene bort i noe nytt og tåpelig. Den fjerner borgernes hengivenhet for kongen og ødelegger både kirke og stat». På den måten klarte romerkirken å sette Frankrike opp mot reformasjonen. Det var for å bevare kongemakten, beskytte adelen og opprettholde lovene at forfølgelsens sverd ble trukket. (Kilde: Wylie 13, kap. 4)

Mange protestantiske martyrer ble brent på bålet i Frankrike og forfølgelsen mot de var så hard at nesten ingen protestanter ble tilbake. Imens oppsto det mer og mer et klasseskille i Frankrike og avstanden mellom fattig og rik var stor. Både kirken og staten hadde mye eiendommer og rikdommer. Folket hadde ikke noe annet enn forakt for både kirken og myndighetene og revolusjonen ble et faktum. Folket sympatiserte ikke med de som hadde blitt drept for sin tro iblant dem, de anklaget heller all religion. Hatet var rettet mot Bibelen.

Den franske revolusjon

På det stedet som Frankrike under romerkirkens innflytelse hadde tent det første martyrbål da reformasjonen begynte, reiste revolusjonen den første giljotinen. Der hvor de første protestantiske martyrene ble brent på 1500-tallet, ble de første ofrene halshogd på 1700-tallet.

I over tusen år hadde Bibelen blitt spredt i skjul. Men reformatorene hadde arbeidet for å få oversatt, kopiert og spredt Bibler en god stund før den franske revolusjon. Men nå skulle Bibelen få en enda sterkere motstand. Franskmennene var lei etablert religion og ritualer. Og aggresjonen ble vendfat mot både kristne, katolikker såvel som protestanter, og Bibelen selv.

Nasjonalforsamlingens dører ble åpnet, og i spissen for et orkester kom bystyret i høytidelig prosesjon, mens de sang en hymne til ære for friheten. Mellom seg hadde de en tilslørt kvinne som de kalte «fornuftens gudinne». For fremtiden skulle hun tilbes. Etter at hun var ført frem foran forsamlingen, ble sløret fjernet under utfoldelse av stort seremoniell, og hun fikk deretter plass til høyre for presidenten. De kjente henne igjen som dansepike ved operaen. Frankrikes nasjonalforsamling hyllet denne personen som den beste representant for den fornuften de tilbad.

Denne ugudelige og latterlige komedie ble noe av en motesak, og innsettelsen av «fornuftens gudinne» ble gjentatt ut over landet der folk gjerne ville vise at de var på høyde med revolusjonen. (Kilde;  Sir Walter Scott, Life of Napoleon)

Taleren som innledet fornuftstilbedelsen, erklærte: «Lovgivere! Fanatismen har måttet vike for fornuften. Dens matte øyne kunne ikke tåle det klare lyset. En veldig folkemengde er i dag til stede under disse gotiske hvelvinger som for første gang gjenlyder av sannheten. Her har det franske folk nå feiret den eneste sanne tilbedelse – tilbedelsen av friheten og fornuften. Her har vi uttalt ønsket om fremgang for republikkens våpen. Her har vi oppgitt livløse guder til fordel for fornuften, den levende statue, naturens mesterverk.»17

Da gudinnen ble ført inn i nasjonalforsamlingen, tok taleren henne i hånden og uttalte, idet han henvendte seg til forsamlingen: «Dødelige! skjelv ikke lenger for den maktesløse torden fra en Gud som frykten deres har skapt. Heretter skal dere ikke anerkjenne noen annen guddom enn fornuften! Her ser dere dens reneste og edleste bilde. Hvis dere må ha noen å tilbe, bør dere bare tilbe slike som denne. … Knel for frihetens høye senat, fornuftens slør!»

Etter at presidenten hadde omfavnet guddinnen, ble hun plassert i en praktfull vogn og ført forbi en uhyre menneskemengde til Notre Damekatedralen for å innta guddommens plass. Der ble hun plassert på høyalteret og hyllet av hele forsamlingen. (Kilde: Sir Archibald Alison, History of Europe )

Ikke lenge etter ble Bibelen offentlig brent. En dag gjorde representanter for det offentlige museumsselskapet sin entre i rådhuset og ropte: «Leve fornuften!» mens de på en stake bar med seg forkullede rester av forskjellige bøker, deriblant bønnebøker, messebøker og Bibelen. Presidenten uttalte: «I et stort bål har de sonet for alle tåpeligheter som de har fått menneskeslekten til å begå.» (Journal of Paris nr. 318, 1793)

I 1793 fattet den franske nasjonalforsamlingen det vedtak som avskaffet den kristne religion og forkastet Bibelen. Tre og et halvt år senere vedtok den samme forsamlingen å oppheve disse lovene og på ny tolerere Den hellige skrift.

Verden var forskrekket over de fryktelige handlinger som var følgen av å forkaste Bibelen, og mange innså nødvendigheten av å tro på Gud og hans ord som basis for dyd og moral. Å tro på en fornuftens figur hadde ikke hjulpet på folkets moral.

Etter at Frankrike førte krig mot Bibelen i håp om at det skulle gjøre mennesker bedre, er disse blitt hedret som aldri før. Det vitnesbyrdet Frankrike ville lage mot Bibelen og for deres ateisme og fornuft, ble isteden et vitnesbyrd for andre land utenfor Frankrike på det motsatte.  I 1804 ble Det britiske og utenlandske bibelselskap stiftet. Senere ble det opprettet lignende organisasjoner med tallrike avdelinger på andre steder i Europa. Det amerikanske bibelselskap ble stiftet i 1816. Da Det britiske bibelselskap ble dannet, var Bibelen trykt og utgitt på femti språk. Senere er den blitt oversatt til mange hundre språk og dialekter.

I de siste femti år før 1792 var det bare liten interesse for å drive misjon. Det ble ikke dannet nye selskaper, og få kirkesamfunn engasjerte seg i å bringe evangeliet til land utenfor den kristne verden. Men mot slutten av 1700-tallet skjedde det en stor forandring. Folk begynte å bli utilfredse med følgene av rasjonalismen og forstod hvor nødvendig det var med en kristendom som grunnet seg på åpenbaring og erfaring. Fra den tiden vokste fremmedmisjonen som aldri før.

Utviklingen av boktrykkerkunsten satte ny fart i bibelspredningen. Økt samferdsel mellom landene, nedbrytingen av skranker som gamle fordommer og nasjonal isolasjon hadde skapt, sammen med pavens tap av verdslig makt, banet veien for utbredelsen av Guds ord. I mange år har det vært fritt salg av bibler hos bokhandlerne i Rom, og nå er den spredt til alle deler av verden.

Voltaire uttalte en gang i overmot: «Jeg er lei av å høre folk si at tolv menn grunnla den kristne religion. Jeg skal vise at en mann er nok til å utrydde den.» Slekt har fulgt slekt siden han døde. Millioner har tatt del i kampen mot Bibelen, men den er langt fra å være utryddet. Der det på Voltaires tid fantes hundre eksemplarer, finnes det nå titusen, ja hundretusen.