Første gang Bibelen forteller om Kanaan som et land, er når Tarah og Abraham er i ferd med å dra dit: «Tarah tok sin sønn Abram og sin sønnesønn Lot, Harans sønn, og sin svigerdatter Sarai, sin sønn Abrams kone, og så dro de ut fra Ur i Kaldea for å reise til Kanaans land.» Før dette er Kanaan kun omtalt som sønn av Kam, sønn av Noa. I følge Jubileerboka delte Noa verdens land imellom sine sønner og barnebarn. Den delen som ble kalt Kanaans land var ikke gitt til Kams etterkommere, men til Sem. På et eller annet tidspunkt har Kanaan eller hans etterkommere tatt landet. Vi vet at kanaanitter befolket landet, og etterkommerne til Kaanans sønner Het og amorittene er særlig omtalt.
Pekanan (Pe-kanan) regnes av noen forskere å bety det samme som Kaanan. På Seti I sin tid, som bildet er hentet fra, er trolig Pekanan området ved kysten lenger nord (dagens syd-Libanon). Her bodde de fleste kanaanitter også senere. Sidon var Kanaans eldste sønn. Fønikerne er en del av det kanaanittens rike.
Store deler av landet ble også tidligere i Egypt kalt for Retenu.
Kritikere av Bibelen hevdet i mange år at navnet Kanaan ikke var korrekt å bruke på den tiden. Men da man fant Ebla-tavlene ble deres ord gort til skamme. Tekster herfra refererer også til Kanaan. Den samme referanse til Kanaan fikk de under utgravningene av Alalakh (nær Antiokia, dagens Antakya i Hatay). Kongen der, Idrimi, har skrevet ned for ettertiden en historie om da han var på flukt. Han søkte da hjelp i Kanaan og bodde blant Habirufolket (hebreere) i 7 år, i «Ammija i landet til Kanaan». Deretter fikk han hjelp av Habiru til å gjenerobre byen sin og ble gjeninnsatt i sitt kongedømme. Han var sannsynligvis huritt og en vasall under det hurittiske riket Mittani, ifølge noen historikere. Trolig skjedde det på 1400 tallet BC. Dette fordi Mittaniriket var på sitt største da. I følge Amarnatavlene i Egypt invaderte Hapiru Kanaans land under det 18 dynasti. før denne tid må Habiru ha oppholdt seg i Kanaan uten å ha et rike der. På samme måte som Abraham. De arkeologiske skrifttavler forteller uansett at kong Niqmepa av Alalakh var samtidig med Shaushtatar av Mitanni, hvilket synes å støtte statuens påstand om at Idrimi var samtidig med med Barattarna, Shaushtatars etterfølger. På midten av 1300-tallet f.Kr. beseiret den hettittiske Suppiluliuma I kong Tushratta av Mitanni og tok kontrollen over hva som i dag er Syria, inkludert Alalakh, som han la inn under det hettittiske rike. Idrimi må ha levd før dette. I følge egne opptegnelser levde han samtidig med den mitannitiske kongen Barattarna, som historikere mener er den samme som Parshatatar som er sønn av den første kongen man kjenner til i Mitanni. På den tiden kaller også bibelen landet for Kanaan. Ikke før senere på farao Setis tid kalles landet for Israel av både Egypt og av folket som bor der selv (Bibelen).
Kanaan har fått navn fra en av Kams sønner, og er derved Noas barnebarn. I følge Jubileerboken (funnet blant dødehavsrullene), så fordelte Noa, etter vannflommen, verden mellom sine barn og barnebarn. Når vi ser ved hjelp av gamle stedsnavn hvor alle dro så stemmer det godt med denne fordelingen. Med Kanaan var det annerledes. På vei til Afrika (Kams land, ble han værende i Sems land og landet ble kalt opp etter han. Kanaans sønn, Het, dro til Anatolia og grunnla ett rike der (hetittene). Kusj, Kams sønn, og hans etterkommere, bl a Nimrod ble også værende i den øvrige del av Mesopotamia hvor de var med på å bygge Babels tårn. Motivet var å forhindre den spredningen som Noa hadde lagt opp til. De ønsket heller å sentralisere all makt i egne hender.
Da Abraham blir bedt om å dra til Kanaans land, var det rettmessig hans eiendom som Sems etterkommer. Men det var ikke før syndens mål var fullt, at Gud ba Israels barn innvadere og utrydde de kanaanittene som ikke ville legge seg inn under Israels barn og Sems etterkommere.
Kanaans inn innbyggere er kjent for å drive med barneofringer i stor stil. Flere funn bekrefter dette, bl.a. fra byen Megiddo.
Kanaan kan lett forveksles med sjøfolket; som er filistrene. De kom fra Kreta sier Bibelen og slo seg ned i sørlige deler av Kanaan og i nordligste deler av Egypt.
Kanaan ble på denne måten senere Israel. Etter Salomo, da riket ble delt, var det bare det nordlige riket som ble kalt Israel, men det sydlige ble hetende Judea.
Kanaanittene ble som tidligere nevnt boende i nordlige områder og er kjent som fønikerne. På Kypros er det mange etterkommere fra Sidon. Kanaanittene dro mye rundt i Middelhavet og grunnla også en koloni i Kartago i Nord-Afrika.
De sørlige deler av landet (Negev) ble befolket av et asiatisk, arameisk folk, av egypterne senere kalt Hyksos. De bygde flere byer der. De bosatte seg over lengre tid også i de nordlige deler av Egypt (deltaet), og det er de senere år gjort mange funn etter dem der. Mange av dem tilba guder fra nordlige Mesopotamia, mens andre er kjent fra bibelen som israelitter. Da israelittene senere invaderte landet, var det mange kanaanittiske byer som ba Egypt om hjelp. Disse brevene finnes ennå.
ETHB
