Goterne brakte tilbake de kinesiske fangene fra Lilleasia til Dacia, hvor de slo seg
ned, og mange av dem tok imot kristendommen gjennom goternes forkynnelse.
Ulflas var sønnen til en av disse kristne fangene og ble opplært i samsvar med
kristne prinsipper. (l) Historien til goterne inngår i beretningen om den profetiske
tidsperioden på de 1260 årene. Når vi ønsker å studere goternes tilstedeværelse i
fl ere land, kommer vi automatisk over navnet til Ulflas.
Det er vanskelig å beskrive hvor fullstendig VestEuropa ble endret på grunn av den teautonske (germanske) invasjonen (folkevandringen). Dette fortsatte i omkring to
hundre år, og stoppet ikke opp før i 508, da pavedømmet til sist oppnådde full
seier over inntrengerne. (Oversetternes anmerkning: På den tiden ble alle som bodde i
området vi i dag kaller Tyskland, og nordover, kalt germanere. Det er
kjent at tre av folkegruppene som kom nordfra i folkevandringen, kom fra Norge
– herulene, Sverige – goterne og Danmark -vanene.) Europas innbyggere ble på en
måte skjøvet i bakgrunnen og det samme ble det latinske språk. I stedet dominerte
fremmede tungemål fra Danube (Donau) til Temsen.
Området som det romerske imperiet hadde kontroll over, ble faktisk halvert og
dyptgripende endringer fant sted i det som fremdeles tilhørte Romerriket, som
nå var begrenset til det østlige middelhavsområdet. Samtidig var det mange i
Øst-Europa som lengtet etter en enklere og mer bibelfundert kristendom, som
alternativ til romerkirkens tradisjoner og mystikk. Både keltiske og gotiske kristne
fra vest bidro til denne evangeliske oppvåkningen.
Store seire ble vunnet for Kristus av Ulflas (311-383). De enestående resultatene fra denne misjonæren ble oppnådd i landene som lå langs den nordligste
grensen av Romerriket. Som Patrick i Irland, tilbrakte også Ulfla sine første år i
landflyktighet i et fremmed land, og han avsluttet sitt arbeid omtrent da Patrick
begynte sin gjerning. Det er faktisk mange fellesnevnere hva angår både tro og
resultater i disse to heltenes liv. Lucian fra Antiokia nådde høyden på sin karriere
da Ulflas bare var en liten gutt. Lilleasia, som var hjemlandet for Ulflas forfedre,
var tidlig i kristendommens historie i opposisjon til kirkens skriftliberale geistlige,
som omgjorde Guds Ord til symboler og allegorier. (Oversetternes kommentar:
Allegorier er billedlige framstillinger som ikke nødvendigvis forholder seg til
ordenes reelle betydning, men hvor enhver kan legge i budskapet den mening man
foretrekker.) Disse teologene ble favorisert og belønnet av keiser Konstantin, og
de var forståelig nok fender av Lucians bibeloversettelse og hans apostoliske lære.
Ulflas måtte velge side i denne teologiske prioriteringen, og han valgte å ta avstand
fra de katolske tolkningene og tilleggene til Bibelen. Den gotiske Bibelen, som
han ga til landene hvor han evangeliserte, følger den såkalte «Received Text» (den
mottatte tekst), som ble videreført av Lucian. (2) Denne bibelutgaven formet
både Lucians tro og arbeidsmetoder. Goterne som holdt til langs bredden av
Svartehavet, hadde på et tidligere tidspunkt seilt sydover og ført i landflyktighet
Ulflas forfedre, som bodde i Lilleasia.
Konstantin II, sønnen til den store Konstantin, hadde en annen holdning enn
sin far, og ga full beskyttelse og religionsfrihet til de troende som ble stemplet
som arianere. Hva var Ulflas holdning til debatten om guddommen som hadde
rystet kirkemøtet i Nikea? Kirkehistorikeren W.F. Adeney skriver: «Det er ingen
tvil om at Ulf las var bunn ærlig vedrørende sitt teologiske ståsted. Han var en
ekte misjonær, og var mer opptatt av praktisk evangelisk arbeid, enn av teologiske
stridigheter. Han søkte etter en jordnær og begripelig kristendom som kunne
forstås av hans enkle landsmenn. Han tok avstand fra en kristendom som måtte
ha hjelp fra gresk mystikk og flosof for å kunne begripes. (3)
Goterne nektet å akseptere troen til romerkirken, og som et resultat ble også de
stemplet som arianere, men de brød seg lite om hva pavemakten valgte å kalle dem.
(4) Ulf las og goterne ville ikke gå med på de mange teologiske oppfnnelsene som
keiserkirken lanserte. Alle som var uenige med biskopen i Rom, ble etter hvert
stemplet med skjellsordet «arianer», uansett hva temaet gjaldt. Uttrykket var blitt
et synonym for kjetterordet, men betød egentlig bare antikatolsk.
Vi må ikke glemme at goterne var et krigersk folk før Ulflas nådde dem med
det ekte evangeliet. Den største utfordringen denne misjonæren hadde, var ikke
å hjelpe dem til å legge vekk sin hedenske tro og praksis, men å hjelpe dem endre
sin krigerske mentalitet. De gjorde imidlertid stor fremgang og byttet etter hvert
ut sin nidkjærhet for krigskunst med fokus på å etablere et organisert samfunn
og berike sin sivilisasjon. Fra ca. år 250 til år 500, strømmet som kjent en rekke
folkegrupper fra nord over Vest-Europa, og etablerte på sikt ti nye nasjoner.
Blant dem var de to grenene av gotere (øst- og vestgotere). De andre erobrerne
var frankerne, burgunderne, vandalene, angelsakserne, alemannerne, langobardene,
herulene og sveverne. Disse folkegruppene skulle utvikle seg til å bli selvstendige
nasjoner i Vest-Europa. Noen av dem kjenner vi i dag som bl. annet England,
Frankrike, Sveits, Spania og Italia. Tre andre riker var også en del av den nordlige
invasjonen, og hadde de ikke blitt nedkjempet, ville herulene trolig hersket over
sentrale og sydlige Italia og vandalene over Nord-Afrika og øst-goterne over deler
av Sør-Europa. I løpet av to hundre år ble spørsmålet ubesvart. Hvilken religion
ville disse landene gå videre med? Ville disse nye landene ta imot den keltiske
kristendommen, eller ville de falle under Roms ideologiske dominans?
Det er en gripende beretning å bli kjent med hvordan de ble omvendt, først
til den gotiske kristendommen og senere til den keltiske. Siden Ulflas tilhørte
en kirke som hadde nektet å akseptere de ekstreme spekulasjonene vedrørende
treenighetslæren, var det en gulf mellom dem han omvendte og de kristne som
fulgte Rom. Ulflas vokste opp i landfl yktighet, og hadde derfor ikke vært vitne
til dramatikken som dominerte på kirkemøtet i Nikea. (i 325) Ved dette berømte
kirkemøtet, forkastet den romerske keiseren og den romerske kirken den forståelsen
Arius og hans gruppe forfektet, og forbannelse ble erklært over dem som ikke
aksepterte den romerske keiseren og den romerske kirkens bestemmelse.
Om innholdet i troen til Arius var slik hans motstandere hevdet, kan i ettertid
være vanskelig å bedømme. Philippus Limborch tviler på at Arius selv noen gang
hevdet at Kristus var skapt i stedet for å være født av Faderen. (5) (Oversetternes
anmerkning: Pavekirken arbeidet iherdig for å ødelegge alt Arius skrev, slik at
det kunne lanseres «kjetter-påstander» som det ble hevdet at han kom med. Det
er imidlertid i dag kjent, fra brev Arius sendte til sine venner, slik at pavemakten
ikke klarte å beslaglegge og ødelegge dem, at han aldeles ikke trodde at Kristus
var skapt som englene, men han hevdet at det var ubibelsk å lære at han ikke var
født av Faderen og derfor utgikk fra ham.)
Fordi keiseren favoriserte dem som var enige med ham, dominerte romerkirken.
Etter Konstantins død, ser vi at keisere i løpet av et halvt århundre, ikke motarbeidet dem som opponerte mot den katolske kirke, og flere ganger kansellerte
keiserne kirkens bannbuller mot kritikerne. I perioder så det faktisk ut til at kristne
som avviste treenighestlærens spekulasjoner, ville bli den dominerende gruppen
i Romerriket. Men sluttresultatet var at pavekirken stemplet en mengde kirker
og kirkeledere som arianske kjettere. Det burde ikke overraske noen å få vite at
Ulflas havnet i denne kategorien i den katolske kirkes øyne.
For å spre evangeliet, var Ulflas nødt til å lage et alfabet. Han overførte det gotiske
språkets lyder til skrift. Den første litteratur folket i disse store nasjonene kunne
holde i sine hender, var Bibelen. Denne boken ble båndet som forente det gotiske
folk. Det ble kilden til all litteratur for de ti folkeslagene som erobret denne delen
av Europa. Denne Bibelen ble fundamentet som både Luther, Shakespeare og
Gøthe kunne bygge videre på. Og som Massmann skriver, er det ikke noe spor
av det som kirken kalte arianismen, i den litteratur som er bevart fra den gotiske
oversettelsen av det nye testamentet. (6)
S i d e n U l f i l a s forfedre kom fra lille-Asia, (området hvor apostelen
Peter hadde blitt instruert av Gud om å forkynne), var han uten tvil influert av læren denne apostelen tilbød jødefolket, og han forkastet av den grunn den liberale teologien som oversvømte mange vestlige kirker.
Ulflas trodde på den guddommelige åpenbaringen av både det gamle og nye
testamentet, og presenterte for de gotiske kristne en enkel og solid kristendom.
På samme måte som Patrick og Columba, tyder alt på at han helligholdt den
syvende-dags sabbat. Denne påstanden blir blant annet bekreftet av noe historikeren Sidonius Apollinaris skriver, vedrørende den store Teodoric, en av goternes
konger (454-526.)
Sidonius var ikke bare biskop i den franske kirken, men også svigersønn til den romerske keiseren. Han oppholdt seg i Frankrike under den gotiske invasjonen, og av den grunn var han godt informert om goternes liv. Han skriver: «Det er et faktum at
tidligere pleide alle som bodde i øst, å helligholde sabbaten, men også Herrens dag, da
de holdt åndelige samlinger. Asterius, som var biskop i Pontus, hevdet i en tale at sabbat og søndag var et vakkert par, og Gregory fra Nyssa kalte disse to dagene for brødre, men han la til at i vest holdt de seg til Herrens dag og forsømte å helligholde sabbaten, som de mente kun tilhørte jødene.
Tertullian hevder at mange (av hans egne) ser på sabbaten som kun en dag for
hvile og adspredelse, derfor mente han at goterne muligens valgte å helligholde
sabbaten på samme måte som grekerne. (7) Fra en forfatter og reisende som beskrev
den russiske kirke (kristne som levde i områdene hvor mange var blitt påvirket av
Ulflas forkynnelse), ser vi at de benyttet det greske språk og hevdet at de troende
ikke skulle faste på sabbatsdagen. (8) Den samme forfatteren beskriver noen av
doktrinene til den greske kirken og skriver: De tillot sine prester å gifte seg og de
avviste den katolske messen og bruk av bilder og statuer i sine gudstjenester. De
holdt også fast på den gamle sabbaten. (9) Pavekirken krevde at alle måtte faste
på lørdag (sabbaten) og dette kravet forårsaket at mange mislikte denne dagen
og ikke ønsket å helligholde den. (10)
Ulflas omvender goterne.
Det er umulig å få et riktig bilde av hendelsene som drev den sanntroende menigheten ut i ødemarken, uten å kjenne til goternes rolle i denne prosessen. Stamme
etter stamme av disse nesten ukjente folkegruppene, som holdt til nord for Danube,
hadde styrke og kløkt til å ramme flere nasjoner. Store hærtog nordfra gikk løs
på Romerriket. Denne seierrike invasjonen forårsaket en revolusjon. Til manges
forundring, ble goterne vunnet for evangeliet på utrolig kort tid. Det skjedde ikke
på grunn av pavekirkens engasjement, men ved Ulflas forkynnelse.
Mens romerkirken strevde med å sikre seg verdslig makt og innfl ytelse, var de
omvendte fra Ulflas evangelisering, opptatt med å spre Bibelens sannheter. Ned
gjennom Romerriket strømmet disse mektige hærene fra Nord-Europa. Høyreiste
menn, ofte kalt kjemper, red først på sine stolte hester. Bak dem kom vogner med
kvinner og barn og alle deres eiendeler. Provins etter provins måtte kapitulere i
møte med disse uredde kjempene med sine gigantiske stridsøkser. Den romerske
befolkningen ble enten nedkjempet eller de flyktet opp i fellene. Til slutt, i år 409,
nådde erobrerne Roma. Etter å ha fått kontroll på denne byen, som i århundrer
hadde terrorisert verden, trakk de seg tilbake. Mange år senere kom de igjen for
den endelige erobringen av Italia. Folkegruppene goterne og vandalene, kjempet
ikke på grunn av sin blodtørstige legning, men fordi romerne hadde blokkert og
hindret dem ved en tidligere anledning.
Historikeren Walter F. Adeney har omtalt fremgangsmåten som goterne benyttet
når de erobret Roma i år 410. For det første er det viktig å kjenne til at da goterne
overstrømmet Italia og erobret Roma, hadde de i forveien en slags kristen ideologi.
Det var romerkirken de opponerte imot, og av den grunn beskyttet de kirkene
og demonstrerte ikke den barbariske holdningen som fulgte de hedenske saxerne
som invaderte England.
Men da goterne søkte fellesskap med troende i den ortodokse kirken, ble de av
romerkirken beskylt for å være kjettere. (11) Tomas Hodgkin omtaler den store
forskjellen mellom de kristne vandalene og den korrupte katolske kristendommen
som dominerte i Tertullians og Cyprians hjemland. Han skriver at det var gledeshus
(bordeller) i omtrent hver gate i byen Kartago, og at disse tilbudene også ble flittig
benyttet av byens adelige og velstående borgere. Han omtaler tilstanden i Kartago,
denne katolske høyborgen i Nord Afrika, at de var fullstendig gjennomsyret av
syndene til Sodoma og Gomorra. Inn i denne syndens bule marsjerte vandalene
med en kristendom som var langt mer puritansk enn den vanlige og forfalskede
katolske kirkehistorien forteller. Den moralske kontrasten mellom vandalene og
tilstanden i denne katolske byen var enorm.
Selv om vandalene uten tvil må beskrives som dyktige krigere, er det bemerkelsesverdig at de avviste den utbredte umoralen som preget denne oppskrytte byen.
Det første de gjorde var å ferne dem som tjente penger på byens umoral og
stenge alle bordellene. Under vandalenes kontroll ble Kartago forvandlet fra en by
dominert av begjær til moral. (12) (Oversetternes kommentar: Ordet vandalisme
er utledet fra denne folkegruppen, men de færreste vet hva de vandaliserte. Det
var avgudsbildene og statuene som ble tilbedt i de katolske kirkene vandalene
rev ned og ødela. Ryktet som romerkirken har lansert og som blir tilbudt i dette
kirkesamfunnets utgave av kirkehistorien, er imidlertid at vandalene var ville og
umoralske hedenske hulemenn fra nord, som ødela den avanserte kulturen som
romerkirken hadde bygd opp.)
Det må imidlertid poengteres at vandalene ikke kan ansees som en videreføring
av menigheten i ødemarken, men vi må registrere dette folkets opposisjon mot
katolsk teologi og kirkesystem. De hadde uten tvil mere å lære fra innholdet i
Skriften, men de var trolig kommet betydelig lengre i sin åndelige søken og vekst
enn kirkemakten de med god grunn opponerte imot.
1260-års profetien og «det lille horn».
«Det ferde dyret vil bli et f erde rike på jorden, et som er annerledes enn alle de
andre rikene. Det skal sluke hele jorden, tråkke den ned og sluke den. De ti horn
betyr at det av dette riket skal oppstå ti konger. Og etter dem skal det oppstå en
annen konge, som skal være annerledes enn de foregående. Han skal underkue
tre konger. Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes
hellige, og tenke på å forandre tider og lov. Og de skal overgis i hans hånd for èn
tid og tider og en halv tid. Så blir retten satt, og herredømmet blir tatt fra ham
for å bli ganske aldeles tilintetgjort og ødelagt», Dan. 7:23-26.
Framtidens verdensriker, fra profeten Daniels tid til Jesu gjenkomst, blir i det
syvende kapittel i Daniels bok, illustrert med f re dyr. På hodet til det ferde dyret i
profetien, som illustrerer det kommende Romerriket, var det ti horn. Bibeltolkere
antar at disse ti hornene er en passende beskrivelse på de ti rikene i det vestlige
Romerriket som ble resultatet av folkevandringen, da det mektige ferde riket gikk
til grunne og ble delt opp. Profetien spesifserer at «det lille hornet» som kom
fra denne oppdelingen, vokste seg stort og mektig og fernet tre av de ti hornene
(eller rikene). Videre står det at dette spesielle hornet talte store (frekke) ord mot
Gud, og er knyttet til profetien om 1260 års forfølgelse av Guds folk.
Clovis var frankernes konge. Dette var en av de hedenske folkegruppene som
tidligere hadde slått seg ned i provinsen Gaul. Clovis far hadde vært en nidkjær
støttespiller til biskopen i Rom. Hans neste mål var det hedenske «alamanni», som
senere skulle bli kalt Tyskland. (13) Det ble en lang og blodig krig, men til slutt
klarte Clovis å hindre deres invasjon. På et tidligere tidspunkt hadde han giftet
seg med den nidkjære katolikken Clotilda, som var datteren til Burgundernes
konge. Da Clovis oppdaget pavekirkens styrke og innfl ytelse, søkte han pavens
støtte. Han hevdet at han var blitt katolikk, og i år 496 ble han og tre tusen av
hans menn døpt.
Som forventet fkk han støtte av kirken, og snart ble han ansett som den første katolske prins og hærfører. (14) Nå hadde paven endelig fått en krigsmaskin han kunne benytte til sin fordel.
Folkegruppene som invaderte Romerriket fra Nord, men også beboerne i Frankrike,
ville enten fortsette med sin hedenske religion eller bli omvendt til den kristendomsform som Ulflas forkynte. Disse folkegruppene blir, som alt nevnt, vanligvis kalt arianere.
Etter sin politiske omvendelse til katolisismen, nedkjempet Clovis Burgunderne, som pådette tidspunkt var splittet i en kristen og en hedensk gren. Det ser ut til at Clovis satte seg som mål å utbre den katolske tro ved nådeløst å nedkjempe de nasjonene som bekjente seg til en kristendom som opponerte mot pavedømmet.
Barbariet og ondskapen som kom til syne i hans aksjon mot andre kristne, beviser godt
nok at hans såkalte omvendelse bare var politisk motivert og ikke forårsaket en endret mentalitet. Det er faktisk stor enighet blant historikere om at Clovis omvendelse fra
hedenskap til katolisisme, må ha vært motivert av ønsket om å utvide sin egen
politiske makt. (15) Et avgjørende punkt ble nådd da han satte seg fore å erobre
det vakre Syd-franske området fra visigoterne. Trinn for trinn, med støtte fra
Rom og fra keiseren i Konstantinopel, drev Clovis visigoterne tilbake inntil den
avgjørende slaget i 507-8.
Dette slaget var absolutt avgjørende, siden flere av de hedenske nabolandene sto
klare til å angripe ham hvis han tapte. Krigen ble fulgt med spenning i Roma, for
paven visste at om han mistet sin eneste hærmakt som ville kjempe for kirken,
ville han miste muligheten til å øke sin innflytelse. Også keiseren i Konstantinopel
hadde sine agenter på plass for å følge med i slaget mellom Clovis og visigoterne.
Keiseren var allerede presset av mektige f ender fra både øst og nord, og kunne
ikke se noe framtid for den form for kristendom som han støttet, hvis Clovis ikke
hadde vunnet denne delen av Frankrike.
Visigoterne ble hindret videre ekspansjon ved slaget i 507, men Clovis visste at han
måtte knuse denne folkegruppen, ellers ville de komme igjen i framtiden. Han forfulgte dem sydover og i året 508 ble de nedkjempet. Etter denne bragden utnevnte
keiseren Clovis til Consul. (16) Også paven i Rom hyllet Clovis, og han ble kalt
«kirkens eldste sønn.» Situasjonen er nå den at «det lille horn» (pavemakten) var
i stand til å ferne noen av de andre rikene (hornene) i Bibelens profeti. Det er
tydelig at kirkemakten, etter Clovis seier i år 508, kunne etablere det første katolske
politiske kongedømmet. R.W. Church skriver det følgende: «Frankerkongen gikk
inn med sverdet mot arianismen, og ble av den grunn kirkens håp i kampen mot
Gaul. Erobrerne hadde endelig ankommet og det ble bestemt at frankerne, ikke
goterne, skulle avgjøre framtiden for Gaul og Tyskland, og at katolsk tro og ikke
arianismen, skulle være religionene for dette området av Europa. (17)
Dr. David J. Hill, tidligere amerikansk ambassadør til Tyskland skriver: «Før Clovis
tid hadde de invaderende folkegruppene fra øst stadig beveget seg mot vest, men
nå snudde denne trenden seg og okkupasjonen gikk i motsatt retning. Det var
frankerne som ikke bare stanset barbarene, men som også ble kristendommens
forsvarere». (18) George Adams skriver: «Clovis begynte sin nye tilværelse da
han sluttet seg til katolisismen og han kunne derved være med å influere Europas
framtiden. Han forenet Rom og Tyskland på en slik måte at begges styrke ble
ivaretatt for å skape en sivilisasjon. Han skapte en politisk kraft som ville forene
hele kontinentet og derved avslutte invasjonsperioden fra nord». (19)
Det var derfor Clovis, frankernes konge, som i 508 sørget for å stanse hedenskapet.
Han hadde gang på gang framstått som en hjerteløs og grisk erobrer og en blodig
tyrann. Men etter sin såkalte omvendelse, sørget han for at katolisismen ble fremmet. Med Clovis begynte en ny æra. Han hadde reddet romerkirken fra hedenskapen til Scylla og Charybdis. (20) Vi tar med et sitat av Lewis Sergeant: «Etter alle forandringene, var det frankerne som vokste i styrke, som vedtok lover, etablerte en kirke og et grunnla et rike.
Clovis dåp, var signalet om at frankerne hadde blitt kristne, og som innledet en langvarig og overraskende fremgang for den katolske vestkirken. (21)
Keiser Justinian beseirer goterne.
Tretti år etter seieren i år 508, ble paveriket opphøyet til en global supermakt av
keiser Justinian. Scenen var allerede satt. Clovis seier over visigoterne, som brøt
århundrer med hedensk dominans, klarte likevel ikke å hinder at hedenskapen
blomstret andre steder. I 538 møter vi en situasjon hvor pavekirken, med vold og
tortur, forfulgte mennesker i langt større grad enn hva de hedenske rikene hadde
gjort, som de erobret. Det er lett å se at en union mellom kirke og stat, framviser
langt mindre toleranse enn noen politisk makt alene. Oppmuntret av seirene til
Clovis, søkte Rom åndelig herredømme også andre steder. I Nord-Afrika lagde
kirken vanskeligheter for det kristne riket til vandalene, og i Spania prøvde den å
nedkjempe visigoterne. Milman rapporterer at kirkens geistlige styrket sin makt
som politiske rådgivere og de oppnådde nøkkelposisjoner innen diplomatiet og
var med på å utarbeide fredsavtaler til kirkens beste. (22)
Menigheten blir tvunget inn i ødemarken.
Justinian satte seg som mål å gjøre den katolske kirke til en global maktfaktor.
I 532 vedtok han erklæringen som gjorde det mulig for den katolske kirke å
bestemme hva mennesker hadde lov til å tro og mene innen temaet religion.
Denne erklæringen åpnet for at kirken kunne forfølge og straff e menigheter og
enkelte troende, som valgte å holdt fast på apostlenes opprinnelige lære i løpet
av de kommende profeterte 1260 år.
Vi må nå forholde oss til betydningen av de viktige årstallene 532, 533 og 538. Om
erklæringen til Justinian skriver Archibald Bower: Ved en geistlig erklæring var det
hans hensikt å forene alle mennesker i èn tro, enten de var jøder, hedninger eller
kristne. Erklæringen spesifserte at alle som i løpet av tre måneder ikke aksepterte
den katolske tro, ville bli erklært å være kjettere og ville derfor bli utelukket fra
alt betalt arbeid, sivilt eller militært og alle deres verdier og eiendommer ville
bli konfskert. Dette var svært overbevisende konsekvenser, men mange nektet
likevel å la seg konvertere, og av den grunn utsatte de seg for keiserens og kirkens
represalier. Menn, kvinner og barn ble jagd fra sine hjem. Andre flyktet før vedtaket
ble håndhevet, og de bar med seg alt de kunne skjule for å overleve. Men flere ble
plyndret og fratatt det lille de hadde fått med seg. Mange ble også brutalt myrdet
av pavekirkens medlemmer eller av soldatene som sto på vakt ved alle veier som
førte ut av byene. (23) Keiseren spesifserte den tro alle måtte ha, og den var diktert
av kirken. Paven kom ikke med noen protester mot dette grusomme overgrepet.
Hedenskapet var overvunnet, men en erobring langt mer primitiv og farlig for
den sanne kristendommen hadde kommet i stedet. Ediktet til Justinian fra 532
ble håndhevet over hele keiserriket.
Da Nord-Afrika og Italia var overvunnet, ble våpenmakt benyttet for å knuse
motstand andre steder. Justinians erklæring ble ikke begrenset til de tre månedene
som først indikert, men la fundamentet for en grusom forfølgelse av sanntroende
kristne i den 1260 år lange tidsperioden forutsagt både i Daniels bok i det gamle
testamentet, men også i det nye testamentet.
Ved erklæringen i år 532, lovet Justinian forfølgelse eller død for alle kristne
som avviste katolsk tro. Ved erklæringen i 533, opphøyet han pavemakten til den
høyest tenkelige posisjon, både på det politiske og religiøse området. Disse første
to vedtakene var bare teoretiske erklæringer, inntil de ble håndhevet. Begge disse
keiserlige bestemmelsene ble satt ut i livet i året 538, da Ostrogoterne i Italia ble
erobret og all makt ble gitt paveriket. I året 533 skrev keiser Julian det følgende
til paven: «Vi har ikke utsatt å samle til en enhet under din hellige person, alle
prester i hele Østen». I det samme brevet fortsatte han: «Vi kan ikke tillate at
noe som berører kirken, uansett hva det måtte være, blir holdt skjult for Deres
hellighet, du som visselig er hodet til alle hellige kirker». (24)
Da nyhetene om at hans general hadde knust vandalene i Nord-Afrika i 534,
ble Justinian henrykt. Som historikeren Gibbon skriver: «Ivrig etter å bli kvitt
det politiske og åndelige tyranniet til vandalene, var Justinian rask med å gi
pavekirken ubetinget innflytelse. (25) Da en mulighet bød seg for Justinian til å
erklære krig mot ostrogoterne, sendte han sin general Belisarius mot dem. Etter
en serie med seire, nådde generalen Rom med sin hær. Ostrogoterne møtte ham
med 150.000 mann, men ble likevel til slutt overvunnet. «Ostrogoterne hadde
samlet hele folket til dette slaget», skriver Tomas Hodgkin, «og de ble omtrent
tilintetgjort.» Om tilstanden ett år og ni dager etter at beleiringen begynte, skriver
han. «Den store armeen som før var så sterk og triumferende, satte fyr på sine telt
og trakk seg tilbake over Milvian broen». Med tunge hjerter dro de overlevende
nordover, over alle gravene til sine modige menn. Det gotiske monarkiet i Italia
var over. (26) På grunn av hendelsene i år 538, hadde pavemakten oppnådd en
enestående innflytelse.
Kirken kunne nå vokse i selvstendighet og var i stand til å skaffe seg omtrent all
verdslig makt. Ved at pavedømmets hierarki ble gitt en slik posisjon i Italia, ble
det etablert to politiske maktsentra i landet, og dette systemet ble en modell også
for andre nasjoner, som valgte å ha en statskirke med både politisk og religiøs
dominans. Da ostrogoterne ble overvunnet, satte det en stopper for at Italia noen
gang kunne ha en egen konge. Historikeren Milman reflekterer over ostrogoternes
nederlag. Erobringen av Italia var egentlig resultatet av arbeidet til det katolske
presteskapet. Erobringen av det gotiske riket, framstår som en rendyrket tragedie
for Italia. Da denne folkegruppen ble overvunnet, begynte pavemaktens politiske
agenda, noe om resulterte i at det i løpet av mange hundre år, ikke var mulig for
dette landet å utvikle en samlet nasjonal identitet. I tillegg til å ha vært en fende
til all sann kristendom, ble også denne kirkemakten en vedvarende hindring for
at Italia kunne samles og oppleve en nasjonal enhet. (27)
Det gjør prinsipielt ingen forskjell om den selverklærte Peters etterfølger regjerer over ti kvadratkilometer eller ti millioner kvadratkilometer. Hvis denne
kirkelederen regjerer i sin egen stat, er han like mye en konge eller president som
enhver annen statsleder. I dag er han keiseren i Vatikanstaten. Han utnevner ambassadører, har sin egen pengeenhet og postservice. Men hvorfor er han utnevnt
til konge? Hans posisjon er ikke verken mer eller mindre enn oppgaven pålagt
enhver leder for et av de store protestantisk kirkesamfunnene. Pavens kongestatus
innebærer en union mellom kirke og stat. Et slikt kongedømme ble fordømt av
Jesus. Justinian erklærte at paven var «hodet for alle hellige kirker». Pavene har
tydeligvis oversett at denne tittelen ble gitt av et feilende og syndig menneske,
ikke av Gud. Det var en tragisk urett som Justinian påførte det italienske folk,
ved å plassere paveriket i landet, et selvstendig rike innenfor et selvstendig rike.
Denne handlingen gjenspeiler på mange måter keiserens mentalitet og karakter.
Hva slags menneske var Justinian? Gibbon foreslår et svar på spørsmålet. Han
skriver at Justinians regjeringstid var preget av vold og henrettelser, og at det
ikke var tvil om at han overgikk sine maktsyke forgjengere, både når det gjaldt
tvangslover og hvordan disse lovene ble håndhevet.
Han ga alle som beviselig ikke var katolikker, bare tre måneder på å konvertere,
eller bli fratatt alle rettigheter og eiendeler. (28) Pavekirken har alltid hevdet at
kirkens tradisjoner bærer like mye autoritet som Skriften, slik at ulike tradisjoner
og kirkelige vaner som utviklet seg, uansett motivasjon, var å betrakte som Guds
eget ord. Kirken rettet sin vrede mot alle som flyktet fra Justinians erklæring,
for å fnne trygghet hos den tolerante Teodoric, ostrogoternes konge. Disse
troende hadde den samme bibelforståelsen som valdenserne, og var fra Skriftens
forklaring, overbeviste om at pavemakten var «det lille horn» i Daniels profeti og
«syndens menneske» i brevene til Paulus. (29)
Romerkirken aksepterte keiser Justinians politikk, som gjorde det legalt å forfølge
alle som hadde en annen religiøs overbevisning enn romerkirken. Til den sanne
menigheten, som bibelen forteller, ble det gitt en ørns vinger, Åp. 12:14, slik at den
kunne fly fra: «en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse
til nå, og heller ikke mer skal bli», Matt. 24:21. Den mørke middelalder hadde
begynt. Grusom og vedvarende forfølgelse av ikke-katolikker ble resultatet av
samarbeidet mellom et frafallent kirkesamfunn og den politiske statsmakten. Ved å
gi seg selv en autoritet større enn noen keiser, forfulgte romerkirken Guds trofaste
folk ut i ødemarken, med lidelse og prøvelser. Deretter grep Gud inn når de 1260
forutsagte årene var gått, og påførte forfølgeren det profeterte «dødelige sår». (30)
Ulflas gjerning var over. Gjennom hele sitt liv hadde han nektet å akseptere og dele
videre læren som romerkirken og keiseren støttet. Senere ødela keiserkirken selvstendigheten til nasjonene som tidligere hadde lyttet til og fulgt Ulflas forkynnelse.
De ble ikke erobret verken av læren i det nye testamentet eller av misjonærers
forkynnelse, men av sverdet. Selv om goterne mistet sin selvstendighet, så levde
folket videre. De ble tvunget til å følge kirkemakten, men de utviklet aldri noen
kjærlighet for mystikken i teologien de ble presset til å leve under.
Uten våpen å forsvare seg med, ble de et lett bytte for de fremadstormende
frankerne. Likevel forteller historien at goternes etterfølgere opplevde en åndelig
fornyelse, når de senere lyttet til forkynnelse som utla betydningen av Jesu profetier.
Tiden kom da andre vitner forkynte Ulflas budskap med den samme ånd og kraft
han hadde. På denne måten ble dette folket en sentral faktor når Bibelen igjen
ble opphøyet og ble kilden for kristnes tro og liv. (31)
_____________________________________________________
(1) Smith and Wace, A Dictionary of Christian Biography, art. “Ulflas.” (2) Cheetham, A History of the Christian Church, p. 423. (3) Adeney, Te Greek and Eastern
Churches, pp. 305, 306. (4) Bradley, Te Goths, p. 59. (5) Limborch, Te History of
the Inquisition, p. 95. (6) Milman, Te History of Christianity, vol. 3, p. 58, note. (7)
Apollinaris, Espitolae, lib. 1, epistola 2, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 58, p.
448. (8) Purchas, His Pilgrimes, vol. 1, pp. 355, 356. (9) Ibid., vol. 1, p. 350. (10) See the
author’s discussion in Chapter 15, entitled, “Early Waldensian Heroes,” p. 220, also in
Chapter 16, entitled, “Te Church of the Waldenses,”, p. 245. (11) Adeney, Te Greek
and Eastern Churches, p. 306.
(12) Hodgkin, Italy and Her Invaders, vol. 1, pt. 2 pp. 931, 932. (13) Gibbon, Decline
and Fall of the Roman Empire, ch. 38, par. 5. (14) Newman, A Manual of Church History, vol. 1, p. 404. (15) Mosheim, Institutes of Ecclesiastical History, b. 2, cent. 5, pt. 1, ch.
1, pars. 4, 5. (16) Ayer, A Source Book for Ancient Church History, p. 575. (17) Church,
Te Beginning of the Middle Ages, pp. 38, 39. (18) Hill, History of Diplomacy in the
International Development of Europe, vol. 1, p. 55. (19) Adams, Civilization During the
Middle Ages, pp. 141, 142. (20) Te Historian’s History of the World, vol. 7, p. 477. (21)
Sergeant, Te Franks, p. 120. (22) Milman, History of Latin Christianity, vol. 1, b. 3, ch.
3, par. 2. (23) Bower, Te History of the Popes, vol. 1, p. 334.
(24) Croly, Te Apocalypse of St. John, pp. 167, 168. (25) Gibbon, Decline and Fall of
the Roman Empire, ch. 41, par. 11. (26) Hodgkin, Italy and Her Invaders, vol. 4, ch. 9,
pp. 251, 252. (27) Milman, History of Latin Christianity, vol. 1, b. 3, ch. 4, par. 20. (28)
Gibbon, Decline and Fall of the Roman Empire, ch 47, par. 24. (29) Daniel 7:8, 20; 2
Tessalonians 2:3. See the author’s discussion on the Waldenses in Chapters 15 and
16. (30) Revelation 13:3, 5. Since 1260 years added to 538 brings us to 1798, one is led
to ask, What were the events clustering about 1798? In that year, the pope was taken
prisoner by the armies of the French Revolution, the college of cardinals was abolished,
454
and religious liberty was proclaimed in the city of Rome. See the author’s discussion in
Chapter 24, entitled, “Te Remnant Church Succeeds the Church in the Wilderness.”
(31) Favyn, Histoire de Navarre, pp. 713-715.
