Hva er menigheten i ødemarken? Del 1

«Og den store ørnenes vinger ble gitt til kvinnen for at hun skulle fly ut til sitt
sted i ødemarken, der hun blir sørget for i en tid og tider og en halv tid borte fra
slangens ansikt». ( Johannes Åpenbaring 12:14.)
«Og kvinnen flyktet ut i ødemarken, hvor hun hadde et sted som er gjort i stand
for henne av Gud, for at de der skal sørge for henne i ett tusen to hundre og seksti
dager». ( Johannes Åpenbaring 12:6.)

«Menigheten i ødemarken» er bindeleddet mellom den apostoliske kristendommen
og Guds folk i dag. Hensikten med denne boka er å vise at det har vært bibeltro
kristne mennesker i alle land i løpet av denne lange historiske tidsperioden. De
bygde kirker, skoler, misjonsstasjoner og teologiske læresteder, og de holdt fast på
den tro og praksis som ble overlevert av apostlene til de sanne kristne. Dette var
de troende som bevarte de opprinnelige skriftene som ble gitt til menigheten i det
første århundre. Disse kristne utgjør «menigheten i ødemarken», en oppfatning
som ikke vanligvis er forstått.

Tittelen: «Menigheten i ødemarken», er hentet fra Bibelens profetier i Johannes
Åpenbaring kapittel 12, som beskriver «kvinnen» som flyktet ut i ødemarken.
Kvinnen er menigheten. (l) Tittelen viser tydelig at dette ikke var den populære
eller dominerende kirkemakten. Disse trofaste holdt sannhetens banner høyt og
motsto falsk lære. Deres ressurser varierte, til tider hadde de mange menigheter,
berømte skoler og ferne misjonsstasjoner, mens i andre tidsaldre led de av fattigdom og fryktelig forfølgelse.
Det store misjonsarbeidet som ble utført av denne menigheten er lite kjent, dens
lidelser har blitt oversett, og dens helter ble ikke hedret. I de følgende sidene
er presentert en verdifull arv som er blitt testamentert til dagens troende. Å
gjenopprette den sanne menigheten til sin rettmessige plass, viser seg å være
nøkkelen som gir svar på mange store teologiske problemer som konfronterer
også vår generasjon.

Noen vil spørre: Burde vi ikke heller fokusere på kirkemakten som gjennom
tidsaldre ble favorisert av konger og nasjoner, i stedet for å betrakte et folk som
i århundrer aldri var den dominerende menigheten, og som mange ganger var
utydelige? La profeten Johannes svare på spørsmålet: «Kvinnen [menigheten]
flyktet ut i ødemarken.» (Åp. 12: 6). For å gjenkjenne den sanne menigheten, er
det viktig at vi fester blikket på de kristne menneskene som i stor grad har blitt
glemt i historien, nettopp fordi de måtte flykte til øde områder.
Guddommelig åpenbaring lærer oss at det lyset som skulle skinne over den
siste generasjon, vil være en fortsettelse og en forstørrelse av lyset som skinte på
«menigheten i ødemarken» gjennom nesten tretten hundre år, nemlig Bibelens
profeterte tidsperiode på 1260 år. Det er generelt anerkjent at denne perioden
av «menigheten i ødemarken», ikke begynte på apostlenes tid. Derfor er det
nødvendig å dokumentere denne profetiske perioden med en skikkelig bakgrunn.
Begynnelsen og slutten på de 1260 årene vil bli vist i senere kapitler.
Det burde til å begynne med være klart at i et forsøk på å fortelle den overraskende
historien om denne bemerkelsesverdige menigheten, kan vi ikke følge de gamle
og fastslåtte stier som brukes av nesten alle forfattere av kirkehistorien. Lyset fra
Bibelens profetier har pekt ut veien for denne undersøkelsen og den metoden som
må benyttes når temaet skal behandles. Dette emnet har sjelden, om noensinne,
blitt presentert på en slik måte at det synliggjorde det utrolig interessante forholdet
som eksisterte mellom og blant de ulike gruppene av trofaste kristne, som fungerte
på helt forskjellige steder i verden, med den samme og opprinnelige tro og lære
som var overført fra apostelmenigheten.
Enkelte moderne forfattere har arbeidet utrettelig med å gi til andre æren som
tilkommer «menigheten i ødemarken». Det er trist å legge merke til at mange
oppriktige mennesker blir forførte av en frekk propaganda i bøker og artikler,
som bygger på misvisende historiske kilder. Det er på tide å bringe fram i lyset
de heroiske bragdene utført av de troende som Gud brukte til å bevare de guddommelige sannhetene og de
hellige Skriftene. Uttalelsene som framsettes om «menigheten i ødemarken» og dens historie, vil bli avklart, forstørret og videre
forklart og støttet med dokumentasjon fra pålitelige kilder. «Menigheten i ødemarken» kom ikke frem til sannheten ved å være i opposisjon til rådende dogmer og vranglære. Denne menighetens tro var ikke en ny åpenbaring,
men en lære de hadde arvet fra aposteltiden. Det var disse kristne som bevarte
Bibelen. I motsetning til hva de fl este tror, inkluderer «menigheten i ødemarken»
de sanne misjonskirkene i løpet av middelalderens mørke natt. Den løftet høyt
utdanningsfakkelen, mens resten av verden var dominert av uvitenhet og overtro.
Dens misjonsfelt var ikke begrenset, men influerte tvert imot alle deler av datidens
kjente verden.

Fra apostlenes dager.
Historien om den nominelle kristendommen er en fortelling om bitre teologiske
stridigheter, og til tider av blodige feider for å oppnå egne mål. Det er en historie
om utrolige handlinger for å sikre dominans og politisk makt. Som motsetning er
beretningen om «menigheten i ødemarken» en gripende beskrivelse om selvoppofrende evangelisk arbeid og en samlende ledelse for at frelsesbudskapet skulle
nå de håpløse og uopplyste. Disse troende gjorde ikke, som deres rivaler, krav på
å forkynne en intellektuelt avansert teologi, og gjorde heller ikke noe forsøk på å
håndheve sine synspunkter ved å benytte politisk makt eller forfølgelse. De brøt
i stedet alle territoriale grenser og familiebånd, som kunne knytte dem til denne
verden og til den politiske og maktkjære kirken. Derfor lyktes de med å bevare
både Bibelens sannheter og dens organisasjon.

Nåtiden kan aldri bli riktig forstått uten sann kunnskap om fortiden. De som har
blitt undervist forfalsket historie eller som har tatt imot forvridde tolkninger av
tidligere hendelser, vil vakle som om de er blinde. Personer som er indoktrinerte
fra historiebøker og leksika som forherliger en union mellom stat og kirke, vil
mislike et sundt demokrati som skiller mellom dem.
På mange måter vil ideene man har om fortiden, sterkt påvirke forholdet man har
til dagens situasjon. Det er like sant å hevde at en person som har et fordreid syn
på nåtiden, heller ikke kan være med å bygge en bedre framtid. De som forguder
middelalderens europeiske historie, med sin undertrykkelse og sitt teokrati, vil
opponere mot et moderne samfunn og vil søke etter metoder for å reversere
utviklingen. På samme måte vil de som ikke tror på Bibelens omtale av fortiden, om

Skaperen Jesus Kristus, som uselvisk døde på et kors, heller ikke oppleve noen glede
i selvoppofrende og kjærlig tjeneste, men vil i sine egne liv søke selviske fordeler.
De som er overbeviste om at det var et opprør i himmelen, og at menneskeheten
i dag er omgitt av mørkets makter og myndigheter, vil være mer villige til å søke
Den Hellige Ånds hjelp, enn hvis de avviser Skriftens undervisning fra fortiden,
om Satan og de onde englene. Sagt med andre ord, så forestiller mange seg en
framtid som bygger på egne antakelser.
Det er alt for lite oppmerksomhet på de avgjørende begivenhetene som fant
sted bak kulissene vedrørende «menigheten i ødemarken», og derfor er det også
redusert kjennskap til bakgrunnen for betydningsfulle hendelser som fnner sted
i dagens kristenhet. Guds menighets historiske kamp la fundamentet for det
demokrati og den religionsfrihet vi tar for gitt, og er en historie som flere burde
kjenne til. I ødemarken og i kamp mot et åndelig mørke, er denne menigheten
blitt omtalt av sine fender, uten å nevne dens mange seire og bragder. De ble flere
steder drevet til å flykte til ubebodde områder for å unngå de fysiske og åndelige
angrepene fra den politiske kirkemakten. Fra Irland i vest til Kina i øst, ble det
bygget evangeliske sentra. Deres ledere var forent i sitt ønske om å være tro mot
den hellige Skrift, og fra generasjon til generasjon ble det rene og sanne evangeliet
fra apostlene overlevert. Beskrivelsene av deres prestasjoner er blitt systematisk
ødelagt. (2) Det faktum at de oppholdt seg på avsidesliggende steder og derfor
var lite synlige, kunne likevel ikke hindre at disse åndelige heltene ble kjent.
Kirkemaktens brennende forfølgelse av disse bibeltro kristne har satt søkelyset
på deres selvoppofrende arbeid.
Den uforfalskede beretningen om fortidens menighet, vil lede til erkjennelse av
at Guds sanne menighet i dag, er etterfølgeren til «menigheten i ødemarken».
Etter hvert som vi følger dens historie, vil denne sanne menighetens kjennetegn
hjelpe oss å gjenkjenne levningen av denne bevegelsen i vår tid. Det vil også
hjelpe oss til å avsløre den falske og misvisende forklaringen som er nedtegnet i
den populære i kirkehistorien.

__________________________________________
Kapittel 1.
(1) Clarke, Commentary, on Revelation 12, also Jeremiah 3:14; Hosea 2:19; Ephesians
5:23-32; Revelation 17. (2) Gilly, Waldensian Researches, p. 78.