Columba behersket både latin, gresk, verdslig historie, den tidlige menighetens
historie, prinsippene i rettsvitenskap, internasjonale lover, generell juss, datidens
medisinske vitenskap og sinnets lover. Han demonstrerte uvanlig mental styrke, og
grunnla i Iona, den mest berømte skolen på de britiske øyer og sannsynligvis i hele Vest-Europa. (1) Mens middelalderens mørke natt lå over Europa og folk levde
i uvitenhet om innholdet i Guds Ord, skinte sannhetens lys over Skottland og Irland. Og det er her vi møter denne innflytelsesrike karakteren Columba.
Her opplevde også de bibeltro kirkene troens enhet. Irland i vest og Skottland i den nordvestlige utkanten av den kjente verden, stod som en mur for å stanse den
økende trusselen fra et religiøst tyranni. Særlig i Skottland, i likhet med valdenserne i Nord-Italia, fant de i sitt ville fell-landskap et godt skjulested mot forfølgelse.
Columba, var en ire som ble født i Donegal år 521. Begge hans foreldre var av
kongelig ætt. Han grunnla en berømt høyskole på den lille øya Iona. Den ble et
fyrtårn for bibelsk sannhet i Europa i flere hundre år. Det var den keltiske, og ikke
den latinske utgaven av kristendommen som dominerte på de britiske øyer. Kirkene
hvor Patric vokste opp, hadde ikke mottatt sin tro og lære fra Roma, men fra sine
brødre i Lilleasia, som hadde den samme bibelske tro. Her var forbindelsen mellom
Patric og Columbas, siden begge bygde på den opprinnelige urkristendommen til
apostelmenigheten. (2) De representerte begge en levende apostolisk kristendom
som ikke var forbundet med den romerske kirke.
Romerriket overga sin frihet til pavedømmet. Provosert av de ubibelske tilføyingene fra middelalderens kompromisser, skilte fre store kristne bevegelser seg fra
vestkirkens hierarki. De fre er øst-armenerne, kopterne, jakobittene og Østkirken,
(ofte feilaktig kalt den nestorianske kirke.) Disse kristne tilhørte ikke romerkirkens
hierarki. (3) Nyhetene om de ideologiske brytningene på kontinentet, ble etter
hvert også kjent rundt om på de britiske øyer. Skottland og Irland, begge med det
samme behovet for frihet og uavhengighet, var klare til å stå imot den keiserlige
katolske kristendommen og utrustet seg for å møte krisen.
Da Columba viet sitt liv til å utbre Bibelens kristendom, ble det sagt at han, som var
av kongelig avstamning, ga avkall på sin rett til den irske trone. (4) (Oversetternes
anmerkning: Columba var av kongelig slekt ved å tilhøre O’Neill (Njål) klanen.
Hans mor, Ethne, nedstammet fra kong Cathoair Mòr i Leinster.)
Hans far Fedilmidh var oldebarn til helten Niall Noìgiallch, en irsk konge så mektig
at det blir sagt at han holdt gisler fra de ni kongerikene han hadde overvunnet.
(5) Columba var også i slekt med den navngjetne Riadafamilien, som erobret et
fyrstedømme i nordøstlige Scotia, (oldtidens navn på Irland). Den nye staten var
Dalriada, fra dal, som betyr «arv», men også kalt det riadianske kongedømme.
Dette slektskapet tjente til Columbas fordel, da han bestemte seg for å ha sitt
hovedkvarter i Iona. Et halvt århundre før, hadde medlemmer av den dalriadianske
klanen krysset over fra Irland og hadde sikret seg en god porsjon av Caledonia,
(det tidligere navnet på Skottland), og de kalte også dette nye kongedømmet for
Dalriada. (6) Ved denne anledningen fulgte det med mange skotter fra Irland.
Senere erobret skottene fra det andre Dalriada, det store kongeriket i Caledonia
(som tilhørte pikterne) til nord og vest, men de tok også britenes kongerike, eller
Strathclyde, som lå sør for dem. (7) Av den grunn fkk oldtidens Caledonia naturlig
navnet Skottland. Disse to Dalriada-kongerikene, et i Irland og et i Skottland,
eksisterte samtidig i mange hundre år. På denne måten gav denne klanen, gjennom
Columba, ikke bare det åndelige lederskap til Skottland, men senere vant de også
det politiske overherredømme.
Ved Guds forsyn ble Columba reist opp på dette tidspunkt, for å utføre sitt
revolusjonerende arbeid. Iona var egentlig gravplassen for kongene og adelsfolket.
Det var også et hellig sete for den hedenske druide-religionen. Dette stedet ble
senteret for culdee-kirken og Columbas høyskole. Her lanserte denne store apostelen et nytt kapittel av bibelsk kristendom blant et krigersk og kulturelt hedensk
folk.
Columbas utdanning.
Da Columba ble født, sies det at han fkk to navn, Crimthann, «ulv», og Colum,
«due». (8) Da han senere, etter at han hadde overgitt seg helt til Kristus og Bibelens
sannheter, ble han mest kjent med sitt andre navn, Colum. På dette tidspunktet
var det gode omdømme til Irlands høyskoler, som var en ettervirkning av Patricks
tidlige organisering og arbeid, kjent vidt og bredt. Columba ble visstnok først lært
opp av Finnian fra Moville. Etter det flyttet han til Leinster hvor han underordnet
seg undervisningen til Gemman. (9) Mest sannsynlig var den mest fremragende av alle Columbas lærere, den berømte Finnian av Clonard, berømt for sin solide undervisning. Han var populær og
benyttet Bibelens innhold og prinsipper som ramme for alle studier, uansett hva
faget måtte være. Ifølge erkebiskop Ussher, hadde hans institutt en innrullering
på tre tusen elever og ble faktisk sidestilt med et universitet. (10) Mange som kom
der for å få sin utdannelse, endte opp med å bli evangelister. (11)
Det var der ved Clonard at Columba ble særlig dyktig i kunsten å kopiere, belyse
og tolke i sin sammenheng, de bibelske manuskriptene. Han ble der i mange år,
inntil han opplevde et spesielt kall til å reise opp kirker og misjonsstasjoner.
Arbeidet i Irland.
Columba var bare 25 år da han bygde kirken i Derry, i nord Irland, hvor han
senere etablerte en skole. Dette stedet er nå det berømte Londonderry. Den
ungdommelige iveren og dyktigheten til denne misjonæren imponerte historikeren
Bede, som spesielt omtaler Derry. (12) I løpet av de neste syv årene etter etableringen av Derry, grunnla Columba mange kirker og flere bibelinstitutt. Han er blitt anerkjent for i denne tiden, sammen med sitt team, å ha bygget over tre hundre kirker. Omtrent en tredel av disse var såkalte kirkeskoler, (av noen urettmessig kalt klostre.) Han
var lykkelig i sin aktivitet for Gud og var hele tiden på reisefot. De syke og skrøpelige velsignet hans navn og de fattige følte at i ham hadde de alltid en venn. Med sin
kraftfulle stemme og høye kroppsbygning, kunne han samtidig både ses høres av
mange. Ingen reise var for lang og ikke noe arbeid for anstrengende for han, når
han møtte menneskers fysiske og åndelige behov. I Irland, hvor ulike høvdinger
stadig førte krig mot hverandre, var det ingen som våget å røre Columba. Han
hadde alles respekt og kunne reise fritt og trygt overalt.
Hans biograf nevner at han brukte mye tid med å skrive, og det var deler av
Bibelen han kopierte. Det sies at han personlig kopiert flere hundre eksemplarer
av det nye testamentet. Han var også forfatter, ikke bare av salmer, men han skrev
også dikt på sitt irske morsmål. En undersøkelse av hans skrifter viser at han ofte
brukte Itala-versjonen av Bibelen. Om Columba sier Adamnan: «Han klarte ikke
å la en eneste time gå uten at han var opptatt med noe, enten det var med å lese,
be, skrive, i meningsfull samtale eller med kroppsarbeid. (13)
Reiser i Skottland.
Det er sannsynligvis tre grunner til at Columba valgte Skottland som sitt misjonsfelt. For det første var en stor del av øya, spesielt landet til pikterne, fremdeles
hedensk. Columba lengtet etter et misjonsfelt og et liv i tjeneste. For det andre,
ca. femti år forut for dette, hadde hans egne landsmenn, dalriaderne, beseiret
et kongerike i den vest-sentrale del av det som nå kalles Skottland. Her var en dør åpen til et mørkt land. For det tredje så Columba at han der kunne etablere et senter som ville bli av stor innflytelse, ikke bare for Skottland, men også for England, Wales og Irland.
Etter at han seilte fra sitt elskede Derry, sammen med cirka to hundre av sine
studenter og ledsagere, var han fristet til å slå seg ned på en øy i nærheten, men
da han fra øyas høyeste punkt så vidt kunne skjelne Irlands kyst, gav han ordre
om å seile videre. Til slutt valgte han den lille øya Iona, som opprinnelig het Hy,
og som hadde den store øya Mull liggende mellom seg og fastlandet. (14) Her
gikk han og hans kompanjonger i land i år 563. Etter all sannsynlighet ga lorden
av øya Mull, som også var en slektning av Columba, hele øya Iona til Columba.
Hans etterkommere holdt fast ved øya i seks hundre og førtien år, inntil de ble
drevet bort fra den i 1204 av de katolske benediktermunkene. (15)
Et pionerarbeid.
Boliger måtte bygges og avlinger måtte sås og plantes. I etableringen av Iona og
andre sentra grunnlagt av Columba og hans team, ble det tilsynelatende ikke
satses på pomp og prakt. Disse enkle og jordnære misjonærene tillot seg heller
ikke å bli engasjerte i hverken politikk eller verdslige affærer, som kunne hindre
dem fra å lyde det himmelske kallet. Selv om Columba var sentral for å etablere
og lede disse nye prosjektene for Kristi misjon, fant han likevel tid til å studere
Guds Ord med mange personer på den store naboøya Mull. Mange ble også
omvendt på grunn av dette arbeidet.
Han grunnla en kristen skole og et utdanningsinstitutt som senere fkk den ypperste
omtale for sin Bibelkunnskap og vitenskap. (16) Hans arbeid ga dette senteret
så høy anseelse at dets lærere ble bedt om å lede menighetene i grenseområdene.
Han bygde i Iona et solid evangelisk senter som har gjort øya berømt for all tid.
Her er ikke bare Skottlands konger begravd men også konger fra Irland, Frankrike
og Skandinavia. Inntil denne dag kommer tusenvis av besøkende hvert år til dette
berømte stedet. (17)
Misjonssenteret på Iona.
Guds Ånd virket mektig gjennom Columba. Til tross for sin berømmelse, valgte
han selv, i all beskjedenhet, å bo i en enkel nybyggerbolig. De til dels primitive
boligene til alle på Iona, var et bevis på at de i sine hjerter hadde undertrykt den
rastløse tidsånden. Bare en generasjon senere, når en av de berømte apostlene fra
Iona reiste opp en annen misjonsstasjon i nordvest England, er det blitt fortalt
at han «bygde en kirke på den skotske måten, ikke av stein, men av tilhugget
eik, og dekte den med siv. (18) Disse misjonærenes livsstil passet ikke dem som
higet etter å omgås konger, keisere og fyrster. De valgte i stedet å arbeide på øde
områder for å nå vanlige mennesker for Kristus.
Det trengtes store områder med jord for å forsyne den voksende Iona misjonen.
Mange mål med åker og eng ble kultivert av studentene og lærerstaben, som
kombinerte kroppsarbeid med teoretiske studier. En del av dagen ble brukt til å
hugge tømmer, samle og rense kornet, mate lammene og kalvene, arbeide i hagene,
i bakeriet og med mekaniske oppgaver. Det ble vekslet mellom disse pliktene og
studier med fagutdannede lærere. Både lærere og studenter bruke også mye tid
i bønn og salmesang. Undervisningen var preget av nøyaktighet og omsorg og
det ble forventet at de nye teologene måtte studere og praktisere i atten år før de
ble ordinerte. (19) Iona var ikke et kloster, men et misjonsuniversitet. Det kan
sammenlignes med profetskolene i det gamle testamentet, eller med de effektive
utdanningssentrene som ble etablert av Østkirken.
Læren til kirken i Skottland.
Det faktum at Irland på dette tidspunkt lå utenfor grensene til det romerske riket,
beskyttet landet fra tilbedelse av helgener, bilder, statuer og relikvier, en tradisjon
som dominerte i den keiserlige statskirken på den tiden. På Iona er det ingen opptegnelser av teologistudenter som løp rundt og gravde etter relikvier, eller som
sendte til Roma relikvier som ble antatt å ha tilhørt en eller annen kristen martyr.
Prestene fra Iona arrangerte ingen prosesjoner og de brant ikke røkelse eller tente
«åndelige lys». På den tiden da disse apostlene hadde reist opp sitt ideologiske
fyrtårn i det skotske Dalriada, hadde England unngått å måtte forholde seg til de
pavelige munke- og nonneklostrene, som det etter hvert myldret av på kontinentet.
Heldigvis hadde Columba hatt over en generasjon å påvirke, før innflytelsen fra
kontinentale ledere brakte en annen type kristendom til Englands kyst. Han bygde
sin kirke på Bibelen og Bibelen alene. Daglig kunne han lese den autentiske kopien
til Patricks trosbekjennelse, hans store forbilde, som i denne korte troserklæringen
siterte 25 påstander fra Guds Ord. (20) Columba lærte sine studenter om aldri å
akseptere som religiøs tro, noen doktrine som ikke kunne bevises fra de Hellige
Skrifter. Bede erklærer uttrykkelig at Columba seilte fra Irland til Skottland, av
den bestemte grunn å omvende hedninger til Guds Ord. (21) Det er blitt sagt
av Baithen, som var en etterfølger av Columba fra Iona, at han ikke hadde noen
likemann på denne siden av alpene når det gjaldt kunnskap i de hellige Skrifter
og forståelse av vitenskap. (22)
Det Columbanske institusjonssystemet var et forbund av åndelige sentra som
ble holdt sammen av sannhetens og nådens usynlige bånd. De betraktet Bibelen
som kilde til åndelig autoritet, og det kristne brorskapet som kilde til gode sosiale
relasjoner. De hadde ingen pave og heller ingen hierarkiske autoritetstrinn som
erkebiskop, biskop og prest. Koordinatoren for hver lokalitet var vanligvis misjonsinstituttets abbed. (23) Disse sentrene for åndelig liv og utdannelse, vokste til
velorganiserte institusjoner som på en storslagen måte var tilpasset utbredelsen
av Bibelsk sannhet.
I mange hundre år var Iona kjent som det ledende misjonssenteret. Abbeden
som ledet hver enhet, var også kjent som coarb, eller åndelig etterfølger av den
opprinnelige bibeltro, som Columba også bekjente seg til. (24) De hadde et uttrykk
for sine teologer som lignet på «biskop», som noen ganger ble brukt for å benevne
presteskapet. Men dette ordet betydde ikke «biskop» med den betydning dette
ordet etter hvert f kk. (25) Ordet var «Culdee» som bare betyr «Guds mann». Dette
begrepet ble også senere benyttet for å benevne hele den Columbanske kirken.
MacLauchlan uttaler at generelt sett, var de fleste særpreg som karakteriserte den
skotske kirken, selv på et senere tidspunkt, slik at ingen sann protestant hadde noen
grunn til å kritisere dem. (26) Suksess og fremgang fulgte disse innvidde evangelistene idet de bante vei for forkynnelsen av Bibelens sannheter i de nordlige og
vestlige deler av Skottland. Det var Ionas menn som kristnet de sentrale områdene
av Skottland og den østlige del av England. Rester av kirker og tilbedelsessteder
som fortsatt står i nord, når helt til den ytre del av Hebridene og vitner om den
store innfl ytelsen fra Culdee-kirken. (27) Det var også en vedvarende strøm av
misjonærer fra kirkene i Irland og Skottland som sluttet seg til den kontinentale
kirken. (28)
Bibelmanuskripter og bibelstudier.
Hvis det er riktig at Columba, med sin egen hånd, kopierte flere hundre eksemplarer
av det nye testamentet, sammen med deler av det gamle testamentet, kan vi undres
over hvor stor produksjonen til Iona må ha vært, når alle arbeiderne og studentene
fkk i oppdrag å kopiere manuskripter. Man må ikke glemme at Columba, samtidig
som han hadde tilsyn med institusjonene i Skottland, aldri flyktet fra ansvaret
for de mange utdanningssentrene han hadde etablert i Irland i løpet av de første
førti år av sitt liv. Det er ikke så underlig at de irske og skotske kirkene, i løpet av
overraskende kort tid, dekket de britiske øyer og det europeiske kontinent med
sine mange misjonssentra.
Lucy Menzies, i sitt omfattende studium av Columbas liv, gir følgende beskrivelse
av bibelkopieringen som ble gjort av de skotske kristne: «I dette, som med alt annet
som har å gjøre med utbredelsen av kristendommen i Skottland, må vi forholde
oss til Irlands historie og utvikling av kunsten. Bokstaver var kjent i Irland før
Patricks tid. Han pleide å instruere sine disipler i skrivekunsten. Skrifttegnene og
formgivningen som ble brukt av disse skriftlærde fra gammel tid, var sannsynligvis
av bysantinsk opprinnelse og kom til Irland fra Ravenna gjennom Gaul.
Irene adopterte denne skrivekunsten. Mens de tidlige irske manuskriptene har
særpreg som er spesielle for Irland, er en lignende skrivemåte også funnet i noen
eldre italienske kirker, spesielt de i Ravenna. Sammenflettede mønstre med remser,
siv, bånd, snorer og knuter er vanlige i den tidlige kunsten hos ulike folkegrupper,
og da de første misjonærene kom til Irland med kopier av evangeliene, brakte
de denne kunsten med seg. Hensikten med skrivingen var selvfølgelig å mangfoldiggjøre kopier av Skriftene. Det må ha vært et spesielt bibliotek på Iona, en
hytte eller et rom, hvor det skriftlige materialet ble oppbevart. De måtte også ha
hatt et sted hvor de ferdige manuskriptene ble oppbevart på en trygg måte. (29)
De unge studentene i Culdee-skolene, holdt seg til de grunnleggende kristne
sannhetene som Kristi guddommelighet, dåpen,forsoningen, Bibelens inspirasjon
og profetiene forbundet med de siste dager. De aksepterte ikke læren om pavens
ufeilbarlighet, sølibat, transsubstansiasjon, skriftestolen, messen, relikvie- og bildetilbedelse eller ideen om Peters overhøyhet.
Som Killen skriver: «Deres såkalte klostre var faktisk høyskoler, hvor alle grener
av datidens kjente lærdom ble kultivert. De studerte astronomi, men også gresk
og latinsk litteratur var en del av deres pensum. Sønner av konger og adelsmenn
fkk sin opplæring i disse skolene, og fromme og lovende ungdommer ble opplært
til å tjene både Gud og mennesker. Men det var teologi som var faget lærerne
ved klosteret først og fremst var opptatt av. Bibelen var deres daglige lærebok og
elevene var forpliktet til å lære mye av den utenat. (30)
«Etter å ha arbeidet i Skottland i trettif re år, forutså Columba sin egen død. Lørdag
den 9. juni, det året han døde, sa han til sin medarbeider Diermit: «Dagen i dag
kalles sabbat, det vil si hviledagen, og nettopp det vil den i sannhet bli for meg,
for den vil gjøre slutt på mitt strev.» (31)
Århundret etter Columbas død.
Det er skrevet om Saul i Guds Ord, at «det gikk med ham en gruppe
menn med hjerter som Gud hadde rørt ved.» På samme måte var noen
medlemmer av den edle forsamlingen som var rundt Columba,
fylt med «levende ild». Baithen stod fremst blant Columbas samtidige. Han ble oppmuntret til å seile vestover til øya Tiree, hvor han bygde et underordnet 
utdanningssenter for de lokale innbyggerne. Deretter, etter å ha spredd innflytelsen fra Iona over nordvest Skottland, returnerte han til hovedsenteret for å bli dets leder etter Columbas død. Selv om han bare satt som leder i f re år før han døde, oppnådde han vidstrakt berømmelse for fremragende undervisning og tappert arbeid.
Det er spennende å lese om hvordan mange av Ionas studenter arbeidet videre.
Vi tenker på forkynnere som Kenneth, Ciaran, Colmonnel, Donnan, Molaise og
mange andre, som trengte seg fram sørover til oddene av Kintyre og til øyene i vest
eller til Hebridene. De reise til de vakre provinsene Fife, Forfarshire, Aberdeen,
som vender mot Norskehavet, og mest av alt, til Skottland, spesielt provinsene
Caithness, Sutherland og Ross. Her omvendte medlemmene av den keltiske
kirken hedningene og bygde kirker. De grunnla institusjoner som var kopier av
Iona. De distribuerte Bibler, lærte folket å lese, og inspirerte sine omvendte til
å begynne sitt eget misjonsarbeid. Hvis Iona var senteret på den nordlige del av
pikterlandet, så ble Abemethy det samme sør. De reiste også inn i det angelsaksiske
kongeriket Northumbria.
Så tidlig som på midten av den syvende århundre, eller omtrent hundre år etter at
Iona ble grunnlagt, hadde mange store og innflytelsesrike misjonsskoler oppstått
på de britiske øyer. (32) Lindisfarne på den nordøstlige kysten av England er
sannsynligvis den mest berømte nest etter Iona. Dette åndelige senteret er forbundet med Aidan og dets arbeid vil få oppmerksomhet i bokas tolvte kapittel.
Kamp mot vikinger og pavedømmet.
De fre hundre årene som fulgte etter etableringen av Iona, har fått betydning på
grunn av tre begivenheter i England og Skottland. For det første var det intens
rivalisering og krig mellom de syv kongedømmene, kjent som «heptarkiet», og de tre
kongedømmene i Skottland. For det andre ble både England, Irland og Skottland
invadert, og når det gjaldt England og Irland, ble de beseiret av vikingene. Og for
det tredje, og muligens den mest avgjørende hendelsen, var den intense kampen
som ble ført mellom pavedømmet og den keltiske kirken.
I Skottland ble kongeriket til pikterne og britene omsider absorbert av skottene.
Når England ble invadert av normannerne og Irland av danskene, kan vi forstå
hvor vanskelig det må ha vært for den keltiske kirken å kjempe på egen hånd imot
pavedømmet, som fkk støtte fra de mektige stormaktene i Europa. I løpet av de
125 årene etter Columbas død, hadde pikterne vært lenge nok under innflytelse
fra Roma til å adoptere den romerske påsken. Men til tross for forandringen med
hensyn til påsken, representerte ikke denne tilpasningen en fullstendig overgivelse
til pavemakten. Omtrent på samme tid utviste Nechtan, som var kongen over
pikterne, det kolumbanske presteskapet.
Når erobreren Kenneth MacAlpine, kongen til skottene, forente skottene og
pikterne under den ene kongemakten i år 846, brakte han det kolumbanske presteskapet tilbake til den posisjon og oppgave det hadde tidligere. Han var kongen som flyttet regjeringens hovedsete fra Iona til Forteviot, oldtidens hovedstad i det
piktiske kongeriket. På hans tid opplevde landet til stadighet at fender angrep
kyststrøkene og etter hvert erobret disse inntrengerne både Irland og England.
Fryktede krigere som disse angriperne var, forstod de snart at de ikke kunne måle
seg med skottene. Skottland må ha vært et velstående land på den tiden, fordi landet
var et kjærkomment offer for vikingenes invasjoner. Det er interessant å tilføye at
midt i dette oppstyret ble Andreas, Skottlands skytshelgen, og tistelen valgt som
det nasjonale emblem. Det sistnevnte ble valgt på grunn av en historisk hendelse.
Da danskene var i ferd med å gjøre et snikangrep, tråkket en kriger på en tistel
og ropte i sterk smerte, høyt nok til å bli hørt av de skotske speiderne. Selv om
danskene rett som det var brente og herjet Iona, var ærbødigheten for stedet og
de troende der, så stor at det overraskende hurtig ble bygd opp igjen. Det var et
kunnskapsrikt og rettferdig presteskap som ledet Culdee-kirken, og de var så
avholdt av folket at dette trossamfunnet hadde alles hengivenhet. Vi må huske at
mens vikingene gjennom disse to hundre årene sloss for å få fotfeste i Skottland,
var de fremdeles hedninger.
Det er gjentatte ganger beskrevet hvordan konger, soldater eller kristne lekfolk,
ønsket å ta levninger av Columba og frakte dem til et trygt sted, enten til Irland
eller lenger øst i Skottland. For en tid stod biskopen av Armagh i Irland fram
som en etterfølger av både Columba og Patrick, slik at de to embetene ofte ble
forenet i den samme personen. Gjennom disse årene, da ett kongerike prøvde å
overvinne et annet, var det naturlig at de ville sende bud på allierte. Ettersom
århundrene passerte, ville den keltiske kirken og de sivile styresmaktene, som var
pro-keltiske, prøve å fnne allierte på kontinentet, men de kunne ikke fnne noen
som ikke hadde alliert seg med Roma.
Årstallene 1058 og 1066 representerer historiske forandringer. Det var bare
åtte år mellom tiden da Malcolm III ble konge i Skottland og året da William normanneren beseiret England. På tiden da Malcolm III var på tronen, hadde de
aggressive skottene lyktes i å ta over Strathclyde, det nordvestlige kongedømmet til
britene. De hadde utvidet sitt territorium sørover til elven Tweed. Mens vikingene
fremdeles eide Western Isles, hadde de ødelagt det gode forholdet mellom Irland og
Skottland. Siden det var pavedømmet som oppmuntret og støttet den normanniske
invasjonen av England, ble den kolumbanske kirken i Skottland stående alene,
uten noen sterk politisk oppbakking fra Irland, England eller fra kontinentet.
Dessuten var Malcolm III, eller Malcolm Canmore (som betyr «store hode»), blitt
utdannet i England, støttet av den romersk katolske kongen, Edward bekjenneren.
Da han kom på tronen i Skottland, var han lite opptatt av de keltiske ideene til
alle sine forgjengere. Enda så sent som i 1058, var den skotske kirken fortsatt slik
den hadde blitt formet av sine tidlige lærere. Men kroningen av Malcolm brakte
disse troende inn i en voldsom kamp. Malcolm III tok Margaret som sin andre
kone, en kvinne som egentlig var bestemt på å bli nonne. Hun var medlem av et
av de tidligere kongehusene i England. Mens hun var i eksil i Ungarn, ble hun
og hennes bror oppdratt i et strengt katolsk miljø. Malcolm III var lykkelig over
at hun hadde gitt opp planen om å bli nonne for å kunne gifte seg med ham.
Imidlertid insisterte hun på å være ansvarlig for landets religiøse affærer, og hun
valgte å bli veiledet av noen kvalifserte menn fra pavekirken i England og fra
kontinentet. Ved denne beslutningen satte hun i gang krefter som kunne parkere
tre hundre år med arbeid utført av kirken til Columba.
Dronning Margaret og den skotske kirken.
Margaret fant at den skotske kirken var en enkel folkekirke og hun bestemte seg
for å gjøre den til et åndelig monarki. Hennes livs lidenskap kan oppsummeres i
ett ord: Roma! Som Dr. Barnett skriver: «Ungarn var et sterkt og strengt romersk
katolsk land, og hennes oppvekst i dette miljøet la grunnlaget for hennes intense
opptatthet av denne kirkens interesser.» (33) Han skriver også: «Iver for kirken
oppslukte henne.» (34) Vedrørende hennes hensikt med giftermålet til Malcolm
II, kongen av Skottland, konstaterer den samme forfatteren videre: «Rett etter
sitt giftermål med kongen, lanserte Margaret sin store plan, som var å gjøre oldtidens keltiske kirke i Skottland til en katolsk kirkemakt.» (35) Også flere andre
sitater fra den samme forfatteren er til hjelp for å klargjøre hensikten til denne
dronningen. «Derfor er det ikke vanskelig å forstå at denne fromme dronningen,
som var oppdratt i den monastiske religionen, først i Ungarn og så i England,
hvor bygninger som Westminster Abbey ble bygd, var ivrig etter å gjøre kirken
i landet hvor hun var adoptert, til en liten kopi av det allmektige Roma.» (36)
Kampen som nå begynte var en strid mellom tronen og folket. Dronningen var
utrustet med et høyt intellekt og god hukommelse, og var kjent for sine skarpsindige
uttrykk. Hun hadde også mottatt opplæring i polemikk til forsvar av pavelige
doktriner. Hun brakte også inn i kampen en gruppe lærde munker som kunne
assistere og beskytte henne i hennes angrep på den keltiske kirken. Da Margaret
kom i land ved kysten av Fife med sitt følge, kunne folk fortelle at skipet hun
kom med, var det største fartøyet som noen sinne hadde seilt de kaledonske
kyster. Innbyggerne i disse landene beundret nok skjønnheten til denne saksiske
prinsessen, men de satte større pris på Guds Ord og nåde enn på dronningens
rubiner og diamanter. Både Skriften og Columbas liv og gjerninger hadde lært
dem å elske den enkle sannhet.
Det var en umulig oppgave å ødelegge fruktene av Columbas arbeid. Margaret
kunne like gjerne ha prøvd å degradere apostelen Paulus. I disse fem hundre årene
hadde ikke Skottlands kjærlighet til Columba falmet. En langt bedre plan ville
vært å lage lover imot troen og skikkene til den keltiske kirken. Margarets store
ønske var en fullstendig forening mellom kirke og stat. Lik Konstantin, føyde hun
sammen det som Kristus hadde atskilt. Hun begynte med en søndagslov, og gikk
videre i sin plan med å rasere den keltiske kirken.
Ikke mange kristne forstår hvordan religiøse lover, for eksempel som påtvinger en
ubibelsk påske- og søndagshelligholdelse, tar det åndelige livet av en frihetselskende
kirke. Denne fremgangsmåten ble benyttet av Margaret. Dronningen arrangerte en kirkekongress, og i tre dager satt hun i sjefsstolen. Hun argumenterte,
smigret og befalte. Under en myk hanske, manipulerte hun med jernhånd. Den
sløve, utålmodige og krigerske kongen, stod ved hennes side med hånden på
sverdhåndtaket.
Keiser Konstantin støttet den episkopale stol ved det store kirkemøtet i Nikea i 325,
da en pompøs og maktsyk kirke ble ektefellen til det romerske keiserriket. Kong
Oswy i Nord-England, ved rådet i Whitby, (år 664) angrep den keltiske kirken
under angelsakserne. På samme måte forårsaket kong Malcolms hengivenhet for
sin dronning, at han la statsmakten under dronningen og katolisismen.
Problemer i rådet.
Selv om vi ikke kjenner alle detaljene, er det ikke vanskelig å se for seg hvordan
lederne i Columbas kirke i Skottland måtte oppleve de tre dagene de ble tvunget
til å lytte til rettergangen fra Margarets kirkemøte. Det var mye urovekkende i
dronningens krav, skrevet ned av hennes skriftefar Turgot. (37) Hun tok først opp
den årelange striden om påsken. Det var alt sammen et spørsmål om religiøse
meninger, som en politisk regjering ikke hadde noen rett til å beskjeftige seg med.
Deretter gjaldt det feiringen av messen. Mange opplevde at dette var en både
upassende og krenkende trussel, siden befolkningen helt fra Columbas tid, hadde
feiret nattverden på Bibelsk vis og ikke på den latinske måten.
Spørsmålet om sabbat og søndag var selvfølgelig med på dronningens agenda. Som
vist tidligere, i et sitat fra Flick og Barnett, (38) helligholdt den keltiske kirken
Bibelens sabbat som helligdag i stedet for søndag. Denne observasjonen er støttet
av en rekke forfattere og kirkehistorikere. Den romersk katolske historikeren
Bellesheim, skriver det følgende om denne saken: «Dronningen protesterte mot
folkets tradisjon ved å vanhellige søndagen. «La oss,» sa hun «ære Herrens dag,
ettersom Frelseren stod opp fra de døde på den dagen. La oss ikke gjøre noe
simpelt arbeid på den hellige dagen.» (39) Andrew Lang som skrev om den generelle praksis i den keltiske kirken, skriver:
«De arbeidet på søndagen, men holdt lørdag hellig som sabbat.» (40) En annen
forfatter skriver: «Det synes å ha vært vanlig i den keltiske kirken fra tidligere
tider, i Irland så vel som i Skottland, å holde lørdag, den jødiske sabbat, som en
dag med hvile fra arbeid. De adlød det ferde bud i Gud lov på en bokstavelig
måte, på den sjuende dagen i uken.» (41)
Historikeren Skene, idet han kommenterer dronning Margarets livsverk, omtaler
betydningen av sabbatsspørsmålet på følgende måte: «Hennes store argument
var at de ikke viste den rette ærbødighet for Herrens dag, men det ser ut til at de
hadde fulgt en sedvane som vi fnner spor av i de tidlige kirkene i Irland, hvor
de holdt lørdag for å være sabbat som de skulle hvile på fra alt sitt arbeid, og på
søndag, på Herrens dag, feiret de oppstandelsen.» (42)
Som det kommer fram i historien om Patrick, mislyktes opposisjonen mot de ti bud
å forstå at hovedgrunnen til Kristi død på korset, var at han ved å bli menneskenes
stedfortreder, skulle opprettholde moralloven. Pavekirken benekter at Kristus
døde på korset som menneskets stedfortreder. (43) Columba, imidlertid, erkjente
denne sannheten. Ett vers fra et dikt skrevet av ham til Frelseren, bekrefter denne
observasjonen: («Slik du led på korsets tre -for å frelse en skyldig slekt – åpenbar
for meg både din kjærlighet og kraft – og gi meg herlighet med nåde. (44)
Det er ingen ting som så raskt fører til forfølgelse som søndagslover. I et land
som Skottland kunne det være den angelsaksiske sekten som holdt søndag og den
keltiske kirken som helliget lørdag slik de gjorde på apostlenes tid. En politisk lov
som skilte ut en bestemt dag i uken og ga påbud om at den skulle holdes religiøst
hellig av alle, ville være sekterisk lovgivning. Snart ville den gruppen som var i et
flertall, føle overlegenhet og håne dem som samvittighetsfullt holdt en annen dag.
Det ville kunne utvikle seg til bitterhet etterfulgt av forfølgelse. På denne måten
ble Culdee-kirken beordret om å tilpasse seg eller forsvinne. Da kong David,
Margarets sønn, hadde konfskert Loch Leven landene, ga han dem ordre om å
tilpasse seg tradisjonene og ritualene til de katolske søndagsholdende munkene,
eller å bli utstøtt. (45) Unødvendig å si, de ble utstøtt. Dette var i året 1130.
Skottland etter den pavelige invasjonen.
En falsk kirkehistorie har laget et uriktig bilde av den keltiske kirken. (46) Kløften
mellom denne kirken og pavedømmet var stor, også så sent som i 1120. En alvorlig
uenighet oppstod mellom kong Alexander, en annen sønn av Margaret og Eadmer,
en nylig oppnevnt leder for bispedømmet til den «hellige» Andreas. Da han ba
om råd fra to Canterbury munker, kom de med en bemerkelsesverdig påstand:
«De sa at Eadmer ikke kunne tilpasse seg skikkene til den skotske kirken uten å
vanære sin karakter og risikere sin frelse.» (47) Roma innrømmet, så sent som i
1120, at skikkene i Culdee-kirken var så forskjellige fra den romerske, at en biskop
ville miste sitt evige liv ved å følge dem. Likevel gjorde pavekirken det samme
med Skottlands helt som den hadde gjort med Patrick. Den katolske kirken «stjal
ham», og utnevnte Columba til romersk katolsk helgen, enda han gjennom hele
sitt liv kjempet mot katolsk teologi og kirkemakt.
Det er et faktum at akkurat i de regionene hvor det irsk-skotske misjonsarbeidet
hadde størst suksess, i det sjette og sjuende århundre, var nøyaktig de områdene
hvor de evangeliske menighetene på et senere tidspunkt hadde den største fremgang. (48) Den forvandlingen i karakter og praksis som oppstod på grunn av
Columba og hans etterfølgere, bedret kvinnenes kår, brakte kjærlig oppmerksomhet
til barna, produserte bibelelskende troende og etablerte et korrekt forhold mellom
kirke og stat. I Skottland ble sannhetens frø sådd rikelig og dypt og en fruktbar
evangelisk jordbunn ga vekst.
Denne fruktbarheten varte lenge i Skottland, selv om veksten senere fant sted
utenfor rammen av pavelig tro og tradisjon. Da reformasjonen endelig kom til
dette rike, var endringen i stor grad en reversering fra den kongelig etablerte
papismen, til landets opprinnelige evangeliske kristendom. Pavedømmet hadde
ikke vært i stand til å utslette den opprinnelige troen og den enkle og bibelske
kristendommen til oldtidens Culdee-folk. Påstanden: «Ingen religion har noen
gang blitt ødelagt ved forfølgelse, hvis ikke folket som bekjente denne religionen
først var blitt ødelagte,» inneholder mye sannhet. Den gamle troen til Columba
ble gitt videre fra far til sønn, rammet inn av kjærlighet og hengivenhet. Lidelsene
som skottene gjennomgikk under herredømmet til den statsreligionen som tilranet
seg makt over folket, tjente også til å styrke deres tro.
Den katolske inntrengningen fkk stor motstand. Som det fremkommer senere,
eksisterte det troende fra valdensersamfunnet, så vel som etterfølgere av Wyclif i
Skottland, under hele tiden med pavelig overherredømme. Det siste og permanente
opprøret og oppgjøret mot religiøst tyranni, kom da reformasjonen sikret dette
landet som et av sine største allierte.
Det blir ikke gjort noen urett mot historien ved å si at Skottland to ganger reddet
verden for reformasjonen. Endelig seiret menigheten i ødemarken, i stor grad
takket være drivkraften som ble gitt den av den fantastiske organiseringen og det
gudfryktige livet til Columba.
____________________________________________________
(1) Cathcart, Te Ancient British and Irish Churches, p. 185. (2) Moore, Te Culdee
Church, pp. 23-29. (3) Innes, Church and State, pp. 52, 53. (4) Menzies, Saint Columba
Sannheten Seirer 451
of Iona, p. 1. (5) Jamieson, Historical Account of the Ancient Culdees of Iona, p. 21.
(6) Menzies, Saint Columba of Iona, Introduction, pp. 31, 1. (7) Maclauchlan, Early
Scottish Church, pp. 10, 135, 136. (8) Dowden, Te Celtic Church in Scotland, p. 86.
(9) Adamnan, Life of St. Columba, Summary, p. 15. (10) Stokes, Ireland and the Celtic
Church, p. 101. (11) Cathcart, Te Ancient British and Irish Churches, p. 183 (12)
Bede, Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 4. (13) Adamnan, Life of St. Columba,
Summary, p. li. (14) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 3, chs. 3, 4.
(15) Menzies, Saint Columba of Iona, Appendix, p. 215. (16) Neander, General History of the Christian Religion and Church, vol. 3, p. 10. (17) On my visit to Iona, I was
moved not so much by the sight of the broken remnants of papal edifces which marked
the later domination of Rome, nor by the tombs of kings and nobles, but by the holy
ground where Columba and his successors prayed and sacrifced to save a heathen
world. (18) Bede, Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 25. (19) Moore, Te Culdee
Church, p. 48. (20) DeVinne, History of the Irish Primitive Church, p. 47. (21) Bede,
Ecclesiastical History of England, b. 3, ch. 4. (22) Fitzpatrick, Ireland and the Making of
Britain, p. 21.
(23) Killen, Te Old Catholic Church, p. 294. (24) Maclauchlan, Early Scottish Church,
p. 428. (25) Jamieson, Historical Account of the Ancient Culdees of Iona, p. 36. (26)
Maclauchlan, Early Scottish Church, p. 327. (27) Maclauchlan, Early Scottish Church,
p. 336. (28) Ibid., p. 380. (29) Menzies, Saint Columba of Iona, pp. 68, 70. (30) Killen,
Te Old Catholic Church, p. 292. (31) Butler, Lives of the Saints, vol. 6, p. 139. (32)
Maclauchlan, Early Scottish Church, p. 226. (33) Barnett, Margaret of Scotland: Queen
and Saint, p. 7. (34) Ibid., p. 87. (35) Barnett, Margaret of Scotland: Queen and Saint,
p. 41. (36) Ibid., p. 87. (37) Barnett, Margaret of Scotland: Queen and Saint, p. 89. (38)
See Chapter 7, entitled, “Patrick, Organizer of the Church in the Wilderness in Ireland.”
(39) Bellesheim, History of the Catholic Church of Scotland, vol. 1, pp. 249, 250. (40)
Lang, A History of Scotland, vol. 1, p. 96. (41) Moffat, Te Church in Scotland, p. 140.
(42) Skene, Celtic Scotland, vol. 2, p. 349. (43) See note 53 of Chapter 7, of this book.
(44) Smith, Te Life of Columba, p. 142. (45) Maclauchlan, Early Scottish Church, pp.
400-403. (46) Ibid., p. 390. (47) Ibid., p. 395. (48) Newman, A Manual of Church History, vol. 1, p. 414.
