Velkommen til skandinavisk bibelmuseum online.
Det glade budskap - uten gleden?
Den bysantinske teksttradisjonen (bl.a. Textus Receptus) og den alexandrinske teksttradisjonen (bl.a. C. Vaticanus og C. Sinaiticus) skiller seg fra hverandre på en rekke steder. Noen forskjeller er ubetydelige, f.eks. ulike fortidsformer av et verb eller ordrekkefølge. Andre forskjeller er større. Ett eksempel på det siste, er Mark.16,9-20. Disse versene mangler i C. Vaticanus og C. Sinaiticus, men er bl.a. med i de bysantinske manuskriptene (majoritetsteksten). Så er spørsmålet: Hva er riktig?
Mark.15 omhandler Jesu død og begravelse. Kap.16 forteller om kvinnene som kom til graven om morgenen den første dagen i uka. De finner den store steinen rullet bort, og inne i graven treffer de en hvitkledd mann. Han forteller at Jesus ikke lenger er der, og ber dem si til disiplene at de skal dra til Galilea for å møte Jesus. Så følger v.8: “Så skyndte de seg å gå ut, og flyktet fra graven, for de skalv og var meget forferdet. Og de sa ikke noe til noen, for de var redde.”
De neste versene (v.9-20) forteller om hvordan først Maria Magdalena, så to disipler og deretter de 11 nærmeste disiplene møter Jesus. Det er altså vitnesbyrdet om den oppstandne Frelseren som er utelatt. Deretter følger misjonsbefalingen, Jesu himmelfart og posisjon ved Guds trone, og en kort beskrivelse av de troendes virksomhet.
Fra midten av 1800-tallet ble det populært å omtale v.9-20 som et senere tillegg, altså at det ikke var en del av det opprinnelige Markusevangeliet. Den originale teksten sluttet altså med v.8. Men både tidligere og nålevende teologer og forskere har stilt spørsmålstegn ved logikken i en slik slutt.
Markusevangeliet innledes med ordene: “Begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn...” (Mark.1,1). Ordet “evangelium” betyr “et godt eller gledelig budskap”. At Markusevangeliet skulle ende med død, forvirring og frykt (v.8) – slik det gjør i C. Sianiticus og C. Vaticanus – virker både ulogisk og meningsløst. Hvorfor avslutte her – uten vitnesbyrdene om at Jesus virkelig var stått opp fra de døde?
Den første som hevdet at v.9-12 ikke hørte til det opprinnelige Markusevangeliet, var Johann Jakob Griesbach (1745-1812). Tidligere bibelforskere som hadde evaluert versene, hadde derimot konkludert med at de var originale. Griesbach baserte sin hypotese på C. Vaticanus, som da var det eneste kjente manuskriptet som utelot versene (C. Sinaiticus ble først “oppdaget” senere). Hans hypotese var at den opprinnelige slutten hadde forsvunnet før de fire evangeliene ble samlet før slutten av det 2.årh., og at v.9-20 var lagt til for å veie opp for den brå avslutningen i v.8. Men hypotesen (kalt “Alexandrian Recension”) falt for sin egen argumentasjon. Ifølge Griesbach var den nye avslutningen blitt et kjennetegn på de alexandrinske manuskriptene. C. Vaticanus burde derfor ha inneholdt denne avslutningen, men i stedet ender det altså med v.8.
Senere ble Constantin Tischendorf (1815-74), som oppdaget C. Sinaiticus, og Samuel Tregelles (1813-75) viktige talsmenn for at v.9-20 ikke var blitt skrevet av evangeliets opprinnelige forfatter. Både Tregelles og Tischendorf har hatt stor betydning for de nyere bibeloversettelsene, sistnevnte bl.a. takket være bruken av hans rekonstruksjon av det greske nytestamentet i Nestles (nå Nestle-Alands) greske nytestamente.
De fleste moderne bibeloversettelser har likevel valgt å ta med v.9-20. Imidlertid har de gjerne også med en fotnotekommentar. I den nyeste norske utgaven (NT05) står det bl.a. at “versene mangler i de eldste håndskriftene”. Med “de eldste håndskriftene” refereres det her til C. Vaticanus og C. Sinaiticus (begge datert til 300-tallet), som nettopp fordi de regnes som de eldste (kjente) manuskriptene, ofte blir fremhevet som “de beste” og “mest pålitelige”.
Fotnoten i NT05 viser at utgiverne ikke anerkjenner v.9-20 som opprinnelige. Imidlertid blir det i den samme fotnote sagt om disse versene: “De er kjent av enkelte kirkefedre i siste halvdel av 100-tallet e.Kr. og finnes i yngre håndskrifter.” Igjen kan vi se at hypotesen om at Mark.16,9-20 er en senere tilføyelse, faller for sin egen argumentasjon. Utgangspunktet for hypotesen var opprinnelig utelatelsen i C. Vaticanus, som – i hvert fall offentlig – får sin høye status pga. sin gamle datering. Men dersom alder virkelig har betydning for autentisitet, burde man legge større vekt på at versene faktisk ble brukt av kirkefedre nesten 200 år tidligere, noe som viser at de både var anerkjent og i bruk kort tid etter evangeliene ble forfattet. Eksempler på kirkefedre som siterer fra eller refererer til Mark.16,9-20 er Justin Martyr (ca 100-165), Irenaeus (ca 125-203), Hippolytus (ca 170-235), Vincentius (200-tallet) og Augustin (354-430).
Utelatelsen av Mark.16,9-20 i C. Vaticanus og C. Sinaiticus, viser en svakhet med disse manuskriptene, og følgelig også med de moderne bibelutgavene. Et av problemene med fotnoter av den typen vi finner i NT05, er at de – som vi har sett uten grunn – bidrar til å skape tvil om man kan stole på Bibelen i det hele tatt. I tillegg svekker det advarselen i v.16: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Dette utsagnet er kanskje ikke så velkomment i en tid der ideen om “mange veier til frelse” er populær. Likevel er det en viktig advarsel, i hvert fall for dem som ønsker å kjenne Bibelens frelseslære.
.jpg)
