Veksten til den kristne menigheten i Syria og dens spredning fant sted overraskende
hurtig. (l) Som kontrast til fre hundre år med stillhet mellom det gamle testamentets siste bok (Malaki), og det nye testamentets første (Matteus evangelium),
begynte Frelserens ankomst til verden en ny og dynamisk epoke. Ingen av profetene
før Jesus ble gitt oppgaven å endre grunnlaget for den religionsutøvelsen Gud
innførte ved Moses. Derimot ble det forutsagt i skriftene til Moses, at Jesus Kristus
var den profeten som skulle introdusere en ny religiøs virkelighet.
Han ga til menneskeheten en ny åpenbaring fra Jehova. De tolv apostlene, når de
gikk ut for å fremme Jesu lære, dannet den apostoliske menigheten som vokste og
blomstret i omkring fre hundre år. I en gradvis prosess etter det, tok ideologiske
retninger over makten i flere nasjoner. De hadde en falsk lære om Gud og fordrev
den sanne menigheten ut i ødemarken.
Før Romerriket ødela Jerusalem i år 70, hadde apostlene allerede spredt evangeliet
til Samaria, Etiopia, Syria, Lilleasia, Hellas, Italia og India. Kristi budskap var
tiltalende og kraftfullt. Som et klart og skinnende lys evangeliserte de tilhengerne
av Zoroaster, men også buddhister, greske f losofer og etterfølgere av Konfucius,
og la et fundament for den framtidige utbredelsen av det sanne evangeliet.
Etter hvert som den apostoliske menigheten gjorde framskritt, ble evangeliet
ikke bare plantet i ulike land, men også på ulike språk. Ofte ble samme språk
benyttet i flere land. I denne boka vil derfor syrisk kristendom henvise til alle de
menighetene som har syrisk opphav, det vil si syriske misjonærer og forfattere,
som senere menigheter anså som den sanne kristendommens pionerer, og som
benyttet det syriske språk i sine gudstjenester. Det gjelder både Syria, Assyria,
Persia, India og Kina.
På samme måte vil betegnelsen keltisk kristendom, henvise til de menighetene
og nasjonene som benyttet det keltiske språk i sine gudstjenester, som Galatia og
Frankrike, men også Irland, Skottland og England, før England ble erobret av de
hedenske angelsakserne. Gresk kristendom vil referere til de menighetene rundt
omkring i verden der det greske språk ble brukt i litteratur og tilbedelse. Latinsk
kristendom refererer spesielt til Italia, som romernes hjemland, og til visse andre
nasjoner, men ingen ufravikelig regel kan fastsettes når det gjelder en glidende
overgang mellom de ulike områdene, men gjelder som en veiledende beskrivelse.
Kristendommen blant jødene.
Evangeliet gikk først til jødene. Det er lett å glemme at nesten hver eneste helt i
Bibelen var en jøde og at alle bøkene i de hellige skrifter ble skrevet av hebreere.
Jesus Kristus var selv israelitt. Det var til dem som hadde Abrahams blod i årene,
Jesus først rettet sitt budskap. Hans apostler ble sendt «til de fortapte får av
Israels hus.» (Matt. 10:6. 15:24.) Titusener mottok ordet med glede, og blant
dem var det også mange jødiske prester. (Ap.gj. 6:7.) Selv til de ferneste steder
på jorden, hvor jødene hadde blitt spredt og deres etterkommere talte
millioner, nådde budskapet fram. I en lang tidsperiode, som vi vil se i senere kapitler, hadde de fleste av den tidlige menighetens medlemmer, blitt vunnet fra Israels etterkommere. Det første folket utenom jødene til å ta imot evangeliet var samaritanerne. Kristus hadde forutsett at hans disipler skulle vitne om ham i Judea, Samaria, og helt til jordens ende. (Ap.gj.1:8.) Filip, den nyvalgte diakonen, var den som bestemte seg for å forkynne de gode nyhetene til samaritanerne. (Ap.gj. 8:5.)
Samaria var det eneste sted hvor folket var innbilske nok til å bygge et rivaliserende
tempel til det i Jerusalem. Det ble hevdet at det var arvtageren til Salomos tempel.
Dette var også det eneste sted hvor en kunne fnne en annen Moselov. (2) De små
gruppene av samaritanere som fortsatt eksisterte, så på de første fem Mosebøkene,
som var skrevet med gamle hebraiske bokstaver, som deres største skatt. (3)
Etiopia var det andre fremmede landet til å bli evangelisert av menigheten i
Jerusalem. Historien, slik den er fortalt i apostlenes gjerninger, beskriver hvordan
evangelisten Filip blir ledet sørover av Den Hellige Ånd etter hans seire i Samaria.
Der møter han den kongelige hoffmannen til dronningen av Etiopia, som var på
vei hjem fra Jerusalem hvor han har vært for å tilbe. Hoff mannen leste i profeten
Jesaja, som skrev omkring åtte hundre år før Kristus. Filip forklarte for denne
sannhetssøkende mannen hvordan denne profetien var nøyaktig oppfylt, noe som
forårsaket at evnukken tok imot Kristus og ble døpt. På denne måten begynte
evangeliseringen av Etiopia. (4)
Begynnelsen på syrisk kristendom.
Kristenheten gikk inn i en ny epoke gjennom lederskapet til Paulus og hans kraftfulle framhevelse av korset. I Antiokia, hovedstaden til den Romerske provinsen Syria, ble det grunnlagt et nytt senter for evangeliet. Da Jerusalem, det originale
hovedkvarteret ble ødelagt, ble lederskapet flyttet til Antiokia, hvor det forble for en stund. Da evangeliet trengte inn i Syria, var hele menigheten overbegeistret. Kornelius, en romersk ofser i Cæsarea, hadde opplevd en fantastisk
omvendelse. De troende ble tent med ny iver, og det står at de forkynte evangeliet til ingen unntatt jødene. Syria
inkluderte på den tiden også Palestina, deler av Arabia, og det strakte seg til elven Eufrat. Dette begynte perioden som med rette kan kalle
«Syrias gyllne tidsalder». (5) I den velstående hovedstaden Antiokia, var administrasjonen til Romerrikets representanter
i Øst. Mange jøder bodde der
og så tallrike og innflytelsesrike var de, at deres rettigheter og privilegier var
innskrevet på bronsetavler. (6)
Som et resultat av arbeidet til Barnabas og Paulus i Antiokia, ble navnet «kristen»
gitt til Jesu etterfølgere. (Ap.gj. 11:26.) Dette var etter Guds ledelse med tanke
på evangeliets framtid. Snart ville Jerusalem bli ødelagt, og titusener av kristne
jøder ville bli drevet nordover, men også avvist av jødenes rabbinere. Det var nå
til deres store fordel at de som fulgte Jesus Kristus ble kalt kristne. De ville ikke
lenger bli klassifsert som jøder, og det nye navnet ville hjelpe dem å unnslippe
hatet den hedenske verdens rettet mot den hebraiske rase. Som vi skal se senere,
skulle disse eksiljødene etter hvert tilby disse vakre byene og deres institusjoner,
en kunnskap som overgikk alt som var å fnne i land utenfor Kanaans grenser. (7)
De evnet å forklare evangeliet på en slik måte at kristendommens store og sentrale
sannheter ble forstått. Med sin bakgrunn i jødisk historie, kunne de verdsette
sannheten langt dypere enn de omvendte hedningene.
Det var fra Antiokia Paulus og Barnabas, utsendt av Den Hellige Ånd, kom som
de første misjonærene til fremmede land. Resultatet var en revolusjon. Lite kunne
apostlene forutse hvordan folkegrupper kom til å forlate de hedenske templene
til fordel for de kristne menighetene, på samme måte som jødene etter hvert gikk
fra synagogene til menighetene. Da de dro fra øya Kypros, hvor hedningefolkene
(Oversetternes anmerkning: Ordet «hedningefolk» på grunnteksten betyr bare
«andre folkeslag»), med undring og overraskelse hadde hørt Jesu lære, reiste Paulus
og Barnabas til Lilleasia. Her, som i Syria, var byene fulle av jøder.
Paulus var stolt av at han var en sønn av Israel, for han visste at femten hundre
år med hellig undervisning, hver eneste sabbat, hadde beriket Hebreerne med en
forståelse av guddommelige ting. Med bakgrunn som israelitter, kunne de forstå
sannhetene om Gud, synd, moral, og behovet for en Frelser. Han gikk derfor inn
i synagogene på sabbaten. Synagogene var for lengst etablerte i de regionene som
var nye for Paulus og hans medhjelpere, og gjennom jødene ble det mulig å sikre en
innfallsport til hedningene. En ny visjon kom til menighetene i Syria og Judea, da de
to apostlene etablerte kristenhetens utadrettede misjon. Rapportene om deres suksess
ble spredt blant de troende.
Selv før Paulus hadde fullført sitt arbeid, og før Jerusalem ble lagt i ruiner, hadde apostelen Tomas reist mot Persia
og India.
Østover, inn i de fruktbare landene omkring elvene Tigris og Eufrat, fkk den kristne religionen først fotfeste ved etableringen av det andre Syriske senteret, Edessa. Denne byen som er nåværende Urfa i Lilleasia, var på den tiden hovedstaden i det lille kongedømmet Osrhoene. Denne byen lå omkring tretti mil nordøst for Antiokia. Fra denne byen spredte kristendommen seg til Persia, India, Partia og
Kina, og fra den og andre omkringliggende byer, kom vedvarende støtte til arbeidet i disse ferntliggende Østlige landene. Om Edessa, skriver en velkjent forfatter fra Orienten: «Edessa hadde også en anerkjent skole for medisinsk forskning, som
ble flyttet til Nisibis. Mange berømte leger blant nestorianerne ble uteksaminert der.» (8) Språket i Edessa var syrisk (arameisk). Tertullian, som skrev omkring syttifre år etter apostelen Johannes død, omtaler kristendommen på følgende måte: «Hvem andre har verdens nasjoner trodd på, enn på Kristus, som allerede har kommet? På hvem har nasjonene trodd, både partianere, medere, elamitter, og
de som bor i Mesopotamia, armenia, frygia og kappodokia. Det samme gjelder folkeslagene som bor i Pontus, Asia, Pamfylia og Egypt, men også innbyggere i de regionene av Afrika som ligger forbi Cyrene, romerne og jødene i Jerusalem, og alle andre nasjoner, som for eksempel de ulike retningene av gætulianere, og mangfoldige grupper av moorerne, tror alle på Kristus. Også folket innen grensene
til Spania og ulike nasjoner av gallere, og britene (uoppnåelige for romerne, men underlagt Kristus). På alle disse stedene regjerer navnet til Kristus, han som allerede har kommet.» (9)
Hvem var det som brakte kunnskapen om Kristus til alle disse nasjonene? Jo, de kristne som hadde ånden og budskapet til den genuine syriske læren. Men det var i sannhet andre som lærte falske doktriner. Gnostisismen, et produkt av Alexandria i Egypt, Antiokias rival, representerte en sammenblanding av hedensk flosof og evangeliske sannheter. Samtidig som den grunnla kirker og bygde skoler,
forkastet den mye fra det gamle testamentet, fornektet bl.a. skapelsen og hadde
forakt for alle jøder, til og med kristne med jødisk bakgrunn. Med disse treffende
ord beskriver historikeren Newman forskjellen mellom teologien i Antiokia og
den i Alexandria: «I de store kristologiske stridighetene i det ferde og følgende
århundrer, var alltid Alexandria og Antiokia motstandere. Alexandria representerte forkastet den mye fra det gamle testamentet, fornektet bl.a. skapelsen og hadde forakt for alle jøder, til og med kristne med jødisk bakgrunn. Med disse treffende ord beskriver historikeren Newman forskjellen mellom teologien i Antiokia og den i Alexandria: «I de store kristologiske stridighetene i det ferde og følgende århundrer, var alltid Alexandria og Antiokia motstandere. Alexandria representerte en mystisk transcendantalisme og fremmet den allegoriske tolkningen av Skriften.
Antiokia insisterte på den grammatisk-historiske forståelse av Skriften, og hadde
ingen sympati med Alexandrias mystisisme og flosofske tankesett». (10)
Det var områdene ved Antiokia og Edessa som var kilden til den ivrige evangeliseringen som særpreget Østkirken i tusen år. Hvor stor forskjellen egentlig var mellom Østkirkens apostoliske kristendom og kristendommens perversjoner fra
Alexandria tidlig i kirkehistorien, kommer klart fram i det følgende sitatet fra Bigg:
«Kirken i det andre århundre blåste alarm, med den konsekvens at alle kristne i
denne tidsperioden, med unntak av Justin Martyr og Clemet av Alexandria, med
forferdelse trakk seg vekk fra flosofen i Alexandria». (11)
Kort etter apostlenes død, ble det nye testamente oversatt til syrisk. Denne ærverdige oversettelsen, kalt Peshita, som betyr «enkel», hadde i århundrer vidt omløp
i Østen. (12) Den er fortsatt den autoritære Bibel i mange østlige land.
Begynnelsen til keltisk kristendom.
Hedningenes apostel, ble etter å ha grunnlagt den syriske kirken, kalt til å plante
evangeliet blant galaterne, i hjertet av det store keltiske området. Kelterne i Galatia
var alle av samme åndelige familie og snakket det samme språket som irene,
skottene, britene, aliserne og gallerne i Frankrike. (13) Vi kan se for oss at Guds
Ånd på denne måten sendte en elv av kunnskap som skulle vanne disse landene
i vest. På samme måte som India og Kina ble bunnet til Vesten gjennom den
syriske kristendommen, var Irland og den vestlige del av Europa i kontakt med
Østen gjennom keltisk kristendom. Ved et av historiens uforklarlige hendelser,
hadde galaterne, som var en folkerik gren av gallerne fra Frankrike, funnet vei
inn i Lilleasia.
Med den keltiske rases oppglødde natur, hadde de invadert og underlagt seg Italia
og plyndret Roma i det ferde århundre før Kristus. (14) De var ikke fornøyd med
sin egen suksess, og banet seg vei inn i Lilleasia, bosatte seg der og ble grunnleggere
av provinsen Galatia.
Paulus planla å passere dem da han reiste vestover, men den Hellige Ånd ville
det annerledes. En dyp nød tvang ham til å bli hos dem. Han vant dette folkets
kjærlighet og lojalitet, noe som ledet til opprettelsen av «menighetene i Galatia». Da
Patrick kom til Irland i siste halvdel av det ferde århundre, fant han en velorganisert og sunn keltisk kristendom der. (15) Mye tyder på at keltiske Irland mottok
evangeliet fra troende i Galatia. En skribent som har forsket spesielt på Orientalsk
historie, skriver: «Kristendommen som først nådde Frankrike og England (dvs.
Gaul og Britannia), var av det samme slag som den apostelen Johannes forkynte
i Lilleasia, og var derfor av det greske, ikke det latinske slag». (16)
Det er rikelige bevis for kommunikasjon mellom Irland, Frankrike og Galatia i de
tre hundre årene mellom Paulus og Patrick. (17) Det at kelterne i Frankrike ble
evangeliserte av kelterne i Lilleasia, kommer fram av en kjent episode i historien
til den franske kirke. (18) Omkring sytti år etter at apostelen Johannes døde,
led kirken i Sør-Frankrike under en forferdelig forfølgelse fra hedningene. De
oppskakede troende sendte i år 177 en detaljert beskrivelse av sine lidelser, ikke
til Italia eller Afrika, men til deres brødre i Lilleasia.
For å kunne forstå den politiske og kirkelige situasjonen i Sør-Frankrike, må vi
forstå at gallerne i vest og galaterne i øst var av samme folkeslag, og at hver gren
opprettholdt rasens trekk, selv om flere nasjoner etter hvert var blandet inn. (19)
På denne måten mottok Irland evangeliet fra Lilleasia, via sjøveien, og via de
keltiske troende i Sør-Frankrike, de som i sin tid mottok lyset fra galaterne, som
Paulus selv hadde forkynt for. Opplysningene som Douglas Hyde presenterer,
viser hvor mektig og spredt ut over hele Europa den keltiske rase var, flere hundre
år før Kristus. Aleksander den store ville ikke gi seg ut på sine erobringstokter i
Asia, uten først å ha sikret seg vennskapet med kelterne. (20)
Innen den generasjonen som etterfulgte apostlene, kanskje også før Johannes
døde, hadde det nye testamentet blitt oversatt til den vakreste av alle latinske
tekster, den italienske versjonen, ofte kalt Itala. I århundrer siterte de lærde i den
keltiske kirken fra Itala. (21)
Begynnelsen til gresk kristendom.
Etter at Paulus hadde arbeidet i Galatia, ble han instruert av Herren, i en nattlig
visjon, om å reise til Hellas. Han kunne ha tilbrakt resten av sin tid, med godt
resultat, i Lilleasia, men den Hellig Ånd ville det annerledes. På grunn av hans
anerkjente arbeid i de greske sentrene Filippi, Tessaloniki, Berøa, Aten og Korint,
men også i Efesus, grunnla apostelen den greske kristendommen. I Aten inntok
han den hedenske verdens intellektuelle senter. Hellas hadde fremdeles friskt i
minne sine mektige seire over Persias millioner, og landet solte seg i glansen av de
rike litteraturskattene som ble erobret. Paulus plantet evangeliet midt blant folket
som snakket det greske språket, det mediet som det behaget Gud å benytte for å
spre den mest opphøyede av all litteratur, det greske nye testamentet. De første
åpenbaringene som ble gitt til de evangeliske kristne ble skrevet på gresk. (22)
Senere oppstod et dypt hat mellom de greske og latinske kirkene, og greske og
latinske geistlige omtalte hverandre med bitre ord. Disse teologiske motsetningene
oppstod fordi begge kirker hadde blitt ærgjerrige og allierte seg med konger og
keisere. Til slutt, i 1054, ble den greske og latinske kirken splittet fra hverandre.
Lenge før dette skjedde, hadde den latinske statskirken fryktet effekten av oppsamlede lagre av gresk litteratur. Latinsk ble gjort til det geistlige språket i Vest-Europa.
(23) Det greske språk med sin litteratur, ble fordømt av den romerske kirke, det ble
forbudt å studere det og dets litteratur ble kjetterstemplet. Irlands keltiske kirke
ble i middelalderen et lærested for gresk, lenge etter at språket omtrent hadde
forsvunnet i vestlig kristendom. (24) Greskkunnskap ble i det latinske hierarkiets
universiteter erklært fullt av «kniver og gift». (25) I over ett tusen år, var dette
språket som ikke-eksisterende i de germanske kongerikene i Europa, men ikke
innen gresk og keltisk kristendom og hos de evangeliske retningene som aksepterte
Skriften som sin eneste autoritet. (26) Det latinske hierarkiets forkastelse av den
greske kirken, ga en beskyttelse for Østkirkens enestående evangelisering mot det
seirende sverd til de pavelige kongeriker i Vest-Europa.
Begynnelsen til latinsk kristendom.
Noen ganger leder Herren sine tjenere fra ett opprinnelig kall til større oppgaver,
ikke fordi de var ulydige mot det første kallet, men fordi deres engasjement kan
ha gjort dem blinde for muligheter i andre områder. Paulus ble i et syn fra Gud
ledet til Hellas, men han endte opp som fange til Roma. Fast bestemt på å styrke
sitt arbeid blant hedningene til jødisk kristendom, gikk han med på et farlig
oppdrag fra lederne i Jerusalem. De andre apostlene ønsket å avvæpne fordommene til de jødiske autoritetene mot Paulus, ved å la ham, uklokt nok, tre fram i tempelet i Jerusalem for å oppfylle et løfte. Paulus var villig til å risikere sitt liv
ved å utføre de påkrevde seremoniene i helligdommen i Israel, hvis han ved det
kunne hindre et brudd mellom de kristne som hadde hedensk bakgrunn og den
jødiske kristendommen.
Han visste at de hedningkristne hadde begrenset kunnskap om evangeliets dype
sannheter. Det er av denne grunn at praktisk talt alle brevene hans ble skrevet
til unge, uerfarne hedningkristne menigheter. I synene Gud ga ham, kunne han
forutse den knusende motstanden som ville komme fra en frafallen kirke, og som
ville forfølge Guds sanne menighet i 1260 år. Av den grunn ivret apostelen etter å
lage bånd mellom de nye menighetene hos de tidligere hedningene, til en erfaren
jødedom som hadde forstått Kristi misjon og budskap.
I hans forkynnelse til jødene, ble Jesus ofret i Jerusalem. I hans virke til hedningene,
kan vi nesten si at Paulus ble ofret i Jerusalem. Det er bare ett offer som kan åpne
øynene til sløve troende, slik at de kan gjøre store åndelige framskritt. Ingenting
utenom Jesu offer kan bryte ned harde hjerter og inspirere til et hellig liv. Selv
om Paulus kjente godt til det brennende hatet som rabbinerne hadde til ham,
fulgte han planen til de andre apostlene, og gikk inn i tempelet. Folkemassene
i tempelet løp på ham i raseri. Hvis tumultene ikke hadde kommet en romersk
vakt for øre, slik at soldatene så vidt lyktes i å redde Paulus fra fendens hender,
ville de ha revet ham fra hverandre, lem for lem. Da han sto framfor den romerske
dommeren, følte Paulus at han ikke ville få en rettferdig dom, derfor sa han, «Jeg
anker til keiseren». Den romerske dommeren svarte: «For keiseren har du innanket
din sak, til keiseren skal du fare», Ap.gj. 25:12.
Paulus ble brakt som fange til Roma, hovedstaden til de latinsktalende land og den
daværende verdens senter. Kristendommen kom ikke først til Roma med Paulus,
han fant den der da han ankom. Om dette var takket være handelsmenn, omvendte
soldater eller edle misjonærer, er ikke kjent. (27) Uansett, fra den spede begynnelsen
vokste den i styrke gjennom den store apostelens gjerning. Han utfordret med en gang de ledende personene innen jødedom og hedenskap. Etter at Herren
ordnet det slik at han ble anerkjent som en meget spesiell og ufarlig fange, ble
han bevilget friheten til å ha et eget hus, og til å komme og gå slik han ville. På
den måten kunne han arbeide off entlig de to årene det tok før hans sak kom for
retten. (28) Brevet vi kjenner som det andre brev til Timoteus, ble skrevet i tiden
mellom frif nnelsen ved første høring og dødsdommen ved hans andre høring.
Hellas var det intellektuelle og Roma det militære hovedsete for hedenskapen.
Enhver som leser en skolert autoritet som Auguste Arthur Beugnot, som skrev
historien om ødeleggelsen av hedenskapen i vest, måtte innse hvor enorm og
nesten uovervinnelig motstanden var fra italiensk hedenskap. Latinsk kristendom
kunne ikke smykke seg med de samme resultatene som den keltiske og syriske
kristendommen. Av de tre hundre og atten biskopene som undertegnet erklæringen
fra det store kirkemøtet i Nikea i 325, det første universelle kirkemøtet, var bare
syv fra det latinske vest. (29)
For å forstå det apostoliske opphavet til den sanne menigheten, er det nødvendig å studere triumfen til de andre apostlene. I de første syv eller åtte år av
evangeliets historie, var apostelen Peter en dominerende representant. Paulus var
scenens midtpunkt de neste tretti årene. Peters siste år var fylt med omfattende
og betydningsfullt arbeid som strakte seg fra Babylon (30) i øst til Roma i vest.
I mange år opprettholdt han arbeidet i Jerusalem. Det er grunn til å tro at han i
Roma etterfulgte Paulus som martyr. (31) Den betydningsfulle virkningen av hans
arbeide i mange land, kan vi oppdage ved et nøye studium av Peters første brev.
Peters første brev til menighetene.
Dette brevet begynner med hilsninger fra apostelen til de troende «spredt omkring i
Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia,» og slutter med en hilsen fra Babylon.
Alle disse fem provinsene ligger i Lilleasia. De betydelige resultatene av Peters
arbeid i Bitynia er verd et nærmere studium. Paulus skulle evangelisere Galatia,
men Gud forbød ham å gå inn i Bitynia. I Galatia plantet Paulus, men det var
Peter som vannet. (1. Pet. 1:1. Gal. 1:2.21.) I Bitynia både plantet og vannet Peter.
Mange lærde skribenter har brukt verdifull tid på å analysere arbeidet i Bitynia.
I år 109, omkring ni år etter apostelen Johannes’ død, sendte den romerske keiseren
en forespørsel til den lærde Pliny, som var guvernør i Bitynia, om å undersøke
kristendommens utbredelse der. Guvernøren i Bitynia avslørte da han gav sin
rapport til keiseren, den uimotståelige framgangen til evangeliet. Han klaget over
at salget av hedenske offergaver, hadde avtatt sterkt. I det han beskriver de kristnes
karakter og levemåte, forteller han hvordan de møtes regelmessig en gang i uken
på «en bestemt dag» for å tilbe, som utvilsomt var den sjuende-dags sabbat.
Mens Peter levde, sprang menigheter opp i Kaldea, Assyria, Syria og Lilleasia. Som
de neste to kapitlene vil vise, vokste det fram i dette området edle, heltemodige
og oppofrende ledere i den kristne menigheten, som i mange århundrer utgjorde
den best utdannede og stabiliserende kraft i verden, for å styrke og hjelpe den
sanne menigheten, både i Vest og i den ferne Østen.
I følge skriftene til Origen (185-254), ble apostelen Andreas gitt Skytia, mens
apostelen Tomas ble bestemt for Persia. (32) Fra dokumentasjon som vil bli
omtalt i et senere kapittel, dro T omas lenger enn til Persia. Pålitelig syrisk historie,
indikerer at evangeliet ble plantet tidlig i Mosul i Mesopotamia, i år 170. (33)
Ca. femti år etter apostelen Johannes sin død, hadde evangeliet blitt forkynt og
menigheter reist opp i Persia, Media, Partia og Bactria. (34) Rawlinson omtaler
kristendommens spredning i keiserriket Parthia innen år 150. (35) Det er åpenbart at apostelen Tomas, før han ble drept i India i år 72, hadde stiftet mange
menigheter. (36)
Evangeliet til India
.
Pantaenus, en av grunnleggerne av den teologiske skolen i Alexandria, dro sytti
år etter at apostelen Johannes døde, til India, og dokumenterte at apostelen
Bartolomeus hadde arbeidet der. (37) Evangeliet må ha gjort stor framgang blant
de syrisk og latinsk-talende folkeslagene innen et halvt århundre etter apostelen
Johannes død, for innen den tid hadde det berømte syriske nye testamentet, Peshita,
dukket opp. (38) Det indikeres at kristendommen var spredt i alle samfunnsklasser
i Persia, Parthia, Media, og Bactria under keiser Marcus Aurelius sin regjeringstid
(161-180.) (39)
Hvilken makt og motivasjon var det som fkk disse tidlige troende til å gå inn i den
intellektuelle høyborgen til europeisk hedenskap, til å våge seg inn blant fanatiske
pantheister i Lilleasia og til å tåle temperaturen i Arabia? Hva var drivkraften
når de valgte å tilbringe sine liv i Tartary, og som fremmede å kjempe under den
brennende solen i India? Denne kraften var Guds Ord, som brant som en ild i
deres hjerter. De tenkte som apostelen Paulus, «Ve meg, om jeg ikke forkynner
evangeliet!» (1. Kor. 9:16.)
Disse tidlige misjonærene holdt seg til Bibelen som sin lærebok, en kilde som ville
beskytte dem fra å bli forførte av frafall, falske etterligninger og ulver i fåreklær,
men denne lydigheten til Guds Ord, gjorde dem til mål for hedenske keiseres
vrede. De forsvarte sannheten mot lureriet fra Vestens falske «kristuser» og den
hedenske flosofen til Østens religioner. Likevel, som Paulus skrev, «For Guds
Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd.» (Heb. 4:12.),
og ved Skriften seiret de.
Dette kapitlet har oppsummert begynnelsen til kristendommen i dens ulike grener
(syrisk, keltisk, gresk, latinsk) og har vist hvordan apostlene og deres umiddelbare
etterfølgere, overleverte disse sannhetene til disse forskjellige folkeslagene. I de
etterfølgende kapitlene, skal vi følge den videre historien fra denne begynnelsen
i ulike land, og vise hvor og hvordan den enkle og opprinnelige nytestamentlige
kristendommen, som bygget på den apostoliske troen, overlevde. Da vil leseren
være bedre i stand til å se hvordan innholdet i dagens kristendom står i forhold
til den primitive og ekte ur-kristendommen.
_____________________________________________________
Kilder. Kapittel 3.
(1) Burgon and Miller, Te Traditional Text of the Holy Gospel, p. 123. (2) Edersheim,
Te Life and Times of Jesus the Messiah, vol. 1, p. 396. (3) Te writer, in examining this
Samaritan manuscript when he visited Samaria, was surprised to fnd it in so good a
condition, considering its great age. (4) Geddes, Te Church History of Ethiopia, p. 9.
(5) O’Leary, Te Syriac Church and Fathers, p. 21.
(6) Edersheim, T e Life and Times of Jesus the Messiah, vol. 1, p. 74. Also Schurer, A
History of the Jewish People in the Time of Christ, 2d div., vol. 2, p. 271. (7) See the
author’s discussion in Chapter 4, entitled, “Te Silent Cities of Syria.” (8) Gordon,
“World Healers,” p. 450, note 2. (9) Tertullian, An Answer to the Jews, ch. 7, found in
Ante-Nicene Fathers, vol. 3, pp. 157, 158. (10) Newman, A Manual of Church History,
vol. 1, p. 297. (11) Bigg, Te Origins of Christianity, pp. 143, 144.
(12) Burgon, Te Revision Revised, p. 9; Burkitt, Early Eastern Christianity, p. 41. (13)
Menzies, Saint Columba of Iona, pp 11-13, see ch. 11, note 5; Fitzpatrick, Ireland and
the Making of Britain, p. 160. (14) Ridgeway, Te Early Age of Greece, vol. 1, p. 356.
(15) Fitzpatrick, Ireland and the Making of Britain, p. 30. (16) Gordon, “World Healers,” p. 78. (17) O’Leary, Te Syriac Church and Fathers, p. 32. 20. (18) Stokes, Ireland
and the Celtic Church, p. 3. (19) Warner, Te Albigensian Heresy, vol. 1, p. 19. (20)
Hyde, A Literary History of Ireland, pp. 6, 7. (21) Stokes, Ireland and the Celtic Church,
pp. 27, 28; Gilly, Vigilantius and His Times, p. 116; Smith and Wace, A Dictionary of
Christian Biography, art. Patricius”; Nolan, Te Integrity of the Greek Vulgate, p. 17;
Warner, Te Albigensian Heresy, vol. 1, p. 12; Betham, Irish Antiquarian Researches.
(22) Milman, History of Latin Christianity, vol. 1, p. 1, Introduction. (23) Westcott and
Sannheten Seirer 445
Hort, Te New Testament in the Original Greek, vol. 2, p. 142. (24) Cubberley, Te History of Education, p. 138. (25) Jones, T e History of the Christian Church, vol. 2, p. 294.
(26) Westcott and Hort, Te New Testament in the Original Greek, vol. 2, p. 142. (27)
Burgon and Miller, Te Traditional Text of the Holy Gospels, p. 145. (28) Tis can be
read in the last chapter of Acts and in the second epistle to Timothy. (29) Michael the
Syrian, Chronique de Michel le Syrien, vol. 1, pp. 247-253. (30) To sum it up, Dr. Adam
Clarke says: “Afer considering all that has been said by learned men and critics on
this place, I am quite of the opinion that the apostle does not mean Babylon in Egypt,
nor Jerusalem, nor Rome as fgurative Babylon, but the ancient celebrated Babylon in
Assyria, which was, as Dr. Benson observes, the metropolis of the eastern dispersion of
the Jews; but as I have said so much on this subject in the preface, I beg leave to refer
the reader to that place.” — Commentary, on 1 Peter 5:13. (31) Abul Faraj, Chronography, vol. 1, p. 50.
(32) Eusebius, Ecclesiastical History, b. 3, ch. 1, found in Nicene and PostNicene Fathers. (33) Adeney, T e Greek and Eastern Churches, pp. 297, 298. (34) Fisher, History
of the Christian Church, p. 45; Gordon, “World Healers,” p. 243. (35) Rawlinson, Te
Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World (Sixth Monarchy), vol. 3, p. 225.
(36) Tis conclusion has its opponents, but many scholarly and dependable writers have
ceased to be in doubt about this and have settled it to their own satisfaction that the
apostle Tomas laid the foundation of Christianity in India. See the author’s discussion
in Chapter 14, “Te St. Tomas Christians of India.” (37) Adeney, Te Greek and Eastern Churches, p. 296. (38) Burgon, Te Revision Revised, p. 27. Yohannan, Te Death
of a Nation, p. 39.
